Lines bibliotek

Om bøker

Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

15. juli 2015 Posted by | 1001 bøker, Aina Basso - Finne ly, Bokbloggerprisen, Bokhøsten 2014, Ida Hegazi Høyer - Unnskyld, Ida Jackson - Morfar Hitler og jeg, Ingvild H. Rishøi - Samlede noveller, J.R.R. Tolkien - Ringenes herre, Marit Kaldhol - det skulle vere sol vi skulle reise til Łódź, Marit Kaldhol - Farvel Rune, Marit Kaldhol - søkeord: ayotzintli, Noveller, Roy Jacobsen - De usynlige, Simon Stranger - Barsakh, Simon Stranger - De som ikke finnes, Ymse bokinnlegg | , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 37 kommentarer

Unnskyld

unnskyldUnnskyld er Ida Hegazi Høyers tredje roman, og lest i forbindelse med nominasjonen til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman. Etter å ha hørt og lest mye om hvor fantastisk Unnskyld er det siste halvåret, er det kanskje naturlig at jeg ble skuffet? For selv om romanen har sine kvaliteter, er svakhetene like påfallende.

Utgangspunktet for handlingen er dramatisk: En ung kvinne kommer hjem fra fest og finner sengen hun deler med samboeren Sebastian stående oppredd utenfor inngangspartiet. Hun låser seg inn i leiligheten og finner ham hengt på soverommet. Andre kapittel er nesten like illevarslende. To år tidligere møtes de for første gang, og før kvelden er over er de forlovet med en ring Sebastian lager av fiskesnøre.

Jeg kjente med det samme at det var en ubehagelig ring, en ring som kom til å gnage, men du sa jo den var sterk, sterkere enn gull, sterkere enn blod, at det ikke lenger fantes noe deg eller meg. Denne ringen kommer aldri til å ryke, det var dine ord, og du fikk rett. Vi forlova oss sånn, med fisketråd. Og jeg husker denne dagen. Hvordan vi gjorde hverandre større. Hvordan vi insisterte på ikke å være en tilfeldighet. Den første natta. De første orda etterpå. Hvordan ingenting virka tilfeldig lenger.

Så. Unnskyld er altså ingen trivelig kjærlighetshistorie. Spørsmålet er hvorfor det går så galt til slutt. Stygt må det være, for som hun oppdager på første side: «Du hadde låst. Og dette kom jeg aldri til å glemme – du visste jeg var den eneste med nøkkel.»

Hun nærmer seg et slags svar i ettertid, gjennom en kronologisk fortelling om forholdet deres fra første til siste kveld. I første omgang – og litt for lenge – er det en fortelling om blind forelskelse, ønsket om at kjærligheten skal være altoppslukende, og troen på et liv hevet over hverdagens trivialiteter. Hun henvender seg direkte til Sebastian – du – en inderlig fortellerform som også understreker betydningen av tittelen «Unnskyld». Skyld er romanens viktigste, men også mest uforløste tema. Å skulle leve videre når den man trenger å be om unnskyldning ikke lenger er i live, og man selv har skyld i det.

Jeg så det ordet, jeg tror det. Som en bjørk på vei bak sola i en blå dags skygge, noe sånt. Jeg så det ordet, og jeg hadde det nesten. Men jeg visste ikke hvem av oss det skulle komme fra, og heller ikke visste jeg at dette ordet, selv dette sanneste riktigste ordet, ikke bare var feil, men også altfor lite.

Godt sett, godt sagt, og Unnskyld på sitt sterkeste. Ellers er romanen mest vellykket litterært når grensen mellom det bokstavelige og metaforiske blir utydelig, og sklir over i hverandre. Forlovelsesringen av fiskesnøre gnager seg inn i fingeren hennes og blir betent. Fingeren må dekkes til før ny hud dannes og skjuler ringen. Da er fingeren deformert.

Ringen er et ekkelt symbol på ambivalensen i kjærlighetsforholdet som hun selv vegrer seg for å formulere. Samtidig er den en del av handlingen, et symbol som også diskuteres av karakterene. Som Sebastian sier når han gir henne ringen første kveld: «Venstre ringfinger, vena amoris, herfra går det rett til hjertet.» I siste kapittel, etter at Sebastian er død, er ringen i ferd med å gå i oppløsning i blodet hennes og på vei mot hjertet: «Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.»

Et annet eksempel er hemmeligheten som er skjult i leiligheten, en del av plottet der hun hakker løs på gulvet for å komme til det Sebastian har skjult under overflaten. Konflikten mellom henne og Sebastian har en like symbolsk dimensjon, der hun hakker løs og tvinger seg ubarmhjertig inn i traumer han ikke klarer å forholde seg til. Denne dobbelte funksjonen til plottelementer og symbolikk minner meg om Ibsens teknikker i Vildanden. At funksjonen er så umiskjennelig symbolsk, svekker ikke effekten det aller minste.

Romanen har mange velskrevne og innsiktsfulle partier med sofistikerte virkemidler som fungerer helt utmerket på egenhånd. Det er ubehagelig lesning, blant annet fordi Høyer vet akkurat hvor hun skal trykke for å utløse smerte – både hos karakterer og lesere. Samtidig er det her problemene med Unnskyld dukker opp. Teksten refererer tungt til seg selv og sin egen litteraritet. Men under tekstens forseggjorte overflate skorter det hardt på karakterenes troverdighet.

Fortellerstemmen er ment å tilhøre en ung kvinne som jeg ikke kan mistenke for å være smart eller moden nok til å være den egentlige fortelleren. Hun er 21 år, Sebastian kaller henne banal med rette, og hun er så ordinær at hun egentlig er genuint uinteressant både som karakter og forteller i en roman. Likevel er hun avsenderen for en lang rekke dyptpløyende og velformulerte refleksjoner som et langt voksnere og klokere menneske bare kan misunne henne. Umodenheten forklarer de plottmessige valgene hennes, men utfordrer troverdigheten i selve fortellingen. Fordi det selvfølgelig ikke er hun som forteller historien, men forfatter Høyer, en godt over gjennomsnittlig språklig bevisst forteller som også befinner seg på en annen planet enn jeg-personen hva refleksjonsevne angår.

Men ok, jeg kunne kanskje ha klart å tiltro en umoden karakter evnen til å transformere seg kjapt til en moden forteller etter Sebastians selvmord, forutsatt at karakteren Sebastian var mer troverdig. I stedet tror jeg enda mindre på ham enn fortelleren, rett og slett fordi han er ubegripelig som noe annet enn hennes konstruerte kjærlighetsobjekt.

Unnskyld legger opp til at jeg som leser kan forvente meg noen ideer om hvem Sebastian egentlig var. Men Sebastian mangler sammenheng. Den traumatiserte niåringen vi til slutt får vite at han en gang var, er troverdig i seg selv, og svært interessant. Jeg skjønner imidlertid ikke hva han har med den voksne Sebastian å gjøre. Det finnes ingen fellesnevner mellom den lille gutten og den voksne mannen annet enn at fortelleren påstår at de er samme person. Men jeg tror henne ikke. Avstanden mellom de to versjonene av Sebastian er altfor stor.

Uten en fellesnevner jeg kan tro på, virker bakgrunnen hans mer som forfatterens nødløsning for å få plottet til å gå opp. Kosekosekose-forholdet de har i starten, og kontrasten til de underliggende traumene stemmer ikke overens med noe jeg gjenkjenner som menneskelig. Det er omtrent like interessant som krimromaner der morderen bare er gal. Jeg forstår derfor ikke hvorfor Høyer brukte store deler av romanen på å dvele ved en forelskelse som likner alle andre forelskelser, mens hun ikke brukte plass på å utforske den delen av historien som ikke er til forveksling lik alle andre historier. Det var der det egentlige stoffet hennes – og karakterenes troverdighet – lå. Sånn sett kan man sikkert si at Unnskyld fungerer litterært, men den er psykologisk uinteressant. For de som har tro på sånne distinksjoner.

I så fall bør man nok også ha sansen for Høyers repetative og kompakt rytmiske stil. Noe jeg vil tro at mange har, siden denne stilen er relativt poppis i norsk samtidslitteratur. Jeg ble derimot mer sliten enn begeistret over de mange setningene à la «Det var umulig å forestille seg, eller det var umulig å tenke seg til, hvem du var, hva du drev med», og fikk hyppige assosiasjoner til Askeladdens «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den». Selv foretrekker jeg å lese setninger som bestreber seg på glassklar presisjon fremfor den klangskapende, men famlende multiple choice-varianten.

Unnskyld er nominert til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman, sammen med Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz og Aina Basso Finne ly. Flere synspunkter på boken finner du her.

Boken fikk jeg fra Tiden.

10. april 2015 Posted by | Ida Hegazi Høyer - Unnskyld | , , , , , | 3 kommentarer

Samlesing av Simon Strangers De som ikke finnes

de som ikke finnesDet er april og tid for samlesing av den tredje av seks bøker som er kortlistet til Bokbloggerprisen 2014. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes er nominert i Åpen klasse sammen med Ingvild H. Rishøis Vinternoveller og Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. Foruten å være nominert til Bokbloggerprisen 2014, er De som ikke finnes nå også nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2015.

De som ikke finnes er siste bok i en trilogi, men kan fint leses som enkeltstående roman. De to første bøkene i trilogien er Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012). Ikke alle ungdomsromaner egner seg for voksne lesere, men dette er en politisk roman som voksne både kan og bør lese. Mer om det kommer i en egen anmeldelse etter påske.

Om De som ikke finnes skriver forlaget:

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om.

Hvis du er bokblogger med rett til å stemme på Bokbloggerprisen, er den viktigste oppgaven for april å lese De som ikke finnes og blogge om den. Hvis du allerede har gjort begge deler, kan du eventuelt lese Barsakh og Verdensredderne mens du er i gang. Stranger har også skrevet tre romaner for voksne; Den veven av hendelser vi kaller verden (2003), Mnem (2008) og En fremmed i verden (2012). Samt barnebøkene Krusedullen (2005) og Gjengangeren (2006). Hvis du har lest alle bøkene, er du imponerende flink, og får heller vente tålmodig til Strangers roman av året, Det som en gang var jord, ifølge internettet utgis i august.

Jeg har ansvaret for samlesingen av De som ikke finnes i april. Siden jeg allerede har lest boken, vil jeg benytte anledningen til å lese det jeg rekker av Strangers øvrige forfatterskap i ukene fremover.

Stranger samlesing

Romanen Mnem peker seg ut som et opplagt førstevalg, siden det i årevis først og fremst har vært den boken bokbloggere har snakket om når de har snakket (mye og varmt) om Simon Stranger. Mnem var muligens en medvirkende årsak til at så mange bokbloggere leste De som ikke finnes?

Den er i alle fall et interessant bokbloggfenomen, der jungeltelegrafen over lengre tid sprer en bok til stadig nye lesere. Boken ble utgitt i 2008, men omtales fremdeles med stor begeistring rundt omkring på bokblogger. Sist gang Mnem-feberen blusset opp i Blogglandia var så sent som sommeren 2014. Da var Simon Stranger til og med i ferd med å bli valgt som president i kommentarfeltet hos Tine Sundal. Og hvorfor ikke? Med Stranger som president får asylbarna sannsynligvis langt bedre behandling enn de får av regjeringen Solberg. Det skal ikke mye til.

Jeg leste om Mnem hos Ellikken i 2011, da hun allerede i januar utropte den til årets beste bok. I november 2014 forfremmet hun den ytterligere til en av sine absolutte favoritter gjennom tidene i kommentarfeltet hos Så rart. Bjørg gikk direkte til den konklusjonen i sin anmeldelse fra 2008: «For å seie det først som sist: mnem kjem til å bli ståande som ei av dei beste bøkene eg har lese!» En vurdering hun for øvrig gjentok da vi snakket om boken for et par år siden. Til og med Ann Helen bak Migrating Coconuts, som ellers ikke pleier å like norske bøker, sa seg enig med Ellikkens dom i kommentarfeltet hennes: «Kan ikke si noe annet enn at du hadde rett. En av de beste norske bøkene jeg har lest noensinne.» Tre godtfolk som ikke henter frem den typen lovord sånn helt uten videre. Forventningene mine er skyhøye, for å si det mildt.

Bokbloggere som har skrevet om De som ikke finnes kan og bør lenke til sitt innlegg på nettsiden til Bokbloggerprisen. Hvis du vil, kan du også lenke til både det og andre innlegg du har skrevet om Strangers forfatterskap i kommentarfeltet under dette innlegget.

God påske!

2. april 2015 Posted by | Simon Stranger - De som ikke finnes | , , , , , , , , | 4 kommentarer

Verdens poesidag(en derpå)

På lørdag var det verdens poesidag, og jeg feiret blant annet ved å stikke innom poesifesten hos Deichmanske etter premieren på Fugletribunalet. Eller fest og fest. Jeg håper det skyldes vår dårlige timing og sene ankomst, for de tre opplesningene vi fikk med oss før vi dro igjen var ikke det jeg vil kalle en feiring av poesien. Et smertefullt langt dikt om kuk, en ung mann utkledd som nerd som leste fra baksiden av en pizzaeske, og en ekstremt entusiastisk hyllest til lommekniven.

– Hver sin smak, sa hun diplomatisk og flyktet til nærmeste bar.

Et par dager på etterskudd har jeg funnet fram to dikt som befinner seg noen hakk lenger opp på kvalitetsskalaen, fra to lyrikere som sjelden (eller aldri?) gjør noe feil. Carol Ann Duffy er Storbritannias første kvinnelige, skotske og åpent homofile Poet Laureate, en stolt britisk tradisjon med hoffpoeter som blant annet Geoffrey Chaucer nøt godt av da han i 1389 fikk utnevnelsen sammen med en årlig rasjon vin. Duffy er også utnevnt til Commander i Order of the British Empire. Akkurat så kul er hun.

Margaret Atwood er nok et mer kjent navn for norske lesere, og nå oppdaget jeg at hun faktisk er utnevnt til ridder av Bjørnsonordenen. Jeg håper det betyr at noen har konkrete planer om å stjele henne fra Canada til Norge. Diktende kvinnelige riddere er akkurat det vi trenger for å sprite opp poesifestene våre.

Duffys «Havisham» er hentet fra Mean Time (1993). Det er det sinteste diktet jeg vet om, med kanter hardere enn selv Sylvia Plaths «Daddy». Undertittelen kunne ha vært «Hell hath no fury like a woman scorned». Det lyriske jeget er Miss Havisham, bedre kjent fra Charles Dickens Great Expectations. Jeg har tidligere skrevet om Store forventninger og miniserien fra 2012 og ser at jeg introduserte Miss Havisham sånn: Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys.

Diktet står fjellstøtt på egenhånd, også om man ikke kjenner til Miss Havisham og kan spinne en intrikat og berikende vev av intertekstualitet. Men for de som kjenner historien hennes, er det ekstra interessant å få hennes syn på saken, direkte fra kilden, i dramatisk monolog. I romanen og filmversjonene ser man henne kun utenfra, og det er forstyrrende nok. Hennes indre liv er … vel, les og bedøm selv.

Havisham

Beloved sweetheart bastard. Not a day since then
I haven’t wished him dead. Prayed for it
so hard I’ve dark green pebbles for eyes,
ropes on the back of my hands I could strangle with.

Spinster. I stink and remember. Whole days
in bed cawing Nooooo at the wall; the dress
yellowing, trembling if I open the wardrobe;
the slewed mirror, full-length, her, myself, who did this

to me? Puce curses that are sounds not words.
Some nights better, the lost body over me,
my fluent tongue in its mouth in its ear
then down till I suddenly bite awake. Love’s

hate behind a white veil; a red balloon bursting
in my face. Bang. I stabbed at a wedding-cake.
Give me a male corpse for a long slow honeymoon.
Don’t think it’s only the heart that b-b-b-breaks.

*

I Mean Time er «Havisham» plassert ved siden av et dikt med tittelen «Suicide», et annet dikt som befinner seg i den ekstreme ytterkanten av intense menneskelige følelser. Jeg liker best svingningene i og mellom de fire strofene, og særlig de to siste. Havisham starter med rasende hat, som avløses av fortvilelse og uro. De begjærlige drømmene er et slags lyspunkt så lenge det varer, inntil virkeligheten inntar drømmen og drømmen avløses av virkelighet. Hva hun biter i drømmen idet hun våkner, kunne sikkert kuk-dikteren på Deichmanske ha sagt mye om.

Den sjokkartede oppvåkningen til kraften av sviket, ønsket om gjengjeldelse – diktet blir sterkere for hver gang jeg leser det. Havisham appellerer like mye til medfølelse som avsky, gjennom denne voldsomme kompromissløsheten. Å la livet stanse med sviket, og vie hele livet sitt til det. Og nå. Et liv der hun ligger med en fraværende mann i søvne, og våkner opp til ønsket om en hvilken som helst død mann. En kropp, en død kropp, et mannlig lik. Hun som på sitt vis er halvdød selv. Hva hun har tenkt å drive med på denne bryllupsreisen sin er ikke godt å si. Men en edderkopp-hunn som spiser hannen etter samleiet er en hypotese like brukbar som noen.

«Love’s hate behind a white veil» er en påstand om kjærlighet som ikke kan få stå uimotsagt, og særlig ikke på en mandag. Da trenger man Margaret Atwood. «Variation on the Word Sleep» er hentet fra Selected Poems II: 1976 – 1986. Jeg leste diktet for første gang i går kveld, da det ble delt på Atwood-fansens Facebook-side (følg, følg). I tillegg til å handle om kjærlighet har diktet tilfeldigvis også en drømmesekvens, men stemningen er atskillig ømmere der enn i Duffys dikt.

Variation on the Word Sleep

I would like to watch you sleeping,
which may not happen.
I would like to watch you,
sleeping. I would like to sleep
with you, to enter
your sleep as its smooth dark wave
slides over my head.

and walk with you through that lucent
wavering forest of bluegreen leaves
with its watery sun and three moons
towards the cave where you must descend,
towards your worst fear

I would like to give you the silver
branch, the small white flower, the one
word that will protect you
from the grief at the center
of your dream, from the grief
at the center. I would like to follow
you up the long stairway
again and become
the boat that would row you back
carefully, a flame
in two cupped hands
to where your body lies
beside me, and you enter
it as easily as breathing in

I would like to be the air
that inhabits you for a moment
only. I would like to be that unnoticed
and that necessary.

*

Kjærligheten er like uforløst hos Atwood som hos Duffy, men unnoticed og necessary er nok noen galakser unna hva frøken Havisham ønsker seg. Jeg vegrer meg likevel for å kalle diktet mindre intenst, selv om intensiteten utspiller seg på en mye lavere frekvens enn der Havisham lever og dør.

Også den elskede i Atwoods dikt er utilgjengelig, muligens for alltid. Men hos Atwood står fraværet verken for avvisning eller svik. Kanskje er fraværet til og med en forutsetning for at Atwoods jeg kan oppleve kjærligheten i sin mest rendyrkede, utopiske form. I den fantastiske diktsamlingen Power Politics leves kjærligheten ut, og det går til helvete. Der åpner den fysiske nærheten mest for en destruktiv fremmedgjøring mellom to mennesker, mens her er det fysiske fraværet, ønsket om å komme nærmere, det som åpner jeget for den andre.

Et av de mest interessante trekkene ved diktet er at jeg ikke klarer å avgjøre om jeget er totalt selvutslettende eller om hun ønsker å være alt for den hun elsker. Jeg vet heller ikke om denne symbiosen av to rake motsetninger er en formulering av eller løsning på kjærlighetens evige paradoks, eller et uhyre intelligent og poetisk blendverk skapt av Margaret Atwood. Ja takk, begge deler?

Atwood deler i alle fall et svært sjeldent forfattertrekk med Jane Austen: Det er visst hos de mest kritiske, ironiske, klisjéallergiske og intelligente kvinnelige forfatterne man finner de ømmeste og mest gripende beskrivelsene av kjærlighet. Beskrivelser som i likhet med kjærligheten sniker seg under huden og blir liggende der og pulsere til man forhåpentligvis aldri blir som Miss Havisham.

Vel overstått poesifeiring, folkens.

23. mars 2015 Posted by | Ymse bokinnlegg | , , , , , , , , | 6 kommentarer

Kong Salomos miner

king-solomon-s-mines-ladybird-book-classics-hardback-1994-blue-63-pI fjor ble Storytel lansert, og jeg satte ny personlig rekord i lydbok med hele tre lydbøker hørt. Når jeg legger til at to bøker ble lest på Kindle, tyder alt på at jeg er i ferd med å tilpasse meg moderne teknologiske nyvinninger i lynraskt tempo (til meg å være).

I utgangspunktet mener jeg at lydbøker passer best for blinde folk. Siden jeg ikke liker å bli fortalt eventyr av folk jeg ikke kjenner, men foretrekker å innta litteratur på en måte der jeg kan finstudere tegnsettingen og praktisere stavekontroll, er lydbøker egentlig en uinteressant oppfinnelse for meg. Jeg kommer aldri til å velge lydbøker over papirbøker. ALDRI! Bortsett fra når det har sine fordeler, som jeg oppdaget i 2014 at lydbøker jo kan ha.

Lydbok funker når jeg 1) antar at språket vil være sekundært, plottet vesentlig, 2) bøkene er korte nok til at jeg kan høre hele på én ettermiddag, og 3) jeg ikke er overbevist om at boken fortjener stort mer enn en ettermiddag av min tid. Foreløpig har jeg hørt 1001-bøker jeg burde ha lest som ukritisk tenåring, eventuelt enda tidligere: H. Rider Haggard, Jack London, Robert Louis Stevenson.

Den jeg vil anbefale er Kong Salomos miner av H. Rider Haggard. Det er den litterært sett dårligste, men aller morsomste boken. Oppleseren er en opplevelse i seg selv, for mannen høres ut som Thor Heyerdahl etter å ha fått seg en knert for mye. Innspillingen er lagt i filmavis-tempo. Han snakker fort og feminint, og er lystig i tonen selv når folk trampes i hjel av elefanter.

Handlingen er klassisk eventyr om Gutta på tur, og sånn sett ikke særlig interessant verken for kvinner eller voksne menn. Boken er derimot veldig artig som et historisk dokument over hvordan de britiske Gutta på tur i den mest matleie delen av kolonitiden oppfattet det afrikanske kontinent som et koldtbord de med godt humør var forpliktet til å forsyne seg av. Elefanter skulle slaktes, umedgjørlige busknegere disiplineres, og vulgært store diamanter oppdages og hentes hjem til moderlandet.

En gjeng med mer mot i brøstet enn vett i skallen bestemmer seg for å lete etter Kong Salomos sagnomsuste miner i Afrika. En jålete kaptein, en herdet elefantjeger og en aristokrat legger ut på eventyr sammen med noen innfødte, rett inn i the heart of darkness. Eller: Egentlig leter de etter aristokratens forsvunnede bror som har forsvunnet i jakten på Kong Salomos miner, men det går ut på det samme. Ingen har vendt levende tilbake fra skattejakten, noe som ikke bekymrer våre helter. De vet at de uansett skal dø før eller senere, så de kan like gjerne dø nå, mens de leter etter gull. Er visstnok logikken.

Historien fortelles av Allan Quatermain, den herdede elefantjegeren. Han forteller i fullt alvor, og tar sin egen troverdighet for gitt. I tillegg til den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren er det fraværet av ironi som gjør Allan så morsom å høre på. I sin kontekst og i sin tid ble han nok regnet som en pålitelig forteller (av en røverhistorie, riktignok). Men ettertidens noe mindre positive innstilling til koloniseringen av Afrika har gjort underverker for å svekke troverdigheten i Allans perspektiv, holdninger og vurderingen hans av den hvite manns fortreffelighet og den sorte (og generelt dumme) manns umedgjørlighet.

Våre venner boltrer seg i ødemarken. De trenger ikke å frykte sultedøden, for det finnes alltid en gås eller levende delikatesse de kan skyte og grille på bålet. De slakter en hel flokk med elefanter bare fordi anledningen byr seg, mens de klager over at det er så sørgelig lite elfenben igjen i Afrika. Den ene innfødte tjeneren er visstnok ikke helt til å stole på, før han lar seg trampe i hjel av en elefant for å redde sin britiske herre. Først da lar de seg overbevise om at det var snakk om en god neger. En god neger er en død neger, med andre ord.

Aristokraten forelsker seg i en innfødt kvinne som pleier ham mens han er syk. Det er et dårlig tegn for hennes del, for vi vet jo alle at kjærlighet på tvers av raser ikke er liv laga, og utgjør en plottmessig svakhet som må løses for at slutten skal gå opp. Joda, kvinnen dør til slutt i armene hans. Han sturer over dette en stund. Men så fort han kommer seg tilbake til London og får kjøpt seg en lekker ny outfit, ser livet straks lysere ut.

Min absolutte favoritt: I en scene kommer en fryktelig negerkonge inn i teltet sitt med en skitten og skabbete pels drapert over skulderen. Våre helter blir forskrekket når den skabbete pelsen rører på seg, og det viser seg å være en heslig vanskapt ape. Virkelig ille blir det når den heslige apen hopper ned fra den fryktelige negerkongens skulder og hveser forbannelser over heltene. Jøye meg – det er ingen vanskapt ape, det er en innfødt kvinne!

Du vet muligens ikke hvordan kolonialisme, rasisme og misogyni i litteraturen ser ut før du har hørt Kong Salomos miner. Som moderne forfatter kan man selvsagt prøve å overgå Haggards drøye mangel på respekt for ethvert menneske som ikke tilhører den mannlige delen av det britiske aristokratiet. Men sjansen er stor for at man vil mislykkes. Rasisme på dette nivået kan knapt formuleres eksplisitt. I stedet er det en ukomplisert og banal ryggmargsrefleks som møter for lite motstand.

Apropos lite motstand: Mens jeg skrev, kom jeg plutselig til å tenke på at Haggard og Rudyard Kipling jo må ha kjent hverandre, siden de skrev samtidig og jeg hittil trodde at Kipling var verstingen på temaet The White Man’s Burden. Og ganske riktig, et kjapt googlesøk og wikipedia bekrefter at “The two had bonded upon Kipling’s arrival at London in 1889 largely on the strength of their shared opinions, and the two remained lifelong friends.”

Selvfølgelig gjorde de det. En av livets mer interessante ironier må vel være at de som er mest opptatt av å definere andre som stereotypier, selv oppfører seg som en stereotypi.

Kong Salomos miner anbefales spesielt til de som sukker over at verden ikke går fremover. Boken beviser at den på en måte gjør det. Verdensforståelsen til hvite, rike menn i 1885 var en selvfølge og en sannhet. Per Sandberg kunne sikkert sagt seg enig i at det med tiden har blitt litt vanskeligere å tenke som Haggard og Kipling. Men han ville kanskje ikke ha skjønt hvorfor distansen er så komisk. Samtidig får Haggard kred (igjen av wikipedia) for å være usedvanlig sympatisk innstilt mot de innfødte i sin fremstilling, så jeg tror vi har en vei å gå før vi sier oss fornøyd.

Den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren heter for øvrig Erik Øksnes.

28. februar 2015 Posted by | 1001 bøker, H. Rider Haggard - Kong Salomos miner | , , , , , , , , , , , , | 23 kommentarer

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 136 andre følgere

%d bloggers like this: