Merkelapp: Agatha Christie

Ti små negerunger og en herre med bart

Jeg er i ferd med å bli avhengig av Agatha Christie-historier. I løpet av 20 år har jeg lest ca 40 av Christies til sammen over 80 romaner og noveller, men det pleier å holde med et par absurd innfløkt og usannsynlige mordmysterier i slengen før jeg går over til mindre guilty pleasures. Nå har jeg lest åtte av romanene hennes på ett år, og Poirot har blitt min lille sorte: den jeg velger når jeg står foran hyllene med 700+ uleste bøker og ikke klarer å bestemme meg.

Hvis jeg skal tenke som Poirot, noe jeg for øyeblikket ikke klarer å unngå, ligger forklaringen ikke hos Agatha Christie, men i årsakssammenhengen og hva jeg leste først. Det var Denis Diderots Rameaus nevø, i påsken i fjor. Fransk opplysningstid, den evigvarende konflikten mellom vice and virtue, tre hundre år gammel intern humor inkl. infam sladder om Racine og Voltaire, i en tekst uten kapitler, avsnitt eller fotnoter => en umettelig trang til å lese om dramatisk død og Poirot som stresser rundt og spør vitnene om de la merke til – vepsen? Alltid i dramatisk kursiv – bare et lite dytt i ryggen … klokken på kaminhyllen viste kvart over seks! … men hun er jo venstrehendt … ?

Agatha Christie er ikke for alle, men hun er veldig mye for de av oss som mener at nøkkelen til et tilfredsstillende mord ligger i knappenålen foran kaminen. Så! Her er fem av Christie-bøkene som har holdt meg gående det siste året, i synkende rekkefølge fra terningkast gladparanoia til forkortet levealder.

and then there were noneOG DERMED VAR DET INGEN ~ På verdenshistoriens bestselgerliste ligger Agatha Christie på tredjeplass bak Bibelen og Shakespeare – og hestehoder foran Diderot, Racine og Voltaire – med to milliarder solgte bøker. Suksesskriteriet er formodentlig mere blod, mindre snakk. Av hennes 80+ romaner og fortellinger er Og dermed var det ingen kjent som hennes mest utspekulerte ved siden av Doktoren mister en pasient og Mord på Orientekspressen. Boken het opprinnelig Ten Little Niggers, og er rett og slett den Christie-romanen du må lese, hvis du av en eller annen ubegripelig grunn kun har tenkt å lese en av dem.

Moroa starter når åtte mennesker møter hverandre for første gang idet de fraktes over til Soldatøya utenfor kysten av Devon. Alle er blitt invitert av herr eller fru Owen, som det viser seg at ingen av dem har møtt. Fremme på øya venter et ektepar dem, men de er innleide tjenere og kjenner heller ikke Owens. På soverommene henger barnerimet «Ten Little Niggers», og på spisebordet står ti figurer. Etter middagen første kveld avbryter en høy stemme samtalen, og anklager hver av dem for å være skyldig i andres død. Et par minutter senere faller den første av gjestene om av forgiftning. Det blir storm, de er strandet på øya uten forbindelse til fastlandet, og gjestene blir drept en etter en. Hvert dødsfall har hentet inspirasjon fra barnerimet som henger på soverommene, og for hvert drap fjernes en av figurene fra spisebordet – av hvem? Er spørsmålet.

Grunnen til at en dødslojal Christie-slave som meg utsatte å lese hennes desidert beste bok i tjue år, er at jeg trodde tanten min hadde spoilet den for meg. Midt i tenårene, før jeg begynte å lese Christie, avslørte hun slutten, som jeg trodde ødela poenget med å lese boken selv. Det var noe med at alle dør i tur og orden, og til slutt står man igjen med to mistenkte, og en av dem må det jo være, men neida. Det viste seg å være en dysfunksjonell spoiler, eller en såkalt ikke-spoiler. Forvirringen min nådde nemlig klimaks da det kun var to personer igjen, jeg var like paranoid som de midlertidig overlevende, og ingenting gikk opp. Så jeg tror faktisk ikke at det går an å spoile denne boken. Selv om jeg sier hvem det er, skjønner du fremdeles ikke hvordan, hvordan, HVORDAN?? Og det er det som gjør denne boken gøyere enn 99% av alle de andre bøkene.

En nyinnspilling av And Then There Were None gikk som påskekrim på TV2 i fjor. Jeg fikk ikke sett den, fordi jeg har kastet ut tv-en og allerede var oppslukt av nye mysterier. Men jeg anbefaler miniserien likevel. Traileren viser en gjeng skuespillere som BBC vanligvis bare ringer til når de skal lage noe fint og kostbart av Austen, Brontë, Dickens, etc. Når de bruker disse folkene på Christie, mener de alvor.

Cards on the tableKORTENE PÅ BORDET ~ Jeg så innspillingen av Kortene på bordet med David Suchet som Poirot for evigheter siden. Med løsningen friskt i minne begynte jeg å lese boken mest for å bli påminnet det jeg husket som en streit episode av Detektimen. Og sånn kan man jo også undervurdere de slu djevlene i Agatha Christie-bransjen, som har endret hele plottet i filmversjonen. Noe de ved nærmere ettertanke ofte gjør. I Christie-land kan du kan gå fra bok til film og fra film til bok og bli like overrasket hver gang. Akkurat her er mitt stalltips å se innspillingen først, for jeg plasserer gladelig boken Kortene på bordet på min Christie topp ti-liste etter først å ha blitt rundlurt av David Suchet.

Poirot møter den sære Mefistofeles-aktige herr Shaitana i et selskap. Herr Shaitana har en morbid fascinasjon for mordere, og best liker han de vellykkede morderne, de som aldri er blitt tatt. Han inviterer Poirot til et selskap et par uker senere, der hensikten er å vise frem «samlingen» sin av slike vellykkede mordere. I tillegg til Poirot har herr Shaitana invitert de andre Christie-snushanene inspektør Battle, oberst Race og Ariadne Oliver, samt fire fremmede gjester. Etter middagen blir snushanene og gjestene plassert i hvert sitt rom for å spille bridge. Et par timer senere blir herr Shaitana funnet død i samme rom som de fire ukjente gjestene.

For å komme til bunns i saken må Poirot, Battle, Race og Oliver grave i gjestenes fortid for å finne ut hva Shaitana visste om dem, og hvem av dem som drepte Shaitana rett foran snuten på de tre andre. Utfordringen er klar nok: De har sluppet unna med mord før. Vil de gjøre det når de fire detektiver vet at de er mordere? Mens Battle graver i fortiden, er Poirot mer opptatt av kortene på bordet. Hvordan de fire var som bridgespillere, og hvordan spillet gikk mordkvelden. Kortene på bordet er ikke blant Christies mest kjente romaner, men den er blant hennes smarteste. Herr Shaitana må riktignok bøte med livet for å markere poenget, men det går som regel sånn med folk som blir overmodige og store i kjeften i nærheten av Poirot.

death in the cloudsDØDEN I FLYET ~ Dette er en helt streit Poirot-bok som stagget de verste abstinensene mine, uten å gå inn blant mine Christie-favoritter. Men selv når Christie skriver sine midt på treet-romaner, kom jeg fremdeles tre kvarter for sent til avtalen min lørdag kveld fordi det ikke var aktuelt å gå hjemmefra før jeg visste hvem som hadde gjort det.

På en flytur mellom Paris og Croydon går en flysyk Poirot glipp av et mord som skjer rett bak ryggen hans. Offeret er en kjent pengeutlåner/utpresser med stor formue og ugler i posen. De mistenkte er to flyverter, to arkeologer, en kokainsugen og spillegal lady, hennes kjærlighetsrival, en frisørdame, en tannlege, en krimforfatter, en lege, en forretningsmann og Poirot. Etter å ha skjerpet sansene og de små grå cellene på to innfløkte mysterier, var Døden i flyet relativt grei skuring for oss begge. Jeg skjønte riktignok ikke hvem morderen var like raskt som Poirot, men jeg skjønte det fort nok. For ærlig talt – når var tannleger egentlig til å stole på?

Dessuten må man være på vakt når kjærlighetshistorier dukker opp i Christies mysterier. Hun er ikke særlig romantisk av seg, men så handler trekantdramaene hennes heller ikke om ømme følelser. Hvis en sjarmerende ung dame har to beilere hun sliter med å velge mellom, kan du være sikker på at en av dem er en godt kamuflert ridder i hvit rustning, mens den andre er en iskald morder som ender i galgen. Det er alltid så kjekt når ting ordner seg på den måten.

