Kategori: August Strindberg – Det røde rommet

Det røde rommet

det røde rommetJeg kjøpte August Strindbergs Det røde rommet i 2005, det året jeg begynte på master i litteraturvitenskap. Jeg må ha hatt store ambisjoner og generelt god selvtillit for anledningen, for notatene mine viser at jeg i samme periode kjøpte de samlede verkene til Shakespeare og Ibsen, samt romaner av Balzac, Flaubert, Dickens og Steinbeck. Siden har bøkene blitt stående ulest, for det er ikke alt som glitrer som frister like mye. Det røde rommet kjøpte jeg kun på grunn av Strindbergs gode navn og rykte, og jeg har aldri hatt lyst til å lese boken. Det jeg har lest om forfatterskapet hans generelt og Det røde rommet spesielt har fått boken til å virke dørgende kjedelig. Men den er faktisk veldig morsom lesning, og det er ikke Strindbergs feil at jeg bare har rukket å lese 75 sider til i dag. Jeg skriver noen ord likevel, basert på det lille jeg har lest. Er det lesesirkel, så er det lesesirkel.

Romanens hovedperson Arvid Falk er en kuet og unnvikende ung mann med store idealer. Hans femten år eldre bror Carl Nicolaus har fra barndommen opplært ham «til å tro at alle andre mennesker var fortreffelige og han selv et dårlig menneske», og han skal nok komme til å oppdage at ikke alle mennesker er like fortreffelige. Carl Nicolaus har for øvrig visse diktatoriske tilbøyeligheter, og er en pompøs karakter som kunne ha sklidd rett inn i en Dickens-roman. Dickens skal da også være en av Strindbergs inspirasjonskilder, sammen med den franske naturalisten Émile Zola. Foreløpig er det mer frodig Dickens enn traurig fransk naturalisme å spore, men det er mulig nettet snører seg sammen utover i boken. Det røde rommet er i alle fall en politisk og sosial satire som rammer det borgerlige svenske samfunnet i 1870-årene.

Jeg begynner med et lite hjertesukk over at norske forlag altfor sjelden utgir klassikere med fotnoter. Det er egentlig helt nødvendig for å kunne forstå samfunnskritiske romaner fra en tid som leseren ikke er kjent med. Engelske utgaver av klassikerne er stinn av fotnoter og utdypende introduksjoner eller essays, mens Norge er et u-land på det området. Jeg skal ikke spekulere på om det skyldes et norsk litteratursyn der romaners samfunnskritiske funksjon er så til de grader underordnet estetiske vurderinger at innholdet må snakke for seg selv. Det er i alle fall et must med fotnoter når det gjelder satirer, og uten dem får jeg bare med meg halvparten av Strindbergs syrlige stikk mot det svenske borgerskapet. Det gjør dessuten romanen mer tunglest for de uinnvidde, ettersom man sannsynligvis vil føle at Strindberg til tider snakker over hodet på en. Veldig dumt, for Strindberg skriver egentlig ikke spesielt vanskelig, selv om stilen er gammelmodig.

Jeg er veldig svak for gode satirer. Selv om jeg ikke oppfatter rekkevidden av Strindbergs kritikk, ser jeg hvordan han gjør det litterært. Noen av poengene hans er dessuten såpass allmenne at de fremdeles er gyldige, spesielt det som angår forfengelighet, egoisme og kynisme. I et av de første kapitlene beskriver fortelleren hvordan Arvid Falks møte med det svenske embetsverket er, og latterliggjør byråkratenes latskap. Unge Falk lider under en virketrang og en arbeidslyst som blir møtt med fiendtlighet av byrakråter som synes det er slitsomt nok å ha en jobb om de ikke skal måtte gjøre noe i tillegg. Kontorfellesskapet bruker tre uker på å teste ut ulike typer kontorrekvisita, som deretter skal velges gjennom høytidelig og protokollført avstemning. Enhver dissens blir sirlig nedtegnet og arkivert for ettertiden. Jeg tviler på at man må jobbe i staten for å se humoren i den nitidige testingen av papir og pennekniver. (Strindberg er for øvrig ikke nådigere mot forlagsredaktører eller kunstnere.)

Kapitlet «Herrer og hunder» er en type sosial satire som minnet meg om et kapittel fra Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri, der hovedpersonen er på en fest av typen svært eksklusiv i jappetidens Manhattan. Overklassens bekymringer over hvordan de fremstår, hvordan de snakker, hvem de snakker med, og en hel rekke sære sosiale koder skapt for å fremheve status og rikdom på en tilforlatelig måte og gjøre fallgruvene desto større for alle mann. Stikkordet er alltid å si ting man ikke mener, og unngå ærlighet for enhver pris. Kontrasten mellom det som sies og det som tenkes er fantastisk, og satirisk sett er det et av de beste kapitlene jeg har lest noensinne. Men Strindberg lager sin egen variant med Arvid Falks eldre bror Carl Nicolaus, når han inviterer sine to kjøpte venner til middag.

Hans gjester var av den beskaffenhet at han hadde rett til å kreve ikke bare oppmerksomhet og høflighet, men også litt til. De var riktignok bare to, men han syntes ikke om mange mennesker; disse var hans venner, pålitelige, hengivne som hunder, underdanige, behagelige, alltid ladet med smiger og aldri hadde de noen innsigelser. Han kunne nok ha skaffet seg bedre omgang for sine penger, og han hadde også det to ganger om året, da hans fars gamle venner var invitert, men han var oppriktig talt for mye despot til å trives med dem. Imidlertid var klokken tre minutter over syv og noen gjester hadde ikke innfunnet seg. Falk begynte å bli utålmodig. Han var vant til at når han rekvirerte folk, så innfant de seg presis.

Carl Nicolaus har den artige egenskapen at han kjøper venner som oppfører seg slik han krever, og likevel tror han at vennligheten deres er helt oppriktig. Han krever at de beundrer ham skamløst, men tror uforbeholdent på de smigrende ordene. Han er så vidunderlig frekk, arrogant og innbilsk (vertens skål er «skål, mine grisepurker!»), at jeg virkelig håper Strindberg har tenkt å la ham gå i dragsuget sammen med lillebroren. Det er kanskje mer givende å følge en litterær helt inn i en lykkelig slutt, men det er hakket festligere å lese om ufyselige mennesker som får det de fortjener.

Jeg gleder meg uansett til fortsettelsen, og er lettet over endelig å ha funnet en 1001-bok som ikke kommer til å gnage på samvittigheten i 1001 dager. Svensker, altså. De kommer en til unnsetning når en minst forventer det.

Advertisements

Lesesirkel 1001 bøker: Det røde rommet

det røde rommetDenne måneden leser vi August Strindbergs Det røde rommet, utgitt i perioden 1870-1880 som føljetong. Romanen er kjent som den første moderne svenske romanen, og er en politisk og sosial satire som blander Zolas naturalisme med Dickens’ samfunnskritikk. Det røde rommet ble Strindbergs store gjennombrudd som forfatter.

Fra 1001-boken: Romanens helt, den unge idealisten Arvid Falk, sier opp sin stilling i statsadministrasjonen i avsky over den fordervelsen han ser overalt i systemet. Han ønsker å bli forfatter og slutter seg til en gruppe kunstnerbohemer, men kjemper for å befri seg fra sine egne snerpete, puritanske tilbøyeligheter. Falks radikale reformiver dempes gradvis, og han føler seg fristet til å anta det egoistiske livssynet som den konservative journalisten Struve går inn for. Som så ofte hos Strindberg, er det spenningen mellom uforenlige motsetninger som gir beretningen dens kraft.

Jeg har i skrivende stund bare lest 75 sider av boken, men kjenner meg foreløpig ikke igjen i den gørrkjedelige beskrivelsen av den. Jeg synes Strindberg er adskillig nærmere Dickens enn begredelig naturalisme. Boken er mer fengende enn jeg trodde da jeg lot den stå urørt i bokhyllen i åtte år. Men det er mulig kjedsommeligheten hoper seg opp mot slutten, eller at jeg rett og slett er litt for glad i sære romaner fra 1800-tallet. For min del er det den desidert beste lesesirkelboken så langt i år, men så rakk jeg jo ikke Austens Northanger Abbey.

Jeg tror vi blir relativt få som deltar i lesesirkelen denne gangen, og at det bare er den harde lesesirkelkjernen som fremdeles henger med. Det blir nesten som i 2012, og så hyggelig at! Mitt innlegg kommer på søndag, sånn at jeg får lest mest mulig av boken før jeg finner fram adjektivene.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Det røde rommet tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

God helg!