Lines bibliotek

Om bøker

Unnskyld

unnskyldUnnskyld er Ida Hegazi Høyers tredje roman, og lest i forbindelse med nominasjonen til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman. Etter å ha hørt og lest mye om hvor fantastisk Unnskyld er det siste halvåret, er det kanskje naturlig at jeg ble skuffet? For selv om romanen har sine kvaliteter, er svakhetene like påfallende.

Utgangspunktet for handlingen er dramatisk: En ung kvinne kommer hjem fra fest og finner sengen hun deler med samboeren Sebastian stående oppredd utenfor inngangspartiet. Hun låser seg inn i leiligheten og finner ham hengt på soverommet. Andre kapittel er nesten like illevarslende. To år tidligere møtes de for første gang, og før kvelden er over er de forlovet med en ring Sebastian lager av fiskesnøre.

Jeg kjente med det samme at det var en ubehagelig ring, en ring som kom til å gnage, men du sa jo den var sterk, sterkere enn gull, sterkere enn blod, at det ikke lenger fantes noe deg eller meg. Denne ringen kommer aldri til å ryke, det var dine ord, og du fikk rett. Vi forlova oss sånn, med fisketråd. Og jeg husker denne dagen. Hvordan vi gjorde hverandre større. Hvordan vi insisterte på ikke å være en tilfeldighet. Den første natta. De første orda etterpå. Hvordan ingenting virka tilfeldig lenger.

Så. Unnskyld er altså ingen trivelig kjærlighetshistorie. Spørsmålet er hvorfor det går så galt til slutt. Stygt må det være, for som hun oppdager på første side: «Du hadde låst. Og dette kom jeg aldri til å glemme – du visste jeg var den eneste med nøkkel.»

Hun nærmer seg et slags svar i ettertid, gjennom en kronologisk fortelling om forholdet deres fra første til siste kveld. I første omgang – og litt for lenge – er det en fortelling om blind forelskelse, ønsket om at kjærligheten skal være altoppslukende, og troen på et liv hevet over hverdagens trivialiteter. Hun henvender seg direkte til Sebastian – du – en inderlig fortellerform som også understreker betydningen av tittelen «Unnskyld». Skyld er romanens viktigste, men også mest uforløste tema. Å skulle leve videre når den man trenger å be om unnskyldning ikke lenger er i live, og man selv har skyld i det.

Jeg så det ordet, jeg tror det. Som en bjørk på vei bak sola i en blå dags skygge, noe sånt. Jeg så det ordet, og jeg hadde det nesten. Men jeg visste ikke hvem av oss det skulle komme fra, og heller ikke visste jeg at dette ordet, selv dette sanneste riktigste ordet, ikke bare var feil, men også altfor lite.

Godt sett, godt sagt, og Unnskyld på sitt sterkeste. Ellers er romanen mest vellykket litterært når grensen mellom det bokstavelige og metaforiske blir utydelig, og sklir over i hverandre. Forlovelsesringen av fiskesnøre gnager seg inn i fingeren hennes og blir betent. Fingeren må dekkes til før ny hud dannes og skjuler ringen. Da er fingeren deformert.

Ringen er et ekkelt symbol på ambivalensen i kjærlighetsforholdet som hun selv vegrer seg for å formulere. Samtidig er den en del av handlingen, et symbol som også diskuteres av karakterene. Som Sebastian sier når han gir henne ringen første kveld: «Venstre ringfinger, vena amoris, herfra går det rett til hjertet.» I siste kapittel, etter at Sebastian er død, er ringen i ferd med å gå i oppløsning i blodet hennes og på vei mot hjertet: «Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.»

Et annet eksempel er hemmeligheten som er skjult i leiligheten, en del av plottet der hun hakker løs på gulvet for å komme til det Sebastian har skjult under overflaten. Konflikten mellom henne og Sebastian har en like symbolsk dimensjon, der hun hakker løs og tvinger seg ubarmhjertig inn i traumer han ikke klarer å forholde seg til. Denne dobbelte funksjonen til plottelementer og symbolikk minner meg om Ibsens teknikker i Vildanden. At funksjonen er så umiskjennelig symbolsk, svekker ikke effekten det aller minste.

