Bunner Sisters

Bunner SistersTemaet for lesesirkelen i april var å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av og vet lite om. Jeg har lest den lange novellen/korte romanen Bunner Sisters av Edith Wharton, som har hele seks romaner/noveller på 1001-listen. Mest kjent er hun for romanene The House of Mirth og The Age of Innocence, men også Summer, Ethan Frome og The Glimpses of the Moon er anbefalt gjennom 1001-listen.

Bunner Sisters ble skrevet i 1892, og utgitt i 1916. Søstrene Ann Eliza og Evelina Bunner bor i et fattig nabolag i New York, i et lite rom bak sin beskjedne syforretning for damer. Livet deres er bortimot innholdsløst da Ann Eliza kjøper en liten klokke i bursdagsgave til lillesøsteren, en billig presang de egentlig ikke har råd til. Klokken kjøper hun av Mr. Ramy, en tysk immigrant som driver en klokkeforretning i nærheten. Mr. Ramy vekker en sterk lengsel i Ann Eliza etter noe hun verken gjenkjenner eller forstår. Dessverre har han samme effekt på den mer utadvendte og handlekraftige Evelina, og den selvoppofrende Ann Eliza har det ikke i seg å stå i veien for lillesøsterens eneste sjanse til lykke.

Anslaget i Bunner Sisters er klassisk trekantdrama. Men halvveis uti romanen tar hendelsene en uforutsett retning, og det går så grundig til helvete at jeg er mer fristet til å kalle den en tragedie. En god sådan, både plottmessig og på det psykologiske planet. Wharton utforsker en trang til veloppdragen kvinnelig selvfornektelse som jeg har lest om også andre steder i amerikansk litteratur fra den tiden: Både Kate Chopins roman The Awakening, hvor den kvinnelige hovedpersonen gjør opprør mot kravet om feminin selvutslettelse (The Awakening er også en 1001-bok jeg anbefaler). Og jeg skrev masteroppgave om resepsjonen av Mary Wilkins Freemans novelle «A New England Nun», hvor en kvinne velger bort sin eneste sjanse til ekteskap til fordel for et stillestående liv med nokså rigide hverdagsritualer.

Men Whartons versjon er adskillig vondere lesning enn Chopins kvinnekamproman og Freemans lune ironi. Så smertefull, faktisk, at jeg brukte over en måned på å lese den første halvparten av de 136 sidene. Jeg tåler livets harde realiteter ganske greit i litteraturen, men å lese om Ann Elizas klaustrofobisk begrensede liv ga meg kvelningsfornemmelser. Hun er så sjelden utenfor døren at hun blir svimmel bare av en kort spasertur på Broadway, og bruker flere dager på å fordøye – og leve på – inntrykkene. Whartons perspektiv på valgene hennes er da også relativt tydelig; livet kan ikke unngås, og det kommer ingenting godt ut av å ofre seg selv for andres del.

I andre del av romanen brytes stillstanden, og både vendingen i plottet og selve dramatikken i teksten kommer som en overraskelse etter den rolige starten. Ann Eliza mister mange illusjoner i løpet av boken, og påskuddene hun har for å unngå livet glipper ett etter ett. Men Wharton etterlater henne og leseren med et slags håp til slutt. Hun har ikke lenger noe igjen å miste, og kan like gjerne brette opp ermene og kaste seg ut i det.

Bunner Sisters er imidlertid ikke det jeg vil kalle en spesielt politisk tekst. Wharton utmerker seg snarere med sine presise og innsiktsfulle skildringer av sinn og følelsesliv. Romanen føles derfor mer handlingsmettet enn den ytre handlingen skulle tilsi, fordi selv små strømninger i Ann Elizas indre liv er en slags begivenhet. Bursdagsgaven til søsteren, klokken som tikker og tikker, er muligens et overtydelig symbol, men utover det skriver Wharton nydelig.

«The long hours remained in her memory as a whirl of high colours and loud voices, from which the pale presence of Evelina now and then emerged like a drowned face on a sunset-dabbled sea.»

«She lay for hours staring at the window, shaken only by the hard incessant cough that sounded to Ann Eliza like the hammering of nails into a coffin.»

Dere som leste en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter i april, kan lenke til innlegget i kommentarfeltet. Temaet for mai er å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Utover det fyller bloggen min seks år i dag – hipp hurra for både den og Norge!

Malteserfalken – klassisk hardkokt krim

The Maltese FalconTemaet for lesesirkelen 1001 bøker i mars er inspirert av påsken – årets krimhøytid. Vi leser en valgfri 1001-bok som virker skummel eller spennende, et tema som kan tolkes i ortodoks retning Agatha Christie, Stephen King og Edgar Allan Poe, eller liberal retning [fyll inn det som passer].

Selv har jeg lest krimklassikeren Malteserfalken av Dashiell Hammett. Mange har sikkert sett filmen fra 1941 med Humphrey Bogart i hovedrollen som privatdetektiven Sam Spade. Bogart spilte også Philip Marlowe, Raymond Chandlers hardkokte privatdetektiv, og etter å ha lest Malteserfalken er det ingen tvil om at jeg foretrekker Chandlers bidrag til noir-krimmen.

Sam Spade oppstår tilsynelatende som menneske i første kapittel av boken. Han har ingen fortid, ingen fritid, ingen fremtidsplaner og en diffus personlighet. Siden det aldri kom flere bøker om Sam Spade, kan Hammett ha oppdaget at Spades utviklingspotensial var i magreste laget. Men krimscenariet er klassisk nok. Historien begynner og slutter med at Sam Spade sitter på kontoret sitt i San Fransisco, med hatten og sigarettene innen rekkevidde. Inn kommer en blendende vakker kvinne i nød, og i begynnelsen av andre kapittel er første mann funnet død i ei grøft.

Som tittelen avslører, er en malteserfalk sentral for handlingen. Det er ingen levende falk, men en gullfigur fra 1500-tallet som er verdt mange nok penger til at revolveren sitter løst i hånden på griske kjeltringer. Deretter følger den sedvanlige rekken løgner, feller, drap, anklager, mistanker, konfrontasjoner, slåsskamper og klining som hører med til historien. Plottet er standard krim, og det eneste som skiller seg litt ut fra den vanlige sjangeroppskriften er at oppklaringsscenen breier seg ut over hele seksti sider – ca en fjerdedel av boken. Det funker ikke helt. Ikke noe av det.

Jeg er litt overrasket over at en såpass anonym og intetsigende bok kan ha fått status som krimklassiker. For å finne en forklaring, leste jeg litt i det som burde være en bibel for alle som liker klassisk krim – P.D. James’ Talking about Detective FictionI et eget kapittel viet de amerikanske krim noir-forfatterne, forklarer hun Hammetts prestasjon sånn:

«In a writing career of little more than a decade he raised a commonly despised genre into writing which had a valid claim to be taken seriously as literature. He showed crime writers that what is important goes beyond an ingenious plot, mystery and suspense. More important are the novelist’s individual voice, the reality of the world he creates and the strength and originality of the writing.»

Problemet mitt med Malteserfalken er imidlertid at den verken har en særegen stemme eller et spesielt troverdig/engasjerende univers, og at Hammett skriver direkte uoriginalt. Beskrivelsene er nøytrale, karakterene mangler en interessant personlighet og Hammetts stemme er det jeg vil kalle anonym. Boken er ikke dårlig, men den er litt kjedelig. Med forbehold om at jeg leste romanen i en noe ynkelig norsk oversettelse (Olav Angell 1979), og at alle de spektakulære kvalitetene kan være lost in translation. Men jeg tviler, siden samme oversetter står bak Raymond Chandlers Den lange søvnen, en bok jeg likte veldig godt.

Merkelig nok er det som utmerker seg hos Chandler, det som James hevder at Hammett er god på. Språket, stilen, den spesielle stemmen til Marlowe/Chandler og et univers fra gamle dagers Los Angeles som bare har vokst seg sterkere og fagrere i hodet mitt fem år etter at jeg leste boken. Marlowes desillusjonerte ironi fortrenger dessuten behovet mitt for intrikate plott og mye action. Malteserfalken hadde trengt i hvert fall én av dem. Sam Spade er rappkjeftet, han også, men han sier ikke ting som «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Om P.D. James ikke forklarer hvorfor Malteserfalken regnes som en Big Deal i krimtradisjonen, forklarer hun på sitt vis hvorfor Chandler skriver så mye mer særpreget enn Hammett. Han var sannsynligvis mer opptatt av det. Begge skrev de krim for magasiner som ikke ville ha unødvendige skildringer, med begrunnelsen at leserne mislikte alt som kunne forsinke spenningen. Men i motsetning til Hammett (i hvert fall i Malteserfalken), bestemte Chandler seg for at leserne tok feil, de visste det bare ikke selv.

«I set out to prove them wrong. My theory was that the readers just thought they cared about nothing but the action; that really, although they didn’t know it, the thing they cared about, and that I cared about, was the creation of emotion through dialogue and description.»

Så var det bevist igjen. Språk er viktig, også i krimromaner.

Min foreløpige dom over Dashiell Hammett (der kommer nok flere sjanser), er at han ikke står seg verken mot moderne konkurrenter eller andre klassiske krimforfattere som Chandler, Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle. Men for de som har like sære krimhistoriske interesser som meg, er det ingen grunn til å unngå Malteserfalken. Plottet er helt ok, selv om den store spenningen uteblir. Og det gjør den, selv når det egentlig burde være spennende. Etter å ha lest ferdig et kapittel hvor Sam Spade svimer av etter å ha blitt bedøvd på hotellrommet til en suspekt kar, lukket jeg boken og sovnet som en stein.

Til sammenlikning ble jeg liggende våken i natt etter å ha lest de første femti sidene av Agatha Christies Og dermed var det ingen, og våknet med tilløp til panikk over at Christie-reserven min har krympet til kun ti uleste bøker! I påsken, av alle ting. (Jeg har bestilt to til.) Så hvis valget står mellom Malteserfalken og Og dermed var det ingen, vet du hva du bør gjøre.

Innleggene mine om andre 1001-bøker som passer til månedens tema finner du her:

Lesesirkeldeltakere kan lenke til innlegg eller si hvilke bøker dere har lest i kommentarfeltet under. Temaet for april er å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av eller vet lite om. Jeg skal lese Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette, en fransk 1600-tallsroman som muligens vil få Malteserfalken til å fremstå i hukommelsen som en actionfylt pageturner.

Ha en fin påske!

Verdens poesidag. Jimmen, Orgelsjøen og Kvelningsminner

untitledI dag er det verdens poesidag, og jeg har feiret dagen ved å lese Øyvind Rimbereids Orgelsjøen fra 2013. Rimbereid er en ganske ny forfatter for meg, men jeg leste Jimmen i fjor og syntes den var omtrent like fantastisk som alle andre som har lest den.

I etterkant leste jeg et sted at hester er så empatiske at de kan tilpasse seg menneskers hjerterytme, selv på avstand. Det er et godt bilde på Jimmen, hvor en arbeidshest og hans eier følger hverandre trofast på livets landevei, og bytter på å være leserens linse mot verden. Delene til den aldrende stallkaren er skrevet på rogalandsdialekt, mens hesten Jimmen tenker i et slags naivt gammelnorsk språk.

I samlingen er de en utdøende rase, i ferd med å erstattes av moderne teknologi i overgangen til oljeøkonomi og generell miljøskadelig velstand. Samlingen kombinerer nostalgi, språklig oppfinnsomhet og kritisk bevissthet om hvor samfunnet er på vei, med hesten Jimmens tanker som et sjeldent elskelig midtpunkt. Jimmen både kan og bør leses av alle. I hvert fall alle som har rotet seg inn hit på mitt territorium.

Orgelsjøen var atskillig mer krevende lesning, uten at det burde skremme vekk andre enn de selverklært uhelbredelig fattige i ånden. I Orgelsjøen møter vi hele verden på en gang, fra partikler til verdenshistorie, i det jeg vil kalle et overbevisende forsøk på å viske ut grenser i tid og rom for å kunne trekke nye og uventede tråder mellom alt som finnes. Rimbereid virker svimlende kunnskapsrik om vitenskap, filosofi, fysikk, religion, historie, musikk, litteratur, natur, industri og politikk. Og selvsagt orgelet, som er diktsamlingens (om ikke verdens) røde tråd.

Selve grenseløsheten i diktene, og alt hva de åpner for av uventede sammenhenger og innsikter, fikk synapsene i hjernen min til å kollapse av overanstrengelse, forhåpentligvis for å kunne gjenoppstå som friere, mer tøyelige versjoner av seg selv. Det Rimbereid skriver om å høre Bach spilt på orgel, kan også sies om Rimbereids orgeldikt: «og verden bare vider seg ut, som om det er en nåde, er en fjerding på et vann, et blafrende lys i en svalgang».

Diktet jeg skal dele i anledning dagen er egentlig en del av det lange diktet «Orgelet som ikke finnes», som jeg likte aller best i samlingen. Jeg har bare hørt Rimbereid lese én gang, og da leste han fra dette diktet. Anledningen var Lillehammer-festivalen i 2014, da Amnesty hadde samlet åtte lyrikere i et arrangement for å hedre forfattere verden over som sitter fengslet på grunn av sitt yrke. Steinar Opstad og Ruth Lillegraven leste også, og det er det fineste lyrikkarrangementet jeg har vært på noen gang.

Dessverre var det nesten folketomt, siden Dag Solstad snakket om Ingunn Øklands utilstrekkelighet og sin egen fortreffelighet for full sal noen kvartaler bortenfor. Konflikter og sladder trekker som kjent alltid flere publikummere enn dikt, også i Litteraturland. Men de om det. Etterpå satt jeg i alle fall igjen med en følelse av at jeg som ateist endelig skjønte hvorfor folk går i kirken, og hva de går dit for å finne. Den strengen i hjertet, som stenger ute all støy og binder oss sammen med noe større. Kanskje til og med Solstad kunne ha lært noe han ikke allerede visste.

Orgelet som ikke finnes IX

Svingende, grønne mai.

Flatet ut i et EKG-apparat

på en operasjonssal

der en to år gammel gutt ligger utspent

på et kryss

med femogtyvegradersblod

en svært varm dag i mai

og alt er åpent,

brystkassen med tvingende klemmer

rundt hjertet som lyser fiolett opp i dagen

uten slag,

ingen bølge som sprer seg jevnt

fra sinusknuten øverst i hjertet

badet i kalium,

som hos den moderne henrettede i Kina,

mens ni grønnkledde

står i ring i ni timer

eller går i små sirkler.

Og i skalpellen dirrer mange ulykker

og tråden som skal sy sammen,

er så tynn at selv ikke edderkoppen

ville ha trodd på den.

Bare nålen tror

blindt!

Den syr sin søm.

Og syr alltid like godt.

Også om den skulle sy på vrangen

og tvers gjennom en trehjulssykkel som står klar

og sy den fast til mørket

og fullstendig omvendt.

En bølgende søm

gjennom to umulige kransarterier

og ut i et venterom

hvor det finnes tretten bilder

og fem slags bønner,

men bare to fremtider

hvor den ene kan høres som skrik

fra en helt annen fløy, arabisk

og som først stilner

idet et vindu slås igjen.

Og den andre?

Det er den fremtiden som skal ha alt

og som lover alt,

men som ikke kan ha alt

og love alt

uten selv å ha et skrik,

og som derfor mest er som en tone

fra orgelet som ikke finnes.

*

Det andre diktet jeg vil dele er hentet fra en diktsamling som ble utgitt nå i mars. Splitter ny og nyfødt litteratur, rett fra trykkeriet. Kvelningsminner er Eivind Hofstad Evjemos fjerde bok og første diktsamling. Jeg har ikke lest hele samlingen ennå, bare nok til å kunne si at den foreløpig har erstattet planene mine om påskekrim med en forventningsfull klump i halsen.

Forlaget skriver: «I Kvelningsminner møter vi dem som må sende sine kjære vekk fra hjemmet, til institusjoner, og følger dem i letingen etter den verdigheten som er menneskelighetens kjerne. Fra de største spørsmålene om liv og død, scener fra alderdommen, til det å formidle et multihandikappet menneskes verd til sine besøkende slektninger: Ingen forfattere formidler den store, store fortellingen i det daglige strevet på samme måte som Eivind Hofstad Evjemo.»

(første dikt)

Hun er trist i telefonen. Bare jeg kan høre det.

Jeg er alene i huset, ser tv mens pizzaen stekes.

Jeg vet at hun elsker ekstra ost, bogskinke og ketchup.

Vet at hun elsker å hente øl i kjøleskapet og komme rullende

inn i stua og gi meg.

Å påta seg enkle oppgaver for dem hun er glad i

og som er glade i henne.

Vi har mislyktes med å forklare henne at dette ikke lenger

er hennes hjem.

Når hun sier, jeg vil hjem, svarer jeg:

Men du er jo hjemme.

Pusten i telefonen.

*

Gratulerer med verdens poesidag!

Men ikke glem at alle de andre dagene i året også er fine poesidager.

Lesesirkel 1001 bøker – februar

BelovedJeg er svært fornøyd med å ha lest ferdig lesesirkelboken min for januar, De tre musketerer, og i tillegg ha blogget om den FØR sommerferien. Men så ser jeg at jeg med unntak av i fjor pleier å ha sterk deltakelse i lesesirkelen i januar. Det er statistikken for de elleve andre månedene som ødelegger ryktet mitt som seriøs og dedikert lesesirkelgeneral.

Temaet for lesesirkelen i februar har vært å lese en 1001-bok skrevet av en forfatter som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Monika har laget en oversikt over hvilke 1001-bøker det gjelder, og den ligger under kommentar 163 på denne siden. Det burde være mange nok bøker å velge mellom til at alle er passe fornøyd.

Valget mitt falt på Elskede av Toni Morrison. Jeg leste halve boken høsten 2012, og har den foreløpig som en av mine topp tre favoritter gjennom tidene. Forklaringen på hvorfor den har blitt liggende halvlest så lenge, kom jeg for så vidt med i 2012: «Jeg gruer meg allerede til Elskede er lest ferdig. Hva i alle dager leser man etter en slik roman?»

For å svare meg selv tre år senere: «Da leser man neste bok i lesesirkelen.»

Men om den typen pragmatisme ikke var min stil for tre år siden, tok jeg det igjen med grundighet. Ifølge hukommelsen min skrev jeg noen få linjer om den halvleste Elskede i 2012, og belaget meg på at jeg deretter hadde utsatt resten av jobben til – etterpå. Men så brøt jeg bokbloggerens første bud (#1: Rot aldri rundt i eget arkiv og se hvor dårlig arbeid du har gjort tidligere), og oppdaget at «de få linjene» jeg husket, egentlig består av hele 1554 ord (ikke tegn – ORD) sammensatt på en tilfredsstillende måte i dette praktfulle innlegget.*

Så til frokost i dag leste jeg innlegget mitt om Elskede med stor interesse (for å si det rett ut: som om jeg aldri hadde lest det før) og lærte mye nytt og spennende om både romanen, oversettelsen og min egen tolkning.** Jeg har ingenting mer å tilføye, og anser meg selv som ferdigblogget om årets februarbok hele tre år på forskudd. Det er ny personlig rekord. Noen bedre?

*Bokbloggerens bud #2 er at foreldelsesfristen for beskjedenhet på egne vegne er tre år etter publiseringsdato.

**Er det bare meg, eller skrev jeg mye bedre før?

Rapport om din februarlesing kan avlegges i kommentarfeltet. Oversikten over hva de andre deltakerne har lest i februar, finner du her. En oversikt over temaene i lesesirkelen fremover, finner du her. Husk at det viktigste ikke er å delta, men å lese ferdig hele boken. HELE boken.

De tre musketerer

De tre musketererI januar skrev jeg at jeg kjedet meg overraskende mye med starten på De tre musketerer. Nå er boken gledelig overstått, og årets første 1001-mursteinsklassiker krysset av på listen. For å gjøre mest mulig ut av min sedvanlige prokrastinering når jeg skriver innlegg, sjekket jeg YouTube for å finne filmversjoner av musketerene. Blant annet den siste filmen fra 2011, med d’Artagnan i skinnbukser, snakk om en kommende apokalypse, flyvende skip og en fektende Milla Jovovich. Litt perspektiv er på sin plass: Det er mye bedre å lese de seks hundre til norsk klønete oversatte sidene, enn å sitte skrekkslagen i to minutter og se på den traileren.

Enda en formildende omstendighet ved boken: Et av kapitlene starter med «Det var en mørk, stormfull natt.» Det er så tett opp til klisjéen «Det var en mørk og stormfull aften» at det nesten må godkjennes.

En klassisk bromance

Jeg antar at de fleste kjenner, eller tror de kjenner, historien om musketerene fra ulike filmversjoner, mens det kanskje ikke er like mange som har lest hele boken. I hvert fall ikke den komplette utgaven. Jeg er overrasket over at jeg ikke kjente til plottet på forhånd, og hadde visst forvekslet De tre musketerer med Mannen med jernmasken, som er den siste boken i serien om d’Artagnan. Men historien foregår altså tidlig på 1600-tallet i Frankrike og England, i den tiden da kardinal Richelieu var ung og sprek og hadde store planer for nasjonalstaten Frankrike; planer som kong Ludvig 13. pent måtte adlyde enten han ville eller ei. Historiens helt d’Artagnan kommer fra Gascogne til Paris som ung mann og hans største ønske er å bli en del av kongens livvakter, musketerene. Han treffer Athos, Porthos og Aramis, og etter litt startproblemer ender de raskt opp i hverandres armer med det velkjente «En for alle, alle for en!» som livsmotto.

De første drøyt hundre sidene av boken var så kjedelig lesning at jeg måtte tvinge meg til å lese ti sider her og der for å komme gjennom. Mest fordi historien åpner som en klassisk bromance, hvor våre helter først ønsker å knuse hverandre med kården, og deretter har lyst til å elske hverandre lidenskapelig på den måten menn gjorde før homofili ble oppdaget. Kvinner nevnes kun i forbifarten, og våre helter kunne like gjerne hatt valgspråket «bros before hoes». Plottet dras ikke ordentlig i gang før ca side 130, og det er altfor lenge for en bok der karakterer sier: «Snu Dem, hr. fliremikkel, ellers hogger jeg Dem bakfra!»

Guttekvinner

Apropos kjedsomhet, kom jeg til å tenke på Espen Søbye og hans seksuelle strikkepinnefantasier. For disse kårdene som guttene har så lyst til å stikke i andre menn hele tiden, er de kanskje et symbol på hva musketerene egentlig har lyst til å gjøre med hverandre? I stedet for å kalle homofile menn som strikker for «guttekvinner», passer det bedre å bruke begrepet om Dumas’ stridskåte og jålete musketerer. De får i hvert fall lov til å være betraktelig mer femi og skeptisk til kvinner enn den moderne norske mannen kan, uten at gamlinger blir gretne og seksualkonspiratoriske i Morgenbladet. Les et utvalg sitater, og døm selv:

«Man bør behandle tjenere som man behandler kvinner; man må sette foten på nakken av dem hvis man vil at de skal være trofaste. Det bør De tenke over.»

«Kvinnene er skapt til vår ulykke, fra henne kommer all vår elendighet.»

«Og en må virkelig innrømme, sa Athos, at den engelskmannen er verd å elske. Jeg har aldri sett en flottere mann enn ham. For ikke å snakke om at han kler seg på en uforlignelig måte, sa Porthos.»

«Hendene, som han ikke ofret noen større omsorg, gjorde Aramis fortvilet av misunnelse, skjønt han brukte mandelpasta og velluktende olje i massevis til sine.»

«d’Artagnan kastet seg om halsen på ham og kysset ham.»

«Porthos trakk kården og ga seg til å gjøre utfall mot veggen; deretter gikk han bakover med elegante bukk og dansetrinn. Aramis, som fremdeles arbeidet på diktet sitt, stengte seg inne i Athos’ kabinett og ba om å få være uforstyrret til de skulle trekke blank.»

«Og kong Ludvig den trettende snodde mustasjene sine og vugget i hoftene.»

Kjærlighetsforviklinger

Men De tre musketerer likner litt på Bibelen; plottet og kvinnene dukker opp samtidig, og deretter går det til helvete. For med ekte kvinner inne i bildet, går guttekvinnene våre fullstendig fra vettet. d’Artagnan forelsker seg i kona til verten sin, som er et fjols. Når hun blir bortført på grunn av d’Artagnan, forelsker han seg i lady Winter aka mylady. Men for å komme seg inn på soverommet til mylady, må han først forføre kammerpiken hennes. Han har en del grunner for hvorfor han gjør dette, men dessverre er de ikke så enkle å forstå for noen andre enn ham selv. I hovedsak går det ut på at han ved å ligge med andre kvinner regner med å finne spor etter den bortførte kjæresten sin.

d’Artagnan er likevel ingenting sammenliknet med den ovennevnte flotteste og mest velkledde mannen i verden, engelske hertug Buckingham, som er vilt forelsket i fru Ludvig 13. dronningen av Frankrike. Kardinal Richelieu er sjalu, og driver Buckingham ut av landet for å holde de elskende fra hverandre. Buckingham gjør det eneste han kan komme på for å se sin kjære, og det er – ta da! – å la England erklære krig mot Frankrike. Planen hans er at engelskmennene skal sable ned så mange franskmenn at han selv må trå til som diplomat i forhandlinger med den forsmådde ektemann kongen. Mens han venter på krig og kjærlighet i palasset sitt i London, har han laget et alter foran et portrett i helfigur av dronningen, med diverse av hennes gaver som han har tenkt å begraves med. #psycho

Vokt Dem for kvinnen!

Etter så mye innledende guttefjas, gjør Dumas det eneste han kan for å vinne meg over på sin side. Han introduserer den ondeste kvinnen i verden. Hun er ondere enn kardinalen, som sender alle fiender, uvenner og andre plagsomme folk til Bastillen. Mye ondere enn Buckingham, som sender landsmenn i døden for å få seg en bit. Hun er en slags Antikrist, blodtørstig, hevngjerrig og livsfarlig. Jeg liker de kunstneriske valgene til Dumas. Han kunne ha gjort som alle andre mannlige forfattere i gamledager (og en hel del i våre), og latt kvinner bli hjemme og stelle med gardiner mens mennene dro i krig og gjorde farlige ting. Istedet fungerer krigen som et slags krisesenter for menn med en rasende kvinne i hælene: «For er vi først i hæren, er det forhåpentlig ikke annet enn mannfolk vi har å være redd for.»

De er så fine sånn, musketerene. De skammer seg ikke over å være livredd for en jente. Ellers har de den irriterende egenskapen at de aldri er redd for noe. I krigen dreper de lett et tjuetalls fiender uten å få en skramme mens de spiser frokost og drikker flaskevis med vin. Men selv om musketerene kan hamle opp med minst fem guttesoldater hver i frokostfylla, er det langt mer krevende å håndtere en vakker, ubevæpnet og genial kvinne: «Hvis du bare hadde med fire menn å gjøre, kjære venn, ville jeg trygt la deg reise alene; men siden det gjelder denne kvinnen, så la oss reise alle fire, og Gud gi at vi og tjenerne våre måtte være mange nok!»

Så ble romanens største styrke for min del at de tapre musketerer har all grunn til å være redd. Jeg trodde først at det var kardinal Richelieu som var superskurken her. Men selv han er forskrekket og skremt av den onde kvinnen i hans tjeneste. Når hun tar avskjed med hans utsendte agent, sier hun «Hils kardinalen fra meg». Til svar får hun «Hils Satan fra meg.» Og så smiler de innforstått til hverandre. Mye tyder på at begrepet girl power har tapt seg en del etter den franske renessansen.

Historien fortsetter

Litt perspektiv igjen: Selv om det etter hvert var gøy å lese om truende kardinaler, lettlurte konger, spioner, forfalskninger, giftmord og skurkestreker, når De tre musketerer ikke opp til Greven av Monte Christo, som kanskje er det aller morsomste som finnes i litteraturen. Likevel var den god nok til at jeg vurderer å lese fortsettelsen om d’Artagnan og de tre andre musketerene (som ikke gir 1001-kryss): Twenty Years After og Le Vicomte de Bragelonne: Ten Years Later/ Louise de la Vallière/ The Man in the Iron Mask.

Min siste uleste Dumas-roman på 1001-listen er La Reine Margot, på norsk Dronning Margot, som ifølge internett skal være nesten på høyde med Monte Christo, men som ifølge samme internett dessverre ikke foreligger i komplett oversettelse til verken engelsk eller norsk. Jeg har den i en tobindsutgave fra 1950, og regner med at den er så bra som jeg får det uten nitidig og helt unødvendig oppfriskning av fransken fra videregående.

Helt til slutt, en artig historie fra internettet om hvordan det gikk med Richelieus lik etter at han døde.

«Richelieu died on 4 December 1642, aged 57. His body was embalmed, and interred at the church of the Sorbonne. During the French Revolution, the corpse was removed from its tomb, and the mummified front of his head, having been removed and replaced during the original embalming process, was stolen. It ended up in the possession of Nicholas Armez of Brittany by 1796, and he occasionally exhibited the well-preserved face. His nephew, Louis-Philippe Armez, inherited it and also occasionally exhibited it and lent it out for study. In 1866, Napoleon III persuaded Armez to return the face to the government for re-interment with the rest of Richelieu’s body. An investigation of subsidence of the church floor enabled the head to be photographed in 1895.»

***

De tre musketerer ble lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker. Hva de andre deltakerne leste finner du her. En oversikt over hva vi skal lese fremover finner du her.