Three blind miceTRE BLINDE MUS OG ANDRE HISTORIER ~ Skuespillet The Mousetrap hadde premiere i London i 1952, og er det skuespillet i historien som har blitt spilt lengst uten å bli tatt av plakaten. Ifølge Wikipedia blir publikum bedt om ikke å røpe hvem morderen er etter forestillingen. Det klarer de tydeligvis veldig godt, for i mine tjue år som dedikert Christie-fan har jeg aldri hørt snakk om verken plottet eller morderen.

I novellesamlingen Tre blinde mus og andre historier er skuespillet blitt omskrevet til prosa, riktignok med mye dialog og umiskjennelige tegn på at teksten er beregnet på fremføring. Et ungt ektepar har etter krigen bestemt seg for å lage pensjonat av en gammel eiendom. Timingen deres er heller dårlig. De første gjestene ankommer samtidig med et kraftig snøvær, og nyheten om at en kvinne er funnet myrdet i London. Rett før de snør inne og all mulighet for kontakt med omverdenen opphører, får de beskjed om at morderen befinner seg på pensjonatet.

Foruten den ca 70 sider lange novellen Tre blinde mus består samlingen av åtte kortere noveller med blant annet Poirot og Miss Marple. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg som gammel ringrev aldri blir lurt. Men jeg er i hvert fall ringrev nok til ikke å la meg lure på samme måte fire ganger på rad av samme forfatter. Hvem er den minst mistenkelige? There you go. Ellers er novellesamlingen helst for spesielt interesserte som allerede har rundet sine 20+ Agatha Christie og fremdeles ikke har fått nok.

NEMESIS ~ Dette må være en av Christies aller dårligste bøker. I etterordet til min utgave av Mord på Orientekspressen, skriver krimguru Nils Nordberg at kvaliteten på Christies bøker synker med årene omvendt proporsjonalt med salgstallene, og Nemesis fra 1971 er nest siste bok om Miss Marple.

Det blir kanskje feil av meg å klandre Miss Marple for å være en så usexy karakter, ettersom hun er en steingammel og giktbrudden peppermø med dårlig råd. Men hun trenger helt klart et snes saftige giftmord i nabolaget for å sprite opp stilen. Jeg vet at andre Christie-fans elsker denne vimsete og nysgjerrige skravlebøtta, og at det vitner om liten selvinnsikt når akkurat jeg bruker akkurat dét imot henne. Men jeg får makk av de ustanselige og stadig like irrelevante digresjonene hennes, og hvordan hennes vei fra A til B alltid går baklengs via hele føkkings alfabetet.

I Nemesis får hun i oppdrag av den eldre mangemillionæren hun reddet livet til i Mysteriet i Vest-India å løse en ti år gammel sak. I sitt testamente lover Rafiel senior henne mange tusen penger hvis hun klarer å løse drapssaken som Rafiel junior i sin tid ble dømt for. Hva kan jeg si? Hun løser saken, det er selvsagt ikke Rafiel junior som er den onde skurken, og Miss Marple er brått en søkkrik gammel dame som har tenkt å kose seg mens hun ennå kan.

God bless! Jeg unner henne det. Men likevel. Romanen føles mer enn dobbelt så lang i lesetid og tapt livskvalitet enn de 160 sidene skulle tilsi. Det holder nok ikke å være Christie-fan her, dessverre. Nemesis er en bok ment for en hardcore subkultur som elsker Miss Marple, håndarbeid og stell av hageblomster, og som blir opprørt av smuler på duken og folk som kommer tre minutter for seint. Hvis det er alt jeg får, kan jeg like gjerne lese en hvilken som helst romanutgivelse utgitt i serien Norsk Samtidslitteratur 2010-2020. Men det får vi snakke mer om når bokhøsten starter om et par uker.

Flere skriverier om Agatha Christie:

Malteserfalken – klassisk hardkokt krim

The Maltese FalconTemaet for lesesirkelen 1001 bøker i mars er inspirert av påsken – årets krimhøytid. Vi leser en valgfri 1001-bok som virker skummel eller spennende, et tema som kan tolkes i ortodoks retning Agatha Christie, Stephen King og Edgar Allan Poe, eller liberal retning [fyll inn det som passer].

Selv har jeg lest krimklassikeren Malteserfalken av Dashiell Hammett. Mange har sikkert sett filmen fra 1941 med Humphrey Bogart i hovedrollen som privatdetektiven Sam Spade. Bogart spilte også Philip Marlowe, Raymond Chandlers hardkokte privatdetektiv, og etter å ha lest Malteserfalken er det ingen tvil om at jeg foretrekker Chandlers bidrag til noir-krimmen.

Sam Spade oppstår tilsynelatende som menneske i første kapittel av boken. Han har ingen fortid, ingen fritid, ingen fremtidsplaner og en diffus personlighet. Siden det aldri kom flere bøker om Sam Spade, kan Hammett ha oppdaget at Spades utviklingspotensial var i magreste laget. Men krimscenariet er klassisk nok. Historien begynner og slutter med at Sam Spade sitter på kontoret sitt i San Fransisco, med hatten og sigarettene innen rekkevidde. Inn kommer en blendende vakker kvinne i nød, og i begynnelsen av andre kapittel er første mann funnet død i ei grøft.

Som tittelen avslører, er en malteserfalk sentral for handlingen. Det er ingen levende falk, men en gullfigur fra 1500-tallet som er verdt mange nok penger til at revolveren sitter løst i hånden på griske kjeltringer. Deretter følger den sedvanlige rekken løgner, feller, drap, anklager, mistanker, konfrontasjoner, slåsskamper og klining som hører med til historien. Plottet er standard krim, og det eneste som skiller seg litt ut fra den vanlige sjangeroppskriften er at oppklaringsscenen breier seg ut over hele seksti sider – ca en fjerdedel av boken. Det funker ikke helt. Ikke noe av det.

Jeg er litt overrasket over at en såpass anonym og intetsigende bok kan ha fått status som krimklassiker. For å finne en forklaring, leste jeg litt i det som burde være en bibel for alle som liker klassisk krim – P.D. James’ Talking about Detective FictionI et eget kapittel viet de amerikanske krim noir-forfatterne, forklarer hun Hammetts prestasjon sånn:

«In a writing career of little more than a decade he raised a commonly despised genre into writing which had a valid claim to be taken seriously as literature. He showed crime writers that what is important goes beyond an ingenious plot, mystery and suspense. More important are the novelist’s individual voice, the reality of the world he creates and the strength and originality of the writing.»

Problemet mitt med Malteserfalken er imidlertid at den verken har en særegen stemme eller et spesielt troverdig/engasjerende univers, og at Hammett skriver direkte uoriginalt. Beskrivelsene er nøytrale, karakterene mangler en interessant personlighet og Hammetts stemme er det jeg vil kalle anonym. Boken er ikke dårlig, men den er litt kjedelig. Med forbehold om at jeg leste romanen i en noe ynkelig norsk oversettelse (Olav Angell 1979), og at alle de spektakulære kvalitetene kan være lost in translation. Men jeg tviler, siden samme oversetter står bak Raymond Chandlers Den lange søvnen, en bok jeg likte veldig godt.

Merkelig nok er det som utmerker seg hos Chandler, det som James hevder at Hammett er god på. Språket, stilen, den spesielle stemmen til Marlowe/Chandler og et univers fra gamle dagers Los Angeles som bare har vokst seg sterkere og fagrere i hodet mitt fem år etter at jeg leste boken. Marlowes desillusjonerte ironi fortrenger dessuten behovet mitt for intrikate plott og mye action. Malteserfalken hadde trengt i hvert fall én av dem. Sam Spade er rappkjeftet, han også, men han sier ikke ting som «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Om P.D. James ikke forklarer hvorfor Malteserfalken regnes som en Big Deal i krimtradisjonen, forklarer hun på sitt vis hvorfor Chandler skriver så mye mer særpreget enn Hammett. Han var sannsynligvis mer opptatt av det. Begge skrev de krim for magasiner som ikke ville ha unødvendige skildringer, med begrunnelsen at leserne mislikte alt som kunne forsinke spenningen. Men i motsetning til Hammett (i hvert fall i Malteserfalken), bestemte Chandler seg for at leserne tok feil, de visste det bare ikke selv.

«I set out to prove them wrong. My theory was that the readers just thought they cared about nothing but the action; that really, although they didn’t know it, the thing they cared about, and that I cared about, was the creation of emotion through dialogue and description.»

Så var det bevist igjen. Språk er viktig, også i krimromaner.

Min foreløpige dom over Dashiell Hammett (der kommer nok flere sjanser), er at han ikke står seg verken mot moderne konkurrenter eller andre klassiske krimforfattere som Chandler, Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle. Men for de som har like sære krimhistoriske interesser som meg, er det ingen grunn til å unngå Malteserfalken. Plottet er helt ok, selv om den store spenningen uteblir. Og det gjør den, selv når det egentlig burde være spennende. Etter å ha lest ferdig et kapittel hvor Sam Spade svimer av etter å ha blitt bedøvd på hotellrommet til en suspekt kar, lukket jeg boken og sovnet som en stein.

Til sammenlikning ble jeg liggende våken i natt etter å ha lest de første femti sidene av Agatha Christies Og dermed var det ingen, og våknet med tilløp til panikk over at Christie-reserven min har krympet til kun ti uleste bøker! I påsken, av alle ting. (Jeg har bestilt to til.) Så hvis valget står mellom Malteserfalken og Og dermed var det ingen, vet du hva du bør gjøre.

Innleggene mine om andre 1001-bøker som passer til månedens tema finner du her:

Lesesirkeldeltakere kan lenke til innlegg eller si hvilke bøker dere har lest i kommentarfeltet under. Temaet for april er å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av eller vet lite om. Jeg skal lese Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette, en fransk 1600-tallsroman som muligens vil få Malteserfalken til å fremstå i hukommelsen som en actionfylt pageturner.

Ha en fin påske!

Foyles og Hatchard’s: Paradis for bokelskere

HatchardsFoyles og Hatchard’s er Londons henholdsvis største og eldste bokhandler. En mandag i oktober tilbragte jeg mange timer vandrende mellom utallige bokhyller i det nærmeste en bokelsker kan komme paradis på jord: Etasje på etasje med bøker, den ene flottere enn den andre. De hadde ALT! Bortsett fra Alice Munro. 

Jeg var i London sammen med Clementine bak bloggen Har du lest? i anledning Bookerprisen. Hun oppsummerte bokhandelopplevelsen godt: Å vandre rundt i engelske bokhandler av den størrelsen er som å vandre rundt i sitt eget mentale bibliotek. Alt jeg har lest, alt jeg har lyst til å lese befant seg på ett og samme sted. Minner fra bøker jeg har lest – nylig og for lenge siden – kom tilbake til meg mellom reolene, sammen med minner fra mitt eget liv; når jeg leste boken, hvor, hvorfor, og alle de personlige tankene boken er uløselig knyttet til i Historien om Mitt Liv. Det var en regnværsdag i oktober, og på sånne dager i London tenker jeg alltid på Charles Dickens. Gråvær, London og Dickens er tre sider av samme sak. For de av oss som liker å gjøre opp status over hvor mye vi har lest og hvor mye vi har igjen å lese på denne siden av dødsleiet, er Foyles stedet å gjøre det på. Min status pr oktober 2013: Jeg har litt å gå på før jeg runder verdensbiblioteket.

Dessuten danner overfloden av bøker den perfekte rammen for mange interessante bokdiskusjoner. For eksempel kom vi fram til at enkelte bøker kan virke langt bedre enn de er, hvis de tar opp temaer som virker så sterkt på leseren at man ikke kan unngå å bli berørt av dem. For eksempel Colm Tóibíns The Testament of Mary. Alle har et forhold til historien om Jesus. Men kan man si at romanen er god i seg selv dersom den lener seg for tungt på leserens egen forforståelse av tematikken? Vi kom også fram til at jeg sannsynligvis ikke vil like Paul Auster, siden jeg ikke har likt det jeg har lest av J.M. Coetzee og Julian Barnes. Det er noe med en litt flat, distansert intellektuell stil uten farger, humør og kontraster som bare ikke passer til min personlighet. Menn som skriver litteratur i sepiatoner, kaller jeg dem. Men nå ble jeg usikker på om det var Paul Auster. Eller var det Philip Roth? Eller begge?

Jeg lar det ligge, og går videre til dagens hovedattraksjon: Spørsmålet om hva i all verden man skal kjøpe av bøker når man har så godt som tom koffert, stort bokbudsjett og hele verdensbiblioteket å velge fra? Det finnes to måter å gjøre det på. Den ene måten er konsekvent å kjøpe bøkene med de fineste omslagene. Den andre måten fant jeg aldri ut hva var, fordi jeg umiddelbart gikk for den første måten.

20131014_122331Vi begynte dagen hos Foyles i Charing Cross Road. Jeg fikk raskt et godt inntrykk av bokhandelen. Den hadde jo bøker! Til salgs! Mange av dem, til og med. Jeg konstaterte fornøyd at Margaret Atwoods forfatterskap var solid representert i hyllene, og brukte lang tid på å beundre en egen hylle full av vakkert innbundne klassikere. Dickens, Austen, Brontë-søstrene osv. Jeg var i ferd med å bestemme meg for hvilke bøker jeg skulle kjøpe da Clementine sa at hun «gikk videre innover». Dette «innover» hadde jeg ikke fått med meg. Jeg trodde vi hadde sett hele bokhandelen. Det hadde vi ikke. Vi hadde bare gjort oss ferdig med bokstav A, skjønnlitteratur for voksne, minus krim.

Ai ai ai! Sånn går det når man er vant til trange kår og hårde bud i norske bokhandler. Man tør ikke lenger å drømme, og fantasien skrumper inn til ingenting. Men tilbake til de vakre bøkene. Etter å ha hørt årets Bookerpris-nominerte lese dagen før, var jeg i Bookerpris-modus. Jeg opplevde såpass sterk ambivalens foran hyllen med årets nominerte, at jeg gikk for to tidligere Bookerpris-kandidater. Bare se hvor godt de matcher.

to bøkerThe Sisters Brothers av Patrick deWitt ble shortlistet til Bookerprisen i 2011. Det er 1851, gullrush i California, og de eventyrlystne er på vei vestover på jakt etter gull. Blant dem er brødrene Sisters. De er leiemordere. Charlie er slem, Eli er snill. Financial Times beskriver romanen som «A witty noir Don Quixote … A blackly comic fable about emptiness, loneliness and the hollow lure of gold.» Hvis du trekker fra Don Quijote, inneholder setningen bare ord jeg liker. The Teleportation Accident av Ned Beauman ble longlistet for Bookerprisen i 2012. I tillegg til å matche The Sisters Brothers i lekkerhet og fargevalg, gir den tilsvarende utslag på min entusiasme-skala over bøker jeg føler er skrevet for meg, før jeg i det hele tatt har åpnet boken.

From the author of the acclaimed Boxer, Beetle comes a historical novel that doesn’t know what year it is; a noir novel that turns all the lights on; a romance novel that arrives drunk to dinner; a science fiction novel that can’t remember what ‘isotope’ means, a stunningly inventive, exceptionally funny, dangerously unsteady and (largely) coherent novel about sex, violence, space, time, and how the best way to deal with history is to ignore it.

jeevesApropos «exceptionally funny» fant jeg ut at jeg ikke kunne unngå å kjøpe noe av P.G. Wodehouse når Foyles hadde hans forfatterskap i to ulike serier – innbundet og heftet – sirlig oppstilt etter alle regnbuens farger. Jeg gikk for den heftede utgaven av Thank you, Jeeves fordi den er så behagelig knallblå, og motivet minner meg om et trivelig norsk julebord (minus porselenet og slipset som fremdeles er sirlig knyttet rundt halsen og ikke hodet). Jeg har hatt lyst til å lese Wodehouse helt siden jeg var liten, og min mor fortalte meg om yndlingssitatet hennes fra en Wodehouse-roman. Det var noe med en mann som var dødfødt fra snippen og opp. På min utgave er to svært morsomme menn sitert for å bekrefte hvor morsom Wodehouse er, og – indirekte – at mamma hadde rett:

Hugh Laurie: «The funniest writer ever to put words to paper!»

Stephen Fry: «You don’t analyse such sunlit perfection, you just bask in its warmth and splendour.»

Jeg tillot meg å legge til et utropstegn etter Lauries kompliment, ellers virket det ikke like overbevisende. Thank You, Jeeves står på 1001-listen, og er sannsynligvis den boken på listen det er enklest å lese. Det er i alle fall den jeg gleder meg mest til. Interessant tilfeldighet: Jeg hadde akkurat rasket med meg Wodehouse da jeg oppdaget en bok jeg hadde sett på nett dagen før, aldri hadde hørt om før, men falt litt for på grunn av – nettopp – omslaget. Og hva står på forsiden av boken, annet enn en anbefaling av selveste P.G. Wodehouse?

If ever there was a time when I felt that watcher-of-the-skies-when-a-new-planet-stuff, it was when I read the first Flashman.

George MacDonald Fraser heter forfatteren bak Flashman-bøkene, en serie på tolv romaner fra 1800-tallet. Det vil si, bøkene er skrevet på slutten av 1960-tallet, men de foregår på 1800-tallet. Jeg var solgt allerede da jeg så omslaget og anbefalingen fra Wodehouse. Jeg ble ikke mindre begeistret over å lese dette:

CAN A MAN

who is expelled from Rugby School as a drunken bully

who wantonly seduces his father’s mistress

who lies, cheats and proves a coward on the battlefield

who romps his way through the boudoirs of Victorian

Britain to the erotic frontiers of her Empire

BE ALL BAD?

Harry Flashman – lover, soldier, reluctant secret agent – triumphs in this first installment of The Flashman Papers, emerging from Afghanistan and the disastrous Reatreat from Kabul covered in glory (not to mention skullduggery).

«Skullduggery» betyr «crafty deception or trickery or an instance of it». Bare enda et bevis på hvor ufattelig stilig det engelske språket er. Det er ikke sikkert at Flashman er like morsom å lese som jeg tror. Men for å si det på en annen måte:

KAN EN ROMAN

med en så kul baksidetekst

BE ALL BAD?

I think not.

Written on the BodyPå dette tidspunktet fikk jeg imidlertid en uggen følelse av at jeg gjorde det litt for enkelt for meg selv. Jeg hadde plukket med meg fire bøker av mannlige forfattere som skriver i ulike grader av humoristisk om kjempemorsomme ting. Det jeg nå trengte var en kvinnelig forfatter som skriver seriøst om alvorlige ting for å legitimere mine tre litterære musketerer m/ d’Artagnan. Alice Munro hadde nettopp vunnet Nobelprisen og virket som et fornuftig valg. Hun skriver jo noveller som «alle» mener at «alle» burde lese, og jeg har ikke fått inntrykk av at de inneholder verken leiemordere, tidsreiser, gullrush, hemmelige agenter eller skullduggery. Derfor ville jeg heller aldri ha kommet på å lese Munro hvis hun ikke hadde vunnet Nobelprisen. Men de var utsolgt! Jeg var nok ikke den eneste besøkende hos Foyles den uken som trengte å døyve min dårlige samvittighet.

De var rensket for Munro. Murakamis samlede verker var Munros nærmeste alfabetnabo i hyllen, så jeg benyttet anledningen til å sette mine stikkende og ondskapsfulle øyne i hele forfatterskapet hans og si at det var helt greit for meg at Munro var utsolgt mens hans bøker stod der og blomstret uønsket i fred. Han kunne ha vunnet prisen, men det gjorde han heldigvis ikke. Løsningen på kvinneproblemet mitt ble til slutt Jeanette Wintersons Written on the Body. Som du ser, er det en vakker bok. Guardian har sagt at «this book is a deep sensual plunge, a worship of the body, inside and out». Sånt liker jeg også godt å lese. Hvis jeg ikke kan få skullduggery, vil jeg ha deep sensual plunge! Boken står på 1001-listen, og det var derfor jeg dro kjensel på navnet.

wind-in-the-willowsVel fornøyd med meg selv og likestillingen, tok jeg turen inn i barneavdelingen. Der fant jeg verdens søteste utgave av The Wind in the Willows av Kenneth Grahame. Utgaven er illustrert av Eric Kincaid, og er like nusselig og søt som smårollingene den er ment å leses for. Jeg opplevde et øyeblikks tvil om det var noe vits for meg å kjøpe boken, siden jeg verken har barn, har tenkt å få barn i nærmeste fremtid, eller har tenkt å få engelskspråklige barn i nærmeste fremtid eller noensinne. Men boken sa «ei meg!», og jeg sa «ok».

Det vises ikke på bildet hvor forseggjort forsiden er, og mitt eget mobilkamera klarer heller ikke å yte detaljene på omslaget rettferdighet. Men det er et sånt omslag som har en tekstur man kan stryke fingrene over, og oppleve øyeblikk av frydefull sanselig opphisselse. Den er gråere enn bildet jeg fant på nett, og er så skjønn at jeg liker å ha den liggende på stuebordet. Her er noen eksempler på hvor fine illustrasjonene er:

ww1

ww2

Det var alt jeg klarte å bære med meg fra Foyles, faktisk. Tenkte jeg, inntil jeg stod der foran en tilfeldig hylle og snakket med Clementine på mobilen for å synkronisere våre bevegelser. Ja, bokhandelen var så stor, og ja, vi hadde glemt å ta med walkie talkie.

How not to write a novelAnyhow: Mens vi stod der og snakket i mobilen for å lokalisere hverandre, oppdaget jeg boken jeg ikke visste at jeg ønsket meg, fordi jeg ikke visste at den fantes. Den heter How not to write a novel, og inneholder 200 feil du for enhver pris bør unngå som forfatter hvis du ønsker å få utgitt boken din. Forfatterne er Sandra Newman (romanforfatter) og Howard Mittelmark (redaktør), som har samlet gode tips og råd basert på tredve års erfaring med å lese dårlige manus (og de dårlige manusene som dessverre ble utgitt mot alle odds og nå kalles «litteratur»). Jeg har bladd en del i boken og funnet ut at jeg kan regne den som en slags konsulentbibel (og skrive den av på skatten?) Den inneholder i alle fall beskrivelser av svært mange feil det er vanlig å finne i manus, beskrevet slik at man kan le hjertelig og nedlatende av dem.

Jeg har lest noen av eksemplene på karakterer som befolker «Unpublished Novelville», og de er så herlig treffende. For eksempel bør man passe seg for å tro at utseende bygger en karakter. «Remember: blonde, brunette, and redhead are not personality types.» Forfattere som ikke skjønner sånt, kan finne på å skrive noe à la dette:

Joe let his eyes linger on her bright blue eyes, her perfectly tanned skin, her long blonde hair. Melinda could have been a model – if it weren’t for the largeness of her perfectly shaped breasts. Her arms were slender and golden, her legs were long and shapely. She looked like a cross between Scarlett Johansson and Angelina Jolie – only better. Joe didn’t think he’d ever been so much in love.

Fikk du lyst til å lese fortsettelsen? Nei, jeg tenkte meg det.

En annen advarsel er (og den er mer av en universell regel) å unngå bruken av ord man ikke forstår, eller bare har forstått sånn halvveis. Ifølge Sandra&Howard er det svært utbredt, fordi det ikke nødvendigvis finnes et samsvar mellom drømmen om å utgi bøker og et adekvat ordforråd. Men forfatterne er fulle av konstruktive råd man kan følge hvis man er usikker. Blant annet kan man ta denne testen:

A Test: Do I know this word?

Ask yourself: «Do I know this word?»

If the answer is no, then you do not know it.»

Da jeg skulle betale for boken, ble jeg ekspedert av en eldre gentleman som så på boken og sa «Ah, yes! that one. It is true what they say, you know. You must never shoot the kitten.» Det har han rett i. Hvis du vil ha boken din utgitt, bør du aldri la noen av karakterene dine skyte kattunger. Da jeg forsikret ham om at jeg trenger boken fordi jeg er konsulent, og ikke fordi jeg har planer om å skrive noe middelmådig selv, så han innforstått på meg og sa: «It’s a great book, and very funny. But I doubt that a real writer would need it.» Så sant, så sant. En klok avslutning på et perfekt bokhandelbesøk.

Neste stopp var Hatchard’s på Piccadilly. Utvalget var litt mindre enn hos Foyles (as if det gikk an å skue med det blotte øye). Men til gjengjeld var det mye koseligere der, med teppegulv og skjeve trapper og massevis av spesielle utgivelser som var fryktelig flotte å se på. Hatchard’s har dessuten spesialisert seg på signerte bøker. Jeg er ikke så interessert i signerte bøker. Trodde jeg, inntil jeg stod rett foran et signert eksemplar av Margaret Atwoods MaddAddam. Margaret Atwood! Min litterære gudinne!

IMG_20131014_235657MaddAddam er siste bok i en dystopisk trilogi som består av Oryx and Crake og The Year of the Flood. Jeg leser meg for tiden gjennom forfatterskapet hennes, men har så langt bare lest tidlige utgivelser; Lady Oracle, The Edible Woman, Life Before Man, Power Politics, The Journals of Susanna Moodie og The Handmaid’s Tale.

I år har jeg hatt som mål å lese fire av bøkene hennes, og har lest to av dem. Det holder, fant jeg til slutt ut, for Atwood er tross alt 74 år nå og jeg må spare på bøkene hennes til den dagen hun ikke lenger er blant oss. Atwood er en ekstremt produktiv forfatter, men jeg vil helst slippe å oppleve den dagen da jeg har lest alt hun har skrevet og ennå har mange år igjen å leve. Selv om jeg går ut fra at hun blir minst like gammel som Doris Lessing, som for øvrig døde 94 år gammel 17. november, dagen før Atwoods 74-årsdag. Hadde Lessing levd enda en dag, ville jeg nå ha sittet fordypet i de villeste kosmiske konspirasjonsteorier.

20131201_212308Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at Hatchard’s ikke krever ekstra betaling for signerte bøker. Hvilken forretningsteft viser dét, liksom? Siden det var så billig med signerte bøker, tenkte jeg at jeg fikk kjøpe enda en. Jeg fant ingen signerte bøker av forfattere som det er naturlig for meg å sammenlikne med Atwood, selv om jeg vurderte en vakkert illustrert Peter Rabbit-bok skrevet og signert av Emma Thompson. Men signaturen hennes var så slurvete at jeg lot den ligge. Jeg mener, hvis hun slurver så mye med håndskriften, hvordan kan jeg da stole på at hun slurver mindre med innholdet?

I stedet skaffet jeg meg en signert utgave av John le Carrés The Spy Who Came in from the Cold i retro utgave, med samme omslag som førsteutgaven. Ikke bare skriver Le Carré pent og mye jevnere enn Thompson, men boken er lesesirkelbok i mars. Det var først dagen etter jeg kom til å tenke på at det beste jo ville ha vært å kjøpe en pocketutgave, i stedet for en signert innbundet utgave. Jeg har aldri lest le Carré, og trenger overhodet ikke en signert utgave. A-ha! Så Hatchard’s har en viss forretningsteft likevel. I det minste klarer de å lure sånne som meg, som tror vi er så innmari smarte, med masse studiepoeng i litteratur og null studiepoeng i How Business Works.

The_Mystery_of_the_Blue_Train_First_Edition_Cover_1928Det morsomste jeg fant hos Hatchard’s var en retroserie med Agatha Christies krimromaner. Alle bøkene hennes er utgitt med originale omslag, og det var interessant å se hvordan stilen på omslagene endret seg fra 1920-tallet til 1970-tallet. Jeg gikk for de eldste bøkene, siden de er så svulstige og stiliserte. Bøkene er innbundet, og papirkvaliteten er overraskende god både inni og utenpå.

Jeg har lest mellom tredve og førti Christie-romaner, og det blir ikke påske uten Poirot. Men jeg har aldri lest Christie på engelsk, og regner med at originalen er langt bedre enn de tidvis teite og gammeldagse oversettelsene. The Mystery of the Blue Train er den sjette boken med Poirot i hovedrollen. På norsk heter den Mysteriet på Monte Carlo-ekspressen. Om boken sa The New York Times Book Review ved utgivelsen i 1928: «Nominally Poirot has retired, but retirement means no more to him than it does to a prima donna. Let a good murder mystery come within his ken, and he just can’t be kept out of it.» Det er en god beskrivelse av Poirot, og en av grunnene til at jeg liker ham så godt. Belgisk primadonna og blodhund med bart. Dessverre er ikke Hastings med ham på eventyr denne gangen, og det er jo bare tragisk.

the-secret-of-chimneys-agatha-christie-2The Secret of Chimneys er fra 1925 og en av Christies første romaner. På norsk heter den Brevet som drepte. Den er en av tre romaner med Superintendent Battle i hovedrollen. Christie kan ikke ha likt Battle noe særlig, siden hun heller skrev over førti romaner om Poirot enn å bry seg mer med Battle. Om boken sa The Observers anmelder i 1925:

«Mrs Christie plunges lightheartedly into a real welter of murders, innocently-implicated lookers-on, Balkan politics (of the lighter Ruritanian kind), impersonators, secret societies, ciphers, experts, secret hiding-places, detectives (real and pretended), and emerges triumphantly at the end, before her readers are too hopelessly befogged. Nobody is killed who matters much. The right people marry, after it all, having first endeared themselves to us by their frivolous attitude to the singularly animated doings around them.» Med andre ord: En typisk Agatha Christie-roman.

complete etiquetteDen siste boken jeg tok med meg fra Hatchard’s (i denne omgang) fant jeg liggende ved kassen. Complete Etiquette for Ladies ble utgitt i 1876, og inneholder en rekke velmente råd til unge damer om blant annet kurtise, ekteskap og klær. Du vet, alt sånt som vi kvinner liker å pusle med i vårt beskjedne jordiske liv. 

«In conversing with gentlemen, try not to fall into the too common practice of talking to them nothing but nonsense…»

«A reputation might be lost by such simple improprieties as offering a gentleman an opinion on financial matters, uttering the word ‘stomach’ to anyone other than a physician, or wearing ribbons at the breakfast table.»

Boken er skrevet av en mann, faktisk. Hvilket overrasket meg først, men ved nærmere ettertanke, ikke fullt så mye. Mannen het Samuel Orchart Beeton, var forlegger og i sin tid (paradoksalt nok) mest kjent som mannen til Isabella, kokebokforfatterinne. Jeg tenkte det kunne være kjekt å lese rådene som heltinnene i 1800-tallsromanene jeg liker så godt ble forventet å følge, men som de ofte ga jamt faen i. Det eneste som virkelig kunne ha høynet boken, var hvis det fantes en utgave der George Eliot hadde skrevet sine sarkastiske kommentarer i margen. Det hadde vært noe. Jeg får nøye meg med å høre hånlatteren hennes runge i bakgrunnen mens jeg leser.

Jeg vet ikke om de ansatte hos Hatchard’s prøvde å gjøre et poeng ut av det, men Complete Etiquette lå ved siden av en haug guttebøker med titler som: The Secret Agent’s Pocket Manual 1939-1945, The Forgetful Gentleman, On Booze og The Joy of Pubs. Med så solid lektyre å velge fra, er det ikke noe rart at menn skriver morsomme bøker. De er sannsynligvis fulle mens de skriver.

LondonMer enn det hadde jeg ikke plass til i kofferten. Dessuten var det på tide å spise middag, og jeg skal si at man blir sulten av å se så mange fine bøker på en gang. Dagen etter ringte jeg min mor for å avlegge rapport om hva jeg hadde kjøpt, siden jeg ikke hadde pc-en med meg og mulighet til å avlegge umiddelbar bloggrapport. Men hun var mest nysgjerrig på hva vi hadde gjort utenom å gå i bokhandler. Som om det var naturlig å tenke at vi hadde gjort noe annet enn å gå i bokhandler! Som om et øyeblikk tilbragt uten bøker innen rekkevidde, ikke ville ha vært å kaste bort tiden! Akk, ja. Min egen mor kjenner meg ikke i det hele tatt, selv om hun delvis har skapt dette monsteret. Lærte meg alfabetet gjorde hun også. Men ellers var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Min påskekrim: Sherlock Holmes, nazister og fyrrige svensker

Det ble mye krim på meg i mars. Først ut var Dürrenmatt-krisen, som jeg allerede har dekket behørig her. Så var det Krimfestival tre dager til ende hos Cappelen Damm. Jeg trosset heroisk et dundrende migreneanfall for å få med meg hele tolv arrangementer på tre dager (pluss nachspielene, of course), og avlegger rapport om festivalen så fort den ikke lenger har et snev av aktualitet. Deretter var det påske, den store krimhøytiden, i slutten av måneden. Jeg holdt meg til krim som handlet om gamle dager, og det nærmeste jeg kom moderne tid var 1950-tallet. Det er fordi jeg liker sånt som er gammelt mye bedre enn sånt som er nytt. I tråd med denne tankegangen får du her påskekrimtipsene du trengte for en måned siden.

TårnTårn er Bernt Rougthvedts tredje krimroman, utgitt tidligere i år. Vanligvis pleier jeg å opplyse om det hvis jeg har mottatt boken fra forlaget, men denne gangen må jeg dessverre melde pass. Jeg tror at jeg fikk boken av forlaget på et av ovennevnte nachspiel, men er litt usikker. Jeg kan ha kjøpt den selv. Jeg håper i alle fall at jeg ikke har stjålet den. Men nachspielet var så bra at jeg ikke kan sverge på noe.

Handlingen i Tårn er lagt til Oslo i 1944-45. Tyskerne er slitne og drikker for meget. Nordmennene er lei av Hitler og savner kongen sin. Erik Fjeld er motstandsmann og jobber med svart propaganda for motstandsgruppen H7, ofte forkledd som tysk eller norsk nazist. Han blir valgt inn i den hemmelige ledelsen av organisasjonen når en av lederne blir avslørt og må flykte til Sverige. Før mannen flykter, ymter han frampå om at ikke alle i ledelsen er til å stole på. Som om ikke kampen mot nazister og angivere er nok å bale med for Fjeld, blir han i tillegg involvert i et komplott mot kong Haakon 7. og må prøve å fange en kvelermorder med Gestapo i hælene.

Andre verdenskrig er sannsynligvis verdens aller beste utgangspunkt for en spenningsroman, med nazister, spioner og motstandsfolk en masse som prøver å lure hverandre i feller med livet som innsats. Det skal godt gjøres ikke å få god underholdning ut av krigen, og Tårn er intet unntak. Romanen er relativt kort, og det er høyt tempo og masse action hele veien. Faktisk ble det litt i overkant høyt tempo innimellom, selv for meg, som surmuler hvis krimheltene tenker for mye og løper for lite. Men handlingen ble så mettet og dødpunktene så få at jeg aldri fikk helt grep om strukturen. Og for meg er strukturen i en krimroman omtrent like viktig som å finne ut hvem morderen er. Jeg leste imidlertid boken ganske stykkevis og delt, og tror den fungerer helt ypperlig hvis den leses i en noenlunde uavbrutt økt – som er måten den selv legger opp til å leses på. For det går i ett her, og leseren får ingen grunn til å ta pauser.

Rougtvedt har store kunnskaper om krigen, og kombinerer fakta og fiksjon så godt at jeg føler at jeg lærer noe, selv når jeg ikke vet om det jeg lærer er sant eller ikke. Sånne bøker faller alltid i smak hos meg, spesielt når de er fra krigens dager. Det jeg likte best med boken var alle detaljene fra okkupasjonstiden, og et Oslo fra gamle dager som virket spill levende – både gjenkjennelig og veldig annerledes. Mitt eget nabolag var til og med beskrevet, og klimakset foregikk i en leilighet rett over gata fra der jeg bor. Jeg skal ikke være dårligere enn å innrømme at bøker får bonuspoeng av sånt.

Jeg grøsset da jeg kikket ut av sidevinduet. Nedre del av Schweigaardsgate var som alltid et trist skue, den tette og uensartede bygningsmassen var ubeskrivelig sotete og stygg.

– Herregud, sa jeg, det er som å kjøre inn i en spøkelsesby!

Ulla smilte svakt. – Eller som en polsk getto. Da jeg var liten turde jeg ikke nærme meg østkanten for mitt bare liv. Jeg var overbevist om at det bare bodde fylliker og forbrytere her.

70 år senere bor det fremdeles bare fylliker og forbrytere her i Schweigaards gate. Heldigvis er alle bygårdene nymalte og lekre, og det ser ikke lenger ut som en polsk getto her. All elendigheten er skjult bak en plettfri og smekker fasade, akkurat som på vestkanten.

På det nachspielet under Krimfestivalen da jeg fikk (?) Tårn, diskuterte jeg den med en mannlig leser som mente at den er en guttebok. Jeg husker ikke lenger begrunnelsen hans (det var som sagt et bra nachspiel), men jeg funderte mye på det mens jeg leste boken. Kanskje det skyldes at det er masse action på våpenfronten og lite action på klinefronten? Men jeg er uansett ikke enig. I tilfelle du som leser dette er kvinne og tilfeldigvis har snakket med samme mann: Tårn er en unisex-bok. Du kan trygt lese den hvis du har lyst. Menn har faktisk ikke enerett på å like andre verdenskrig, iskalde nazister og konspirasjoner mot kongefamilien. Eller bøker som går i hundre i stedet for slow motion.

Men tenker folk virkelig fremdeles sånn at gutter liker morsomme, spennende og kule bøker, mens jenter bare liker følsomme, romantiske og teite bøker? Og tenker de sånn fordi det er sant? Hva mener dere? Det er et interessant tema, uten tvil. Men jeg synes at risikoen ved å tørre å ta debatten akkurat her, på min blogg, er ganske høy. Hvis jeg ikke argumenterer godt nok for jenteleserne, mister jeg kanskje retten til å være kvinne. Med Inga Marte Thorkildsen i regjering kan alt skje. Så jeg feiger ut og konkluderer med at jenter også kan elske krimbøker fra krigen, forutsatt at bøkene har de samme egenskapene som vi elsker hos menn. Og Tårn er både spennende, smart og kjapp i replikken, med et maskulint og lekkert ytre. Jeg skal ikke engang nevne alle uniformene. Take me upstairs, darling.

lang-maria-en-morder-lyver-ikke-alenePåskens største høydepunkt ble likevel En morder lyver ikke alene av Maria Lang. Hun sammenliknes ofte med Agatha Christie, og er det én ting jeg liker i krimbransjen, så er det Agatha Christie. Jeg følte meg litt sprelsk og vågal sånn rett før påske og bestemte meg for bare å kaste meg ut i en helt alternativ påskefeiring der jeg byttet ut den obligatoriske Poirot-krimmen med Maria Lang. Hvorfor ikke? Man lever bare en gang.

Jeg hørte rykter om at det kunne være lurt (men ikke tvingende nødvendig) å begynne med førsteboka, En morder lyver ikke alene, siden det er her detektivtrekanten Puck, Christer Wijk og Einar Bure introduseres for første gang, og Puck og Einar forlover seg. Puck er en kvinne, forresten, så dette er ikke noe homoerotisk kammerspill.

Jeg er uansett en tvangskronologisk leser og kontaktet derfor Silke forlag lenge før påske for å få tilsendt førsteboka tidsnok til ferien. Da den ikke kom, ble jeg nervøs. Så nervøs, faktisk, at jeg purret på forlaget, noe jeg ellers holder meg for god til. Da postmannen endelig dukket opp med boken, stod jeg og trippet som en høne ved postkassen.

Til tross for så utrolig store forventninger på forhånd, ble jeg likevel positivt overrasket. Maria Lang er en svensk Agatha Christie med litterære kvaliteter. Hun har alt jeg liker med Agatha Christie og enda mer. Mordgåten var riktignok ikke like absurd innviklet og totalt usannsynlig som hos Christie, men Lang tar det igjen ved å skrive bedre. Det er mer stemningsfylt og løssluppent, og miljøet kommer tydeligere fram. Det er sommerlig og sanselig og svensk. Og jeg får virkelig ikke sagt hvor herlig vittig det er.

Solen skinner over Sverige anno 1950, og Puck skal på ferie til en øde øy sammen med sine akademisk-litterære, smårike og tiltrekkende borgerlige venner. Det er førti grader i luften, blodet bruser enda hetere under ungdommelig glatt hud, og det brygger opp til tordenvær – både bokstavelig og metaforisk. Snuskete hemmeligheter har vært feid under teppet til gjæring over lang nok tid, og det lukkede rom er forskriftsmessig lukket. En håndfull mistenkte er oppstilt og klare til inspeksjon under påskudd av å være fredelige feriegjester. Leseren gnir seg i hendene og kjenner påskefreden senke seg. Her skal det myrdes!

«Det var allerede altfor mange vakre og erotisk tiltrekkende personer på den lille øya vår til at det kunne bli ordentlig hyggelig.»

Mindre hyggelig skal det bli når disse vakre og erotisk tiltrekkende menneskene begynner å ta hverandre av dage. Hvis Tårn hadde for lite klining til at en jenteleser som meg kunne like boken, er det så mange erotiske eventyr i En morder lyver ikke alene at jeg på vegne av mitt kjønn må si meg fornøyd og vel så det. Kärleken er både plott, drapsårsak og generell underholdning her.

Neida, det er ingen spoiler. Tro meg, det er så mange kjærleiksforviklingar på gang at min monogame hjerne ikke klarer å holde tritt med disse vellystige femtitallssvenskene der de elsker hverandre, dreper hverandre og gir hverandre falske alibier når de egentlig skulle ha ligget alene i enkeltsengene sine om natten som vanlige folk. Hvem elsker egentlig hvem? Er spørsmålet. Et spørsmål det er vanskelig å få et tydelig svar på så lenge alle kliner med alle.

Sjefsklineren er George Malm, den perfekte mann. En nordisk Adonis; blond, blåøyd, velskapt og med en meget liten hjerne. Det spiller ingen rolle hvem han kliner med, så lenge han får kline. Første kveld på øya, første gang han møter Puck, går de en liten kveldstur. Han kaster seg over henne. Det er på side 35. Allerede på side 37 har Puck stått opp om natten og tatt George på fersken mens han kliner med vertinnen Ann-Sofi, gift med Rutger. Mannen er en kosemaskin.

«Tankene tumlet rundt i det stakkars hodet mitt da jeg endelig kom meg usett inn i rommet. Hadde jeg tatt så grundig feil av den kjølige Ann-Sofi? Eller var hun blitt desperat av sjalusi? Og Rutger – lå han inne og sov mens hans kone hadde en hyrdestund med en annen, eller var han også ute på eventyr i sommernatten?»

Og det var da jeg skjønte det, nederst på side 37. Herregud, det er jo meg! Hyrdestunder og eventyr i sommernatten, det er jo akkurat sånn jeg skriver! Maria Lang skriver nøyaktig sånne krimromaner som jeg ville ha skrevet hvis jeg hadde sluttet å fjase på blogg og begynt å skrive krim! Rettere sagt: Maria Lang skriver sånn som jeg ville ha prøvd å skrive, jeg sier ikke at jeg hadde fått det til. Ikke ser jeg noen vits i å prøve heller, når Maria har gjort det for meg.

Men … Det er til og med litteraturvitere der! Folk som har tatt doktorgrader i litteraturhistorie, og/eller skrevet diktsamlinger og makabre krimromaner med mange lik! Jøye meg. Det er som hentet rett ut av min indre verden. Og ytre verden, for så vidt, for det beskriver jo minst halvparten av min omgangskrets. Karakterene diskuterer til og med hvem som får flest damer; vulgære grøssermordere med «en svak pasjon for krim» eller diktere av «sublim poesi om kjærlighet og åkerrikser»? Dette må jeg komme til bunns i før liv går tapt. Ellers blir jeg kanskje nødt til å skrive en kjedelig krimroman for å forklare hva som egentlig skjedde da min venn X bestemte seg for å myrde min venn Y. Det høres litt for lite ut som Maria Lang, og litt for mye ut som Donna Tartts makkverk Den hemmelige historien.

The adventures of Sherlock HolmesOg plutselig, før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Kindle. Det skjedde akkurat så brått, fra det ene avsnittet til det andre. En veldig gavmild og omtenksom venninne fant ut at jeg trengte å forflyttes fra 1800-tallet til moderne tid, og ga meg en Kindle. Det første jeg gjorde var selvsagt å bruke Kindle til å løpe strake veien tilbake til 1800-tallet.

For fire dollar lastet jeg ned rubbel og bit av Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, og førti andre britiske klassikere på under ti minutter. Førti klassikere! Til fire dollar! Jeg maler som en katt. Sherlock Holmes snur seg derimot i graven og deduserer seg  fram til at verden har gått av hengslene når en utepils koster dobbelt så mye som å anskaffe seg alle perlene i britisk litteratur utgitt før 1900. Det ser ut til at solen har gått ned for godt over dronning Victorias store imperium.

Til gjengjeld har solen stått opp og skinner smilende over våre smellfeite Kindle-oppfinnende naboer i vest. Jeg kan dessverre ikke identifisere min Kindle mer spesifikt enn at den lyder navnet Kindle og er «assembled in China». Dere elektronifiserte mennesker der ute gjenkjenner den kanskje hvis jeg sier at den veier ingenting, er liten og veldig nusselig, har knapper på begge sidene, og mangler touch-skjerm og tastatur. Den er idiot proof, selv for meg som bare så vidt aner konturene av hva instagram, blu-ray, lcd og twitter er for noe, og derfor velger å tro at det er omtrent det samme som Kindle.

Siden The Adventures of Sherlock Holmes var den første boken jeg leste på Kindle, tviler jeg på at jeg klarer å skille dem fra hverandre. Derfor skriver jeg like godt verdens aller første kombinerte anmeldelse av The Adventures of Sherlock Holmes og Kindle.

My name is Sherlock Holmes. It is my business to know what other people don’t know.

Jeg har aldri lest om Sherlock Holmes før, og jeg trodde ikke at jeg ville like ham. Jeg trodde at Arthur Conan Doyle skrev sånn gammelmodig og tørrpinnaktig liksomkrim som var altfor opptatt av å gjøre inntrykk litterært til å unne leseren å ha det skikkelig moro. Sånne inntrykk oppstår gjerne når man får krim anbefalt av en lyriker, som anbefaler Sherlock Holmes ved å si at han er en interessant karakter fordi han mest sannsynlig er bipolar og en veldig ensom og barnslig sjel, som fniser mye og pøser sin uforløste kreativitet over i vitenskapen, når han ikke spiller fele, kler seg ut eller ruser seg fra sans og samling på kokain. Eller forresten, det høres jo faktisk skikkelig moro ut.

The Adventures of Sherlock Holmes er en samling med tolv noveller skodd over samme lest. Sherlock mottar et brev eller et besøk fra noen som trenger hjelp med enten et merksnodig problem med overnaturlige undertoner, men som viser seg å ha en svært naturlig forklaring. Eller det er en sak som ser ut til å være tilforlatelig og ordinær, men viser seg å være fantastisk komplisert. Det viktigste Sherlock kan bidra med, er sin evne til å observere, samle inn data og dedusere seg fram til svaret, bruke forstørrelsesglasset sitt og drive vitenskapelige eksperimenter i pausene.

Å lese om Sherlock Holmes for første gang føltes i grunnen litt som å komme hjem. Følelsen bunner nok i at han så åpenbart har inspirert noen av krimforfatterne jeg liker aller best, spesielt Agatha Christie. Hennes Hercule Poirot og kaptein Hastings hadde selvfølgelig aldri blitt født hvis det ikke var for Sherlock Holmes og Dr. Watson. Christie har bare gjort sin egen vri ved å gjøre Poirot mye mer uptight enn Sherlock, og Hastings mye dummere enn Watson. Man samspillet er det samme. Mesterdetektiven deduserer og bruker sine små grå. Assistenten er der for å beundre hemningsløst og dokumentere de store bedrifter for leseren.

Det artigste med novellene er å høre de besøkende fortelle sine historier. Noen er troverdige fortellere, andre … not so much. Hvis man gjør som Sherlock – observerer og deduserer – er sjansene gode for at man skjønner hvordan dette henger sammen svært lenge før Dr. Watson. Det er et pluss for selvtilliten, for det føles inn til margen godt å vite at hjernen min er omtrent på høyde med Sherlock Holmes’. Men det er et minus for min Sherlock-smarte hjerne, som misliker krimgåter du må være ganske tett for ikke å løse selv.

Digresjon: Karakterene Poirot-Sherlock fikk meg til å tenke på noe med moderne krim, særlig den norske. Du vet hvordan alle krimforfattere prøver å gi hovedpersonene sine særtrekk sånn at de kan skille seg ut? De burde heller gjøre som Doyle og Christie, og gi hovedpersonene sine virkelig sære personligheter. Eksentriske karaktertrekk er så mye artigere å lese om og kan brukes til så mye mer enn ulike stadier av alkoholisme og en kronisk misfornøyd og gneldrete kjæreste/samboer/kone/ekskone. Bare et tips fra tante, altså, hvis du går med en krimroman i magen. Som det er fifty-fifty sjanse for at du gjør. I så fall, her har du også et stalltips fra Sherlock Holmes:

Crime is common. Logic is rare. Therefore it is upon the logic rather than upon the crime that you should dwell.

Nemlig. Jeg satte i gang med The Adventures of Sherlock Holmes for å teste ut om bøker faktisk virker når man leser dem på skjerm, eller om all den vidunderlige bokmagien er støpt inn i cellulosen. Men det virket! Til en viss grad, i hvert fall. Magien var ikke til å ta feil av mens jeg leste, og det var nesten akkurat som å lese en papirbok.

Bortsett fra at en av mine store styrker som papirbokleser viste seg å være et gedigent handicap med Kindle. For jeg er en sånn leser (viser det seg) som husker og vurderer tekst ut fra hvor ting lar seg plassere på en fysisk side på konkrete steder i boken. Jeg husker om ting står på høyre eller venstre side, øverst, midt på eller nederst på siden, tidlig eller sent eller midt i boken. Og hvis eselørene står tett i tett når jeg lukker boken for siste gang, vet jeg at jeg nettopp har lest glitrende litteratur.

Jeg koste meg fælt med Sherlock, det gjorde jeg. Men da jeg skulle sjekke sitatene jeg hadde lagret etterpå, var det kun elleve av dem. På tolv noveller. Det er ikke bra. Det er knapt gjennomsnittlig. Når eseløretesten ikke lar seg utføre, må jeg vurdere boken manuelt. Men det lot seg ikke gjøre, fordi Kindle er helt flat og mangler papirsider som – når jeg leser – etterlater seg millioner av spor i hjernen min. Med andre ord: Jeg husker ingenting.

Derfor måtte jeg skrive om boken i helt generelle vendinger, og slenge inn en fin og oppbyggelig digresjon til krimforfatteraspiranter. Det jeg lurer på nå, er hvor det egentlig gikk galt. Enhver anmeldelse bør inneholde en konklusjon og en presisering av hvor feilen ligger. Men det eneste jeg har klart å dedusere meg fram til, er at feilen ligger hos én av tre:

  1. The Adventures of Sherlock Holmes
  2. Kindle
  3. Meg

Det synes jeg i grunnen var en passende krimgåte å avslutte med. Jeg kan gi deg noen spor du kan jobbe videre ut fra. Jeg har aldri blitt diagnostisert med autisme. Jeg leste mesteparten av boken på dagtid. Og Kindle var fulladet. Lykke til!

Mens du forsøker å løse mysteriet for meg og avgjør om jeg trenger å anmelde Kindle for forbrytelser mot lesehesten (punchline courtesy lyrikeren), sier jeg som Sherlock Holmes:

I have a caseful of cigarettes here which need smoking.

Radarparet Poirot og Hastings

Av de ca førti bøkene Agatha Christie skrev om Hercule Poirot er Snikende død nummer sju i rekken. Det skulle man ikke tro, for allerede her har han trukket seg tilbake fra sin glitrende karriere som mesterdekektiv. Han hviler fornøyd på sine laurbær på solferie i Cornwall, hvor han kjæler med barten sin og småkrangler med sin trofaste Hastings.

«Hva kan det vel tenkes for en mer storslagen gestus enn å stige ned fra sin pidestall mens en står på høyden av sin berømmelse? Man sier om meg: ‘Der går Hercule Poirot! Den store – den uforlignelige! Han har aldri hatt noen likemann og kommer ikke til å få det heller!’ Eh bien! Jeg er tilfreds. Jeg forlanger intet mer. Jeg er en beskjeden mann.»

Men den beskjedne Poirot må sette pensjonen på vent når den unge damen Nick Buckley blir forsøkt snikmyrdet foran øynene hans. Hun har opplevd tre ulykker på kort tid, uhell som kan være drapsforsøk. Poirot kan kanskje takke nei til offisielle politimyndigheter og en forespørsel fra selveste innenriksministeren, men han kan ikke unnlate å redde livet til en vakker jomfru i nød. Denne gangen har han intet mord å ta utgangspunkt i, og må forsøke å komme den vågale morderen i forkjøpet. Han er overbevist om at det er noen i Miss Buckleys nærmeste omgangskrets som står bak – det er da ikke et lukket rom-mysterium uten grunn – men klarer ikke å finne noe motiv. Nick Buckley har ingen formue, og eier bare et falleferdig hus med gjeld til oppunder takmønet. Hun har heller ingen fiender. Uten et lik og uten noe motiv, famler Poirot i blinde. Men så, selvfølgelig, skjer det et mord.

«Hva nytter det å være Hercule Poirot og ha grå celler av en finere kvalitet enn andre menneskers hvis man ikke greier det som vanlige mennesker står maktesløse overfor?»

Snikende død er ikke blant Christies beste mysterier, selv om det er snedig nok. Så snedig, faktisk, at jeg ikke klarte å gjette hvem morderen var til tross for at jeg så filmen for et par år siden. Men om plottet er en tanke mindre innviklet enn Christies beste, tar hun det igjen med humor. Snikende død er nok den morsomste Poirot-boken jeg har lest. Hastings forteller historien i jeg-form, og det pleier å være en suksess. Hastings er dum som et brød, og har altfor edle og romantiske tanker om mennesker til å skjønne seg på mord og forbrytelser. Han blir like rystet hver gang noen gjør noe galt, enten det er å klubbe noen i skallen med en stein eller å rote rundt i dameundertøy på jakt etter spor. Når noen skrur på sjarmen i nærheten av Hastings, blir de automatisk hevet over enhver mistanke. Det samme blir vakre kvinner. Med sin kvikke hjerne og usedvanlig gode selvtillit, kan ikke Poirot unngå å erte Hastings ustanselig for hans «sløve åndsevner» og «middelmådige sjeleliv» (for ikke å snakke om hans sideskill og begredelige bart). Hastings tar på sin side hevn ved å henge ut Poirots innbilskhet og pertentlige jåleri overfor leseren. Det er bare i litteraturen at motsetninger av denne typen kan bli perlevenner.

«De er da et fenomen lell, ikke sant, kaptein Hastings? Det har han vært i alle år. Ikke noen større forandring å spore… litt glisnere på toppen, men ansiktsvegetasjonen er mer blomstrende enn noensinne.»

«Comment?»

«Han lykkønsker deg med barten,» sa jeg beroligende.

«Ja, den er frodig,» sa Poirot og strøk seg selvtilfreds over den.

Da jeg leste P.D. James’ Talking about Detective Fiction for noen uker siden, fant jeg noen utrolig fine beskrivelser av Agatha Christies bøker. James påpeker – som mange kritikere har gjort før henne – at Christie skriver verken elegant eller originalt, og at det ikke finnes noen stor psykologisk dybde i karakterene hennes. De er gjenkjennelige som typer, enkelt og greit. Men det hun er god på, er nettopp det å lure leseren hver eneste gang:

«Above all she is a literary conjuror who places her pasteboard characters face downwards and shuffles them with practised cunning. Game after game we are confident that this time we will turn up the card with the face of the true murderer, and time after time her cunning defeats us. And with a Christie mystery no suspect can safely be eliminated, even the narrator of the story.»

Det er usannsynlig, ekstraordinært innviklet og skapt for å bedra leseren. Eller rettere sagt: Christie legger ut spor slik at leseren bedrar seg selv. Og det er det som er så morsomt. Med Agatha Christie får man brynet seg på et skikkelig mentalt puslespill, og testet ut sin egen observasjonsevne og evne til logisk tenkning. Mordet er der bare som enn unnskyldning for å bedrive iherdig tankearbeid, og har ingen funksjon i seg selv. Det er krimbøker hvor kriminaliteten egentlig er en bagatell.

«The moral basis of the books is unambiguous and simple, epitomised by Poirot’s declaration: ‘ I have a bourgeois attitude to murder: I disapprove of it.’ But even the horror of murder is sanitised; the necessary violence is perfunctorily described, there is no grief, no loss, an absence of outrage. We feel that at the end of the book the victim will get up, wipe off the artificial blood and be restored to life. The last thing we get from a Christie novel is the disturbing presence of evil. […] The vicar may find a body on his study floor but it is unlikely to interfere with the preparation of the Sunday sermon.»

Bedre kan det ikke sies, av en krimdronning om en annen. Eh bien.