Kategori: Stefan Zweig – Chess

Chess

På et cruiseskip mellom New York og Buenos Aires utfordres den regjerende verdensmesteren i sjakk til å spille mot et knippe passasjerer. Den arrogante og sære mesteren Czentovic spiller bare for penger, og ligger an til å tjene godt på den rike passasjeren McConnor som har satt det hele i gang. Men like før spillet er slutt, åpenbarer en fremmed seg blant dem. Med lav, nervøs stemme foreslår han ikke bare hva som bør være deres neste trekk, han kan også fortelle dem hva mesterens neste trekk vil være. Han hevder at han ikke har spilt sjakk på over tjue år. Likevel får fortelleren i oppgave å overtale den sky fremmede til å spille alene mot verdensmesteren, for McConnors penger.

«In principle, I had always realized that such a unique, brilliant game must create its own matadors, but how difficult and indeed impossible it is to imagine the life of an intellectually active human being whose world is reduced entirely to the narrow one-way traffic between black and white, who seeks the triumphs of his life in the mere movement to and fro, forward and back of thirty-two chessmen, someone to whom a new opening, moving knight rather than pawn, is a great deed, and his little corner of immortality is tucked away in a book about chess – a human being, an intellectual human being who constantly bends the entire force of his mind on the ridiculous task of forcing a wooden king into the corner of a wooden board, and does it without going mad!»

Stefan Zweigs Chess blir beskrevet som en kortroman (novella), en mellomting mellom en novelle og en roman. Zweig skriver (via oversetter Anthea Bell) presist og godt, og er en drøm å lese. Handlingen er spennende og den fremmedes forklaring godt påfunnet. Man kan kanskje si at forklaringen var like mentalt stimulerende som å spille sjakk – for en som selv ikke spiller sjakk, vel å merke. Chess appellerte sterkt til den logiske delen av hjernen min som til vanlig holdes i sjakk (kremt) av den mer svevende og kaotiske kreative delen. Den delen av hjernen følte seg derfor også snytt og skuffet da fortellingens klimaks slett ikke var et mesterlig og detaljert forklart parti sjakk med skikkelig saftige trekk. Men litteraten var godt fornøyd.

Det eneste jeg ikke helt kjøpte, var replikkene til verdensmesteren i sjakk, Czentovic. Helt i begynnelsen av romanen gjør Zweig et stort nummer av hvor ukultivert Czentovic er. Hans formidable sjakktalent har nemlig oppstått i en person som mangler talent for absolutt alt annet her i verden, inkludert språk og sosial omgang. Han er klønete, uhøflig og ualminnelig treig når det gjelder alt annet enn sjakk. Han snakker nesten ikke med folk fordi han er dårlig i engelsk og ikke vil skjemme seg ut. Likevel presterer Zweig å gi Czentovic replikker som «Would you gentlemen care for a third game?». Ukultiverte bondeknøler snakker ikke engelsk på den måten. Replikkene til Czentovic motsier i bunn og grunn alt det Zweig prøver å overbevise oss om at han er. Heldigvis snakker han lite, så skaden er minimal. Utover det var dette en fornøyelig historie, både original og fengende.

Advertisements