Siden jeg ikke har barn selv, leser jeg barnebøker bare en sjelden gang. Da går det som regel i nostalgisk gjenlesning av mine egne barndomsfavoritter, og nyere barnelitteratur kjenner jeg bare på navnet. Men i forrige nummer av Tidsskriftet Biblioteket gjorde jeg et unntak og skrev om nyere barnebøker med alvorlige temaer. Blant dem var Alf Kjetil Walgermos Mor og far i himmelen (2009) og Gaute Heivolls Himmelen bak huset (2008). I begge bøkene er hovedpersonen et barn som har mistet en eller begge foreldrene. Den ene handler om et barns sorg, den andre om å gå videre etter at den første sorgen har lagt seg. Her er et utdrag fra artikkelen «Barnebøker fra livets skyggeside».
Mor og far i himmelen
«På morgonen mista vi mamma. Det var det mormor sa, at vi mista henne. Vi mista henne mens eg sov. Mens eg drøymde om Ole Brumm. Morfar stoppa i butikken då vi gjekk. Eg fekk ein stor sjokolade. No skal du bu hjå meg og mormor, sa han. Vi skal få det så fint. Vi snakka ikkje om pappa før kveldsmat. Vi hadde mista pappa også. Det var han vi hadde mista først.”
Maria har mistet begge foreldrene sine i en bilulykke og må flytte inn sammen med mormor og morfar. Hun strever med å finne meningen med at foreldrene er borte, og føler både sorg, skyldfølelse, tvil og sinne. Boken er skrevet i førsteperson, og har et dagbokaktig preg. Her får vi innblikk i et sørgende barns innerste tanker og følelser.
Mor og far i himmelen er eksplisitt forankret i kristen tro og livssyn. Bokens første linje er: “Gud. I dag gjekk eg på skulen igjen». Og Gud er nettopp den Maria skriver til, og den hun retter alle sine spørsmål til. Alt det Maria har lært om Gud får hun nemlig ikke til å henge sammen med at hun har mistet begge foreldrene, og at bestevennen Jens har mistet sin mor.
“Mamma tok meg ofte med til kyrkja. Til huset ditt. Der lærte eg å be til deg. Der lærte eg at du høyrer alle bøner. Men viss du høyrer alle bøner, kvifor måtte mamma og pappa døy? Kvifor lèt du det vonde skje? […] I fjor døydde mora til Jens. Ho fekk kreft og døydde raskt. Alle sa at det var meiningslaust. Ikkje eingong presten sa at det var ei meining med det. Meinte du noko med det, Gud? Kunne du ikkje hatt ein engel på vakt? Har du ikkje kontroll?”
Maria har mange spørsmål, og hun finner ingen endelige svar. Likevel går livet hennes sakte men sikkert videre, og hun tenker etter hvert oftere på andre ting enn foreldrene som er borte. Maria er en liten jente som både skal håndtere en voldsom sorg og en stor omveltning i livssituasjon. Men i boken er det først og fremst behovet for å finne mening, å forstå det som har skjedd, som er viktig. Maria strever hardt med de grunnleggende spørsmål i religionen sin. På mange måter prøver hun å forstå de samme spørsmålene som også voksne funderer på hele livet. Men for Maria er det helt avgjørende å finne svaret på hvorfor Gud har tatt foreldrene hennes fra henne. Ellers er det ingenting som henger sammen. Til slutt finner hun imidlertid mye trøst i å tenke på mor og far som engler i himmelen.
Mor og far i himmelen er en vakker og hudløs bok om et barns sorg. Maria er en svært troverdig karakter, og hun stiller kloke og gode spørsmål til det hun opplever. Og det er ved å undre seg over ting at hun bearbeider sorgen sin og klarer å gå videre. Maria – og boken – stiller flere spørsmål enn den besvarer, og det kan forhåpentligvis minne voksne om at det ikke er alt de heller kan svare på. Ord strekker ikke til i møtet med livets aller viktigste spørsmål. I slutten av boken får Maria en dagbok i julegave av Jens. Hun kaller den ‘Mor og far i himmelen’. Og det er slik boken er; en slags dagbok for Maria hvor alle hennes tanker om livet og døden får plass.
Mor og far i himmelen er illustrert av Øyvind Torseter og er beregnet på barn i aldersgruppen 8-12 år.
Himmelen bak huset
I Himmelen bak huset finner vi en liknende tematikk. Jon har mistet moren sin i kreft. Hver kveld når han har lagt seg, kommer hun likevel inn for å si god natt. Da kan Jon sove. Men en kveld kommer hun ikke, og da blir det umulig for Jon å sovne. Soverommet blir truende og farlig med skygger som danser over veggene og klær som kommer ut av klesskapet. Faren får en idé om å binde en rød tråd rundt stortåen sin slik at Jon kan dra i tråden hvis han blir redd. Midt på natten våkner Jon og drar i tråden, men ingenting skjer. Han står opp for å følge etter tråden, og den fører ham ikke inn på farens soverom. Den fører ut ytterdøren og inn i skogen bak huset.
Den natten treffer han moren igjen, i lekehytten bak huset. Faren er der også, og de er en gjenforent og glad familie. Møtet har funnet sted i Jons drøm, men for ham er møtet virkelig. Neste natt sovner han med den røde tråden i hånden, og denne gangen er tråden festet i dørhåndtaket på lekehytten, der moren bor. Nå kan Jon sovne, mens han ligger og venter på at moren skal komme inn i huset for å si god natt.
Himmelen bak huset er ikke en bok som tar opp sorgen over å miste en forelder, for det har gått en stund siden moren døde. Boken tar snarere opp savnet etter moren, og Jons forsøk på å finne en måte å holde fast i moren nå når hun er i ferd med å forsvinne for ham. Fra et voksent perspektiv er det nærliggende å tenke at Jon allerede har mistet moren én gang. Nå er det viktig for ham ikke å miste minnet om henne også. Når hun plutselig ikke kommer inn på rommet hans for å si god natt lenger, er dette et tegn på at Jon har lagt bak seg en viktig del av sorgprosessen. Men han trenger fortsatt å føle en tilknytning til henne, å forestille seg at hun er i nærheten selv om hun ikke lenger bor sammen med ham og faren. I drømmen oppdager han at moren riktignok er i himmelen, men at himmelen befinner seg bak huset der han leker hele dagen. Fra lekehytten har hun til og med utsikt til soverommet hans. Moren er ikke borte, hun er i nærheten.
I bokens illustrasjoner får vi flere ganger se samme situasjon fra to perspektiver. Når Jon står i ytterdøra med den røde tråden i hånden viser den første illustrasjonen ryggen hans, og leseren ser ut i mørket sammen med ham. På neste bilde ser vi ham forfra, fra utenfor døren. Fortellerstemmen rommer noe av den samme dobbeltheten. Historien er fortalt i førsteperson, men likevel er den ikke fortalt fra et rendyrket barneperspektiv. Fortellerstemmen er for klok og moden til at den kan tilhøre en liten gutt. Dette gir teksten en interessant spenning, og skaper både nærhet til Jons tanker og følelser, og en distanse som fremhever bokens fantasifulle elementer. Vi blir kjent med Jon, men det er først og fremst historien om Jon og hvordan han finner sin måte å forsone seg med savnet av moren på.
Himmelen bak huset er illustrert av Øyvind Lauvdal, og er beregnet på barn i aldersgruppen 6-13 år.
Hva bør barn få lese?
I artikkelen skrev jeg dessuten litt om hva jeg generelt synes om barnebøker med mer alvorlige temaer, og voksne som stiller seg skeptisk til bøkene i kjølvannet av slike utgivelser. En ting jeg har lagt merke til når barnebøker diskuteres, er nemlig at mange voksne har klare formeninger om at barn helst bør forskånes fra å lese om alt som er vondt og vanskelig, og at barnebøker bare bør være positive, trygge, beroligende og pedagogiske. Etter slike debatter sitter jeg igjen med en litt ekkel bismak, fordi jeg får inntrykk av at mange voksne tenker på barndom som en per definisjon lykkelig tid, hvor barn bør få slippe å forholde seg til alt som er vanskelig i livet. Jeg opplever dette som en implisitt fornektelse av at mange mennesker opplever smerte og sorg allerede tidlig i livet, og at det er like normalt som å ha en bekymringsløs barndom. Ikke minst tror jeg man gjør barn en bjørnetjeneste ved å fremstille livet så skjevt. Etter min mening er det ikke tematikken som burde avgjøre, men på hvilken måte den behandles.
Og vi trenger barnebøker som gjenspeiler virkeligheten, ikke voksnes barndomsfantasier. Først og fremst fordi barn som allerede har opplevd at livet kan være vanskelig, fortjener å finne sine erfaringer gjenspeilet i litteraturens verden. Men også fordi mer heldige barn fortjener å oppdage at de er nettopp heldige, at alt de har ikke er en selvfølge, og at ikke alle barn er i deres situasjon. Det handler om å ta barns erfaringer på alvor, enten de har en sorgløs eller vanskelig barndom.
Ikke minst handler det om ærlighet. Den voksne forestillingen om at barnelitteraturen ikke har som oppgave å omhandle virkeligheten, er både rar og urovekkende. Hvis dette kravet hadde blitt stilt til voksenlitteraturen, ville vi uten å nøle kalt det sensur. Hvor kommer den fra, denne forventningen om at alle barnebøker skal være så snille og trygge? At barnelitteraturen etter hvert taper for andre medier er kanskje ikke så rart. Barn vil før eller senere oppdage at den søte og betryggende litteraturen ikke har så mye med virkeligheten å gjøre.
Takk til Cappelen Damm forlag for leseeksemplarer.
Lines bibliotek 
Jeg er glad det finnes mennesker som deg. Tusen takk for et, som vanlig, svært godt og interessant innlegg om et sårt, men akk så viktig, tema.
Å la barn lese om sorg gir dem en ekstra bagasje som kan bringe mange tårer, men enda mer filosofering rundt livet, kunnskap og empati. Kanskje mest av alt vil dette, vel og merke med en trygg voksenperson som kan samtale med barnet om boken, bidra til å ufarliggjøre døden. Ingen skal gå rundt og frykte døden, verken barn eller voksne. Setter man ord på det, snakker om det, leser om det, vil det bli mindre skummelt, mindre truende, mindre unaturlig. La barn filosofere. Ingen kan vite alt, ingen har alle svarene. Ingen barn. Ingen voksne. Det er dette som gjør livet akkurat så fint, så vanskelig og så spennende som det er ❤
Tusen takk til deg også, Ellikken, for en varm, klok og engasjert kommentar. Jeg er glad det finnes mødre som deg.
Det du sier om en trygg voksenperson å snakke med tror jeg er den avgjørende faktoren. Det har mye å si at den voksne tør å snakke om det som er vanskelig, uten å bli stresset eller forsøke å glatte over. Da jeg leste disse bøkene tenkte jeg mye på det med barns empati, og hvor mottakelige de er for andres liv på godt og vondt. Det er en av de tingene jeg virkelig beundrer hos barn, denne evnen til å suge til seg andres opplevelser med hjertedøra på vidt gap. Som du sier kan det medføre mange tårer, men det kan også gi stor trygghet. Døden skal aldri være tabu, verken for store eller små. Og det er en veldig fin ting å lære som liten at sorg er helt, helt riktig. Livet er ikke enkelt, og det skal det heller ikke være. Verken i fiksjonen eller virkeligheten.
Sukk. Jeg er også glad det finnes mennesker som dere, for dette nivået av modenhet og refleksjon er det lenge til jeg når. Hodet er godt begravd i sanden og død og sykdom tabufjell. Derfor er det goddt noen eksisterer på et høyere nivå. Gir håp.
Når det gjelder barnebøker heller jeg mot
Bosse får en lillebror, eller hva det nå var den het.
(det lengste jeg har strukket meg – er Mufasas død i Løvenes Konge)
Herregud for ei staving
– bær over!
Bosse får en lillebror er en fin bok, det. Husk at man jo også skal feire nytt liv:-) Og at det er godt noen er moden og reflektert nok til å utforske relasjoner på tvers av generasjonene i ymse litterære varianter. Men kanskje det er på tide å røske hodet opp av sanda og prøve noe nytt? Kanskje blir du positivt overrasket?
Så herlig: «Det er en av de tingene jeg virkelig beundrer hos barn, denne evnen til å suge til seg andres opplevelser med hjertedøra på vidt gap.» 🙂
Barn tar «ukomfortable» situasjoner langt lettere enn voksne. Det er i alle fall min erfaring når sønnen min forteller venner fra barnehage og skole om sine små søstre. Barna undrer, spør tusen millioner spørsmål, undrer litt til, for så å snakke om noe helt annet. Voksne blir brydde, ser på alt annet enn bildene av jentene, huffer seg over hvor trist det er og er tydelig ukomforable. Mange, i alle fall.
Barn tør å utforske nye veier, for de vet at går man feil er det bare å gå tilbake og prøve en ny vei. Når slutter vi å være å uredde?
Ja, jeg synes det var dekkende sagt om barns gode egenskaper:-) Jeg tror redselen oppstår som ledd av sosialiseringen. Unger får stadig vekk beskjed om at «slikt sier man ikke», og «det må du ikke spørre om», og ut i tenårene en gang begynner korreksene å synke inn. Kan hende blir det vanskeligere med årene å skille mellom det som er frekt og støtende og det som bare er empatisk og engasjert nysgjerrighet? Jeg synes uansett det er en misforstått dyd å behandle folks smerte som om det var en udetonert bombe. Det skaper avstand og tabuer, og gjør ingenting lettere for personen som blir «forskånet». Nei, vi har mye å lære av barn!
Jeg tror jeg nøyer meg med å si: Flott og viktig innlegg, Line! Og flotte og engasjerte kommentarer!
Takk, Silje! Og helt enig:-)