Stikkord: Gaute Heivoll

Høstbøker fra Tiden

Etter å ha lest Ingvild H. Rishøis samlede noveller med stort utbytte nå i sommer, har jeg lyst til å lese flere novellesamlinger i høst. Jeg snakket nylig med en novelleforfatter som opplever at man liksom ikke regnes som ordentlig forfatter før man har skrevet en roman. En velkjent, men pussig holdning, som om noveller er en mindreverdig form for litteratur. I hine hårde dager tok jeg et kurs i novelleteori på universitetet, som uten særlig hell forsøkte å definere hva som kjennetegner en novelle, i motsetning til romanen og kortprosa. Om jeg ikke finner løsningen på akkurat den problemstillingen i høst, skal jeg i alle fall forsøke å definere for meg selv hva som er helt spesielt med noveller.

På Tidens høstlansering forrige uke ble årets novellesamlinger trukket frem. Forlaget utgir fire samlinger i år, og de tre som allerede er utgitt virker ulike nok i stil og temavalg til at jeg skal prøve å lese alle. Gaute Heivoll og Laila Stien er kjente navn for de fleste, og deres novellesamlinger Øksa og ishavet og Over elva er allerede i salg. Tittelen på Heivolls samling – Øksa og ishavet – er hentet fra et sitat av Franz Kafka: «En bok må være øksen til det frosne ishav i oss.» Rishøis noveller er definitivt en øks til det frosne ishavet, og med det er listen lagt akkurat så høyt som den burde.

HunnesBøen av Joakim Hunnes ble utgitt i vår. De ni novellene er lagt til ei lita bygd i Norge et sted, og karakterene er blant andre en tidligere lærer som har mistet alt og ikke klarer å leve lenger; en seksuelt frustrert småbarnsfar som innleder et forhold til ungdomskjæresten og en bonde som finner seg en postordrebrud og drikker seg fra gård og grunn. Da Ellikkens bokhylle skrev om novellene før sommeren var det ikke enkeltnovellene, men måten de inngår i en større helhet på som ble fremhevet som en kvalitet ved samlingen: «Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.»

Mest spent er jeg nok på Den forstenede byen av Svein Roger Nilsen, som utgis i slutten av oktober. Nilsen er utdannet sosionom og videreutdannet innen behandling av rusavhengighet. Jeg har inntrykk av at norske forfattere ofte er så opptatt av sin egen navlelo, oppvekst og nære relasjoner fordi de aldri har hatt en annen jobb enn skrivingen, og derfor lever i en begrenset liten boble. Men jeg synes sjelden at det private og nære blir særlig interessant i litteraturen hvis det ikke settes opp mot noe annet, større. Nilsens bakgrunn er beslektet med min jobb i NAV, og jeg har lenge tenkt at den overlegent mest spenstige samtidslitteraturen jeg leser, er sakspapirene på jobb. Hjelpeapparatet rundt de som trenger hjelp er en ytterligere kompliserende faktor, og byr på litterært materiale herfra til evigheten. Nilsens karakterer er blant andre en politimann, en fengselsprest, en psykolog og ansatte i en kommunal hjelpeetat. Jeg gleder meg til å lese.

Fra forlagets omtale: «Hvordan holder en gruppe mennesker seg motiverte for å hjelpe de uhjelpelige? Og er det egentlig lov å fortelle historiene vi helst vil glemme? Novellene i Den forstenede byen retter blikket mot sider av samfunnet vi sjelden ser, om konsekvenser av handlinger, om forbrytelse og straff, om institusjoner som skal holde oss oppe, men som til tross for regler og systemer er like menneskelige som oss selv.»

ArnesonBjarte Arnesons kanarigule roman Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten har allerede rukket å bli en underholdende snakkis rundt bordet når jeg møter andre bokbloggere. Ifølge forlaget er dette «historien om de fjorten mest interessante livsløpene til enten Jørn eller Torgeir Bråten, presentert i en interaktiv roman der du som leser bestemmer hvilken retning handlingen tar. Dette er en bok om liv og død, men også om high fives og Stalin og helium og en linerle som heter Skibladner Christian Radich.» Om hovedpersonen heter Jørn eller Torgeir kommer an på valg du som leser skal ta sammen med, eller på vegne av, foreldrene hans.

En roman inspirert av hypertekst er morsomt i teorien, men ifølge forfatteren svært krevende å skrive når alle de fjorten variantene av enten Jørn eller Torgeirs liv skal samkjøres med hverandre. Om romanen blir morsom eller krevende for leseren, kommer nok an på hvem leseren er. De bokbloggerne jeg har snakket med, reagerer i likhet med meg med umiddelbar entusiasme, og tre sekunder senere med vidt oppsperrede øyne, høye skuldre og stresspuls. For en historie som kan ta mange ulike retninger, er en historie som ikke. Går. Opp. Den første foreslåtte varianten for å begrense forvirringen er å lese alt fra perm til perm bare på trass. Den andre varianten er å lage et skjematisk oppsett over alle valgmulighetene, og utforske hver enkelt. (En matematiker vil fort kunne lage en beregning som viser hvor ufattelig urealistisk det er, men vi er heldigvis bedre på tro, håp og kjærlighet enn vi er på kalkulatoren.) For nevrotiske, tvangstenkende, kontrollfreakete listemennesker kan dette gå fryktelig galt, og bli den eneste boken vi leser i høst før det endelige sammenbruddet kommer. Eller det kan bli gøy. Eller noe sånt.

Simon Stranger og Ida Hegazi Høyer er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og begge kommer med ny roman i høst. Strangers Det som en gang var jord leste jeg i helgen. På lanseringen av romanen forrige mandag fortalte Stranger at han er mindre opptatt av form nå enn tidligere, og er blitt mer opptatt av karakterenes indre. Det som en gang var jord minner meg sånn sett om ungdomstrilogien hans. Men noen kapitler ut i Mnem fra 2008, som jeg leser nå og som ikke likner noe annet jeg tidligere har lest, vil jeg si at jeg absolutt foretrekker den formbevisste Stranger, som stadig overrasker med sine kreative innfall og energiske utforskning av litteraturens og verdens uendelighet. Vel å merke uten at uendeligheten gir stresspuls og høye skuldre.

Høyers roman heter Fortellingen om øde og beskrives av forlaget som en underlig og dypt fascinerende fortelling fra mellomkrigstiden om tannlegen Carlo, som trekker ut alle tennene sine og bosetter seg på en øde øy i Stillehavet. Han får snart selskap av et eventyrlystent ektepar og en eksentrisk baronesse med sitt mannlige harem. Romanen beskriver et konfliktfylt mikrosamfunn, og er visstnok inspirert av virkelige hendelser(!). Jeg hørte Høyer lese fra åpningen av romanen på en lanseringsfest på fredag. I tillegg til å høres nettopp underlig og dypt fascinerende ut, likte jeg den fortellermessige distansen til karakterene. Boken utgis i midten av september.

Birger Emanuelsen leste to forskjellige utdrag fra romanen Historien om et godt menneske på Tidens lansering på onsdag og ovennevnte fest på fredag, og teksten slo meg som annerledes enn de to foregående bøkene hans For riket er ditt og Fra jorden roper blodet. Men det er mulig ørene bedro meg. Boken utgis neste uke, og beskrives av forlaget som «en roman om å tvile på sannheten om seg selv. En intens fortelling båret frem av et rikt persongalleri, som hele tiden stiller nye spørsmål om hvem vi er for hverandre. Boken utfordrer stadig skillet mellom det gode og det onde, det ærlige og det iscenesatte, bildet vi selv ønsker å tegne av oss selv og hvordan verden virkelig ser oss.»

Jeg intervjuet Birger Emanuelsen om de to første bøkene hans i fjor, og intervjuet kan du lese her.

Bok365 har skrevet en fin sak om høstbøkene fra Tiden, som du kan lese her.

Bokhøsten hos Tiden

MirakeletTiden Norsk Forlag la frem sin høstliste på onsdag. Fordelen med utgivelsene fra Tiden er at jeg (i likhet med hos Flamme) slipper å forholde meg til samlebåndskrim, og – enda verre – bøker med romantiske kjoledamer på omslaget og titler med smak av honning og duft av kanel. Ulempen er at det er desto vanskeligere å velge hva jeg vil lese når forlaget allerede fungerer som et litterært spamfilter. Det er en ganske feig løsning, men jeg går for en delvis reprise av fjorårets Tiden-pensum og forfattere jeg vet at jeg liker.

Aller først: En anbefaling jeg som forfatterens forhenværende dårligere halvdel er altfor inhabil til å gi, og som jeg kommer med selv om – ifølge brevet jeg fikk fra NRK i sommer – vilkårene for å dele TV-lisens ikke lenger er til stede. Mirakelet er Dan Andersens tredje diktsamling, og første utgivelse hos Tiden. Jeg skrev om debuten Evighetsarbeid her, i forbindelse med 30-årsdagen hans. Noen lyrikere sysler med hverdag og de små øyeblikkene, andre er mer opptatt av dommedag og frelse. Eller som forlaget skriver i sin omtale av Mirakelet: Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Dan skriver noen av de fineste kjærlighetsdiktene jeg vet om, enten det handler om kjærlighet mellom to mennesker, kjærlighet til menneskeheten eller kjærlighet til menneskeligheten. Og i likhet med Steinar Opstad skriver han så innsiktsfullt og vakkert om religiøse temaer at selv en ateist som meg får tårer i øynene.

Himmeltørst (syn)

Herren kjente tårer renne langs anklene

og hørte folket tenke

Tusen fattige for hver rik

Men munnen fyltes med vann da hun kysset

føttene hans som lepper

En rikmann ville kjøpe seg evig liv, så ikke

at Himmelen bare vil gå med tap

i verdens øye

Da de druknet ham i brønnen neste dag

lærte han å be

Forlagets omtale: «Mennesket er en hemmelighet mellom mennesker.» I Dan Aleksander Andersens siste diktsamling Mirakelet stiller han spørsmål ved de etablerte forestillinger vi omgir oss med. Størrelser som lys og mørke settes til side for en annen orden. Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Andersen nærmer seg gamle spørsmål om frelse og håp, tro og offer på en ny måte. Det er blitt en sterk, uvanlig og morsom diktsamling, som trekker overraskende forbindelser mellom det religiøse og det verdslige.

ManilahallenMed fjorårets diktsamling Urd klarte Ruth Lillegraven både å vinne Brageprisen og vekke begeistring hos lesere som vanligvis ikke leser dikt. Lillegravens fortellende dikt har nok gjort sitt for å rokke ved den dypt rotfestede lyrikkvegringen hos mange lesere, siden man ikke trenger litteraturutdanning for å lese dem. Men diktene hennes fungerer minst like godt for meg som både har litteraturutdanning og leser dikt med glede.

Jeg intervjuet Lillegraven i mai, og da snakket hun blant annet om høstens diktsamling Manilahallen, som er en biografi i diktform: «Litt av målsetningen har vært å vise frem det fascinerende og dramatiske ved et vanlig liv, hvordan livet blir som det blir – og hvordan ting aldri blir helt slik man hadde trodd.»

Manilahallen er et rom på Modum bad, der Birgit blir innlagt på 1970-tallet med en alvorlig spiseforstyrrelse.

snart står eg bøygd over

badekaret, lepjar vatn frå

dusjhovudet, berre litt, berre

bitte litt, og huda mi blir så tørr

så knitrande tørr, men eg smør

meg ikkje, ikkje med nokon av

kremane i skapet, for alle kan

dei trengje gjennom huda

og bli til feitt

Forlagets omtale: Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik? Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein samen lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit helt vanleg – og difor uvanleg – liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.

Gaute Heivoll Over det kinesiske hav var den første romanen jeg leste av Gaute Heivoll, og en av romanene jeg likte aller best i fjor. Jeg skrev aldri om boken her på bloggen, men presenterte den for Bokklubben da den var hovedbok der.

For å sitere meg selv: «Historien i Over det kinesiske hav er basert på virkelige hendelser og mennesker. Men det er først og fremst en drivende god fortelling om en rekke usedvanlige mennesker man sjelden møter maken til i litteraturen eller virkeligheten. Gaute Heivoll skriver med sterk innlevelse og klok verdighet om de såkalt åndssvake, om menneskets verdi og om livskvalitet. Det er en stillferdig og gripende roman som gjør dypt inntrykk.»

Jeg har store forventninger til årets roman, De fem årstidene, der Heivoll skriver om besteforeldrene sine. Han fortalte på onsdag at han fikk ideen da han i 2012 for første gang fikk se filmopptak bestefaren gjorde i 1978, blant annet av Heivoll selv som nyfødt.

Fra forlagets omtale: Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg. I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.

unnskyldMen jeg kan jo ikke gi meg de relative sikkerstikkene i vold uten å ta noen sjanser. Blant de forfatterne jeg foreløpig ikke har lest noe av, velger jeg meg Ida Hegazi Høyer og hennes tredje roman på tre år, Unnskyld.

Forlagets omtale: En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Jeg hadde imidlertid ikke vært en litteraturviter med respekt for meg selv hvis jeg ikke var noe mindre opptatt av tematikken, og noe mer opptatt av gjennomføringen. Tekstutdraget fra Unnskyld i katalogen appellerer omtrent like sterkt til den språksnobbete delen av meg som liker gode setninger, og bokelskerdelen av meg som blir like barnslig glad hver gang noe viktig om livet kan sies med bokmetaforer:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

Hele katalogen til Tiden finner du her.

Bokhøsten hos Tiden

Tiden Norsk Forlag feirer i år 80-årsjubileum, og markerte anledningen ved å holde høstpressekonferanse i nye, egne lokaler i går. Tidligere har de bodd på hybel i en krok hos Gyldendal, som eier Tiden. Ifølge forlagssjef Richard Aarø (mannen til Selma) er tiden nå kommet til å bygge opp Tiden som selvstendig forlagsenhet, og de kunne i går presentere det de mener er forlagets sterkeste katalog på 10 år. Jeg er tilbøyelig til å tro dem, siden Tiden er kjent for å være et kvalitetsbevisst forlag som er mer opptatt av å utgi gode bøker enn av å skape bestselgere på syltynt litterært grunnlag.

untitledJeg er spesielt tilbøyelig til å tro dem siden jeg allerede har lest romanen som kanskje blir forlagets største høydepunkt i høst – Gaute Heivolls Over det kinesiske hav. Gaute Heivoll fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med Før jeg brenner ned (2010), som han vant Brageprisen for. Over det kinesiske hav er mitt første møte med forfatterskapet hans, men det blir garantert ikke det siste.

Romanen handler om et ektepar som like før krigen bestemmer seg for å åpne et forpleiningshjem for åndssvake. Jeg-personen er da en liten gutt. Fortellingen begynner når han som eldre mann skal rydde i sine avdøde foreldres papirer, og finner kontrakten der foreldrene har overtatt forpleiningen for en søskenflokk på fem fra Stavanger, en søskenflokk han har vokst opp sammen med.

Over det kinesiske hav fortjener en egen anmeldelse, så jeg skal ikke si så mye mer foreløpig enn at det er en nydelig roman som gjorde sterkt inntrykk på meg. Historien er stillferdig og nærmest høytidsstemt; å lese den minnet meg om å høre Sølvguttene synge «Deilig er jorden» på julaften. Det mest imponerende med romanen er at Heivoll klarer å grave ut en stor dybde i mennesker som knapt eier språk, og skildrer de «åndssvakes» menneskeverd som kun en virkelig klok forfatter kan gjøre det. Hvis jeg finner enda en roman fra bokhøsten som berører meg like sterkt som denne, skal jeg slutte å klage over norsk samtidslitteratur en gang for alle.

Jeg tok med meg et leseeksemplar av Ruth Lillegravens nye diktsamling Urd fra pressekonferansen. Lillegraven har tidligere utgitt diktsamlingen Store stygge dikt og romanen Mellom oss. Urd handler om Seselja og Cecilie, to kvinner i hver sin ende av de tjuende århundret med skjebner som knyttes sammen. «Urd» er navnet på en av tre skjebnegudinner i norrøn mytologi, som spinner skjebnetrådene til mennesker og bestemmer hvilket liv barn skal få. «Urd» var også et av de første norske ukebladene for kvinner. I utgangspunktet synes jeg prosjektet til Lillegraven virker veldig interessant, men er ikke helt overbevist etter å ha lest de første tre diktene i samlingen. Men jeg skal selvfølgelig lese hele samlingen før jeg uttaler meg mer om den.

Vidar Sundstøl oppnådde stor suksess med Minnesota-trilogien for noen år siden. Jeg har ikke lest noe av ham ennå, men har fått inntrykk av at han er en av få norske krimforfattere som skriver godt litterært, ikke bare krimteknisk. I slutten av september utgir han første bok i en planlagt thrillerserie med antikke mysterier. Besettelsen beskrives som en blanding av Dan Brown og Indiana Jones, der reisejournalisten Clive Ohre må finne sannheten om Alexander den stores grav for å finne ut hva som skjedde med sin far, arkeologen, som forsvant i Pompeii da Clive var 14. Romanen vekker interessen min både som krimelsker, kresen litteraturviter og barnslig nerd. Det er tre sider av meg som sjelden lar seg interessere av noe samtidig.

I høst arrangerer Tiden en rekke samtaler om skriving som kan være verdt å få med seg for skriveinteresserte i Oslo-området. Noen av temaene de tar opp som jeg kommer til å få med meg er «Å skrive med sjel», «Forfatter og redaktør» og «Om å skrive morsomt». Jeg forventer å se hele forfatternorge på sistnevnte arrangement, og håper at det kan kurere mange norske forfatteres kroniske mangel på humoristisk sans.

Hele 2013-katalogen til Tiden finner du her.

Barnebøker om sorg

Siden jeg ikke har barn selv, leser jeg barnebøker bare en sjelden gang. Da går det som regel i nostalgisk gjenlesning av mine egne barndomsfavoritter, og nyere barnelitteratur kjenner jeg bare på navnet. Men i forrige nummer av Tidsskriftet Biblioteket gjorde jeg et unntak og skrev om nyere barnebøker med alvorlige temaer. Blant dem var Alf Kjetil Walgermos Mor og far i himmelen (2009) og Gaute Heivolls Himmelen bak huset (2008). I begge bøkene er hovedpersonen et barn som har mistet en eller begge foreldrene. Den ene handler om et barns sorg, den andre om å gå videre etter at den første sorgen har lagt seg. Her er et utdrag fra artikkelen «Barnebøker fra livets skyggeside».

Mor og far i himmelen

«På morgonen mista vi mamma. Det var det mormor sa, at vi mista henne. Vi mista henne mens eg sov. Mens eg drøymde om Ole Brumm. Morfar stoppa i butikken då vi gjekk. Eg fekk ein stor sjokolade. No skal du bu hjå meg og mormor, sa han. Vi skal få det så fint. Vi snakka ikkje om pappa før kveldsmat. Vi hadde mista pappa også. Det var han vi hadde mista først.”

Maria har mistet begge foreldrene sine i en bilulykke og må flytte inn sammen med mormor og morfar. Hun strever med å finne meningen med at foreldrene er borte, og føler både sorg, skyldfølelse, tvil og sinne. Boken er skrevet i førsteperson, og har et dagbokaktig preg. Her får vi innblikk i et sørgende barns innerste tanker og følelser.

Mor og far i himmelen er eksplisitt forankret i kristen tro og livssyn. Bokens første linje er: “Gud. I dag gjekk eg på skulen igjen». Og Gud er nettopp den Maria skriver til, og den hun retter alle sine spørsmål til. Alt det Maria har lært om Gud får hun nemlig ikke til å henge sammen med at hun har mistet begge foreldrene, og at bestevennen Jens har mistet sin mor.

“Mamma tok meg ofte med til kyrkja. Til huset ditt. Der lærte eg å be til deg. Der lærte eg at du høyrer alle bøner. Men viss du høyrer alle bøner, kvifor måtte mamma og pappa døy? Kvifor lèt du det vonde skje? […] I fjor døydde mora til Jens. Ho fekk kreft og døydde raskt. Alle sa at det var meiningslaust. Ikkje eingong presten sa at det var ei meining med det. Meinte du noko med det, Gud? Kunne du ikkje hatt ein engel på vakt? Har du ikkje kontroll?”

Maria har mange spørsmål, og hun finner ingen endelige svar. Likevel går livet hennes sakte men sikkert videre, og hun tenker etter hvert oftere på andre ting enn foreldrene som er borte. Maria er en liten jente som både skal håndtere en voldsom sorg og en stor omveltning i livssituasjon. Men i boken er det først og fremst behovet for å finne mening, å forstå det som har skjedd, som er viktig. Maria strever hardt med de grunnleggende spørsmål i religionen sin. På mange måter prøver hun å forstå de samme spørsmålene som også voksne funderer på hele livet. Men for Maria er det helt avgjørende å finne svaret på hvorfor Gud har tatt foreldrene hennes fra henne. Ellers er det ingenting som henger sammen. Til slutt finner hun imidlertid mye trøst i å tenke på mor og far som engler i himmelen.

Mor og far i himmelen er en vakker og hudløs bok om et barns sorg. Maria er en svært troverdig karakter, og hun stiller kloke og gode spørsmål til det hun opplever. Og det er ved å undre seg over ting at hun bearbeider sorgen sin og klarer å gå videre. Maria – og boken – stiller flere spørsmål enn den besvarer, og det kan forhåpentligvis minne voksne om at det ikke er alt de heller kan svare på. Ord strekker ikke til i møtet med livets aller viktigste spørsmål. I slutten av boken får Maria en dagbok i julegave av Jens. Hun kaller den ‘Mor og far i himmelen’. Og det er slik boken er; en slags dagbok for Maria hvor alle hennes tanker om livet og døden får plass.

Mor og far i himmelen er illustrert av Øyvind Torseter og er beregnet på barn i aldersgruppen 8-12 år.

Himmelen bak huset

I Himmelen bak huset finner vi en liknende tematikk. Jon har mistet moren sin i kreft. Hver kveld når han har lagt seg, kommer hun likevel inn for å si god natt. Da kan Jon sove. Men en kveld kommer hun ikke, og da blir det umulig for Jon å sovne. Soverommet blir truende og farlig med skygger som danser over veggene og klær som kommer ut av klesskapet. Faren får en idé om å binde en rød tråd rundt stortåen sin slik at Jon kan dra i tråden hvis han blir redd. Midt på natten våkner Jon og drar i tråden, men ingenting skjer. Han står opp for å følge etter tråden, og den fører ham ikke inn på farens soverom. Den fører ut ytterdøren og inn i skogen bak huset.

Den natten treffer han moren igjen, i lekehytten bak huset. Faren er der også, og de er en gjenforent og glad familie. Møtet har funnet sted i Jons drøm, men for ham er møtet virkelig. Neste natt sovner han med den røde tråden i hånden, og denne gangen er tråden festet i dørhåndtaket på lekehytten, der moren bor. Nå kan Jon sovne, mens han ligger og venter på at moren skal komme inn i huset for å si god natt.

Himmelen bak huset er ikke en bok som tar opp sorgen over å miste en forelder, for det har gått en stund siden moren døde. Boken tar snarere opp savnet etter moren, og Jons forsøk på å finne en måte å holde fast i moren nå når hun er i ferd med å forsvinne for ham. Fra et voksent perspektiv er det nærliggende å tenke at Jon allerede har mistet moren én gang. Nå er det viktig for ham ikke å miste minnet om henne også. Når hun plutselig ikke kommer inn på rommet hans for å si god natt lenger, er dette et tegn på at Jon har lagt bak seg en viktig del av sorgprosessen. Men han trenger fortsatt å føle en tilknytning til henne, å forestille seg at hun er i nærheten selv om hun ikke lenger bor sammen med ham og faren. I drømmen oppdager han at moren riktignok er i himmelen, men at himmelen befinner seg bak huset der han leker hele dagen. Fra lekehytten har hun til og med utsikt til soverommet hans. Moren er ikke borte, hun er i nærheten.

I bokens illustrasjoner får vi flere ganger se samme situasjon fra to perspektiver. Når Jon står i ytterdøra med den røde tråden i hånden viser den første illustrasjonen ryggen hans, og leseren ser ut i mørket sammen med ham. På neste bilde ser vi ham forfra, fra utenfor døren. Fortellerstemmen rommer noe av den samme dobbeltheten. Historien er fortalt i førsteperson, men likevel er den ikke fortalt fra et rendyrket barneperspektiv. Fortellerstemmen er for klok og moden til at den kan tilhøre en liten gutt. Dette gir teksten en interessant spenning, og skaper både nærhet til Jons tanker og følelser, og en distanse som fremhever bokens fantasifulle elementer. Vi blir kjent med Jon, men det er først og fremst historien om Jon og hvordan han finner sin måte å forsone seg med savnet av moren på.

Himmelen bak huset er illustrert av Øyvind Lauvdal, og er beregnet på barn i aldersgruppen 6-13 år.

Hva bør barn få lese?

I artikkelen skrev jeg dessuten litt om hva jeg generelt synes om barnebøker med mer alvorlige temaer, og voksne som stiller seg skeptisk til bøkene i kjølvannet av slike utgivelser. En ting jeg har lagt merke til når barnebøker diskuteres, er nemlig at mange voksne har klare formeninger om at barn helst bør forskånes fra å lese om alt som er vondt og vanskelig, og at barnebøker bare bør være positive, trygge, beroligende og pedagogiske. Etter slike debatter sitter jeg igjen med en litt ekkel bismak, fordi jeg får inntrykk av at mange voksne tenker på barndom som en per definisjon lykkelig tid, hvor barn bør få slippe å forholde seg til alt som er vanskelig i livet. Jeg opplever dette som en implisitt fornektelse av at mange mennesker opplever smerte og sorg allerede tidlig i livet, og at det er like normalt som å ha en bekymringsløs barndom. Ikke minst tror jeg man gjør barn en bjørnetjeneste ved å fremstille livet så skjevt.  Etter min mening er det ikke tematikken som burde avgjøre, men på hvilken måte den behandles.

Og vi trenger barnebøker som gjenspeiler virkeligheten, ikke voksnes barndomsfantasier. Først og fremst fordi barn som allerede har opplevd at livet kan være vanskelig, fortjener å finne sine erfaringer gjenspeilet i litteraturens verden. Men også fordi mer heldige barn fortjener å oppdage at de er nettopp heldige, at alt de har ikke er en selvfølge, og at ikke alle barn er i deres situasjon. Det handler om å ta barns erfaringer på alvor, enten de har en sorgløs eller vanskelig barndom.

Ikke minst handler det om ærlighet. Den voksne forestillingen om at barnelitteraturen ikke har som oppgave å omhandle virkeligheten, er både rar og urovekkende. Hvis dette kravet hadde blitt stilt til voksenlitteraturen, ville vi uten å nøle kalt det sensur. Hvor kommer den fra, denne forventningen om at alle barnebøker skal være så snille og trygge? At barnelitteraturen etter hvert taper for andre medier er kanskje ikke så rart. Barn vil før eller senere oppdage at den søte og betryggende litteraturen ikke har så mye med virkeligheten å gjøre.

Takk til Cappelen Damm forlag for leseeksemplarer.