Lines bibliotek

Om bøker

Verdens poesidag(en derpå)

På lørdag var det verdens poesidag, og jeg feiret blant annet ved å stikke innom poesifesten hos Deichmanske etter premieren på Fugletribunalet. Eller fest og fest. Jeg håper det skyldes vår dårlige timing og sene ankomst, for de tre opplesningene vi fikk med oss før vi dro igjen var ikke det jeg vil kalle en feiring av poesien. Et smertefullt langt dikt om kuk, en ung mann utkledd som nerd som leste fra baksiden av en pizzaeske, og en ekstremt entusiastisk hyllest til lommekniven.

– Hver sin smak, sa hun diplomatisk og flyktet til nærmeste bar.

Et par dager på etterskudd har jeg funnet fram to dikt som befinner seg noen hakk lenger opp på kvalitetsskalaen, fra to lyrikere som sjelden (eller aldri?) gjør noe feil. Carol Ann Duffy er Storbritannias første kvinnelige, skotske og åpent homofile Poet Laureate, en stolt britisk tradisjon med hoffpoeter som blant annet Geoffrey Chaucer nøt godt av da han i 1389 fikk utnevnelsen sammen med en årlig rasjon vin. Duffy er også utnevnt til Commander i Order of the British Empire. Akkurat så kul er hun.

Margaret Atwood er nok et mer kjent navn for norske lesere, og nå oppdaget jeg at hun faktisk er utnevnt til ridder av Bjørnsonordenen. Jeg håper det betyr at noen har konkrete planer om å stjele henne fra Canada til Norge. Diktende kvinnelige riddere er akkurat det vi trenger for å sprite opp poesifestene våre.

Duffys «Havisham» er hentet fra Mean Time (1993). Det er det sinteste diktet jeg vet om, med kanter hardere enn selv Sylvia Plaths «Daddy». Undertittelen kunne ha vært «Hell hath no fury like a woman scorned». Det lyriske jeget er Miss Havisham, bedre kjent fra Charles Dickens Great Expectations. Jeg har tidligere skrevet om Store forventninger og miniserien fra 2012 og ser at jeg introduserte Miss Havisham sånn: Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys.

Diktet står fjellstøtt på egenhånd, også om man ikke kjenner til Miss Havisham og kan spinne en intrikat og berikende vev av intertekstualitet. Men for de som kjenner historien hennes, er det ekstra interessant å få hennes syn på saken, direkte fra kilden, i dramatisk monolog. I romanen og filmversjonene ser man henne kun utenfra, og det er forstyrrende nok. Hennes indre liv er … vel, les og bedøm selv.

Havisham

Beloved sweetheart bastard. Not a day since then
I haven’t wished him dead. Prayed for it
so hard I’ve dark green pebbles for eyes,
ropes on the back of my hands I could strangle with.

Spinster. I stink and remember. Whole days
in bed cawing Nooooo at the wall; the dress
yellowing, trembling if I open the wardrobe;
the slewed mirror, full-length, her, myself, who did this

to me? Puce curses that are sounds not words.
Some nights better, the lost body over me,
my fluent tongue in its mouth in its ear
then down till I suddenly bite awake. Love’s

hate behind a white veil; a red balloon bursting
in my face. Bang. I stabbed at a wedding-cake.
Give me a male corpse for a long slow honeymoon.
Don’t think it’s only the heart that b-b-b-breaks.

*

I Mean Time er «Havisham» plassert ved siden av et dikt med tittelen «Suicide», et annet dikt som befinner seg i den ekstreme ytterkanten av intense menneskelige følelser. Jeg liker best svingningene i og mellom de fire strofene, og særlig de to siste. Havisham starter med rasende hat, som avløses av fortvilelse og uro. De begjærlige drømmene er et slags lyspunkt så lenge det varer, inntil virkeligheten inntar drømmen og drømmen avløses av virkelighet. Hva hun biter i drømmen idet hun våkner, kunne sikkert kuk-dikteren på Deichmanske ha sagt mye om.

Den sjokkartede oppvåkningen til kraften av sviket, ønsket om gjengjeldelse – diktet blir sterkere for hver gang jeg leser det. Havisham appellerer like mye til medfølelse som avsky, gjennom denne voldsomme kompromissløsheten. Å la livet stanse med sviket, og vie hele livet sitt til det. Og nå. Et liv der hun ligger med en fraværende mann i søvne, og våkner opp til ønsket om en hvilken som helst død mann. En kropp, en død kropp, et mannlig lik. Hun som på sitt vis er halvdød selv. Hva hun har tenkt å drive med på denne bryllupsreisen sin er ikke godt å si. Men en edderkopp-hunn som spiser hannen etter samleiet er en hypotese like brukbar som noen.

«Love’s hate behind a white veil» er en påstand om kjærlighet som ikke kan få stå uimotsagt, og særlig ikke på en mandag. Da trenger man Margaret Atwood. «Variation on the Word Sleep» er hentet fra Selected Poems II: 1976 – 1986. Jeg leste diktet for første gang i går kveld, da det ble delt på Atwood-fansens Facebook-side (følg, følg). I tillegg til å handle om kjærlighet har diktet tilfeldigvis også en drømmesekvens, men stemningen er atskillig ømmere der enn i Duffys dikt.

Variation on the Word Sleep

I would like to watch you sleeping,
which may not happen.
I would like to watch you,
sleeping. I would like to sleep
with you, to enter
your sleep as its smooth dark wave
slides over my head.

and walk with you through that lucent
wavering forest of bluegreen leaves
with its watery sun and three moons
towards the cave where you must descend,
towards your worst fear

I would like to give you the silver
branch, the small white flower, the one
word that will protect you
from the grief at the center
of your dream, from the grief
at the center. I would like to follow
you up the long stairway
again and become
the boat that would row you back
carefully, a flame
in two cupped hands
to where your body lies
beside me, and you enter
it as easily as breathing in

I would like to be the air
that inhabits you for a moment
only. I would like to be that unnoticed
and that necessary.

*

Kjærligheten er like uforløst hos Atwood som hos Duffy, men unnoticed og necessary er nok noen galakser unna hva frøken Havisham ønsker seg. Jeg vegrer meg likevel for å kalle diktet mindre intenst, selv om intensiteten utspiller seg på en mye lavere frekvens enn der Havisham lever og dør.

Også den elskede i Atwoods dikt er utilgjengelig, muligens for alltid. Men hos Atwood står fraværet verken for avvisning eller svik. Kanskje er fraværet til og med en forutsetning for at Atwoods jeg kan oppleve kjærligheten i sin mest rendyrkede, utopiske form. I den fantastiske diktsamlingen Power Politics leves kjærligheten ut, og det går til helvete. Der åpner den fysiske nærheten mest for en destruktiv fremmedgjøring mellom to mennesker, mens her er det fysiske fraværet, ønsket om å komme nærmere, det som åpner jeget for den andre.

Et av de mest interessante trekkene ved diktet er at jeg ikke klarer å avgjøre om jeget er totalt selvutslettende eller om hun ønsker å være alt for den hun elsker. Jeg vet heller ikke om denne symbiosen av to rake motsetninger er en formulering av eller løsning på kjærlighetens evige paradoks, eller et uhyre intelligent og poetisk blendverk skapt av Margaret Atwood. Ja takk, begge deler?

Atwood deler i alle fall et svært sjeldent forfattertrekk med Jane Austen: Det er visst hos de mest kritiske, ironiske, klisjéallergiske og intelligente kvinnelige forfatterne man finner de ømmeste og mest gripende beskrivelsene av kjærlighet. Beskrivelser som i likhet med kjærligheten sniker seg under huden og blir liggende der og pulsere til man forhåpentligvis aldri blir som Miss Havisham.

Vel overstått poesifeiring, folkens.

23. mars 2015 Posted by | Ymse bokinnlegg | , , , , , , , , | 3 kommentarer

Kong Salomos miner

king-solomon-s-mines-ladybird-book-classics-hardback-1994-blue-63-pI fjor ble Storytel lansert, og jeg satte ny personlig rekord i lydbok med hele tre lydbøker hørt. Når jeg legger til at to bøker ble lest på Kindle, tyder alt på at jeg er i ferd med å tilpasse meg moderne teknologiske nyvinninger i lynraskt tempo (til meg å være).

I utgangspunktet mener jeg at lydbøker passer best for blinde folk. Siden jeg ikke liker å bli fortalt eventyr av folk jeg ikke kjenner, men foretrekker å innta litteratur på en måte der jeg kan finstudere tegnsettingen og praktisere stavekontroll, er lydbøker egentlig en uinteressant oppfinnelse for meg. Jeg kommer aldri til å velge lydbøker over papirbøker. ALDRI! Bortsett fra når det har sine fordeler, som jeg oppdaget i 2014 at lydbøker jo kan ha.

Lydbok funker når jeg 1) antar at språket vil være sekundært, plottet vesentlig, 2) bøkene er korte nok til at jeg kan høre hele på én ettermiddag, og 3) jeg ikke er overbevist om at boken fortjener stort mer enn en ettermiddag av min tid. Foreløpig har jeg hørt 1001-bøker jeg burde ha lest som ukritisk tenåring, eventuelt enda tidligere: H. Rider Haggard, Jack London, Robert Louis Stevenson.

Den jeg vil anbefale er Kong Salomos miner av H. Rider Haggard. Det er den litterært sett dårligste, men aller morsomste boken. Oppleseren er en opplevelse i seg selv, for mannen høres ut som Thor Heyerdahl etter å ha fått seg en knert for mye. Innspillingen er lagt i filmavis-tempo. Han snakker fort og feminint, og er lystig i tonen selv når folk trampes i hjel av elefanter.

Handlingen er klassisk eventyr om Gutta på tur, og sånn sett ikke særlig interessant verken for kvinner eller voksne menn. Boken er derimot veldig artig som et historisk dokument over hvordan de britiske Gutta på tur i den mest matleie delen av kolonitiden oppfattet det afrikanske kontinent som et koldtbord de med godt humør var forpliktet til å forsyne seg av. Elefanter skulle slaktes, umedgjørlige busknegere disiplineres, og vulgært store diamanter oppdages og hentes hjem til moderlandet.

En gjeng med mer mot i brøstet enn vett i skallen bestemmer seg for å lete etter Kong Salomos sagnomsuste miner i Afrika. En jålete kaptein, en herdet elefantjeger og en aristokrat legger ut på eventyr sammen med noen innfødte, rett inn i the heart of darkness. Eller: Egentlig leter de etter aristokratens forsvunnede bror som har forsvunnet i jakten på Kong Salomos miner, men det går ut på det samme. Ingen har vendt levende tilbake fra skattejakten, noe som ikke bekymrer våre helter. De vet at de uansett skal dø før eller senere, så de kan like gjerne dø nå, mens de leter etter gull. Er visstnok logikken.

Historien fortelles av Allan Quatermain, den herdede elefantjegeren. Han forteller i fullt alvor, og tar sin egen troverdighet for gitt. I tillegg til den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren er det fraværet av ironi som gjør Allan så morsom å høre på. I sin kontekst og i sin tid ble han nok regnet som en pålitelig forteller (av en røverhistorie, riktignok). Men ettertidens noe mindre positive innstilling til koloniseringen av Afrika har gjort underverker for å svekke troverdigheten i Allans perspektiv, holdninger og vurderingen hans av den hvite manns fortreffelighet og den sorte (og generelt dumme) manns umedgjørlighet.

Våre venner boltrer seg i ødemarken. De trenger ikke å frykte sultedøden, for det finnes alltid en gås eller levende delikatesse de kan skyte og grille på bålet. De slakter en hel flokk med elefanter bare fordi anledningen byr seg, mens de klager over at det er så sørgelig lite elfenben igjen i Afrika. Den ene innfødte tjeneren er visstnok ikke helt til å stole på, før han lar seg trampe i hjel av en elefant for å redde sin britiske herre. Først da lar de seg overbevise om at det var snakk om en god neger. En god neger er en død neger, med andre ord.

Aristokraten forelsker seg i en innfødt kvinne som pleier ham mens han er syk. Det er et dårlig tegn for hennes del, for vi vet jo alle at kjærlighet på tvers av raser ikke er liv laga, og utgjør en plottmessig svakhet som må løses for at slutten skal gå opp. Joda, kvinnen dør til slutt i armene hans. Han sturer over dette en stund. Men så fort han kommer seg tilbake til London og får kjøpt seg en lekker ny outfit, ser livet straks lysere ut.

Min absolutte favoritt: I en scene kommer en fryktelig negerkonge inn i teltet sitt med en skitten og skabbete pels drapert over skulderen. Våre helter blir forskrekket når den skabbete pelsen rører på seg, og det viser seg å være en heslig vanskapt ape. Virkelig ille blir det når den heslige apen hopper ned fra den fryktelige negerkongens skulder og hveser forbannelser over heltene. Jøye meg – det er ingen vanskapt ape, det er en innfødt kvinne!

Du vet muligens ikke hvordan kolonialisme, rasisme og misogyni i litteraturen ser ut før du har hørt Kong Salomos miner. Som moderne forfatter kan man selvsagt prøve å overgå Haggards drøye mangel på respekt for ethvert menneske som ikke tilhører den mannlige delen av det britiske aristokratiet. Men sjansen er stor for at man vil mislykkes. Rasisme på dette nivået kan knapt formuleres eksplisitt. I stedet er det en ukomplisert og banal ryggmargsrefleks som møter for lite motstand.

Apropos lite motstand: Mens jeg skrev, kom jeg plutselig til å tenke på at Haggard og Rudyard Kipling jo må ha kjent hverandre, siden de skrev samtidig og jeg hittil trodde at Kipling var verstingen på temaet The White Man’s Burden. Og ganske riktig, et kjapt googlesøk og wikipedia bekrefter at “The two had bonded upon Kipling’s arrival at London in 1889 largely on the strength of their shared opinions, and the two remained lifelong friends.”

Selvfølgelig gjorde de det. En av livets mer interessante ironier må vel være at de som er mest opptatt av å definere andre som stereotypier, selv oppfører seg som en stereotypi.

Kong Salomos miner anbefales spesielt til de som sukker over at verden ikke går fremover. Boken beviser at den på en måte gjør det. Verdensforståelsen til hvite, rike menn i 1885 var en selvfølge og en sannhet. Per Sandberg kunne sikkert sagt seg enig i at det med tiden har blitt litt vanskeligere å tenke som Haggard og Kipling. Men han ville kanskje ikke ha skjønt hvorfor distansen er så komisk. Samtidig får Haggard kred (igjen av wikipedia) for å være usedvanlig sympatisk innstilt mot de innfødte i sin fremstilling, så jeg tror vi har en vei å gå før vi sier oss fornøyd.

Den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren heter for øvrig Erik Øksnes.

28. februar 2015 Posted by | 1001 bøker, H. Rider Haggard - Kong Salomos miner | , , , , , , , , , , , , | 21 kommentarer

Bokbloggerprisen 2014 – kortlisten

Endelig er ventetiden over. 52 bokbloggere har nominert de norske bøkene fra 2014 de likte aller best innen kategoriene Årets roman og Åpen klasse. De tre bøkene som fikk flest poeng i de to kategoriene er samlet på en kortliste.

Det er nå konkurransen begynner for alvor. De seks bøkene på kortlisten skal samleses av bokbloggere i perioden 1. februar til 31. juli. Alle bøkene får hver sin måned, og alle som vil kan være med på samlesingen. Den endelige avstemningen starter 1. august, og da nullstiller vi poengene fra nominasjonsrunden. De bloggerne som har stemmerett i august, er de 52 bokbloggerne som nominerte minst én bok i januar.

Vi inviterer alle de kortlistede forfatterne til bokbad og prisutdeling under bokbloggertreffet i Oslo i september, og da avslører vi hvem de to heldige vinnerne er. Men hovedpremien er – i år som i fjor – å komme på kortlisten, og bli lest og omtalt av mange bokbloggere i løpet av det neste halvåret. Gratulerer så mye til de seks forfatterne!

Her er årets kortliste.

ÅRETS ROMAN

unnskyld

Ida Hegazi Høyer Unnskyld (Tiden Norsk Forlag)

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Aina Basso

Aina Basso Finne ly (Samlaget)

Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsl

Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (Samlaget)

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

***

ÅPEN KLASSE

ida jackson

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug)

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. «Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

de som ikke finnes

Simon Stranger De som ikke finnes (Cappelen Damm)

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. Med den tredje og siste boka om Emilie har Simon Stranger skrevet en aktuell, medrivende og politisk ungdomsroman. De to første bøkene i trilogien, Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012) er solgt til oversettelse i en rekke land, deriblant Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Vinternoveller

Ingvild H. Rishøi Vinternoveller (Gyldendal)

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene. I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.

***

I år som i fjor er det én mann og fem kvinner på kortlisten. I år som i fjor er det Cappelen Damm som stiller med mannen. Sjangrene i Åpen klasse ble i år dokumentar, ungdomsroman og novellesamling.

Da langlisten ble offentliggjort for to uker siden, nevnte jeg at det var veldig jevnt mellom bøkene på langlisten. Tredje- og fjerdeplassene i begge kategorier hadde like mange poeng, og det var flest antall førsteplasser som avgjorde hvilken bok som kom med på kortlisten. I kategorien Årets roman fikk Lars Mytting Svøm med dem som drukner 50 poeng; like mange poeng som tredjeplassen på kortlisten, men med færre førsteplasser.

I Åpen klasse var konkurransen enda jevnere. Tredjeplassen på kortlisten i Åpen klasse hadde 54 poeng. Det hadde også Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, men boken som gikk videre hadde flere førsteplasser. Eli Fossdal Vaage Hekla myter hadde hele seks førsteplasser og fikk 52 poeng, mens fjorårets kortlistede forfatter Siri Pettersen fikk 51 poeng med Råta. Veldig jevnt, og kjempegøy at debutantene Grimnes og Vaage markerte seg så sterkt.

Mer informasjon om bakgrunnen for prisen og reglene for nominasjon og avstemning finner du på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Samlesingen av de kortlistede bøkene starter førstkommende søndag, og i år får komiteen hjelp av to utmerkede bloggere til å arrangere samlesingen. Tusen takk til Artemisias verden og Moshonista som stiller opp!

Samlesingsplan:

Jeg synes mine medbloggere har stemt frem en utmerket kortliste. Kaldhols roman er den eneste boken jeg har fullført foreløpig, og den fortjener både en plass på kortlisten og mange flere lesere. Jeg har lest halve Finne ly og en tredjedel av De som ikke finnes, og kan si det samme om dem. Ut fra det jeg har hørt om bøkene til Høyer, Jackson og Rishøi, spår jeg at det vil bli veldig vanskelig å velge hvem jeg skal stemme på når vi kommer til august. Her kan det gå alle veier. I mellomtiden gleder jeg meg stort til samlesing!

26. januar 2015 Posted by | Bokbloggerprisen | , , , , , , , , | 25 kommentarer

Bokbloggerprisen 2014 – langlisten

I september delte vi ut Bokbloggerprisen 2013 til Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven under Oslo bokfestival. Nå har 52 bokbloggere nominert de norske bøkene de likte aller best fra 2014. 64 bøker er nominert i kategorien Årets roman. 84 bøker er nominert i Åpen klasse.

Her er de tolv bøkene som fikk flest poeng.

ÅRETS ROMAN

unnskyld

Ida Hegazi Høyer Unnskyld (Tiden Norsk Forlag)

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

innsirkling3

Carl Frode Tiller Innsirkling 3 (Aschehoug)

Siden 2007 har norske lesere stilt seg ett spørsmål: Hvem er David? Med «Innsirkling 3″ nærmer vi oss et svar. Marius skal gifte seg med Julie, men set alt på spel. Han sender eit brev til David, som har mista hukommelsen, der han avslører ei hending som har fått store konsekvensar for dei begge. Davids ekskjærast Susanne kjenner seg svikta av David, og tar eit oppgjer med han og si eiga fortid i brevs form. I denne boka møter vi også David sjølv, nokre sommardagar i 2006 og på kontoret til psykiateren han går til.

Med «Innsirkling 3″ er eit storverk i norsk litteratur fullført. I tre bøker har Carl Frode Tiller sirkla inn ein mann som ikkje veit kven han er, og dei som har skrive til han. Gjennom ei rekke røntgenblikk på det psykologiske spelet mellom menneske, på ulike tiår og miljø, har Tiller skapt eit usedvanleg rikt og komplekst eventyr om det moderne Norge. Den siste brikka gir ikkje berre svaret – den vil også snu opp ned på alt du trudde du visste om David.

Aina Basso

Aina Basso Finne ly (Samlaget)

Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Si-at-vi-har-hele-dagen

Anne Kyong-Sook Øfsti Si at vi har hele dagen (Gyldendal)

Rebekka sørger over søsteren Marions død – de er begge adoptert fra Korea, og vet ingenting om hvem mødrene deres var. Hun bestemmer seg for å lete etter røttene sine. I Korea møter hun I-Sook, som bærer på en mørk og uforløst historie. Og hun møter «komfort-kvinnene», unge jenter som ble holdt fanget og misbrukt av japanske soldater under krigen, og som ble utstøtt av sine egne da de senere kom tilbake til Korea.

Menneskene i denne romanen stiller seg selv spørsmålet: Hvem kunne jeg ha blitt om alt hadde vært annerledes? Det er en fortelling om hvordan minner blir glemt og hva som skjer når man velger å huske.Romanen Si at vi har hele dagen er en historie om mødre, søstre og døtre. Og om det å høre til.

mytting

Lars Mytting Svøm med dem som drukner (Gyldendal)

Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike. Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar. Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager? Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til? Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsl

Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (Samlaget)

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

***

ÅPEN KLASSE

ida jackson

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug)

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. «Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

råta

Siri Pettersen Råta (Gyldendal)

Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er. Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi. Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn. Det er den andre av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene – en original, helstøpt og velskrevet norsk fantasyserie for ungdom og unge voksne.