Romanen har mange velskrevne og innsiktsfulle partier med sofistikerte virkemidler som fungerer helt utmerket på egenhånd. Det er ubehagelig lesning, blant annet fordi Høyer vet akkurat hvor hun skal trykke for å utløse smerte – både hos karakterer og lesere. Samtidig er det her problemene med Unnskyld dukker opp. Teksten refererer tungt til seg selv og sin egen litteraritet. Men under tekstens forseggjorte overflate skorter det hardt på karakterenes troverdighet.

Fortellerstemmen er ment å tilhøre en ung kvinne som jeg ikke kan mistenke for å være smart eller moden nok til å være den egentlige fortelleren. Hun er 21 år, Sebastian kaller henne banal med rette, og hun er så ordinær at hun egentlig er genuint uinteressant både som karakter og forteller i en roman. Likevel er hun avsenderen for en lang rekke dyptpløyende og velformulerte refleksjoner som et langt voksnere og klokere menneske bare kan misunne henne. Umodenheten forklarer de plottmessige valgene hennes, men utfordrer troverdigheten i selve fortellingen. Fordi det selvfølgelig ikke er hun som forteller historien, men forfatter Høyer, en godt over gjennomsnittlig språklig bevisst forteller som også befinner seg på en annen planet enn jeg-personen hva refleksjonsevne angår.

Men ok, jeg kunne kanskje ha klart å tiltro en umoden karakter evnen til å transformere seg kjapt til en moden forteller etter Sebastians selvmord, forutsatt at karakteren Sebastian var mer troverdig. I stedet tror jeg enda mindre på ham enn fortelleren, rett og slett fordi han er ubegripelig som noe annet enn hennes konstruerte kjærlighetsobjekt.

Unnskyld legger opp til at jeg som leser kan forvente meg noen ideer om hvem Sebastian egentlig var. Men Sebastian mangler sammenheng. Den traumatiserte niåringen vi til slutt får vite at han en gang var, er troverdig i seg selv, og svært interessant. Jeg skjønner imidlertid ikke hva han har med den voksne Sebastian å gjøre. Det finnes ingen fellesnevner mellom den lille gutten og den voksne mannen annet enn at fortelleren påstår at de er samme person. Men jeg tror henne ikke. Avstanden mellom de to versjonene av Sebastian er altfor stor.

Uten en fellesnevner jeg kan tro på, virker bakgrunnen hans mer som forfatterens nødløsning for å få plottet til å gå opp. Kosekosekose-forholdet de har i starten, og kontrasten til de underliggende traumene stemmer ikke overens med noe jeg gjenkjenner som menneskelig. Det er omtrent like interessant som krimromaner der morderen bare er gal. Jeg forstår derfor ikke hvorfor Høyer brukte store deler av romanen på å dvele ved en forelskelse som likner alle andre forelskelser, mens hun ikke brukte plass på å utforske den delen av historien som ikke er til forveksling lik alle andre historier. Det var der det egentlige stoffet hennes – og karakterenes troverdighet – lå. Sånn sett kan man sikkert si at Unnskyld fungerer litterært, men den er psykologisk uinteressant. For de som har tro på sånne distinksjoner.

I så fall bør man nok også ha sansen for Høyers repetative og kompakt rytmiske stil. Noe jeg vil tro at mange har, siden denne stilen er relativt poppis i norsk samtidslitteratur. Jeg ble derimot mer sliten enn begeistret over de mange setningene à la «Det var umulig å forestille seg, eller det var umulig å tenke seg til, hvem du var, hva du drev med», og fikk hyppige assosiasjoner til Askeladdens «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den». Selv foretrekker jeg å lese setninger som bestreber seg på glassklar presisjon fremfor den klangskapende, men famlende multiple choice-varianten.

Unnskyld er nominert til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman, sammen med Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz og Aina Basso Finne ly. Flere synspunkter på boken finner du her.

Boken fikk jeg fra Tiden.

10. april 2015 Posted by | Ida Hegazi Høyer - Unnskyld | , , , , , | 2 kommentarer

Samlesing av Simon Strangers De som ikke finnes

de som ikke finnesDet er april og tid for samlesing av den tredje av seks bøker som er kortlistet til Bokbloggerprisen 2014. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes er nominert i Åpen klasse sammen med Ingvild H. Rishøis Vinternoveller og Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. Foruten å være nominert til Bokbloggerprisen 2014, er De som ikke finnes nå også nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2015.

De som ikke finnes er siste bok i en trilogi, men kan fint leses som enkeltstående roman. De to første bøkene i trilogien er Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012). Ikke alle ungdomsromaner egner seg for voksne lesere, men dette er en politisk roman som voksne både kan og bør lese. Mer om det kommer i en egen anmeldelse etter påske.

Om De som ikke finnes skriver forlaget:

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om.

Hvis du er bokblogger med rett til å stemme på Bokbloggerprisen, er den viktigste oppgaven for april å lese De som ikke finnes og blogge om den. Hvis du allerede har gjort begge deler, kan du eventuelt lese Barsakh og Verdensredderne mens du er i gang. Stranger har også skrevet tre romaner for voksne; Den veven av hendelser vi kaller verden (2003), Mnem (2008) og En fremmed i verden (2012). Samt barnebøkene Krusedullen (2005) og Gjengangeren (2006). Hvis du har lest alle bøkene, er du imponerende flink, og får heller vente tålmodig til Strangers roman av året, Det som en gang var jord, ifølge internettet utgis i august.

Jeg har ansvaret for samlesingen av De som ikke finnes i april. Siden jeg allerede har lest boken, vil jeg benytte anledningen til å lese det jeg rekker av Strangers øvrige forfatterskap i ukene fremover.

Stranger samlesing

Romanen Mnem peker seg ut som et opplagt førstevalg, siden det i årevis først og fremst har vært den boken bokbloggere har snakket om når de har snakket (mye og varmt) om Simon Stranger. Mnem var muligens en medvirkende årsak til at så mange bokbloggere leste De som ikke finnes?

Den er i alle fall et interessant bokbloggfenomen, der jungeltelegrafen over lengre tid sprer en bok til stadig nye lesere. Boken ble utgitt i 2008, men omtales fremdeles med stor begeistring rundt omkring på bokblogger. Sist gang Mnem-feberen blusset opp i Blogglandia var så sent som sommeren 2014. Da var Simon Stranger til og med i ferd med å bli valgt som president i kommentarfeltet hos Tine Sundal. Og hvorfor ikke? Med Stranger som president får asylbarna sannsynligvis langt bedre behandling enn de får av regjeringen Solberg. Det skal ikke mye til.

Jeg leste om Mnem hos Ellikken i 2011, da hun allerede i januar utropte den til årets beste bok. I november 2014 forfremmet hun den ytterligere til en av sine absolutte favoritter gjennom tidene i kommentarfeltet hos Så rart. Bjørg gikk direkte til den konklusjonen i sin anmeldelse fra 2008: «For å seie det først som sist: mnem kjem til å bli ståande som ei av dei beste bøkene eg har lese!» En vurdering hun for øvrig gjentok da vi snakket om boken for et par år siden. Til og med Ann Helen bak Migrating Coconuts, som ellers ikke pleier å like norske bøker, sa seg enig med Ellikkens dom i kommentarfeltet hennes: «Kan ikke si noe annet enn at du hadde rett. En av de beste norske bøkene jeg har lest noensinne.» Tre godtfolk som ikke henter frem den typen lovord sånn helt uten videre. Forventningene mine er skyhøye, for å si det mildt.

Bokbloggere som har skrevet om De som ikke finnes kan og bør lenke til sitt innlegg på nettsiden til Bokbloggerprisen. Hvis du vil, kan du også lenke til både det og andre innlegg du har skrevet om Strangers forfatterskap i kommentarfeltet under dette innlegget.

God påske!

2. april 2015 Posted by | Simon Stranger - De som ikke finnes | , , , , , , , , | 2 kommentarer

Verdens poesidag(en derpå)

På lørdag var det verdens poesidag, og jeg feiret blant annet ved å stikke innom poesifesten hos Deichmanske etter premieren på Fugletribunalet. Eller fest og fest. Jeg håper det skyldes vår dårlige timing og sene ankomst, for de tre opplesningene vi fikk med oss før vi dro igjen var ikke det jeg vil kalle en feiring av poesien. Et smertefullt langt dikt om kuk, en ung mann utkledd som nerd som leste fra baksiden av en pizzaeske, og en ekstremt entusiastisk hyllest til lommekniven.

– Hver sin smak, sa hun diplomatisk og flyktet til nærmeste bar.

Et par dager på etterskudd har jeg funnet fram to dikt som befinner seg noen hakk lenger opp på kvalitetsskalaen, fra to lyrikere som sjelden (eller aldri?) gjør noe feil. Carol Ann Duffy er Storbritannias første kvinnelige, skotske og åpent homofile Poet Laureate, en stolt britisk tradisjon med hoffpoeter som blant annet Geoffrey Chaucer nøt godt av da han i 1389 fikk utnevnelsen sammen med en årlig rasjon vin. Duffy er også utnevnt til Commander i Order of the British Empire. Akkurat så kul er hun.

Margaret Atwood er nok et mer kjent navn for norske lesere, og nå oppdaget jeg at hun faktisk er utnevnt til ridder av Bjørnsonordenen. Jeg håper det betyr at noen har konkrete planer om å stjele henne fra Canada til Norge. Diktende kvinnelige riddere er akkurat det vi trenger for å sprite opp poesifestene våre.

Duffys «Havisham» er hentet fra Mean Time (1993). Det er det sinteste diktet jeg vet om, med kanter hardere enn selv Sylvia Plaths «Daddy». Undertittelen kunne ha vært «Hell hath no fury like a woman scorned». Det lyriske jeget er Miss Havisham, bedre kjent fra Charles Dickens Great Expectations. Jeg har tidligere skrevet om Store forventninger og miniserien fra 2012 og ser at jeg introduserte Miss Havisham sånn: Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys.

Diktet står fjellstøtt på egenhånd, også om man ikke kjenner til Miss Havisham og kan spinne en intrikat og berikende vev av intertekstualitet. Men for de som kjenner historien hennes, er det ekstra interessant å få hennes syn på saken, direkte fra kilden, i dramatisk monolog. I romanen og filmversjonene ser man henne kun utenfra, og det er forstyrrende nok. Hennes indre liv er … vel, les og bedøm selv.

Havisham

Beloved sweetheart bastard. Not a day since then
I haven’t wished him dead. Prayed for it
so hard I’ve dark green pebbles for eyes,
ropes on the back of my hands I could strangle with.

Spinster. I stink and remember. Whole days
in bed cawing Nooooo at the wall; the dress
yellowing, trembling if I open the wardrobe;
the slewed mirror, full-length, her, myself, who did this

to me? Puce curses that are sounds not words.
Some nights better, the lost body over me,
my fluent tongue in its mouth in its ear
then down till I suddenly bite awake. Love’s

hate behind a white veil; a red balloon bursting
in my face. Bang. I stabbed at a wedding-cake.
Give me a male corpse for a long slow honeymoon.
Don’t think it’s only the heart that b-b-b-breaks.

*

I Mean Time er «Havisham» plassert ved siden av et dikt med tittelen «Suicide», et annet dikt som befinner seg i den ekstreme ytterkanten av intense menneskelige følelser. Jeg liker best svingningene i og mellom de fire strofene, og særlig de to siste. Havisham starter med rasende hat, som avløses av fortvilelse og uro. De begjærlige drømmene er et slags lyspunkt så lenge det varer, inntil virkeligheten inntar drømmen og drømmen avløses av virkelighet. Hva hun biter i drømmen idet hun våkner, kunne sikkert kuk-dikteren på Deichmanske ha sagt mye om.

Den sjokkartede oppvåkningen til kraften av sviket, ønsket om gjengjeldelse – diktet blir sterkere for hver gang jeg leser det. Havisham appellerer like mye til medfølelse som avsky, gjennom denne voldsomme kompromissløsheten. Å la livet stanse med sviket, og vie hele livet sitt til det. Og nå. Et liv der hun ligger med en fraværende mann i søvne, og våkner opp til ønsket om en hvilken som helst død mann. En kropp, en død kropp, et mannlig lik. Hun som på sitt vis er halvdød selv. Hva hun har tenkt å drive med på denne bryllupsreisen sin er ikke godt å si. Men en edderkopp-hunn som spiser hannen etter samleiet er en hypotese like brukbar som noen.

«Love’s hate behind a white veil» er en påstand om kjærlighet som ikke kan få stå uimotsagt, og særlig ikke på en mandag. Da trenger man Margaret Atwood. «Variation on the Word Sleep» er hentet fra Selected Poems II: 1976 – 1986. Jeg leste diktet for første gang i går kveld, da det ble delt på Atwood-fansens Facebook-side (følg, følg). I tillegg til å handle om kjærlighet har diktet tilfeldigvis også en drømmesekvens, men stemningen er atskillig ømmere der enn i Duffys dikt.

Variation on the Word Sleep

I would like to watch you sleeping,
which may not happen.
I would like to watch you,
sleeping. I would like to sleep
with you, to enter
your sleep as its smooth dark wave
slides over my head.

and walk with you through that lucent
wavering forest of bluegreen leaves
with its watery sun and three moons
towards the cave where you must descend,
towards your worst fear

I would like to give you the silver
branch, the small white flower, the one
word that will protect you
from the grief at the center
of your dream, from the grief
at the center. I would like to follow
you up the long stairway
again and become
the boat that would row you back
carefully, a flame
in two cupped hands
to where your body lies
beside me, and you enter
it as easily as breathing in

I would like to be the air
that inhabits you for a moment
only. I would like to be that unnoticed
and that necessary.

*

Kjærligheten er like uforløst hos Atwood som hos Duffy, men unnoticed og necessary er nok noen galakser unna hva frøken Havisham ønsker seg. Jeg vegrer meg likevel for å kalle diktet mindre intenst, selv om intensiteten utspiller seg på en mye lavere frekvens enn der Havisham lever og dør.

Også den elskede i Atwoods dikt er utilgjengelig, muligens for alltid. Men hos Atwood står fraværet verken for avvisning eller svik. Kanskje er fraværet til og med en forutsetning for at Atwoods jeg kan oppleve kjærligheten i sin mest rendyrkede, utopiske form. I den fantastiske diktsamlingen Power Politics leves kjærligheten ut, og det går til helvete. Der åpner den fysiske nærheten mest for en destruktiv fremmedgjøring mellom to mennesker, mens her er det fysiske fraværet, ønsket om å komme nærmere, det som åpner jeget for den andre.

Et av de mest interessante trekkene ved diktet er at jeg ikke klarer å avgjøre om jeget er totalt selvutslettende eller om hun ønsker å være alt for den hun elsker. Jeg vet heller ikke om denne symbiosen av to rake motsetninger er en formulering av eller løsning på kjærlighetens evige paradoks, eller et uhyre intelligent og poetisk blendverk skapt av Margaret Atwood. Ja takk, begge deler?

Atwood deler i alle fall et svært sjeldent forfattertrekk med Jane Austen: Det er visst hos de mest kritiske, ironiske, klisjéallergiske og intelligente kvinnelige forfatterne man finner de ømmeste og mest gripende beskrivelsene av kjærlighet. Beskrivelser som i likhet med kjærligheten sniker seg under huden og blir liggende der og pulsere til man forhåpentligvis aldri blir som Miss Havisham.

Vel overstått poesifeiring, folkens.

23. mars 2015 Posted by | Ymse bokinnlegg | , , , , , , , , | 3 kommentarer

Kong Salomos miner

king-solomon-s-mines-ladybird-book-classics-hardback-1994-blue-63-pI fjor ble Storytel lansert, og jeg satte ny personlig rekord i lydbok med hele tre lydbøker hørt. Når jeg legger til at to bøker ble lest på Kindle, tyder alt på at jeg er i ferd med å tilpasse meg moderne teknologiske nyvinninger i lynraskt tempo (til meg å være).

I utgangspunktet mener jeg at lydbøker passer best for blinde folk. Siden jeg ikke liker å bli fortalt eventyr av folk jeg ikke kjenner, men foretrekker å innta litteratur på en måte der jeg kan finstudere tegnsettingen og praktisere stavekontroll, er lydbøker egentlig en uinteressant oppfinnelse for meg. Jeg kommer aldri til å velge lydbøker over papirbøker. ALDRI! Bortsett fra når det har sine fordeler, som jeg oppdaget i 2014 at lydbøker jo kan ha.

Lydbok funker når jeg 1) antar at språket vil være sekundært, plottet vesentlig, 2) bøkene er korte nok til at jeg kan høre hele på én ettermiddag, og 3) jeg ikke er overbevist om at boken fortjener stort mer enn en ettermiddag av min tid. Foreløpig har jeg hørt 1001-bøker jeg burde ha lest som ukritisk tenåring, eventuelt enda tidligere: H. Rider Haggard, Jack London, Robert Louis Stevenson.

Den jeg vil anbefale er Kong Salomos miner av H. Rider Haggard. Det er den litterært sett dårligste, men aller morsomste boken. Oppleseren er en opplevelse i seg selv, for mannen høres ut som Thor Heyerdahl etter å ha fått seg en knert for mye. Innspillingen er lagt i filmavis-tempo. Han snakker fort og feminint, og er lystig i tonen selv når folk trampes i hjel av elefanter.

Handlingen er klassisk eventyr om Gutta på tur, og sånn sett ikke særlig interessant verken for kvinner eller voksne menn. Boken er derimot veldig artig som et historisk dokument over hvordan de britiske Gutta på tur i den mest matleie delen av kolonitiden oppfattet det afrikanske kontinent som et koldtbord de med godt humør var forpliktet til å forsyne seg av. Elefanter skulle slaktes, umedgjørlige busknegere disiplineres, og vulgært store diamanter oppdages og hentes hjem til moderlandet.

En gjeng med mer mot i brøstet enn vett i skallen bestemmer seg for å lete etter Kong Salomos sagnomsuste miner i Afrika. En jålete kaptein, en herdet elefantjeger og en aristokrat legger ut på eventyr sammen med noen innfødte, rett inn i the heart of darkness. Eller: Egentlig leter de etter aristokratens forsvunnede bror som har forsvunnet i jakten på Kong Salomos miner, men det går ut på det samme. Ingen har vendt levende tilbake fra skattejakten, noe som ikke bekymrer våre helter. De vet at de uansett skal dø før eller senere, så de kan like gjerne dø nå, mens de leter etter gull. Er visstnok logikken.

Historien fortelles av Allan Quatermain, den herdede elefantjegeren. Han forteller i fullt alvor, og tar sin egen troverdighet for gitt. I tillegg til den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren er det fraværet av ironi som gjør Allan så morsom å høre på. I sin kontekst og i sin tid ble han nok regnet som en pålitelig forteller (av en røverhistorie, riktignok). Men ettertidens noe mindre positive innstilling til koloniseringen av Afrika har gjort underverker for å svekke troverdigheten i Allans perspektiv, holdninger og vurderingen hans av den hvite manns fortreffelighet og den sorte (og generelt dumme) manns umedgjørlighet.

Våre venner boltrer seg i ødemarken. De trenger ikke å frykte sultedøden, for det finnes alltid en gås eller levende delikatesse de kan skyte og grille på bålet. De slakter en hel flokk med elefanter bare fordi anledningen byr seg, mens de klager over at det er så sørgelig lite elfenben igjen i Afrika. Den ene innfødte tjeneren er visstnok ikke helt til å stole på, før han lar seg trampe i hjel av en elefant for å redde sin britiske herre. Først da lar de seg overbevise om at det var snakk om en god neger. En god neger er en død neger, med andre ord.

Aristokraten forelsker seg i en innfødt kvinne som pleier ham mens han er syk. Det er et dårlig tegn for hennes del, for vi vet jo alle at kjærlighet på tvers av raser ikke er liv laga, og utgjør en plottmessig svakhet som må løses for at slutten skal gå opp. Joda, kvinnen dør til slutt i armene hans. Han sturer over dette en stund. Men så fort han kommer seg tilbake til London og får kjøpt seg en lekker ny outfit, ser livet straks lysere ut.

Min absolutte favoritt: I en scene kommer en fryktelig negerkonge inn i teltet sitt med en skitten og skabbete pels drapert over skulderen. Våre helter blir forskrekket når den skabbete pelsen rører på seg, og det viser seg å være en heslig vanskapt ape. Virkelig ille blir det når den heslige apen hopper ned fra den fryktelige negerkongens skulder og hveser forbannelser over heltene. Jøye meg – det er ingen vanskapt ape, det er en innfødt kvinne!

Du vet muligens ikke hvordan kolonialisme, rasisme og misogyni i litteraturen ser ut før du har hørt Kong Salomos miner. Som moderne forfatter kan man selvsagt prøve å overgå Haggards drøye mangel på respekt for ethvert menneske som ikke tilhører den mannlige delen av det britiske aristokratiet. Men sjansen er stor for at man vil mislykkes. Rasisme på dette nivået kan knapt formuleres eksplisitt. I stedet er det en ukomplisert og banal ryggmargsrefleks som møter for lite motstand.

Apropos lite motstand: Mens jeg skrev, kom jeg plutselig til å tenke på at Haggard og Rudyard Kipling jo må ha kjent hverandre, siden de skrev samtidig og jeg hittil trodde at Kipling var verstingen på temaet The White Man’s Burden. Og ganske riktig, et kjapt googlesøk og wikipedia bekrefter at “The two had bonded upon Kipling’s arrival at London in 1889 largely on the strength of their shared opinions, and the two remained lifelong friends.”

Selvfølgelig gjorde de det. En av livets mer interessante ironier må vel være at de som er mest opptatt av å definere andre som stereotypier, selv oppfører seg som en stereotypi.

Kong Salomos miner anbefales spesielt til de som sukker over at verden ikke går fremover. Boken beviser at den på en måte gjør det. Verdensforståelsen til hvite, rike menn i 1885 var en selvfølge og en sannhet. Per Sandberg kunne sikkert sagt seg enig i at det med tiden har blitt litt vanskeligere å tenke som Haggard og Kipling. Men han ville kanskje ikke ha skjønt hvorfor distansen er så komisk. Samtidig får Haggard kred (igjen av wikipedia) for å være usedvanlig sympatisk innstilt mot de innfødte i sin fremstilling, så jeg tror vi har en vei å gå før vi sier oss fornøyd.

Den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren heter for øvrig Erik Øksnes.

28. februar 2015 Posted by | 1001 bøker, H. Rider Haggard - Kong Salomos miner | , , , , , , , , , , , , | 21 kommentarer

Bokbloggerprisen 2014 – kortlisten

Endelig er ventetiden over. 52 bokbloggere har nominert de norske bøkene fra 2014 de likte aller best innen kategoriene Årets roman og Åpen klasse. De tre bøkene som fikk flest poeng i de to kategoriene er samlet på en kortliste.

Det er nå konkurransen begynner for alvor. De seks bøkene på kortlisten skal samleses av bokbloggere i perioden 1. februar til 31. juli. Alle bøkene får hver sin måned, og alle som vil kan være med på samlesingen. Den endelige avstemningen starter 1. august, og da nullstiller vi poengene fra nominasjonsrunden. De bloggerne som har stemmerett i august, er de 52 bokbloggerne som nominerte minst én bok i januar.

Vi inviterer alle de kortlistede forfatterne til bokbad og prisutdeling under bokbloggertreffet i Oslo i september, og da avslører vi hvem de to heldige vinnerne er. Men hovedpremien er – i år som i fjor – å komme på kortlisten, og bli lest og omtalt av mange bokbloggere i løpet av det neste halvåret. Gratulerer så mye til de seks forfatterne!

Her er årets kortliste.

ÅRETS ROMAN

unnskyld

Ida Hegazi Høyer Unnskyld (Tiden Norsk Forlag)

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Aina Basso

Aina Basso Finne ly (Samlaget)

Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsl

Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (Samlaget)

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

***

ÅPEN KLASSE

ida jackson

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug)

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. «Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

de som ikke finnes

Simon Stranger De som ikke finnes (Cappelen Damm)

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. Med den tredje og siste boka om Emilie har Simon Stranger skrevet en aktuell, medrivende og politisk ungdomsroman. De to første bøkene i trilogien, Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012) er solgt til oversettelse i en rekke land, deriblant Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Vinternoveller

Ingvild H. Rishøi Vinternoveller (Gyldendal)

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene. I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.

***

I år som i fjor er det én mann og fem kvinner på kortlisten. I år som i fjor er det Cappelen Damm som stiller med mannen. Sjangrene i Åpen klasse ble i år dokumentar, ungdomsroman og novellesamling.

Da langlisten ble offentliggjort for to uker siden, nevnte jeg at det var veldig jevnt mellom bøkene på langlisten. Tredje- og fjerdeplassene i begge kategorier hadde like mange poeng, og det var flest antall førsteplasser som avgjorde hvilken bok som kom med på kortlisten. I kategorien Årets roman fikk Lars Mytting Svøm med dem som drukner 50 poeng; like mange poeng som tredjeplassen på kortlisten, men med færre førsteplasser.

I Åpen klasse var konkurransen enda jevnere. Tredjeplassen på kortlisten i Åpen klasse hadde 54 poeng. Det hadde også Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, men boken som gikk videre hadde flere førsteplasser. Eli Fossdal Vaage Hekla myter hadde hele seks førsteplasser og fikk 52 poeng, mens fjorårets kortlistede forfatter Siri Pettersen fikk 51 poeng med Råta. Veldig jevnt, og kjempegøy at debutantene Grimnes og Vaage markerte seg så sterkt.

Mer informasjon om bakgrunnen for prisen og reglene for nominasjon og avstemning finner du på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Samlesingen av de kortlistede bøkene starter førstkommende søndag, og i år får komiteen hjelp av to utmerkede bloggere til å arrangere samlesingen. Tusen takk til Artemisias verden og Moshonista som stiller opp!

Samlesingsplan:

Jeg synes mine medbloggere har stemt frem en utmerket kortliste. Kaldhols roman er den eneste boken jeg har fullført foreløpig, og den fortjener både en plass på kortlisten og mange flere lesere. Jeg har lest halve Finne ly og en tredjedel av De som ikke finnes, og kan si det samme om dem. Ut fra det jeg har hørt om bøkene til Høyer, Jackson og Rishøi, spår jeg at det vil bli veldig vanskelig å velge hvem jeg skal stemme på når vi kommer til august. Her kan det gå alle veier. I mellomtiden gleder jeg meg stort til samlesing!

26. januar 2015 Posted by | Bokbloggerprisen | , , , , , , , , | 26 kommentarer

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 131 andre følgere

%d bloggers like this: