Merkelapp: sakprosa

Høstbøker fra Cappelen Damm

Det er mandag, ferien er over, og bokhøsten er her igjen. Cappelen Damm holdt sin pressekonferanse på Kulturhuset i dag, og de utgir som vanlig flere bøker på ett år enn det jeg vil klare å lese med resten av livet til rådighet. Etter å ha brukt årets første sju måneder på flest mulig ikke-norske, underholdende bøker med en historie å fortelle, vegrer jeg meg fremdeles for fem måneders lesning av norske bøker om folk som aldri beveger seg utenfor komfortsonen, men likevel føler konstant ubehag. Forsettet for høsten er derfor å gjøre mitt beste for å unngå dem.

Hva er da bedre enn å innlede bokhøstbloggingen med litt science fiction? Didrik Morits Hallstrøm debuterte i 2011 med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Til tross for den utrolig flotte tittelen har jeg ikke lest debutromanen. Men jeg har lest andreboka hans Krø fra 2014, en nygotisk grøsser fra en forblåst øy på Vestlandet, som faktisk var både grøssende og god, og fortjener langt flere lesere enn andrebøker vanligvis får.

I Krø blir skillet mellom virkeligheten og hovedpersonens selvlagde dataprogram visket ut når han reiser til øya Krø fordi bestefaren ligger for døden. Programmet begynner å leve sitt eget nifse liv, samtidig som folk han trodde var døde kanskje ikke er det likevel. Jeg husker boken som spennende og original, i tillegg til at Hallstrøm har dreisen på det som alle de andre norske forfatterne driver med: Relasjoner, gamle og nye familieproblemer og grubling over livet i fortid, nåtid og fremtid. Krø er et ypperlig eksempel på at litt fantasi aldri har skadet noen, og at de nære tingene funker vel så bra når de er en del av et spennende og oppfinnsomt plott.

Høstens roman heter Lysår, og er allerede i salg. Forlagets omtale: «Solstormer har gjort jorda ubeboelig. Menneskehetens siste håp, 16 utvalgte passasjerer i kryosøvn og med slettet hukommelse, er på vei til nærmeste levbare planet, 319 år unna. Norge, den eneste våkne ombord på romskipet, gjør det beste ut av vakten sin. Han vasker korridorene, løser de ukentlige testene, tar pillene og overser de merkelige bankelydene fra lufteanlegget. Alt forandrer seg når Norge oppdager en skjult melding i selvmordsbrevet fra Nederland. Han befinner seg snart på en umulig reise gjennom tid og rom. Tilbake til den han engang var og det han engang forlot.»

Da Eli Fossdal Vaage debuterte med diktsamlingen Hekla myter i 2014, skrev hun seg til en velfortjent plass på langlisten til Bokbloggerprisen 2014. Det er ikke verst for en diktdebutant. Hekla myter er tematisk beslektet med Ruth Lillegravens Urd, men byr på større folkelighet og glimt i øyet. En ung kvinne skriver om formødrene sine fra gården hun har arvet, ut fra minner, bilder og avtrykkene kvinnene har satt igjen i rommene og naturen rundt gården. Jeg har ikke lest samlingen siden 2014, men ble umiddelbart slått av hvor nydelige diktene er da jeg hentet dem frem fra bokhyllen igjen nå. Det er vanskelig å velge favoritter, men her er et kort dikt fra bestemorens siste tid:

Ho seier om eg fekk ta handa di

føra fingeren inn bak synsnerven

tett inntil beinet

heilt til punktet i kraniet

der ordet avskjed sit

skulle eg auka trykket, seia her

akkurat her er det at det gjer vondt

Årets diktsamling heter Herlege lærarar og utgis i september. Forlagets omtale: «Eli Fossdal Vaages nye diktsamling består av stor og mangslungen poesi. Gjennom oppvekstminner og erfaringen av å selv bli mor, kommer det levende livet til orde i et språk som både er tydelig og høystemt på samme tid.»

Eirik Husby Sæther har tidligere skrevet tre krimromaner jeg ikke har lest. I oktober kommer Pornomania, som ifølge katalogplasseringen ikke er en krimroman. Jeg håper likevel at Sæther har beholdt de krimobligatoriske skillsene som plottsnekrer selv om han sjangermessig nå flytter til et dramaturgisk ødeland. Ut fra forlagets beskrivelse av boken har han i alle fall krimsjangerens blikk på outsidere som lager problemer for langt flere enn seg selv.

Forlagets omtale: «Mattis vokser opp i en tid med pornoblader og svart sladd. Så kommer internett, sladden forsvinner og etter hvert blir pornofilmene gratis gjennom strømmetjenester, og for å tiltrekke seg «kikkere» blir pornoen mer voldelig og preget av ydmykelse. Da tar pornoen over livet til Mattis. Han går fra å bo i et hus med foreldre og en lillesøster, til å bli et barnevernsbarn som holdes innesperret på institusjon. Han dømmes for voldtekt, brannstiftelse og grov vold. Pornoen lukker ham inne i et rom, et kroppslig fengsel han prøver å bryte ut av. En roman om en generasjon av kikkere. Om utagerende sex og ensomhet.»

På pressekonferansen i dag slo det meg at porno er et merkelig fenomen, fordi det er en slags avsondret verden som ikke kommuniserer med eller forholder seg til resten av verden. Og da mener jeg ikke på samme måte som norsk samtidslitteratur. Ideen bak porno er selvforklarende, men gjennomføringen? Not so much. Jeg satser på at Pornomania gir utvidede perspektiver.

Selv rekker jeg neppe å lese mer enn disse tre fra Cappelen Damms høstliste, i hvert fall ikke den skjønnlitterære listen. Du, derimot, leser sikkert både fortere og mer enn meg, og finner uendelige mengder nye høstbøker i katalogen deres her.

Og ellers?

Hvis du pleier å lese bøker for barn eller har folk med småtroll på gavelisten, ville jeg tatt en ekstra runde i barneavdelingen. I tillegg til alle de splitter nye og moderne bøkene jeg ikke har en formening om, finner du praktfulle utgaver av Astrid Lindgren, H.C. Andersen, Harry Potter, Askeladden, Nøtteknekkeren og Mummitrollet som jeg kjenner at jeg innerst inne ønsker meg veldig mye mer enn de kjedelige voksenbøkene uten bilder.

Hvis du leter etter sakprosa, ville jeg aller først valgt en bedre guide enn meg. Men siden du nå er her og leser. Mine topp fem utgivelser blir i tilfeldig rekkefølge den engelske økologiske bonden Rosamund Youngs Kuenes egentlige liv. Fornuft og følelser, der hun beskriver livet på gården med kuer som lever det gode liv; hvilken personlighet og særegenheter de ulike kuene har, og hvordan de blir venner med og oppfører seg mot hverandre. Ellen Sofie Lauritzen har skrevet Snakkes til uka, hvor hun utforsker hva date-appene gjør med oss som individer og samfunnet.

Et uønsket folk beskriver en hittil ubeskrevet del av romfolkets skjebne i Norge før og under andre verdenskrig, og konsekvensene av den såkalte sigøynerparagrafen fra 1927. De som ennå ikke er trett av å diskutere eller lese om norske verdier, har nok godt av å lese Per dør, Per Fugellis aller siste bok. Den er skrevet som en tilstandsrapport i livets siste avsnitt, med humanist Fugellis siste budskap for ettertiden og en påminnelse om hva som virkelig teller. The Real FrP. En bok for folk flest av Stein Vathne er basert på suksessen i sosiale medier, en parodiversjon av vårt morsomste stortingsparti, nå også i bokform.

Så ble ikke rekkefølgen så tilfeldig likevel, men det er tross alt stortingsvalg snart. Bruk stemmeretten, stem klokt og les gode bøker.

Advertisements

Nye bøker fra Cappelen Damm

Cappelen Damm presenterte høstbøkene sine innen norsk skjønnlitteratur og dokumentar forrige uke, til sammen ca 60 bøker. Det er et par år siden sist Cappelen Damm holdt pressekonferanse, og det har ført til at noen av bøkene deres nok har forsvunnet for meg i den harde konkurransen fra andre store forlag med overveldende mange utgivelser å velge mellom. Ettersom jeg har et litt ambivalent forhold til å vie de neste fire månedene i hovedsak til nye, norske bøker, er det gledelig at Cappelen Damm utgir opptil flere bøker jeg gjerne ville lest uansett. Her er noen av bøkene jeg synes virker mest lovende, og som du trygt kan lese i stedet for Calendar Girl.

Vigdis HjorthVigdis Hjorth kommer med romanen Arv og miljø i september. Jeg leste Takk, ganske bra for nesten 20 år siden, og likte den ikke noe særlig. Etter det har jeg aldri lest noe av henne. Men hver gang jeg har sett henne i bokbad og intervjuer er hun jo så fantastisk! Belest, morsom, skarp. Med årene er jeg dessuten blitt utsatt for systematisk Vigdis-hjernevask av Moshonista, og regner det nå som sikkert at jeg vil like alle Vigdis-bøkene jeg har hamstret etter at forsvaret mitt brøt sammen ca 2013. Planen for høsten er å lese Arv og miljø i tillegg til noen av bøkene som står i hylla, blant annet essaysamlingen Fryd og fare og romanene Leve posthornet! og Et norsk hus. Det blir bra.

Forlagets omtale: «Hjorths nye roman starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.»

Benedicte Meyer Kroneberg er blitt en av norskefavorittene for flere bokbloggere enn meg, og i september kommer hennes femte roman Dette er helt nødvendig. Hvis du ikke har lest Kroneberg før, anbefaler jeg debuten Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010 eller tredjeboka Hvis noen ser meg nå. Jeg er spent på høstboken hennes, siden jeg har en følelse av at Kroneberg skriver sånne romaner som før eller senere blir nominert til Bokbloggerprisen. Kroneberg skriver om ganske vanlige folk på en sånn måte at jeg tenker at forfattere burde skrive mer om vanlige folk, og det er jo et standpunkt jeg overhodet ikke står for. Men i hennes bøker er det ikke kjedelig, i motsetning til ellers.

Forlagets omtale: «I Benedicte Meyer Kronebergs nye roman står et skilsmisseoppgjør sentralt. Fotografen Daniel tar med seg de to døtrene sine på en båttur, mens han tenker over hva som egentlig skjedde mellom ham og kona, Sonja. Underveis bestemmer han seg for å bryte avtalen om bare å ha med barna én dag på sjøen. Så blåser det opp. I Dette er helt nødvendig fortsetter Kroneberg sin store undersøkelse av familien.»

I juli var jeg på Litteraturhuset for å høre Selma Lønning Aarø snakke om romanen Hennes løgnaktige ytre, som utgis i september. Hun snakket mest om den drøye historien boken handler om, brukte de siste par minuttene på selve romanen, og avrundet med en cliffhanger som sikret den en plass høyt oppe på min høstleseliste. Under pressekonferansen forrige uke ga hun en kort presentasjon av historien bak, og avsluttet igjen med en cliffhanger. Ettersom cliffhangere på et eller annet tidspunkt ble strengt forbudt innen Ordentlig Litteratur i Norge, er det en slags begivenhet å få to av dem allerede før boken er utgitt. For meg som ikke liker Knut Hamsun noe særlig, ser jeg også frem til å møte ham som karakter i en roman som ikke nødvendigvis er like glad i Hamsun som det Hamsun var selv.

Forlagets omtale: «I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.»

OppstandelseOppstandelse er Eivind Buenes fjerde roman, og utgis i begynnelsen av september. Jeg har aldri lest noe av Buene før, men forlaget har likevel sikret ham en plass på min høstleseliste ved å beskrive boken som en «bredt anlagt episk roman» som «stiller viktige samfunnsaktuelle spørsmål». Se der, ja. Åtte av åtte treff på mine favorittord når det kommer til bøker! Og så alle på en gang! Vanligvis må jeg nøye meg med ordet «roman», og det blir litt stusselig i lengden. Jeg fikk med meg et forhåndseksemplar av boken hjem fra pressekonferansen, og det er virkelig fascinerende store mengder Jesus i boken. Jesus og sex.

Forlagets omtale: «Ekstase, oppstandelse og begjær etter overskridelse. Hvor finnes de frigjørende kreftene i vår tid? En mann søker friheten i kristenfundamentalismens totale overgivelse. To par utforsker de seksuelle og menneskelige grensene for frihet. Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt?»

Jeg avslutter romanene fra Cappelen Damm med den mest forutsigbare av alle, boken som ingen vil klare å unngå i høst. Jeg beklager det, men Norge har rett og slett ikke mange nok forfattere av – nettopp – bredt anlagte episke romaner til at man kan skusle dem vekk bare fordi forfatteren er kjempekjent. Jeg leste debuten Falketårnet som følsom tenåring, og krampegråt så mye av slutten at jeg brukte to timer på å lese tjue sider. Det er ti år siden forrige roman fra Erik Fosnes Hansen, og da må det være lov å glede seg til Et hummerliv, som kommer om få uker.

Fra forlagets omtale: «Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem. Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag. Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.»

Er det bare meg, eller byr dette utdraget fra forlagets omtale på flere karakterer, konflikter, farger og morsomheter enn en gjennomsnittlig norsk roman? Ikke bare det. Selv omtalen av boken er mer innholdsrik enn en gjennomsnittlig norsk korttekst. Jeg tror Et hummerliv kan få oss tørrskodd gjennom det meste.

Den synkende byenDokumentarbøkene til Cappelen Damm var for mange til at jeg klarte å velge ut et par av dem her. Men essays om litteratur er definitivt ikke et dårlig alternativ til annen sakprosa, spesielt når essayene handler om amerikansk samtidslitteratur. Jeg har inntrykk av at de i Amerika har funnet opp en måte å skrive bøker på hvor leseren kan få BÅDE plott OG godt språk OG humor. Om dette er et tema i Leif Bulls Den synkende byen, vet jeg ikke. Men godteriet på forsiden lover jo sitt.

Bull har en doktorgrad/PhD i amerikansk litteratur, og Den synkende byen er hans første bok. Noen av forfatterskapene han ifølge forlaget skriver lekent og innsiktsfylt om, er (jeg nevner de jeg har hørt om) Jennifer Egan, Ben Lerner, Lydia Davis og Richard Yates. Boken utgis i oktober, og «gir et dypdykk i den fornyelsen som de senere år har preget den amerikanske litteraturen». Det høres ut som en perfekt bok for alle lesere som i høst dropper norske bøker til fordel for amerikanske fordi de har fornyet seg. Kanskje er den også en perfekt bok for norske forfattere som trenger å fornye seg.

Jeg avslutter med diktsamlingene. Jeg holdt på å overse Gro Dahles Søster i katalogen, fordi den beskrives som en ideell gavebok til en søster eller sjelevenn. Jeg har ingen søster, og er fremdeles bitter for det. Men ved nærmere ettersyn er jeget som meg, et lengtende enebarn: «Det særegne fellesskapet mellom søstre er rammende og lengselsfullt beskrevet av enebarnet i denne diktsamlingen. Med varme og humor får Gro Dahle fram de mange sidene ved det å være søster.» Boken kommer i slutten av september.

Casper André Lugg ga ut sin forrige diktsamling Dagene er som gress i fjor høst, og har nå skrevet Nymånedagene. Lugg føyer seg inn i rekken forfattere som er så produktive at de skriver bøker fortere enn jeg klarer å lese dem. Dette må vi snakke mer om, en eller annen. Men debuten hans Lite rekviem fra 2011 har jeg lest. I førsteboka skrev han om en døende far fra sønnens ståsted, mens i Dagene er som gress er rollene snudd og jeget er far til et spedbarn. Ifølge forlaget er Nymånedagene «en vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen». Som bevismateriale har har jeg valgt ut diktet «i det skjulte».

I

regnet kom

og himmelen

speilet seg

i grøftene

jeg blir slått av muligheten

for utallige

former for avskjed

som om sorgen

kjenner meg bedre

enn jeg selv gjør

II

lyset rammer

som avstand

og vingeslag

blant stammer

som såvidt har begynt

å hvitne

og jeg fortsetter

å lete

etter et skjulested

der bare kjærlighet

kan finne meg

Flere bøker fra Cappelen Damm finner du i katalogen deres her. Neste forlag ut blir enten Samlaget, Oktober, Gyldendal eller Kolon, som alle lanserte sine høstlister denne uken. Vi går neppe tom for lesestoff dette året heller.

Bokbloggerprisen 2015 – kortlisten

Endelig er dagen her. 52 bokbloggere har nominert de norske bøkene fra 2015 vi likte best innen kategoriene Årets roman og Åpen klasse. De tre bøkene i hver kategori som fikk flest poeng i nominasjonsrunden er samlet på en kortliste.

De seks bøkene på kortlisten skal samleses av bokbloggere i perioden 1. februar til 31. juli. Alle bøkene får hver sin måned, og alle som vil kan være med på samlesingen. Den endelige avstemningen starter 1. august, og da nullstiller vi poengene fra nominasjonsrunden. De bloggerne som har stemmerett i august, er de 52 bokbloggerne som nominerte minst én bok i januar. Prisen deles ut i september.

Her er bøkene på årets kortliste.

Årets roman

vatne. slik skal vi velge va re ofre. omsl

Bjørn Vatne Slik skal vi velge våre ofre (Gyldendal)

Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.
Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog. Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.

Slik skal vi velge våre ofre er en roman om å holde ut og holde kjeft, men å rase når ingen ser det. Om grensene mellom ytring og handling i en verden av treningsblogger og interiørtips. Men kanskje mest av alt en roman om en far og en jente på fire.

VisBildeServlet

Maja Lunde Bienes historie (Aschehoug)

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

Bienes historie skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.

Vingebelastning

Helga Flatland Vingebelastning (Aschehoug)

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært. Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene». Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

***

slipp hold

Heidi Sævareid Slipp hold (Mangschou)

«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

Fotturar i Norge

Gaute M. Sortland Fotturar i Norge (Samlaget)

Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.

Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.

Havboka

Morten Strøksnes Havboka (Oktober)

Havboka eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.

***

Gratulerer så mye til forfatterne!

For første gang råder likestillingen på kortlisten; både i 2013 og 2014 var det kun én mannlig mot fem kvinnelige forfattere. Sjangrene i Åpen klasse er i år ungdomsroman, kortprosa og sakprosa.

MEN: Kortlisten er ikke komplett ennå. Årets nyhet er Jokeren, den sjuende boken på kortlisten. De seks bøkene på langlisten som ikke fikk nok poeng til å komme med på kortlisten, får en ny sjanse denne uken. Alle bokbloggere med stemmerett kan delta i denne runden (eller la være), og stemme på sine Joker-favoritter fra og med nå, til midnatt søndag kveld. Hvem som blir Jokeren, og årets komplette kortliste, offentliggjøres mandag 1. februar kl 12.

De seks bøkene som har mulighet til å bli årets Joker er Linn Ullmann De urolige, Synnøve Macody Lund Personar du kanskje kjenner, Morten Øen Tellemarck, Eirin Gundersen Du er menneske nå, Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato Astrid Lindgren og Siri Pettersen Evna. Jokeren vil ikke få sin egen samlesingsmåned, men vil ellers ha like muligheter til å vinne prisen i september.

Les mer om hvordan stemmegivningen foregår på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Samlesingen starter 1. februar. Tusen takk til Moshonista, Så rart og Artemisias verden som i år stiller opp som komiteens flinke hjelpere. Her er samlesingsplanen:

For min egen del er jeg veldig fornøyd med at førsteplassene mine i begge kategorier er med på kortlisten, og at jeg allerede har lest halvparten av bøkene (Vatne, Sævareid og Sortland). Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal nominere til Jokeren, men de tre jeg har lest (Lund, Gundersen og Bjorvand/Aisato) fortjener alle en plass på kortlisten.

Jeg oppfordrer alle bokbloggere til å bruke stemmeretten sin på Jokeren, og gleder meg stort til et halvt år med samlesing. Det er nå moroa begynner.

Høstbøker fra Flamme Forlag

Bokhøsten er her igjen, og Flamme Forlag var som vanlig først ute med sin pressekonferanse mandag morgen. De får alltid full bokhøstdekning her på bloggen på grunn av timingen deres, før jeg har rukket å gå i svart etter de fullstendig overveldende pressekonferansene fra andre, stort sett større, forlag. Jeg kom meg helskinnet og tørrskodd gjennom Flamme og Tiden denne uken, og så regner jeg med at alt raser sammen et eller annet sted mellom Oktober, Samlaget og Gyldendal neste uke.

Mamma kone slaveØverst på ønskelisten fra Flamme står Linda Klakkens tredje diktsamling, Åtte minutter, som utgis i begynnelsen av september. Hennes første diktsamling Mamma, kone, slave fra 2013 har jeg lest opptil flere ganger, og det har blitt en av diktsamlingene jeg henter frem fra bokhyllen med jevne mellomrom for å lese i. Jeg får ofte spørsmål om hvilke diktsamlinger man kan lese uten å ha spesialkompetanse på lyrikk, gjerne som et sted å begynne for å bli kjent med sjangeren. Da kan du godt begynne med Linda Klakken. Diktenes kompleksitet ligger først og fremst i innholdet, i den forstand at språket ikke er en uoverkommelig symbolsk barriere som sperrer for erkjennelsen.

I Mamma, kone, slave skriver Klakken om livet i en skeiv familie, der perspektivet understreker normaliteten, ikke annerledesheten, ved å være to mødre og en liten datter. Diktene kombinerer det hverdagslige og politiske, stort og smått, og lykkes så godt med å vise hvordan alt henger sammen. Kjernefamilien får brukbar dekning i norsk litteratur, men premisset er vanligvis det heterofile samlivet, noe man kanskje ikke blir fullt ut klar over før man leser tekster som denne. Det er sårt og provoserende å lese om hvordan denne lille familien likner alle andre familier, men likevel angripes utenfra og på politisk nivå, og anklages for å være feil. Samlingens siste dikt – «jeg venter» – var det som dro meg inn i Klakkens forfatterskap etter en opplesning, og er fremdeles blant mine favoritter.

Omslaget på Mamma, kone, slave får være stand in-illustrasjon til Åtte minutter kommer i salg. Tittelen viser til tiden det tar for sollyset å reise fra sola til jorda – åtte minutter og tjue sekunder. Hvis (eller når) solen dør, vil det ta åtte minutter før det blir mørkt på jorden. Fra forlagets omtale: «Her går vi ikke en sort sol i møte, men forfatteren skriver om en mor-datter-relasjon, beskjeden i sitt slag, altovergripende i sin enkelthet – et bevis for at livet faktisk lever, selv om det alltid og allerede er dødsdømt.»

Jeg blir morsk og utålmodig av for mange eksperimentelle krumspring i lyrikken, men er tilsvarende positiv når krumspringene gjøres i krimbøker – særlig av forfattere som kan mer om dikt enn drapsvåpen. Krimsjangeren er ellers så formelpreget og tidvis selvhøytidelig at den har godt av å bli røsket litt opp i. Under årets krimfestival var et sju minutters bokbad med Jon Øistein Flink festivalens høydepunkt, da han snakket om sin krimroman fra i fjor, Mord i oppgangen. Det virker som Flink i likhet med de fleste andre rekruttene til krimsjangeren tenkte «Krim – hvor vanskelig kan det være?», og satte i gang. Men Flink er et godt eksempel på at resultatet nok blir annerledes i hendene på en (unnskyld uttrykket) ordentlig forfatter som ellers skriver noe helt annet enn krim, enn menn i femtiårene som etter en lang karriere i næringslivet får lyst til å realisere guttedrømmen om å tjene fett på mord og mysterier.

samlerenDa Audun Mortensen debuterte med diktsamlingen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, ble han utropt til årets diktdebutant i Aftenposten. Det var det delte meninger om her i gården, for å si det pent. Men alt som irriterte meg med Mortensens konseptuelle diktsamling, er det som gjør meg nysgjerrig på årets roman Samleren, som utgis i slutten av august. Romanen beskrives (med et ironisk smil) av forlaget som en thriller, og en blanding av Da Vinci-koden og Hodejegerne. Jeg gleder meg til å se hvordan en konseptuell forfatter som Mortensen håndterer det überkommersielle pageturner-konseptet.

Forlagets omtale av Samleren: Norges mest lovende kunstkritiker, Jan Solheim, får et tilbud han ikke kan avslå. En eksentrisk kunstsamler holder verdens største kunstner skjult i en avsondret hytte på Østlandet, og lar Solheim treffe den gamle mesteren, Amalie Caridi, på én betingelse: Han får ikke forlate Caridi uten å ha stjålet med seg et maleri. Oppdraget er ikke bare sjokkerende og absurd. Det skal også vise seg umulig. Med mindre Solheim går fra konseptene, og ofrer alt for å sikre seg og sin favorittkunstner et navn i historiebøkene …

To sakprosabøker utmerker seg som svært interessante på Flammes høstliste. Den første er Å forsvinne i teksten, en samtalebok av Hans Petter Blad og Liv Køltzow. Aschehoug utgir senere i høst Køltzows første roman siden 2002, samme år som Køltzow fikk diagnosen Parkinson. Å forsvinne i teksten handler blant annet om skriveprosessen bak den nye romanen, men boken beskrives som like deler biografi, litterær dialog, sykdomsbeskrivelse og tilblivelseshistorie. I samtale med Hans Petter Blad går Køltzow gjennom alle sine utgivelser, overskuer sitt livsløp og forankrer forfatterskapet i en modernistisk tradisjon. Toril Moi har skrevet forordet til boken, og der gjør hun en lesning av hele Køltzows forfatterskap. Boken utgis i slutten av september.

Siste bok ut handler også om skriving. I Skrivehistorier har forlaget samlet tekster fra ca 60-70 forfattere om skriveprosessen, blant andre Jan Kjærstad, Brit Bildøen, Tor Åge Bringsværd og Gro Dahle. Ovennevte Linda Klakken og Hans Petter Blad er også med. Forlagssjef Nils-Øivind Haagensen er redaktør, og boken utgis i begynnelsen av oktober. Jeg er ellers ikke så opptatt av hva forfattere driver med før de ender opp med et publiserbart resultat, men blir unektelig nysgjerrig når en hel bråte tekster samles på ett sted. Kanskje finner jeg til og med noen tips om hva jeg kan gjøre når bloggskrivesperren min når morbide, destruktive høyder.

Forlagets omtale av Skrivehistorier: Var det voldsomme ryggsmerter som gjorde at Lars Petter Sveen endelig klarte å bli forfatter? Og begynte virkelig Ruth Lillegravens Urd med at forfatteren kom over en eng av gule blomster? Hvor mange ord tror du Jon Fosse fikk knota ned da han dro til Athen for å fullføre Stengd gitar? På hvilken måte er John Erik Rileys Heimdal, California venstrehåndsarbeid? Og hva var det som egentlig skjedde med Erlend Loe i studentavisa Under dusken som gjorde at han endelig fikk til en roman? Disse spørsmålene – og mange, mange andre – får du svaret på i Skrivehistorier, en samling små og mellomstore tekster fra et stort utvalg norske forfattere, samt et par utenlandske. Vi får historier om forfattere og bøker vi allerede har lest – eller nå må skynde oss å lese.

Hele katalogen fra Flamme finner du her. Deres egen presentasjon av bokhøsten finner du her. Hvis du foretrekker mine kvalitetssikrede anbefalinger, får du nøye deg med å lese om en av fjorårets bøker, Lotta Elstads roman Et eget rom, som jeg skrev om her.

Bokhøsten hos Flamme

AmbjørnsenJeg var ganske muggen i innlegget mitt i går fordi forlagenes høstpressekonferansener begynner klokken 10 om morgenen. Takket være to stk malende kattevekkerklokker kom jeg meg mot alle odds tidsnok til Flammes presentasjon i Tronsmo bokhandel i dag tidlig/sen natt. Og hva fikk jeg høre der? Jo, at Ingvar Ambjørnsen gir ut bok der i høst om å slutte som romanforfatter, at han er i Oslo og gjerne skulle vært der selv for å lese, MEN at han syntes klokken 10 ble litt for tidlig. See? My case rests.

Ambjørnsens bok heter Farvel til romanen og høres ut som obligatorisk lesning for alle Ambjørnsen-fans. Siden jeg i det siste er blitt (mer enn vanlig) anklaget for spoiling, skal jeg ikke si så mye mer om boken og dermed røpe hvordan det gikk. Eller jo: I tilfelle det ikke er åpenbart, er det altså en sakprosabok. Det ville nok ha vært vanskelig å si farvel til romanen i romanform.

Mine andre stalltips fra dagen er nøye utvalgt ut fra hva jeg tror at jeg selv kan like, og hva folk som liker meg derfor burde like. Først ut er Lotta Elstad og romanen Et eget rom – en feministisk satire om penger, pupper og professorater. Snakk om helgardering. Woolf, satire, feminisme, alliterasjon – herregud! Jeg blir svært overrasket og fryktelig skuffet hvis jeg ikke liker denne romanen. Elstad har tidligere utgitt en dokumentarbok og en roman. Et eget rom utgis i slutten av september.

Forlagets omtale: Anna Louisa Millisdotter bor i en herskapsleilighet som hun en gang forførte seg til med sitronpaier og en kysseteknikk hun lærte i marinen. Siden har hun sovet i 15 år. Helt til hun våkner 7. desember 2013. En kronikk i landets nest største avis får tekoppen til å skjelve, leiligheten til å riste og minner henne om Nietzsches advarsel: Stirrer du for lenge ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake på deg. Offentligheten er full av nek, innser hun. Og verden trenger henne – tross alt. Et eget rom er et moderne kammerspill med plass til både bitcoins, salongpistoler og Pussy Riot.

Victoria Durnak er født i 1989, men har allerede rukket å utgi to diktsamlinger og en roman siden 2010. Hennes fjerde bok og andre roman utgis i slutten av oktober og har den foreløpige tittelen Jeg og du. Jeg blir generelt nysgjerrig når så unge mennesker får til så mye på så kort tid. Dessuten ble romanen beskrevet som «krimaktig» på pressekonferansen, og jeg er minst like nysgjerrig på hva som ligger i begrepet når det kommer fra Flamme. Basert på det Durnak leste, var den litt nifse krim-feelingen i alle fall tilstede. Ikke minst ble jeg svært nysgjerrig på hva hovedpersonen Nora egentlig lever av?

Forlagets omtale: Nora, en arbeidsløs gartner, bestemmer seg for å kontakte folk som gir bort ting på Finn.no. Hun tilbyr seg å levere tingene til dem som vil ha dem, og møter vinterhalvåret som en ulønnet budbringer. En bokhylle gir blåmerker, et eggeglass forsvinner og en bunke kjøkkenhåndklær ligger uklanderlig i en hvit plastpose. Nesten alt kommer fram, men det er usikkert hvem som egentlig får hjelp. Når Nora skal hente en plakat hjemme hos en ukjent mann, finner hun et fotoalbum med barnebilder av hennes beste venninne, Siri. Dette forlanger han å få noe i bytte for. Har Nora noe som frister ham?

Nils Chr. Moe-Repstad ble nominert til Brageprisen med fjorårets diktsamling i to deler, Teori om det eneste. Jeg kjøpte den i julegave til meg selv, men har ikke lest den ennå. Likevel har jeg hørt og lest så overveldende mye om hvor fantastisk samlingen er, at det føles som om den er en av favorittbøkene mine allerede. Dette må jeg komme til bunns i før årets samling, 19 forgiftninger, utgis i midten av september. Jeg føler at IQ-en min vokser med et par poeng bare ved å lese om bøkene hans.

Forlagets omtale: Nils Chr. Moe-Repstads nye diktsamling handler om forgiftninger i vid forstand – om infeksjoner, virus og epidemier, men også om miljøforurensning, politisk korrupsjon og økonomisk utbytting. Diktene foretar store sprang i tid og rom: Vi forflytter oss fra Zambezi til Brennerpasset; fra Noahs ark til Kirkegaten i Kristiansand; fra selotenes kollektive selvmord på Masada-platået i år 73 e.Kr. til havstigningen og slyngplantenes utbredelse i en tenkt framtid. Det dreier seg om forpestede legemer, skrøpelige sjeler og infiserte samfunnsorganer.

Mannen-er-vakker_Cover_300dpiNest siste tips fra Flamme er en diktsamling som allerede er utkommet, Mannen er vakker fra livet og opp. Eller som jeg hele tre ganger i dag ved en feiltakelse har kalt samlingen: «Mannen er naken fra livet og ned». En av de mer interessante Freudian slips jeg har hatt i nyere tid. Diktsamlingen er skrevet av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas, begge født i 1990.

Forlagets omtale: Mannen er vakker fra livet og opp er en blanding av enkeltdikt og hverdagslige dialoger poetene imellom, om og omkring kjærlighet, dating og begjær. Holdningen i diktene er bevisst nedbrytende. Tidvis tøvete, tidvis grotesk, men med en genuin og smått nostalgisk undring i bånn. Det er ikke dikt som har bestemt seg på forhånd, ikke helt, i alle fall.

Apropos Freud fant jeg dette da jeg bladde gjennom samlingen: «Jeg skulle skrive oss inn i en tekst en gang, men da han sugde på brystvortene mine, tenkte jeg bare på Freud. De runde brillene, månen og det hvite skjegget.» Freud er dessverre som måsen, han finnes overalt.

Jeg abonnerer på Flammesinglene som kommer i posten med ujevne mellomrom. Hvert øyeblikk får jeg «Dyr sortert etter alder» av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg leste debuten hennes Hver morgen kryper jeg opp fra havet (2013) i vår, og anbefaler den helhjertet. I midten av september kommer «Å» av Synne Lea, som jeg hørte henne lese fra både i dag og under festivalen på Lillehammer. I begynnelsen av november kommer «Kjærlighet, et register» av den amerikanske poeten Rebecca Lindenberg. Jeg kikket så vidt på originalen i forrige uke, og gleder meg til å lese på norsk.

Alt i alt var dette en lovende start på både uken og bokhøsten. På onsdag går turen til Tiden og Vigmostad og Bjørke. Hele katalogen til Flamme Forlag finner du her.