Kaoshjerte_riss.indd

Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte (Aschehoug)

Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen – og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid. «Kaoshjerte» er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv.

Hekla myter

Eli Fossdal Vaage Hekla myter (Cappelen Damm)

På sitt unike vis skriver Eli Fossdal Vaage frem formødrenes historie og en felles kvinnelig arv. Diktene beskriver søsterskap på tvers av generasjoner, der en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i. Hekla myter rommer like uanstrengt større og mindre refleksjoner, alt ført i et språk som både er likefrem og høystemt på samme tid.

de som ikke finnes

Simon Stranger De som ikke finnes (Cappelen Damm)

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. Med den tredje og siste boka om Emilie har Simon Stranger skrevet en aktuell, medrivende og politisk ungdomsroman. De to første bøkene i trilogien, Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012) er solgt til oversettelse i en rekke land, deriblant Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Vinternoveller

Ingvild H. Rishøi Vinternoveller (Gyldendal)

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene. I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.

***

I Åpen klasse finner vi altså tre ungdomsromaner, en dokumentarbok, en diktsamling og en novellesamling. Ni av bøkene på langlisten er skrevet av kvinner. Fire av bøkene er skrevet på nynorsk. Ingen krimromaner nådde opp i Årets roman. Tre av forfatterne er debutanter: Anne Kyong-Sook Øfsti, Lise Forfang Grimnes og Eli Fossdal Vaage.

52 bokbloggere har nominert bøker, og det er sju flere bloggere enn de som stemte frem vinnerne i august. Det kan tyde på at fjorårets prisutdeling bidro til å øke engasjementet for norsk litteratur blant bloggerne, og fikk flere til å bruke stemmeretten da vi åpnet for nominasjoner 1. januar.

I år har vi tatt i bruk en ny måte å beregne poengene på. I fjor fikk alle førsteplasser en dobbeltstemme, mens resten av bøkene fikk ett poeng hver. I år har bloggernes rangering av bøkene hatt mye mer å si. Førsteplasser har fått sju poeng, andreplasser seks poeng, tredjeplasser fem poeng, og så videre. Der to bøker har fått likt antall poeng, har vi lagt vekt på flest antall førsteplasser.

I Åpen klasse avgjorde det tredje- og fjerdeplass, altså hvilken bok som kom med som den siste på kortlisten. I Årets roman avgjorde det både tredje- og fjerdeplass og sjette- og sjuendeplass. Bjarte Breiteig Mine fem år som far hadde like mange poeng som siste bok på langlisten, men kom ikke med fordi den siste boken på langlisten hadde flere førsteplasser. Hvilke to bøker i Årets roman og Åpen klasse som ikke kom med på kortlisten, men som hadde like mange poeng som tredjeplassene, kommer vi tilbake til når kortlisten offentliggjøres om to uker.

Grensen for å komme med på langlisten gikk i år ved 36 poeng i Årets roman. De som rundet 20 poeng i tillegg til Bjarte Breiteig var Ingrid Storholmen Her lå Tirpitz, Didrik Morits Hallstrøm Krø, Lars Petter Sveen Guds barn, Tore Renberg Angrep fra alle kanter, Rune Christiansen Ensomheten i Lydia Ernemans liv og Monica Isakstuen Om igjen. I Årets roman nomineres med andre ord relativt unge forfatterskap på linje med etablerte forfattere.

Grensen for å komme med på langlisten gikk i år ved hele 51 poeng i Åpen klasse. De bøkene som fikk minst 20 poeng her var Marte Michelet Den største forbrytelsen (dokumentar), Ruth Lillegraven Manilahallen (dikt), Liv Marit Weberg Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (ungdomsroman), Maria Kjos Fonn Dette har jeg aldri fortalt til noen (noveller), Tora Seljebø Om kvelden blir namna ropa heim (dikt), Bjørn Ingvaldsen Tryllemannen (barnebok) og Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.) Akvarium (barnebok). Det betyr at stemmene i Åpen klasse fordeler seg ganske jevnt på de ulike sjangrene som konkurrerer mot hverandre.

Mer informasjon om bakgrunnen for prisen og reglene for å nominere finner du på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Konkurransen om å vinne Bokbloggerprisen 2014 starter for alvor med kortlisten, som inneholder tre bøker i hver kategori. De seks bøkene skal samleses av bokbloggerne i perioden februar til juli, og alle bøkene får hver sin måned. Kortlisten og plan for samlesing blir offentliggjort på hjemmesiden vår mandag 26. januar kl 12.

I mellomtiden: Hva er deres første reaksjoner på langlisten?

12. januar 2015 Posted by | Bokbloggerprisen | , , , , , , , , , , , , , , | 18 kommentarer

Et eget rom

Et-eget-rom_Cover_300-dpi«Hennes fulle navn var Anna Louisa Germaine Millisdotter, hun hadde penger på konto, et eget rom, og var forsvunnet i en gigantisk dobbeltdyne. Hun hadde valgt bort verden til fordel for flere års bedagelig søvn.»

Det slo meg da jeg leste de første linjene i Lotta Elstads Et eget rom, at det nå er fem måneder siden sist jeg anmeldte en bok. Det viser bare hvor fort gjort det er å velge bort verden når man har penger på konto, et eget rom og en gigantisk dobbeltdyne. Jeg er med andre ord ikke den rette til å dømme Anna Louisa, selv om hun har sovet bort hele femten år av sitt liv når hun i prologen bråvåkner klokken tre på natten, lørdag 7. desember 2013.

Romanen følger Anna Louisa denne lørdagen, som på slutten viser seg å være en overraskende spesiell dag i hennes liv. Men det er først på kvelden. Tidlig på morgenen rystes hun ut av dvalen idet hun intetanende åpner lørdagsavisen og finner en kronikk av sin akademiske erkefiende Katarina Ulv – kvinnen som fikk Anna Louisa til å velge eksil fra offentligheten for femten år siden. Katarina Ulv kritiserer Femens Inna Sjevtsjenko for at hennes toppløse stunts for å stanse sexturisme i Ukraina i beste fall er meningsløs, i verste fall er direkte skadelig for feminismen. Det blir for mye for Anna Louisa, som elsker Inna Sjevtsjenko og hater Katarina Ulv. Hun klarer ikke engang å lese hele kronikken. Et sted går grensen for hva Anna Louisa Germaine Millisdotter kan finne seg i. Spørsmålet er: Skal hun svare Katarina Ulv, eller skal hun la det passere? To be or not to be.

Tittelen Et eget rom viser selvfølgelig til Virginia Woolfs klassiske essay om kvinnelige forfattere, og Woolfs påstand om at en kvinne må ha minst 500 pund i året og et eget rom for å kunne skrive. Rommet kan også tolkes i videre forstand, som å ha et rom i offentligheten og frihet til å uttrykke seg. Anna Louisa er nylig pensjonert professor med en leilighet på 250 kvadrat på Frogner, som lever godt på pensjon fra staten og arv fra faren. Men skrive gjør hun ikke. Man kan nok snu på Woolfs påstand og si at det krever mer enn 500 pund og et eget rom for å skrive.

Istedet jakter Anna Louisa begjærlig på rommet for sin egen del, og ser ikke på leiligheten, pengene, utdannelsen eller friheten som et utgangspunkt for å utrette noe. Woolfs midler for å kunne skape stor litteratur har for Anna Louisa blitt et mål i seg selv. I den grad hun tidligere hadde et politisk engasjement, skyldtes det en trang til å gå mot strømmen på pur faen. Professortittelens gjeveste funksjon er visst at den kan føyes til navnet hennes på flybilletter og lister i borettslaget. Leiligheten tusket hun til seg gjennom et drøyt bedrag av både borettslag og samboer, og ble kjøpt for penger hun smuglet inn i landet. Anna Louisa setter frihet, makt og et eget rom ekstremt høyt. Men så fort hun oppnådde det, satte hun seg til foran tv-en.

«Tv-tittingen hadde begynt som et antropologisk studium av såpeserien Glamour, og endt i avhengighet. Jo mer hun forsket på tv-mediet, desto mer likte hun dets programtilbud, enten det dreide seg om Fangene på fortet (særlig den svenske, der skiløperen Gunde Svan var programleder) eller Ally McBeal (som egentlig handlet om troen på kjærlighet og retten til å være annerledes). Selv Hverdagsliv kunne gi innsikter.»

Selv for en professor emeritus er det jammen ikke enkelt å holde sin kulturelle sti ren når Get-boksen med opptaksfunksjon er så tilgjengelig. Spørsmålet er om Anna Louisa hadde stort å bidra med før Katarina Ulv satte henne ut av spill, eller om hun i bunn og grunn bare er enda en nordmann som tilbringer livet med å sløve foran tv-en. Men som Anna Louisa selv slår fast: Genialitet stråler sporadisk.

Forlaget beskriver Et eget rom som (blant annet) en feministisk satire, og Anna Louisas variant av feminismen er spesielt interessant. Hun har riktignok lært seg å bytte ut «oi, unnskyld» med «faen heller», og tenker at hun med sine 70 år så visst ikke er forhindret fra å være verken sexy eller en stemme å regne med. Samtidig er alle tv-serieheltinnene hennes mistenkelig unge, vakre og veldreide, og Anna Louisa irriterer seg over at disse feministene alltid skal krangle på alt når laissez-faire jo er et reelt alternativ. Og for all del, hvorfor ikke underordne feminismen etter patriarkalske prinsipper hvis det gir bedre flyt.

Det er lett å le av Anna Louisa. Romanen innbyr til det, siden spotten i hovedsak er rettet mot henne. Men det er ingen ubarmhjertig spott, og Elstad balanserer den med et sympatisk blikk på en kvinne som tiden har løpt fra. Internett forstår Anna Louisa seg ikke på, og det byr på problemer når hun skal sende inn svaret sitt på Katarina Ulvs kronikk pr epost. Hun prøver å finne en måte å spørre stesønnen Adrian, som hun tror er på face space, om hvordan hun kobler skriveprogram og elektronisk post. Men hun lar være å spørre, fordi hun allerede vet hva svaret hans vil bli: «Spørsmålet ditt gir ikke mening.» Tiden venter ikke på noen, selv om «Time is on my side» optimistisk nok er favorittsangen aldri så mye.

I likhet med alle andre dødelige lever Anna Louisa i en passe grad av selvbedrag. Man bør som kjent ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, og kanskje er det det som skal til for å beholde verdigheten? Kanskje også for å bevare en glødende indre begeistring over livets potensial for magiske øyeblikk og den sporadisk strålende genialitet?

Et eget rom åpner for ulike tolkninger, og jeg vil tro at leserens referanseramme, erfaring og personlighet har mye å si for hva man opplever som romanens silver lining. For min del ble det den blandede velsignelsen et eget rom kan være. Anna Louisa har muligheten til å låse døren bak seg og la livet og historien utspille seg i hennes eget indre rom. Men er det frihet eller isolasjon?

Anna Louisa kan mene akkurat hva hun vil, for hun møter ingen motstand i sin isolerte tilværelse. Avstanden til andre mennesker er for stor. Hun har ingen venner, og diskuterer minst mulig med samboeren Harold, den ortopediske kirurgen hun regner som ganske enkel og derfor sjelden lytter til når han snakker. Harold gjentar seg selv for mye, og har dessuten en kjedelig tendens til å punktere de flotte teoriene hennes ved å vise til fakta. Et sted tenker hun indignert: «Sannhet? Sannhet? Hva i helvete er sannhet?» Et spørsmål det er vanskelig å besvare når dialogen med fellesskapet er stengt. Men desto større kraft får Anna Louisas endelige avgjørelse om å svare på kronikken fra Katarina Ulv.

Et eget rom har mye jeg liker: Satire, tredjepersonsforteller, distanse til hovedpersonen og ikke minst preteritum. I tillegg til underfundige analyser av Mad Men, Anne Boleyn, politiske aktivister, dødsstraff og tillatte måter for avlivning av mink. Elstad skriver best når hun harselerer lekent og overlegent med menneskelig skrøpelighet. Svakest er de mer hverdagslige partiene tidlig i boken der karakterene tråkker rundt i sokkelesten, før vi vet hvem de er.

Elstad er en intelligent og underholdende forteller, og beviser at en forfatter fint kan skape dybde og menneskelighet i karakterer selv når de i hovedsak ikke får snakke for seg selv. Til en viss grad forblir Anna Louisa like gåtefull for meg som for samboeren Harold.

«Anna Louisa hadde vært som Ikea på Furuset for ham. Den Ikea-en med en inngang som han aldri hadde forstått hvor var. Hvor svingte man inn? […] Han hadde aldri forstått hvor man fant hovedinngangen, og nå føltes det som om han hadde kjørt rundt på Alnabru i fjorten år.»

Romanen er skrevet i en munter stil og appellerer i utgangspunktet mer til hjernen enn følelsene. Likevel er den overraskende vemodig. Vittig og vemodig på en gang.

Et eget rom fikk jeg fra Flamme Forlag.

3. januar 2015 Posted by | Lotta Elstad - Et eget rom | , , , , , , , | 16 kommentarer

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 131 andre følgere

%d bloggers like this: