Jeg er i ferd med å bli avhengig av Agatha Christie-historier. I løpet av 20 år har jeg lest ca 40 av Christies til sammen over 80 romaner og noveller, men det pleier å holde med et par absurd innfløkt og usannsynlige mordmysterier i slengen før jeg går over til mindre guilty pleasures. Nå har jeg lest åtte av romanene hennes på ett år, og Poirot har blitt min lille sorte: den jeg velger når jeg står foran hyllene med 700+ uleste bøker og ikke klarer å bestemme meg.
Hvis jeg skal tenke som Poirot, noe jeg for øyeblikket ikke klarer å unngå, ligger forklaringen ikke hos Agatha Christie, men i årsakssammenhengen og hva jeg leste først. Det var Denis Diderots Rameaus nevø, i påsken i fjor. Fransk opplysningstid, den evigvarende konflikten mellom vice and virtue, tre hundre år gammel intern humor inkl. infam sladder om Racine og Voltaire, i en tekst uten kapitler, avsnitt eller fotnoter => en umettelig trang til å lese om dramatisk død og Poirot som stresser rundt og spør vitnene om de la merke til – vepsen? Alltid i dramatisk kursiv – bare et lite dytt i ryggen … klokken på kaminhyllen viste kvart over seks! … men hun er jo venstrehendt … ?
Agatha Christie er ikke for alle, men hun er veldig mye for de av oss som mener at nøkkelen til et tilfredsstillende mord ligger i knappenålen foran kaminen. Så! Her er fem av Christie-bøkene som har holdt meg gående det siste året, i synkende rekkefølge fra terningkast gladparanoia til forkortet levealder.
OG DERMED VAR DET INGEN ~ På verdenshistoriens bestselgerliste ligger Agatha Christie på tredjeplass bak Bibelen og Shakespeare – og hestehoder foran Diderot, Racine og Voltaire – med to milliarder solgte bøker. Suksesskriteriet er formodentlig mere blod, mindre snakk. Av hennes 80+ romaner og fortellinger er Og dermed var det ingen kjent som hennes mest utspekulerte ved siden av Doktoren mister en pasient og Mord på Orientekspressen. Boken het opprinnelig Ten Little Niggers, og er rett og slett den Christie-romanen du må lese, hvis du av en eller annen ubegripelig grunn kun har tenkt å lese en av dem.
Moroa starter når åtte mennesker møter hverandre for første gang idet de fraktes over til Soldatøya utenfor kysten av Devon. Alle er blitt invitert av herr eller fru Owen, som det viser seg at ingen av dem har møtt. Fremme på øya venter et ektepar dem, men de er innleide tjenere og kjenner heller ikke Owens. På soverommene henger barnerimet «Ten Little Niggers», og på spisebordet står ti figurer. Etter middagen første kveld avbryter en høy stemme samtalen, og anklager hver av dem for å være skyldig i andres død. Et par minutter senere faller den første av gjestene om av forgiftning. Det blir storm, de er strandet på øya uten forbindelse til fastlandet, og gjestene blir drept en etter en. Hvert dødsfall har hentet inspirasjon fra barnerimet som henger på soverommene, og for hvert drap fjernes en av figurene fra spisebordet – av hvem? Er spørsmålet.
Grunnen til at en dødslojal Christie-slave som meg utsatte å lese hennes desidert beste bok i tjue år, er at jeg trodde tanten min hadde spoilet den for meg. Midt i tenårene, før jeg begynte å lese Christie, avslørte hun slutten, som jeg trodde ødela poenget med å lese boken selv. Det var noe med at alle dør i tur og orden, og til slutt står man igjen med to mistenkte, og en av dem må det jo være, men neida. Det viste seg å være en dysfunksjonell spoiler, eller en såkalt ikke-spoiler. Forvirringen min nådde nemlig klimaks da det kun var to personer igjen, jeg var like paranoid som de midlertidig overlevende, og ingenting gikk opp. Så jeg tror faktisk ikke at det går an å spoile denne boken. Selv om jeg sier hvem det er, skjønner du fremdeles ikke hvordan, hvordan, HVORDAN?? Og det er det som gjør denne boken gøyere enn 99% av alle de andre bøkene.
En nyinnspilling av And Then There Were None gikk som påskekrim på TV2 i fjor. Jeg fikk ikke sett den, fordi jeg har kastet ut tv-en og allerede var oppslukt av nye mysterier. Men jeg anbefaler miniserien likevel. Traileren viser en gjeng skuespillere som BBC vanligvis bare ringer til når de skal lage noe fint og kostbart av Austen, Brontë, Dickens, etc. Når de bruker disse folkene på Christie, mener de alvor.
KORTENE PÅ BORDET ~ Jeg så innspillingen av Kortene på bordet med David Suchet som Poirot for evigheter siden. Med løsningen friskt i minne begynte jeg å lese boken mest for å bli påminnet det jeg husket som en streit episode av Detektimen. Og sånn kan man jo også undervurdere de slu djevlene i Agatha Christie-bransjen, som har endret hele plottet i filmversjonen. Noe de ved nærmere ettertanke ofte gjør. I Christie-land kan du kan gå fra bok til film og fra film til bok og bli like overrasket hver gang. Akkurat her er mitt stalltips å se innspillingen først, for jeg plasserer gladelig boken Kortene på bordet på min Christie topp ti-liste etter først å ha blitt rundlurt av David Suchet.
Poirot møter den sære Mefistofeles-aktige herr Shaitana i et selskap. Herr Shaitana har en morbid fascinasjon for mordere, og best liker han de vellykkede morderne, de som aldri er blitt tatt. Han inviterer Poirot til et selskap et par uker senere, der hensikten er å vise frem «samlingen» sin av slike vellykkede mordere. I tillegg til Poirot har herr Shaitana invitert de andre Christie-snushanene inspektør Battle, oberst Race og Ariadne Oliver, samt fire fremmede gjester. Etter middagen blir snushanene og gjestene plassert i hvert sitt rom for å spille bridge. Et par timer senere blir herr Shaitana funnet død i samme rom som de fire ukjente gjestene.
For å komme til bunns i saken må Poirot, Battle, Race og Oliver grave i gjestenes fortid for å finne ut hva Shaitana visste om dem, og hvem av dem som drepte Shaitana rett foran snuten på de tre andre. Utfordringen er klar nok: De har sluppet unna med mord før. Vil de gjøre det når de fire detektiver vet at de er mordere? Mens Battle graver i fortiden, er Poirot mer opptatt av kortene på bordet. Hvordan de fire var som bridgespillere, og hvordan spillet gikk mordkvelden. Kortene på bordet er ikke blant Christies mest kjente romaner, men den er blant hennes smarteste. Herr Shaitana må riktignok bøte med livet for å markere poenget, men det går som regel sånn med folk som blir overmodige og store i kjeften i nærheten av Poirot.
DØDEN I FLYET ~ Dette er en helt streit Poirot-bok som stagget de verste abstinensene mine, uten å gå inn blant mine Christie-favoritter. Men selv når Christie skriver sine midt på treet-romaner, kom jeg fremdeles tre kvarter for sent til avtalen min lørdag kveld fordi det ikke var aktuelt å gå hjemmefra før jeg visste hvem som hadde gjort det.
På en flytur mellom Paris og Croydon går en flysyk Poirot glipp av et mord som skjer rett bak ryggen hans. Offeret er en kjent pengeutlåner/utpresser med stor formue og ugler i posen. De mistenkte er to flyverter, to arkeologer, en kokainsugen og spillegal lady, hennes kjærlighetsrival, en frisørdame, en tannlege, en krimforfatter, en lege, en forretningsmann og Poirot. Etter å ha skjerpet sansene og de små grå cellene på to innfløkte mysterier, var Døden i flyet relativt grei skuring for oss begge. Jeg skjønte riktignok ikke hvem morderen var like raskt som Poirot, men jeg skjønte det fort nok. For ærlig talt – når var tannleger egentlig til å stole på?
Dessuten må man være på vakt når kjærlighetshistorier dukker opp i Christies mysterier. Hun er ikke særlig romantisk av seg, men så handler trekantdramaene hennes heller ikke om ømme følelser. Hvis en sjarmerende ung dame har to beilere hun sliter med å velge mellom, kan du være sikker på at en av dem er en godt kamuflert ridder i hvit rustning, mens den andre er en iskald morder som ender i galgen. Det er alltid så kjekt når ting ordner seg på den måten.
TRE BLINDE MUS OG ANDRE HISTORIER ~ Skuespillet The Mousetrap hadde premiere i London i 1952, og er det skuespillet i historien som har blitt spilt lengst uten å bli tatt av plakaten. Ifølge Wikipedia blir publikum bedt om ikke å røpe hvem morderen er etter forestillingen. Det klarer de tydeligvis veldig godt, for i mine tjue år som dedikert Christie-fan har jeg aldri hørt snakk om verken plottet eller morderen.
I novellesamlingen Tre blinde mus og andre historier er skuespillet blitt omskrevet til prosa, riktignok med mye dialog og umiskjennelige tegn på at teksten er beregnet på fremføring. Et ungt ektepar har etter krigen bestemt seg for å lage pensjonat av en gammel eiendom. Timingen deres er heller dårlig. De første gjestene ankommer samtidig med et kraftig snøvær, og nyheten om at en kvinne er funnet myrdet i London. Rett før de snør inne og all mulighet for kontakt med omverdenen opphører, får de beskjed om at morderen befinner seg på pensjonatet.
Foruten den ca 70 sider lange novellen Tre blinde mus består samlingen av åtte kortere noveller med blant annet Poirot og Miss Marple. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg som gammel ringrev aldri blir lurt. Men jeg er i hvert fall ringrev nok til ikke å la meg lure på samme måte fire ganger på rad av samme forfatter. Hvem er den minst mistenkelige? There you go. Ellers er novellesamlingen helst for spesielt interesserte som allerede har rundet sine 20+ Agatha Christie og fremdeles ikke har fått nok.
NEMESIS ~ Dette må være en av Christies aller dårligste bøker. I etterordet til min utgave av Mord på Orientekspressen, skriver krimguru Nils Nordberg at kvaliteten på Christies bøker synker med årene omvendt proporsjonalt med salgstallene, og Nemesis fra 1971 er nest siste bok om Miss Marple.
Det blir kanskje feil av meg å klandre Miss Marple for å være en så usexy karakter, ettersom hun er en steingammel og giktbrudden peppermø med dårlig råd. Men hun trenger helt klart et snes saftige giftmord i nabolaget for å sprite opp stilen. Jeg vet at andre Christie-fans elsker denne vimsete og nysgjerrige skravlebøtta, og at det vitner om liten selvinnsikt når akkurat jeg bruker akkurat dét imot henne. Men jeg får makk av de ustanselige og stadig like irrelevante digresjonene hennes, og hvordan hennes vei fra A til B alltid går baklengs via hele føkkings alfabetet.
I Nemesis får hun i oppdrag av den eldre mangemillionæren hun reddet livet til i Mysteriet i Vest-India å løse en ti år gammel sak. I sitt testamente lover Rafiel senior henne mange tusen penger hvis hun klarer å løse drapssaken som Rafiel junior i sin tid ble dømt for. Hva kan jeg si? Hun løser saken, det er selvsagt ikke Rafiel junior som er den onde skurken, og Miss Marple er brått en søkkrik gammel dame som har tenkt å kose seg mens hun ennå kan.
God bless! Jeg unner henne det. Men likevel. Romanen føles mer enn dobbelt så lang i lesetid og tapt livskvalitet enn de 160 sidene skulle tilsi. Det holder nok ikke å være Christie-fan her, dessverre. Nemesis er en bok ment for en hardcore subkultur som elsker Miss Marple, håndarbeid og stell av hageblomster, og som blir opprørt av smuler på duken og folk som kommer tre minutter for seint. Hvis det er alt jeg får, kan jeg like gjerne lese en hvilken som helst romanutgivelse utgitt i serien Norsk Samtidslitteratur 2010-2020. Men det får vi snakke mer om når bokhøsten starter om et par uker.
Flere skriverier om Agatha Christie:
Lines bibliotek 