Jeg har aldri vegret meg så mye for å skrive et innlegg på bloggen som nå. Kanskje ville jeg heller ha gått til tannlegen (med Valium, riktignok) enn å skrive om denne novellen. Det er en hel måned siden jeg leste den, og jeg får omtrent samme følelse av å skulle tenke på den som jeg ville fått dersom noen hadde bedt meg om å analysere mitt aller mest traumatiske minne. Kanskje er det nettopp derfor jeg likevel må skrive om den. For det skyldes definitivt ikke at novellen er dårlig. Dårlig litteratur er kanskje det enkleste å skrive om. Det skyldes heller ikke at novellen har en marerittaktig stemning, eller et innhold som er på grensen til hva man kan klare å lese om. Tvert imot handler den om noe så prosaisk som en kvinne som har to menn i sitt liv. Først velger hun feil, og må betale for det. Deretter velger hun riktig, og må betale for det også.
Men dette er en svært overbevisende skildring av et depressivt sinn, og det er kanskje presisjonen i Sigrid Undsets analyse av menneskets sårbare psyke som gjør så sterkt inntrykk. Novellen er lang, og med sine hundre sider er den faktisk lengre enn romanen Fru Marta Oulie. Jeg har googlet etter en forklaring på denne forvirrende kuriositeten, bare for å oppdage at Google har utnevnt meg til en av Norges Sigrid Undset-eksperter fordi hun er et populært emne på bloggen min. Svarene må jeg med andre ord finne hos meg selv.
Thanks for nothing, Google.
Hovedpersonen i novellen er Edele Hammer, en ung kvinne i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun er god venn med den tyve år eldre Per Dyrssen, arkitekt og nyforlovet med sin ungdoms store kjærlighet. På pensjonatet hvor hun bor treffer hun Alf Aagaard, en mann som oser av dårlige egenskaper. Hvis du tenker som meg, kan en karakter med så mange A’er i navnet neppe stå for noe positivt. Edele forelsker seg på en måte i Alf, men det er mot bedre vitende. Han viser seg snart å være en umoden, sjalu og manipulerende guttunge som griner for hver minste lille ting. Edele sliter med en nagende følelse av at han aldri vil kunne forstå henne eller kjenne henne ordentlig, men det er paradoksalt nok denne usikkerheten som gjør at hun involverer seg sterkere.
«I det hele var det ofte at Edele ikke likte Alf. Men hun elsket ham»
Edele vemmes ved tanken på å ligge med Alf, men det er denne vemmelsen som gjør at hun ligger med ham likevel: “Hun følte det nesten som hun hadde gjort noe galt ved å nekte. Det ble ved å spøke i hennes tanker. Til hun nesten lengtes – efter å vise ham, jo hun elsket ham, uten forbehold”. Kanskje er det Edeles desperate trang til å la viljen vinne over virkeligheten som driver henne. Eller redselen for å elske for lite. “Elskov” blir i hvert fall det som sakte men sikkert fører Edele til bunns:
Hun hadde lært å lenges efter hans kjærtegn. Efter den første tid, da det sved henne som en skam – at hun var blitt bedratt for alt det fine, deilige, svulmende hun hadde tenkt seg – den dype, stigende bølge av elskov, som til sist skulle bære henne uimotståelig inn i en manns armer. – Hun hadde kastet seg hen for å stoppe munnen på ham da han grep henne i å lyve.
Det er noe ekkelt ved å lese om en karakter som ikke tror på sin egen livsløgn, som handler irrasjonelt og hele tiden er klar over det. Edele løser problemene sine ved å skape seg et nytt, større problem. Men hun fornekter ingenting, lar bare erkjennelsen over egne feil velte over seg og gradvis slukke troen på at det finnes en fremtid likevel. Edele er reflektert nok til å se virkeligheten, men hun klarer ikke å la være å pirke i sine egne (selvpåførte) sår:
Hun lo hånlig til seg selv – hun husket på sine småpikedrømmer om kjærlighet. Gud bevare meg, hvor hun hadde hatt på det rene hva man alltid skulle gjøre. Man bryter ikke sånn med en elsker. Kjærligheten – gang efter gang blir den revet i stykker – man lapper på den så godt man kan. – Å, man vet så god beskjed om livet – bare man ikke står midt oppi det, i spinnet av tusen små tråder, med synet forvirret av de tusen små ting hvis rekkevidde man ikke kan se til ende når de yrer over og inn på en – myldret av tanker, hensyn, som drar til alle kanter. Hun hadde sett det så ofte, og hun hadde lukket øynene, gjort natt og mørke om seg og elsket vilt i mørket. […]
De hadde samme sprog, ja, men hvert ord betydde noe forskjellig for dem: Elskov og vennskap, troskap og ære og lykke – for ham var det tunge, håndgripelige former, fylt med noe ensartet noe, som kunne fattes sammen i en norsk stil – for henne brøt det i tusen skiftende farver. Jo, det som hadde ført dem sammen, da de stod alene begge to. Det hadde de vært enige om å kalle elskov.
Edele blir stadig mer desillusjonert, og forholdet til Alf får et farseaktig preg når han truer med å skyte seg fordi hun ikke er hjemme en kveld han kommer for å skvære opp etter en krangel. Forholdet avsluttes brått noen uker senere, pr. brev, og Edele er fortvilet over det hun nå oppfatter som en tapt kjærlighet.
Etter at forholdet er slutt, synker Edele dypt ned i depresjon og ensomhet. Hun er en fallen kvinne, noe hun ikke glemmer et øyeblikk. Edele og Per Dyrssen finner tilbake til vennskapet, men Edele piner seg ustanselig med illusjonene som har bristet, og æren som er tapt. Herfra og ut stiller jeg meg veldig ambivalent til Edeles reaksjoner. På den ene siden forstår jeg hvorfor hun tenker som hun gjør. På den andre siden dyrker hun det negative. Hun er sin egen Mefistofeles: Hun ser en halv sannhet, den negative, men hun ser ikke hele bildet. Per Dyrssen prøver å nå frem til henne gjennom den depressive tåken som omgir henne, i en av de mer håpefulle delene av novellen:
Man skulle aldri vise fra seg menneskers – nåja, medlidenhet da. Ikke engang når den kommer fra folk man akter litt ringe. Selv om den er nokså grunt følt – man skal være stolt og huske på – det kan være litt i den av det beste som er i menneskene. Det er allikevel det eneste som gjør oss til medmennesker en gang imellom – det eneste som bringer oss ut av oss selv for et øyeblikk –. Det er sant, man synes alltid ens egen sorg er så stor – at all medlidenhet er ynkelig uforstand. Men man skal jo heller ikke be om medlidenhet – bare ta takknemlig mot det lille folk kan gi av sin fattigdom. Ikke sant, mot en gave tar man med takk – spør ikke efter dens verd –.
Per foreslår at de skal gifte seg. Edele tar da innover seg konsekvensene av å være et “ødelagt” menneske uten noe å tilby en mann, spesielt ikke mannen hun elsker, i novellens dramatiske høydepunkt. Heldigvis – eller beklageligvis – er ikke dette høydepunktet like godt motivert som resten av novellen. Men det var nok det som gjorde at jeg klarte å fullføre.
Jeg vil verken anbefale eller fraråde noen å lese “En fremmed”, for jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg egentlig synes om den. Jeg opplever den mer som en roman enn en novelle, uten at det har noe som helst med saken å gjøre. Men det er kanskje noe i det at litteratur som det gjør vondt å lese og tenke på, er den litteraturen som virkelig er viktig.
«En fremmed» er hentet fra novellesamlingen Den lykkelige alder (1908).
Lines bibliotek 