Høstbøker fra Cappelen Damm

Det er mandag, ferien er over, og bokhøsten er her igjen. Cappelen Damm holdt sin pressekonferanse på Kulturhuset i dag, og de utgir som vanlig flere bøker på ett år enn det jeg vil klare å lese med resten av livet til rådighet. Etter å ha brukt årets første sju måneder på flest mulig ikke-norske, underholdende bøker med en historie å fortelle, vegrer jeg meg fremdeles for fem måneders lesning av norske bøker om folk som aldri beveger seg utenfor komfortsonen, men likevel føler konstant ubehag. Forsettet for høsten er derfor å gjøre mitt beste for å unngå dem.

Hva er da bedre enn å innlede bokhøstbloggingen med litt science fiction? Didrik Morits Hallstrøm debuterte i 2011 med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Til tross for den utrolig flotte tittelen har jeg ikke lest debutromanen. Men jeg har lest andreboka hans Krø fra 2014, en nygotisk grøsser fra en forblåst øy på Vestlandet, som faktisk var både grøssende og god, og fortjener langt flere lesere enn andrebøker vanligvis får.

I Krø blir skillet mellom virkeligheten og hovedpersonens selvlagde dataprogram visket ut når han reiser til øya Krø fordi bestefaren ligger for døden. Programmet begynner å leve sitt eget nifse liv, samtidig som folk han trodde var døde kanskje ikke er det likevel. Jeg husker boken som spennende og original, i tillegg til at Hallstrøm har dreisen på det som alle de andre norske forfatterne driver med: Relasjoner, gamle og nye familieproblemer og grubling over livet i fortid, nåtid og fremtid. Krø er et ypperlig eksempel på at litt fantasi aldri har skadet noen, og at de nære tingene funker vel så bra når de er en del av et spennende og oppfinnsomt plott.

Høstens roman heter Lysår, og er allerede i salg. Forlagets omtale: «Solstormer har gjort jorda ubeboelig. Menneskehetens siste håp, 16 utvalgte passasjerer i kryosøvn og med slettet hukommelse, er på vei til nærmeste levbare planet, 319 år unna. Norge, den eneste våkne ombord på romskipet, gjør det beste ut av vakten sin. Han vasker korridorene, løser de ukentlige testene, tar pillene og overser de merkelige bankelydene fra lufteanlegget. Alt forandrer seg når Norge oppdager en skjult melding i selvmordsbrevet fra Nederland. Han befinner seg snart på en umulig reise gjennom tid og rom. Tilbake til den han engang var og det han engang forlot.»

Da Eli Fossdal Vaage debuterte med diktsamlingen Hekla myter i 2014, skrev hun seg til en velfortjent plass på langlisten til Bokbloggerprisen 2014. Det er ikke verst for en diktdebutant. Hekla myter er tematisk beslektet med Ruth Lillegravens Urd, men byr på større folkelighet og glimt i øyet. En ung kvinne skriver om formødrene sine fra gården hun har arvet, ut fra minner, bilder og avtrykkene kvinnene har satt igjen i rommene og naturen rundt gården. Jeg har ikke lest samlingen siden 2014, men ble umiddelbart slått av hvor nydelige diktene er da jeg hentet dem frem fra bokhyllen igjen nå. Det er vanskelig å velge favoritter, men her er et kort dikt fra bestemorens siste tid:

Ho seier om eg fekk ta handa di

føra fingeren inn bak synsnerven

tett inntil beinet

heilt til punktet i kraniet

der ordet avskjed sit

skulle eg auka trykket, seia her

akkurat her er det at det gjer vondt

Årets diktsamling heter Herlege lærarar og utgis i september. Forlagets omtale: «Eli Fossdal Vaages nye diktsamling består av stor og mangslungen poesi. Gjennom oppvekstminner og erfaringen av å selv bli mor, kommer det levende livet til orde i et språk som både er tydelig og høystemt på samme tid.»

Eirik Husby Sæther har tidligere skrevet tre krimromaner jeg ikke har lest. I oktober kommer Pornomania, som ifølge katalogplasseringen ikke er en krimroman. Jeg håper likevel at Sæther har beholdt de krimobligatoriske skillsene som plottsnekrer selv om han sjangermessig nå flytter til et dramaturgisk ødeland. Ut fra forlagets beskrivelse av boken har han i alle fall krimsjangerens blikk på outsidere som lager problemer for langt flere enn seg selv.

Forlagets omtale: «Mattis vokser opp i en tid med pornoblader og svart sladd. Så kommer internett, sladden forsvinner og etter hvert blir pornofilmene gratis gjennom strømmetjenester, og for å tiltrekke seg «kikkere» blir pornoen mer voldelig og preget av ydmykelse. Da tar pornoen over livet til Mattis. Han går fra å bo i et hus med foreldre og en lillesøster, til å bli et barnevernsbarn som holdes innesperret på institusjon. Han dømmes for voldtekt, brannstiftelse og grov vold. Pornoen lukker ham inne i et rom, et kroppslig fengsel han prøver å bryte ut av. En roman om en generasjon av kikkere. Om utagerende sex og ensomhet.»

På pressekonferansen i dag slo det meg at porno er et merkelig fenomen, fordi det er en slags avsondret verden som ikke kommuniserer med eller forholder seg til resten av verden. Og da mener jeg ikke på samme måte som norsk samtidslitteratur. Ideen bak porno er selvforklarende, men gjennomføringen? Not so much. Jeg satser på at Pornomania gir utvidede perspektiver.

Selv rekker jeg neppe å lese mer enn disse tre fra Cappelen Damms høstliste, i hvert fall ikke den skjønnlitterære listen. Du, derimot, leser sikkert både fortere og mer enn meg, og finner uendelige mengder nye høstbøker i katalogen deres her.

Og ellers?

Hvis du pleier å lese bøker for barn eller har folk med småtroll på gavelisten, ville jeg tatt en ekstra runde i barneavdelingen. I tillegg til alle de splitter nye og moderne bøkene jeg ikke har en formening om, finner du praktfulle utgaver av Astrid Lindgren, H.C. Andersen, Harry Potter, Askeladden, Nøtteknekkeren og Mummitrollet som jeg kjenner at jeg innerst inne ønsker meg veldig mye mer enn de kjedelige voksenbøkene uten bilder.

Hvis du leter etter sakprosa, ville jeg aller først valgt en bedre guide enn meg. Men siden du nå er her og leser. Mine topp fem utgivelser blir i tilfeldig rekkefølge den engelske økologiske bonden Rosamund Youngs Kuenes egentlige liv. Fornuft og følelser, der hun beskriver livet på gården med kuer som lever det gode liv; hvilken personlighet og særegenheter de ulike kuene har, og hvordan de blir venner med og oppfører seg mot hverandre. Ellen Sofie Lauritzen har skrevet Snakkes til uka, hvor hun utforsker hva date-appene gjør med oss som individer og samfunnet.

Et uønsket folk beskriver en hittil ubeskrevet del av romfolkets skjebne i Norge før og under andre verdenskrig, og konsekvensene av den såkalte sigøynerparagrafen fra 1927. De som ennå ikke er trett av å diskutere eller lese om norske verdier, har nok godt av å lese Per dør, Per Fugellis aller siste bok. Den er skrevet som en tilstandsrapport i livets siste avsnitt, med humanist Fugellis siste budskap for ettertiden og en påminnelse om hva som virkelig teller. The Real FrP. En bok for folk flest av Stein Vathne er basert på suksessen i sosiale medier, en parodiversjon av vårt morsomste stortingsparti, nå også i bokform.

Så ble ikke rekkefølgen så tilfeldig likevel, men det er tross alt stortingsvalg snart. Bruk stemmeretten, stem klokt og les gode bøker.

Advertisements

Den vanskelige niendeboken

Selv om jeg lenge har forsømt min plikt som bokbloggende litteraturstalinist og semikolonentusiast, betyr det ikke at jeg har forsømt lesingen. Bøker har blitt lest i tilfredsstillende mengder, uten at jeg føler meg tilfredsstilt av den grunn. Årets høydepunkt: Etter en del tilbakeslag og nerver underveis, klarte Harry Potter det til slutt. Voldemort er død, og denne gangen er han død på den ordentlige måten.

Dessverre betyr Voldemorts død også at jeg har gått tom for bøker med plottgaranti. Jeg leser alltid mange bøker parallelt for å kunne veksle mellom vanskelighetsgrad og tematikk etter humør og konsentrasjonsevne. For å holde flyten i gang, må én av dem til enhver tid være en bok som omtrent leser seg selv, typ Harry Potter. Her burde krimromaner komme inn i bildet. Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg en annen grunn til å lese om brutal og unødvendig død enn å tømme hodet for støy og mobilisere krefter til å fullføre Anna Karenina.

Men å lese krim som avkobling er risikosport. Når bøkene ikke funker, som ofte er tilfellet, ender jeg opp med å tvangslese krimbøker når jeg egentlig skulle ladet opp til å tvangslese noe som er bra. Listen min over alt som er galt med krimromaner er lang. I sommer har problemet vært krimserieforfattere som ikke vet når de skal gi seg.

Tid for dogmer: Krimforfattere som skriver serier må alltid ha en plan om å avslutte med bok sju. Klimaks skal nås i bøkene 3-5, deretter er det på tide å runde av. For å forsikre seg om at de ikke faller for fristelsen det er å klø på gamle sår, bør hovedpersonen dø like ettertrykkelig som Voldemort i slutten av sjuende bok.

Det finnes unntak fra denne regelen, som med alle andre regler. Men med denne regelen spikret opp på porten hos forlagshus i alle verdens land, vil redaktørene slippe den umulige oppgaven det tydeligvis er å fortelle bestselgende forfattere at historien om den elskede detektivs siste bedrifter er dårligere enn en gjennomsnittlig debut. I stedet må det sies her, og dere, jeg har egentlig ferie.

Anne Holt avsluttet sin sjuende bok om Hanne Wilhelmsen med å la henne bli skutt i ryggen. Bra jobbet! Men så var hun ikke død likevel, bare lam fra livet og ned. I fjor kom tiende og forhåpentligvis aller, aller siste bok om Hanne Wilhelmsen, I støv og aske. Jeg tolker fraværet av lesere som begråter hennes død som et dårlig tegn.

I niendeboken Offline jobber Hanne med en cold case samtidig som politiet prøver å avverge et terrorangrep i hovedstaden på selveste 17. mai. Plottet er greit nok, passe ambisiøst og fjernt. Men boken skjemmes ved at en tredjedel av plassen vies politisk-byråkratisk pjatt på Politihuset som ikke bidrar til mer enn kjedsomhet for både meg og politifolkene. At Hanne og hennes nye side kick Henrik Holme tilfeldigvis klarer å løse terrorsaken via sin cold case, er faktisk ikke det minste rart, siden politifolkenes eneste rolle i boken er å snakke langt og lenge om hvor vanskelig alt her i verden er generelt og i denne saken spesielt. I tillegg distraherer forfatter Holt meg ved å veksle mellom replikker og skildring av bagatellmessig handling i annenhver setning, for å gi inntrykk av at Dette Skjer På Ordentlig. Men karakterer som er kjedelige når de snakker og lever, blir ikke mer spennende av å tygge i seg rundstykker for troverdighetens skyld.

Anne Holt skal likevel ha for at hun er flinkere enn de fleste av sine norske forfatterkolleger til å skrive empatisk og engasjerende om ensomme outsiderkarakterer – aka samtidslitteraturens hellige gral. Så får andre dømme om det er en kompliment til Holt eller en fornærmelse mot de andre. I Offline er det smått autistiske Henrik Holme og til dels en hjerneskadet dueoppdretter som berger romanen fra et stusselig endelikt i vedovnen min.

Overordnet sett er den klart beste boken i serien om Hanne Wilhelmsen åttendeboka 1222; ikke tilfeldigvis den eneste av bøkene som er skrevet i førsteperson, med en stemme som ligger kledelig tett opp til Anne Holts egen. Hun er smart, hun er morsom, og med sin troskap til plott og samfunnsaktualitet burde hun skrive mye bedre bøker enn dette. VGs kritiker Brynjulf Jung Tjønn ga Offline terningkast fem, og I støv og aske terningkast tre. Jeg ville gitt Offline terningkast to-tre, og sikkert endt opp med minus på terningen hvis jeg leste sisteboka. I stedet gravla jeg Hanne Wilhelmsen nå, død eller levende. Nok er nok.

Jeffery Deaver begynte på mange måter der Anne Holt burde ha sluttet. I hans første bok om radarparet Lincoln Rhyme og Amelia Sachs er Rhyme lam fra halsen og ned og ligger i sengen hele dagen og planlegger selvmord. What could possibly go wrong? Vel, bok ni, The Burning Wire, avsluttes idet Rhyme har gjennomgått en avansert operasjon og kan bevege armene. Deaver har siden skrevet fire bøker til om Rhyme, og jeg antar at han nå forbereder seg til å løpe New York Marathon.

Det må være irriterende for en forfatter å skape en lam karakter, bare for å oppdage etter et par bøker at du får større armslag i skrivingen dersom hovedpersonen din også kan bevege armene. Men denne utviklingen er symptomatisk for Jeffery Deavers store problem. Plottsnekring, produktivitet, kunnskapsnivå og oppfinnsomhet? Check, check, check og check. Akillessenen hans som krimforfatter med en forkjærlighet for seriemordere er selsom: Han liker ikke at folk dør. Eller at de har det vondt. Det han liker minst av alt er når han selv må drepe eller skade noen, selv om han bare gjør det med ordene sine, på liksom.

Elektrisitet er tema og drapsvåpen i The Burning Wire. Ifølge min mor vil tredje verdenskrig være kjapt overstått hvis elektrisiteten saboteres og den siviliserte verden i løpet av kort tid fryser eller sulter i hjel. Deaver går i motsatt retning og viser at du også kan gjøre mye ugagn hvis du hacker deg inn i New Yorks elektrisitetsnett og får tilgang til kabler med 700 000 volt. Ikke kan leverandøren skru av strømmen heller, hvis myndighetene vil unngå generelt mayhem og sammenbrudd av infrastruktur på hele østkysten. Det er en fiffig idé, og elektrisitet er livsfarlig nok i seg selv til å skape uggen stemning når Deaver forklarer alt som kan gå galt hvis du oppholder deg i nærheten av en stikkontakt. Jeg måtte tilfeldigvis skifte lysstoffrør på badet mens jeg leste boken, og ga meg selv dårlige odds for overlevelse.

Deaver gjør sånt når han er god. Ekstremspenning ved hjelp av grunnleggende fysikk. Men så ødelegger han det ved å være en altfor snill og hjertegod mann. I motsetning til Jo Nesbø har Deaver aldri klart å skrive ut en eneste karakter med rent mel i posen, og sørger heller for at folkene fra sine ulike serier møter hverandre og blir gode venner. Dermed sitter han igjen med en temmelig omfattende storfamilie av et persongalleri i niende bok av Opus Rhyme, og alle skal ha sitt. Det sinker utviklingen av plottet, som er utspekulert nok til å fortjene mer oppmerksomhet fra sin skaper. Og kjære Jeffery, du er min siste skanse mot forvitringen av plott som litterær bærebjelke. Ikke svikt meg nå.

Jeg vet ikke om dette ble den siste Rhyme-boken jeg leste. På den ene siden er The Burning Wire milevis unna Deavers The Empty Chair, som fremdeles er den beste krimboken jeg har lest. På den andre siden er den norske bokhøsten nå i gang. Gi meg fem strake måneder uten plott, stram dramaturgi og ytre handling, og spør meg igjen i januar om det frister å lese tiendeboka om en elsket detektivs bedrifter. Og der har du forklaringen du trengte på hvorfor bestselgerlisten er full av dårlige krimbøker.

Ti små negerunger og en herre med bart

Jeg er i ferd med å bli avhengig av Agatha Christie-historier. I løpet av 20 år har jeg lest ca 40 av Christies til sammen over 80 romaner og noveller, men det pleier å holde med et par absurd innfløkt og usannsynlige mordmysterier i slengen før jeg går over til mindre guilty pleasures. Nå har jeg lest åtte av romanene hennes på ett år, og Poirot har blitt min lille sorte: den jeg velger når jeg står foran hyllene med 700+ uleste bøker og ikke klarer å bestemme meg.

Hvis jeg skal tenke som Poirot, noe jeg for øyeblikket ikke klarer å unngå, ligger forklaringen ikke hos Agatha Christie, men i årsakssammenhengen og hva jeg leste først. Det var Denis Diderots Rameaus nevø, i påsken i fjor. Fransk opplysningstid, den evigvarende konflikten mellom vice and virtue, tre hundre år gammel intern humor inkl. infam sladder om Racine og Voltaire, i en tekst uten kapitler, avsnitt eller fotnoter => en umettelig trang til å lese om dramatisk død og Poirot som stresser rundt og spør vitnene om de la merke til – vepsen? Alltid i dramatisk kursiv – bare et lite dytt i ryggen … klokken på kaminhyllen viste kvart over seks! … men hun er jo venstrehendt … ?

Agatha Christie er ikke for alle, men hun er veldig mye for de av oss som mener at nøkkelen til et tilfredsstillende mord ligger i knappenålen foran kaminen. Så! Her er fem av Christie-bøkene som har holdt meg gående det siste året, i synkende rekkefølge fra terningkast gladparanoia til forkortet levealder.

and then there were noneOG DERMED VAR DET INGEN ~ På verdenshistoriens bestselgerliste ligger Agatha Christie på tredjeplass bak Bibelen og Shakespeare – og hestehoder foran Diderot, Racine og Voltaire – med to milliarder solgte bøker. Suksesskriteriet er formodentlig mere blod, mindre snakk. Av hennes 80+ romaner og fortellinger er Og dermed var det ingen kjent som hennes mest utspekulerte ved siden av Doktoren mister en pasient og Mord på Orientekspressen. Boken het opprinnelig Ten Little Niggers, og er rett og slett den Christie-romanen du må lese, hvis du av en eller annen ubegripelig grunn kun har tenkt å lese en av dem.

Moroa starter når åtte mennesker møter hverandre for første gang idet de fraktes over til Soldatøya utenfor kysten av Devon. Alle er blitt invitert av herr eller fru Owen, som det viser seg at ingen av dem har møtt. Fremme på øya venter et ektepar dem, men de er innleide tjenere og kjenner heller ikke Owens. På soverommene henger barnerimet «Ten Little Niggers», og på spisebordet står ti figurer. Etter middagen første kveld avbryter en høy stemme samtalen, og anklager hver av dem for å være skyldig i andres død. Et par minutter senere faller den første av gjestene om av forgiftning. Det blir storm, de er strandet på øya uten forbindelse til fastlandet, og gjestene blir drept en etter en. Hvert dødsfall har hentet inspirasjon fra barnerimet som henger på soverommene, og for hvert drap fjernes en av figurene fra spisebordet – av hvem? Er spørsmålet.

Grunnen til at en dødslojal Christie-slave som meg utsatte å lese hennes desidert beste bok i tjue år, er at jeg trodde tanten min hadde spoilet den for meg. Midt i tenårene, før jeg begynte å lese Christie, avslørte hun slutten, som jeg trodde ødela poenget med å lese boken selv. Det var noe med at alle dør i tur og orden, og til slutt står man igjen med to mistenkte, og en av dem må det jo være, men neida. Det viste seg å være en dysfunksjonell spoiler, eller en såkalt ikke-spoiler. Forvirringen min nådde nemlig klimaks da det kun var to personer igjen, jeg var like paranoid som de midlertidig overlevende, og ingenting gikk opp. Så jeg tror faktisk ikke at det går an å spoile denne boken. Selv om jeg sier hvem det er, skjønner du fremdeles ikke hvordan, hvordan, HVORDAN?? Og det er det som gjør denne boken gøyere enn 99% av alle de andre bøkene.

En nyinnspilling av And Then There Were None gikk som påskekrim på TV2 i fjor. Jeg fikk ikke sett den, fordi jeg har kastet ut tv-en og allerede var oppslukt av nye mysterier. Men jeg anbefaler miniserien likevel. Traileren viser en gjeng skuespillere som BBC vanligvis bare ringer til når de skal lage noe fint og kostbart av Austen, Brontë, Dickens, etc. Når de bruker disse folkene på Christie, mener de alvor.

Cards on the tableKORTENE PÅ BORDET ~ Jeg så innspillingen av Kortene på bordet med David Suchet som Poirot for evigheter siden. Med løsningen friskt i minne begynte jeg å lese boken mest for å bli påminnet det jeg husket som en streit episode av Detektimen. Og sånn kan man jo også undervurdere de slu djevlene i Agatha Christie-bransjen, som har endret hele plottet i filmversjonen. Noe de ved nærmere ettertanke ofte gjør. I Christie-land kan du kan gå fra bok til film og fra film til bok og bli like overrasket hver gang. Akkurat her er mitt stalltips å se innspillingen først, for jeg plasserer gladelig boken Kortene på bordet på min Christie topp ti-liste etter først å ha blitt rundlurt av David Suchet.

Poirot møter den sære Mefistofeles-aktige herr Shaitana i et selskap. Herr Shaitana har en morbid fascinasjon for mordere, og best liker han de vellykkede morderne, de som aldri er blitt tatt. Han inviterer Poirot til et selskap et par uker senere, der hensikten er å vise frem «samlingen» sin av slike vellykkede mordere. I tillegg til Poirot har herr Shaitana invitert de andre Christie-snushanene inspektør Battle, oberst Race og Ariadne Oliver, samt fire fremmede gjester. Etter middagen blir snushanene og gjestene plassert i hvert sitt rom for å spille bridge. Et par timer senere blir herr Shaitana funnet død i samme rom som de fire ukjente gjestene.

For å komme til bunns i saken må Poirot, Battle, Race og Oliver grave i gjestenes fortid for å finne ut hva Shaitana visste om dem, og hvem av dem som drepte Shaitana rett foran snuten på de tre andre. Utfordringen er klar nok: De har sluppet unna med mord før. Vil de gjøre det når de fire detektiver vet at de er mordere? Mens Battle graver i fortiden, er Poirot mer opptatt av kortene på bordet. Hvordan de fire var som bridgespillere, og hvordan spillet gikk mordkvelden. Kortene på bordet er ikke blant Christies mest kjente romaner, men den er blant hennes smarteste. Herr Shaitana må riktignok bøte med livet for å markere poenget, men det går som regel sånn med folk som blir overmodige og store i kjeften i nærheten av Poirot.

death in the cloudsDØDEN I FLYET ~ Dette er en helt streit Poirot-bok som stagget de verste abstinensene mine, uten å gå inn blant mine Christie-favoritter. Men selv når Christie skriver sine midt på treet-romaner, kom jeg fremdeles tre kvarter for sent til avtalen min lørdag kveld fordi det ikke var aktuelt å gå hjemmefra før jeg visste hvem som hadde gjort det.

På en flytur mellom Paris og Croydon går en flysyk Poirot glipp av et mord som skjer rett bak ryggen hans. Offeret er en kjent pengeutlåner/utpresser med stor formue og ugler i posen. De mistenkte er to flyverter, to arkeologer, en kokainsugen og spillegal lady, hennes kjærlighetsrival, en frisørdame, en tannlege, en krimforfatter, en lege, en forretningsmann og Poirot. Etter å ha skjerpet sansene og de små grå cellene på to innfløkte mysterier, var Døden i flyet relativt grei skuring for oss begge. Jeg skjønte riktignok ikke hvem morderen var like raskt som Poirot, men jeg skjønte det fort nok. For ærlig talt – når var tannleger egentlig til å stole på?

Dessuten må man være på vakt når kjærlighetshistorier dukker opp i Christies mysterier. Hun er ikke særlig romantisk av seg, men så handler trekantdramaene hennes heller ikke om ømme følelser. Hvis en sjarmerende ung dame har to beilere hun sliter med å velge mellom, kan du være sikker på at en av dem er en godt kamuflert ridder i hvit rustning, mens den andre er en iskald morder som ender i galgen. Det er alltid så kjekt når ting ordner seg på den måten.

Three blind miceTRE BLINDE MUS OG ANDRE HISTORIER ~ Skuespillet The Mousetrap hadde premiere i London i 1952, og er det skuespillet i historien som har blitt spilt lengst uten å bli tatt av plakaten. Ifølge Wikipedia blir publikum bedt om ikke å røpe hvem morderen er etter forestillingen. Det klarer de tydeligvis veldig godt, for i mine tjue år som dedikert Christie-fan har jeg aldri hørt snakk om verken plottet eller morderen.

I novellesamlingen Tre blinde mus og andre historier er skuespillet blitt omskrevet til prosa, riktignok med mye dialog og umiskjennelige tegn på at teksten er beregnet på fremføring. Et ungt ektepar har etter krigen bestemt seg for å lage pensjonat av en gammel eiendom. Timingen deres er heller dårlig. De første gjestene ankommer samtidig med et kraftig snøvær, og nyheten om at en kvinne er funnet myrdet i London. Rett før de snør inne og all mulighet for kontakt med omverdenen opphører, får de beskjed om at morderen befinner seg på pensjonatet.

Foruten den ca 70 sider lange novellen Tre blinde mus består samlingen av åtte kortere noveller med blant annet Poirot og Miss Marple. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg som gammel ringrev aldri blir lurt. Men jeg er i hvert fall ringrev nok til ikke å la meg lure på samme måte fire ganger på rad av samme forfatter. Hvem er den minst mistenkelige? There you go. Ellers er novellesamlingen helst for spesielt interesserte som allerede har rundet sine 20+ Agatha Christie og fremdeles ikke har fått nok.

NEMESIS ~ Dette må være en av Christies aller dårligste bøker. I etterordet til min utgave av Mord på Orientekspressen, skriver krimguru Nils Nordberg at kvaliteten på Christies bøker synker med årene omvendt proporsjonalt med salgstallene, og Nemesis fra 1971 er nest siste bok om Miss Marple.

Det blir kanskje feil av meg å klandre Miss Marple for å være en så usexy karakter, ettersom hun er en steingammel og giktbrudden peppermø med dårlig råd. Men hun trenger helt klart et snes saftige giftmord i nabolaget for å sprite opp stilen. Jeg vet at andre Christie-fans elsker denne vimsete og nysgjerrige skravlebøtta, og at det vitner om liten selvinnsikt når akkurat jeg bruker akkurat dét imot henne. Men jeg får makk av de ustanselige og stadig like irrelevante digresjonene hennes, og hvordan hennes vei fra A til B alltid går baklengs via hele føkkings alfabetet.

I Nemesis får hun i oppdrag av den eldre mangemillionæren hun reddet livet til i Mysteriet i Vest-India å løse en ti år gammel sak. I sitt testamente lover Rafiel senior henne mange tusen penger hvis hun klarer å løse drapssaken som Rafiel junior i sin tid ble dømt for. Hva kan jeg si? Hun løser saken, det er selvsagt ikke Rafiel junior som er den onde skurken, og Miss Marple er brått en søkkrik gammel dame som har tenkt å kose seg mens hun ennå kan.

God bless! Jeg unner henne det. Men likevel. Romanen føles mer enn dobbelt så lang i lesetid og tapt livskvalitet enn de 160 sidene skulle tilsi. Det holder nok ikke å være Christie-fan her, dessverre. Nemesis er en bok ment for en hardcore subkultur som elsker Miss Marple, håndarbeid og stell av hageblomster, og som blir opprørt av smuler på duken og folk som kommer tre minutter for seint. Hvis det er alt jeg får, kan jeg like gjerne lese en hvilken som helst romanutgivelse utgitt i serien Norsk Samtidslitteratur 2010-2020. Men det får vi snakke mer om når bokhøsten starter om et par uker.

Flere skriverier om Agatha Christie:

Bokbloggerprisen 2016 – kortlisten

Ventetiden er over! Kortlisten til Bokbloggerprisen 2016 er klar. 48 bokbloggere har stemt på de norske bøkene vi likte best fra 2016. Over 60 bøker ble nominert til Årets roman, mens over 90 bøker ble nominert i Åpen klasse. De seks bøkene som har fått flest poeng innen de to kategoriene er som vanlig samlet på en kortliste. Denne gangen er det disse seks bøkene som med rette kan stemples som norske bokbloggeres favoritter.

ÅRETS ROMAN

jane-ashland

Nicolai Houm Jane Ashlands gradvise forsvinning (Tiden Norsk Forlag)

En amerikansk kvinne våkner alene i et telt i den norske fjellheimen. Utenfor er det tett tåke og kuling. Mobiltelefonen er utladet. Hun har verken kart, kompass eller mat. Hun har egentlig kommet til Norge for å oppsøke fjerne slektninger hun aldri har møtt. Da besøket skjærer seg på alle tenkelige vis, tar hun kontakt med en zoolog hun tilfeldigvis møtte på flyet. Hun ender med å følge med ham på moskusvandring i Dovrefjell, men også her går det meste galt.

Ut av tåken tegner det seg gradvis et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en desperat jakt på ny mening. For selv den som har mistet alt, har noe å tape. I Jane Ashlands gradvise forsvinning viser Houm stor psykologisk innsikt og tegner et sjeldent sorgportrett det er umulig å forbli uberørt av.

du-er-sa-lys

Tore Renberg Du er så lys (Forlaget Oktober)

Kva kan vi eigentleg vite om livet til dei andre? Det er eit nytt år i den lille bygda. I gata til Jørgen og Vibeke kjem det glede og endring når ein familie på tre flyttar inn i nabohuset. Faren Steinar er noko for seg sjølv, det står liksom ein eigen vind om han.

Dei to familiane blir gode vener, men når fedrane reiser på fotballtur til London saman, får Jørgen sjå noko som gjer han uroleg. Det viser seg at Vibeke kjenner på den same uroa. Kven er Steinar? Kva held han på med? Kva er det som gøymer seg i krafta hans? Du er så lys er Tore Renbergs trettande roman. Det er ei nervepirrande og gripande bok om det vi ikkje får auge på. Sjølv om det utspeler seg like framfor oss.

arv-og-miljo

Vigdis Hjorth Arv og miljø (Cappelen Damm)

Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv. Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til. To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?

Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

***

ÅPEN KLASSE

boddel

Torgrim Sørnes Bøddel. Mathias Fliegenring 1685-1729  (dokumentar, Vigmostad og Bjørke)

Mathias Fliegenring ble født 1685 nær Hamburg i Tyskland. Familien hans hadde vært nattmenn og bødler i generasjoner. Det var derfor naturlig at Mathias arvet sin fars yrke. Han ble bøddel i Helsingør i Danmark i 1709. I 1721 søkte han og fikk stillingen som bøddel i Trondhjem. Torgrim Sørnes tegner i boken et levende bilde av byen som Fliegenring flyttet til, Trondhjem på tidlig 1700-tall. Vi blir kjent med byens til dels udugelige, drikkfeldige og korrupte øvre sjikt: stiftsmenn, fogder, rådmenn, magistrater, proster og prester.

I sterk kontrast til eliten lever bøddelen, rakkeren og nattmannen i sine usle rønner ved retterplassen Stenberget på Ila, som den gang lå utenfor selve byen. Vi får innblikk i miljøer preget av den dypeste fattigdom. Gjennom Fliegenrings yrkesgjerning på reiser i det trondhjemske amt blir vi også kjent med gjerningsmenn og -kvinner som han pisket eller hugget hodet av. Mange av historiene har et bakteppe av sykdom og nød, knivslagsmål, pengebegjær, løsunger og fyll.

um-sakne-springe-blome

Catherine Blaavinge Bjørnevog Um sakne springe blome (diktsamling, Samlaget)

I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.

Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.

to-sostre

Åsne Seierstad To søstre (dokumentar, Kagge Forlag)

Historien om to ungjenter fra Bærum som reiser til Syria og en desperat far som forsøker å finne dem. En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria. På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS).

Dette er bare starten. I To søstre går Åsne Seierstad, den bestselgende og kritikerroste forfatteren av Bokhandleren i Kabul og En av oss, løs på et av de viktigste og mest kompliserte spørsmål i vår tid. Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom oppvokst i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila? Som få andre makter Åsne Seierstad å komme tett på personene hun skriver om. To søstre er både historien om jentene som dro, et land i krig og om en familie som splintres. Det er også en fortelling om oss, i Norge i dag.

***

Gratulerer til alle de nominerte forfatterne!

Kortlisten er imidlertid ikke helt komplett ennå. En av bøkene fra langlisten som ikke kom inn på kortlisten i nominasjonsrunden skal være med videre i konkurransen. Hvilken bok det blir, avgjøres av de 48 bokbloggerne som sikret seg stemmerett til årets pris ved å nominere bøker i januar. Avstemningen starter nå, og fristen for å stemme er søndag 29. januar kl 23:59. Kortlistens sjuende og siste bok er klar mandag 30. januar.

Bokbloggerprisen 2016 deles ut i Oslo i september 2017.

Om Bokbloggerprisens langliste

Langlisten til Bokbloggerprisen 2016 ble offentliggjort forrige mandag. Siden jeg hadde brukt helgen til å telle og kontrolltelle alle stemmene som var kommet inn, rakk jeg såvidt å klippe og lime sammen et innlegg om hvilke bøker som er nominert til den staselige prisen vår i år før jeg måtte løpe tilbake til Arbeidslivet. Men kommentarer fra en i komiteen om langlisten er alltid på sin plass, også når den kommer på overtid.

Gøyest: Bøkene på langlisten kom overraskende på bokbloggerne som selv hadde nominert bøker til prisen. Hvor ble det av novellene? Og Bror Hagemann? Hvordan kan 60 damer du aldri har møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl ha klart å komme med på langlisten når ingen bokbloggere har skrevet om boken? Med oppfølgingsspørsmålene: Bør vi i komiteen kreve eller tvinge (på en pen eller myndig måte) bloggere til å skrive om bøker før nominasjon? Selv om det er latmannsblogg/oppsummeringsinnlegg? Og teller egentlig instagramming? Er i så fall bokinstagrammere en slags bokbloggere? Og så videre.

Jeg fikk bare med meg diskusjonene i forbifarten og applauderer engasjementet, men har en sterk oppfordring å komme med til alle bokbloggere med stemmerett og/eller meninger om prisen og de nominerte bøkene. Folkens, kjør diskusjonene i åpne fora! Om ikke på egen eller andres blogg, så i hvert fall et sted hvor det er mulig for andre enn bokbloggere å lese. Å skjule gode poenger, polemikker og posisjoner bak lukkede Facebook-gruppers strengt bevoktede porter, er omtrent like stor sløsing av hjernevirksomhet og språk som å skjule anmeldelser bak betalingsmurer.

Og – det er unødvendig. Og – det er på en måte sammenliknbart med at nominerte bøker ikke blogges om på forhånd. Og – hvordan skal offentligheten ellers kunne komme til bunns i Mysteriet Marta Breen & Den Uforutsette Langlisten?

Og – ja, langlisten overrasket i år. I alle fall Åpen klasse. Grunnen er sannsynligvis at bokbloggere i 2016 har hatt få forhåndsfavoritter innen sjangrene dokumentar, barn og ungdom, noveller, lyrikk etc. sammenliknet med tidligere år. Derfor har poengene spredd seg i alle retninger og på mange bøker, i stedet for å hope seg opp rundt et lite antall bøker som kniver om plasseringene på toppen, som tidligere år. I alle fall i Åpen klasse, som sagt. Da skal det ikke så mange nominasjoner til før bøkene klarer å hevde seg, så fremt de er plassert høyt nok oppe på bokbloggernes stemmesedler.

Hvordan det stod til blant romanene på langlisten kommer vi tilbake til når kortlisten publiseres 23. januar, for det fortjener en kommentar. Men i år gikk poenggrensen for å få en plass på langlisten ved 26 poeng i romanklassen og 24 poeng i Åpen klasse. Bror Hagemanns roman Syng meg vekk endte opp med 25 poeng, Tomas Espedal Året fikk 24 poeng. Jørn Lier Horst Når det mørkner, Monica Isakstuen Vær snill med dyrene og Jens M. Johansson Et godt liv fikk alle 22 poeng. Så svaret på hvor det ble av Bror Hagemann er – at yours truly ga den ett poeng mindre enn jeg burde ha gitt. Ellers hadde den … Yes, you may hate me.

I Åpen klasse var det i år ny rekord i antall bøker med samme poengsum; hele fire bøker fikk 24 poeng. To av bøkene kom inn på langlisten, to havnet utenfor, siden antallet første- og andreplasser avgjør hvilke bøker som går videre når poengsummen er lik. Sensasjonelt nok var de to bøkene som nesten kom inn på langlisten – (((fanfare))) – diktsamlinger. Av alle ting. Ylva Ambrosia Wærenskjold Syv somre og femten vintre og selveste vinneren av Bokbloggerprisen 2013, Ruth Lillegraven med Sigd. Mens Frode Gryttens noveller Menn som ingen treng fikk 23 poeng og Jan Kristoffer Dales noveller Arbeidsnever 21 poeng *avdekker mysterier på løpende bånd*.

Selv om jeg også mener at bøkene vi endte opp med på langlisten i Åpen klasse var uforutsett, er det ingenting mot langlisten vi på et tidspunkt hadde forrige lørdag kveld, et par timer før nominasjonsfristen gikk ut. Da var hele TRE av bøkene på langlisten diktsamlinger, og det var ikke engang min skyld. Jeg rakk så vidt å planlegge et innlegg med overskriften #WTF?!, og tørke tårer av stolthet og glede før nye stemmer ramlet inn og forandret alt.

Her skulle jeg selvfølgelig sagt noe velformulert og ømt om at prisen vår er så demokratisk og fin sånn, flest poeng vinner etc, men jeg kjenner at det er for tidlig. Det innlegget lå an til å bli det beste og mest inspirerte jeg noensinne har skrevet, og hadde undertittelen «I have a dream». Men – tre diktsamlinger? Det er imponerende bra jobba av en gjeng såkalt glade amatører. Og mens jeg er i gang: Ekstra kred til de som nominerte Ingvild Lothes diktsamling Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt. Den har jeg ikke engang klart å få tak i ennå, og jeg har da for faen en mastergrad i litteraturvitenskap.

Hvilket bringer meg tilbake til spørsmålet om komiteen bør kreve at bokbloggere skriver om bøkene de nominerer. Da Ruth Lillegraven vant Bokbloggerprisen i 2013 med Urd, var det ingen som forventet det fordi veldig få bokbloggere hadde skrevet om boken på forhånd. De hadde latt seg overbevise under radaren. Og da var Urd allerede på kortlisten, med sterke oppfordringer om å bli skrevet om gjennom samlesningen. Å kreve at glade amatører skal føle seg bekvem med å skrive om dikt hvor de fleste betalte anmeldere feiger ut, virker som en dårlig idé. En slik regel vil kunne føre til at bokbloggere kun nominerer bøker det er enkelt å skrive om. I stedet oppfordrer vi som alltid til å skrive om bøkene som havner på kortlisten. Vår omtale og oppmerksomhet er premien vi kan gi.

Hvis ikke dét argumentet går gjennom, er svaret fra komiteen uansett et bestemt «øhm, nei». Ikke bare ville det kreve altfor mye arbeid å holde styr på hva folk blogger om. Ser vi bort fra komitémedlem Gro, som jevnt og trutt skriver om bøkene hun leser, kan komitémedlemmene Silje, Elisabeth og jeg høsten 2016 hovedsakelig vise til at Elisabeth anmeldte bøkene til Nicolai Houm og Nicolaj Frobenius, og det er det. Bortsett fra superb dekning av ett enkelt forfatterfornavn, har vi bidratt med lite. Og skal vi ha regler som diskvalifiserer 3 av 4 medlemmer av komiteen fra å nominere, blir alt litt … rart. (Jada, jada, vi skal blogge mer, vi lover. Men ikke nå.)

Avslutningsvis er det enda et par overraskelser ved langlisten. (1) Vi har for andre gang i Bokbloggerprisens historie klart å få inn en krimroman på langlisten. (2) Ingen har lagt merke til at det er spesielt. Men det er en slags begivenhet at vi etter null krim i 2014 og 2015 endelig har funnet en krimroman som fortjener en plass på langlisten vår. I 2013 karret Jo Nesbø seg inn med Politi, som den gang da utløste en skeptisk jakt på hvem i helsike som hadde nominert den? Vel, sånn i etterkant: ca 13% mea culpa. Det kan jeg si nå, fordi denne gangen var det ikke meg. Karin Fossum måtte til, en krimforfatter for de som ikke liker krim. Ting tyder på at det er en krim også for de som liker krim.

Overraskelse nr 3. Vi har en tegneserie på langlisten. En feministisk tegneserie, attpåtil. Akkurat så kule er vi faktisk. Og med det regner jeg Mysteriet Marta Breen & Den Uforutsette Langlisten som oppklart.

Bokbloggerprisens kortliste offentliggjøres mandag 23. januar kl 12. Da åpner vi også for å stemme på årets joker. En av bøkene fra langlisten som ikke fikk plass på kortlisten, vil få enda en mulighet til å vinne Bokbloggerprisen 2016. Inntil da: Les bøkene på langlisten. Vårt glade fellesskap har kvalitetssikret dem for deg.