Merkelapp: satire

Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

SB_OMS_omslag alt inkludert.inddIfølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

superpularen-9788252188974.inddFjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

PJ HarveyDa jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.

Advertisements

Et eget rom

Et-eget-rom_Cover_300-dpi«Hennes fulle navn var Anna Louisa Germaine Millisdotter, hun hadde penger på konto, et eget rom, og var forsvunnet i en gigantisk dobbeltdyne. Hun hadde valgt bort verden til fordel for flere års bedagelig søvn.»

Det slo meg da jeg leste de første linjene i Lotta Elstads Et eget rom, at det nå er fem måneder siden sist jeg anmeldte en bok. Det viser bare hvor fort gjort det er å velge bort verden når man har penger på konto, et eget rom og en gigantisk dobbeltdyne. Jeg er med andre ord ikke den rette til å dømme Anna Louisa, selv om hun har sovet bort hele femten år av sitt liv når hun i prologen bråvåkner klokken tre på natten, lørdag 7. desember 2013.

Romanen følger Anna Louisa denne lørdagen, som på slutten viser seg å være en overraskende spesiell dag i hennes liv. Men det er først på kvelden. Tidlig på morgenen rystes hun ut av dvalen idet hun intetanende åpner lørdagsavisen og finner en kronikk av sin akademiske erkefiende Katarina Ulv – kvinnen som fikk Anna Louisa til å velge eksil fra offentligheten for femten år siden. Katarina Ulv kritiserer Femens Inna Sjevtsjenko for at hennes toppløse stunts for å stanse sexturisme i Ukraina i beste fall er meningsløs, i verste fall er direkte skadelig for feminismen. Det blir for mye for Anna Louisa, som elsker Inna Sjevtsjenko og hater Katarina Ulv. Hun klarer ikke engang å lese hele kronikken. Et sted går grensen for hva Anna Louisa Germaine Millisdotter kan finne seg i. Spørsmålet er: Skal hun svare Katarina Ulv, eller skal hun la det passere? To be or not to be.

Tittelen Et eget rom viser selvfølgelig til Virginia Woolfs klassiske essay om kvinnelige forfattere, og Woolfs påstand om at en kvinne må ha minst 500 pund i året og et eget rom for å kunne skrive. Rommet kan også tolkes i videre forstand, som å ha et rom i offentligheten og frihet til å uttrykke seg. Anna Louisa er nylig pensjonert professor med en leilighet på 250 kvadrat på Frogner, som lever godt på pensjon fra staten og arv fra faren. Men skrive gjør hun ikke. Man kan nok snu på Woolfs påstand og si at det krever mer enn 500 pund og et eget rom for å skrive.

Istedet jakter Anna Louisa begjærlig på rommet for sin egen del, og ser ikke på leiligheten, pengene, utdannelsen eller friheten som et utgangspunkt for å utrette noe. Woolfs midler for å kunne skape stor litteratur har for Anna Louisa blitt et mål i seg selv. I den grad hun tidligere hadde et politisk engasjement, skyldtes det en trang til å gå mot strømmen på pur faen. Professortittelens gjeveste funksjon er visst at den kan føyes til navnet hennes på flybilletter og lister i borettslaget. Leiligheten tusket hun til seg gjennom et drøyt bedrag av både borettslag og samboer, og ble kjøpt for penger hun smuglet inn i landet. Anna Louisa setter frihet, makt og et eget rom ekstremt høyt. Men så fort hun oppnådde det, satte hun seg til foran tv-en.

«Tv-tittingen hadde begynt som et antropologisk studium av såpeserien Glamour, og endt i avhengighet. Jo mer hun forsket på tv-mediet, desto mer likte hun dets programtilbud, enten det dreide seg om Fangene på fortet (særlig den svenske, der skiløperen Gunde Svan var programleder) eller Ally McBeal (som egentlig handlet om troen på kjærlighet og retten til å være annerledes). Selv Hverdagsliv kunne gi innsikter.»

Selv for en professor emeritus er det jammen ikke enkelt å holde sin kulturelle sti ren når Get-boksen med opptaksfunksjon er så tilgjengelig. Spørsmålet er om Anna Louisa hadde stort å bidra med før Katarina Ulv satte henne ut av spill, eller om hun i bunn og grunn bare er enda en nordmann som tilbringer livet med å sløve foran tv-en. Men som Anna Louisa selv slår fast: Genialitet stråler sporadisk.

Forlaget beskriver Et eget rom som (blant annet) en feministisk satire, og Anna Louisas variant av feminismen er spesielt interessant. Hun har riktignok lært seg å bytte ut «oi, unnskyld» med «faen heller», og tenker at hun med sine 70 år så visst ikke er forhindret fra å være verken sexy eller en stemme å regne med. Samtidig er alle tv-serieheltinnene hennes mistenkelig unge, vakre og veldreide, og Anna Louisa irriterer seg over at disse feministene alltid skal krangle på alt når laissez-faire jo er et reelt alternativ. Og for all del, hvorfor ikke underordne feminismen etter patriarkalske prinsipper hvis det gir bedre flyt.

Det er lett å le av Anna Louisa. Romanen innbyr til det, siden spotten i hovedsak er rettet mot henne. Men det er ingen ubarmhjertig spott, og Elstad balanserer den med et sympatisk blikk på en kvinne som tiden har løpt fra. Internett forstår Anna Louisa seg ikke på, og det byr på problemer når hun skal sende inn svaret sitt på Katarina Ulvs kronikk pr epost. Hun prøver å finne en måte å spørre stesønnen Adrian, som hun tror er på face space, om hvordan hun kobler skriveprogram og elektronisk post. Men hun lar være å spørre, fordi hun allerede vet hva svaret hans vil bli: «Spørsmålet ditt gir ikke mening.» Tiden venter ikke på noen, selv om «Time is on my side» optimistisk nok er favorittsangen aldri så mye.

I likhet med alle andre dødelige lever Anna Louisa i en passe grad av selvbedrag. Man bør som kjent ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, og kanskje er det det som skal til for å beholde verdigheten? Kanskje også for å bevare en glødende indre begeistring over livets potensial for magiske øyeblikk og den sporadisk strålende genialitet?

Et eget rom åpner for ulike tolkninger, og jeg vil tro at leserens referanseramme, erfaring og personlighet har mye å si for hva man opplever som romanens silver lining. For min del ble det den blandede velsignelsen et eget rom kan være. Anna Louisa har muligheten til å låse døren bak seg og la livet og historien utspille seg i hennes eget indre rom. Men er det frihet eller isolasjon?

Anna Louisa kan mene akkurat hva hun vil, for hun møter ingen motstand i sin isolerte tilværelse. Avstanden til andre mennesker er for stor. Hun har ingen venner, og diskuterer minst mulig med samboeren Harold, den ortopediske kirurgen hun regner som ganske enkel og derfor sjelden lytter til når han snakker. Harold gjentar seg selv for mye, og har dessuten en kjedelig tendens til å punktere de flotte teoriene hennes ved å vise til fakta. Et sted tenker hun indignert: «Sannhet? Sannhet? Hva i helvete er sannhet?» Et spørsmål det er vanskelig å besvare når dialogen med fellesskapet er stengt. Men desto større kraft får Anna Louisas endelige avgjørelse om å svare på kronikken fra Katarina Ulv.

Et eget rom har mye jeg liker: Satire, tredjepersonsforteller, distanse til hovedpersonen og ikke minst preteritum. I tillegg til underfundige analyser av Mad Men, Anne Boleyn, politiske aktivister, dødsstraff og tillatte måter for avlivning av mink. Elstad skriver best når hun harselerer lekent og overlegent med menneskelig skrøpelighet. Svakest er de mer hverdagslige partiene tidlig i boken der karakterene tråkker rundt i sokkelesten, før vi vet hvem de er.

Elstad er en intelligent og underholdende forteller, og beviser at en forfatter fint kan skape dybde og menneskelighet i karakterer selv når de i hovedsak ikke får snakke for seg selv. Til en viss grad forblir Anna Louisa like gåtefull for meg som for samboeren Harold.

«Anna Louisa hadde vært som Ikea på Furuset for ham. Den Ikea-en med en inngang som han aldri hadde forstått hvor var. Hvor svingte man inn? […] Han hadde aldri forstått hvor man fant hovedinngangen, og nå føltes det som om han hadde kjørt rundt på Alnabru i fjorten år.»

Romanen er skrevet i en munter stil og appellerer i utgangspunktet mer til hjernen enn følelsene. Likevel er den overraskende vemodig. Vittig og vemodig på en gang.

Et eget rom fikk jeg fra Flamme Forlag.

Genesis/Kain

KainKain var den siste romanen José Saramago skrev før han døde i 2010, og er årets første lesesirkelbok her på bloggen. Saramago vant Nobelprisen i litteratur i 1998, og er mest kjent for romanene Klosterkrønike, Jesusevangeliet og En beretning om blindhet. Jeg trengte bare å lese tredve sider av Kain før Jesusevangeliet ble bestilt, for dette var boken – og forfatteren – for en glødende overbevist ateist som meg.

Nobelprisvinnere kan få meg til å gjøre merkelige ting jeg ellers ikke ville gjort. For eksempel å lese Bibelen. Jeg er oppvokst i et gudløst hjem uten Det gamle testamente i hyllene, og vendte det døve øret til i ni år med kristendomsundervisning i grunnskolen. Men da jeg skulle lese José Saramagos Kain, fant jeg ut at det kunne være greit å forstå Saramagos referanser til alle de gamle bibelfortellingene, når han som en annen gud blåser liv i de velkjente figurene Adam og Eva, Kain og Abel, Abraham og Isak, Lot, Job, Noah og Moses. Derfor satte jeg meg ned med min King James version av Bibelen fra Oxford World’s Classics, kjøpt på salg i et svakt øyeblikk i studietiden, og begynte å lese på første side av Genesis, der Gud skaper himmelen og jorden. Deretter leste jeg Saramagos Kain som en slags kommentar til bibelhistoriene jeg hadde lest. Det var en sann fest.

Bedre sent enn aldri, svarte engelen hovmodig, som om han nettopp hadde forkynt en elementær sannhet, Der tar du feil, aldri er ikke det motsatte av sent, det motsatte av sent er for sent, svarte kain. Engelen brummet, Enda en rasjonalist,

Første observasjon: Kain er historien om Gud og Hans mennesker omtrent slik Det gamle testamente ville ha sett ut hvis det ble skrevet av noen som virkelig kunne skrive, med intellektuelle evner på et adekvat nivå. Det er min påstand. Å lese begge historiene parallelt er en leseropplevelse jeg unner alle som ikke blir snurt og fornærmet over uærbødig ateistisk klussing med de hellige skrifter. Saramagos sans for intertekstualitet er upåklagelig. Han har lest fortellingene grundig, og påpeker spydig de viktigste logiske bristene, mens han boltrer seg i harselasen over de bibelske dogmene. Han kaller fortellingen Tåpelighetens bok, og tar det derfra.

Men før jeg sier mer om Kain, må jeg nesten si noen ord om mitt førsteinntrykk av Genesis, siden det er mitt første ordentlige møte med Vidunderet. Jeg sier som testamentforfatterne må ha gjort: La oss brainstorme litt! Beware of digressions.

Piker, vin og sang. Eller øl, fitte og hornmusikk

Alle dere som har lest gamletestamentet før meg, har underkommunisert hvor artig det er å lese. Gud er lunefull, ærekjær og impulsiv. Han bare skaper og skaper og skaper uten mål og mening, og så blir han sur som ei padde når noe uforutsett skjer. Gud skaper mennesket i sitt bilde, men blir likevel rasende når menneskene viser seg å være like feilbarlige, tankeløse, urettferdige og hevngjerrige som han er selv. Konfliktnivået er høyt fra første stund. Som Saramago sier: «Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham.» Amen.

Helhetsinntrykket mitt av budskapet i Genesis er oppsummert i Guds instrukser til Noah etter at han har utryddet nesten alt liv på jord, og festet alt sitt jordiske håp til Noahs slekt:

Whoso sheddeth man’s blood, by man shall his blood be shed: for in the image of God made he man. And you, be ye fruitful, and multiply; bring forth abundantly in the earth, and multiply therein.

Gud er med andre ord opptatt av to ting: Sex og hevn. Drep den som dreper! Ha et aktivt sexliv! Mvh Gud. Din Terminator-Gud, som liker deg best aggressiv og kåt. Gud kunne selvfølgelig ha sørget for å skape og drepe de menneskene han selv ønsket, ut fra sine egne tanker om hvordan det burde gjøres. Istedet overlot han – som enhver dårlig sjef – oppgaven til mennesker med sterk kjønnsdrift og lav impulskontroll, og dukket heller opp i ettertid for å klage over det dårlige resultatet og rundhåndet dele ut straff for å kamuflere sin egen utilstrekkelighet som skaper.

Ettersom jeg leste Kain parallelt med Genesis, klarer jeg ikke å skille mellom det som sannsynligvis var ment som en dypt alvorlig og autoritær fortelling om menneskehetens tidlige historie, og Saramagos radbrekking av samme fortelling. Likevel er enkelte deler av Boka veldig komisk, uten Saramagos hjelpende hånd.

Noah er for eksempel den eneste Gud finner verdig til å overleve syndefloden. Bare Noah er rettferdig og rettskaffen nok blant alle synderne som må dø fordi de er så fæle. Men det første den selvsamme Noah gjør etter å ha overlevd syndefloden, er å drikke seg snydens full og sprade rundt naken i teltet sitt:

And Noah began to be an husbandman, and he planted a vineyard: And he drank of the wine, and was drunken; and he was uncovered within his tent.

Der har du Guds utvalgte. Noah var den eneste Gud fant verdig i hele sitt skaperverk til å være framtidige menneskers stamfar (etter at Adam dreit på draget), og det markerer han ved å bli full som en alke. Hvis denne historien stemmer like mye som enkelte vil ha det til, setter det jo en nydelig standard for hvordan vi mennesker kan oppføre oss på sydenturer og julebord, og samtidig vite at vi som Noahs etterkommere er verdige i Guds øyne og har litt av hvert å slektes på. Drap. Vold. Sex. Nakenhet. OG flatfyll. Det begynner å demre for meg hvorfor det etter hvert ble nødvendig å skrive enda et testamente, denne gangen med *litt* tydeligere moral.

En annen ting er at Bibelen er kjent for sine litterære kvaliteter. Jeg går ut fra at kvalitetene kommer inn på et senere tidspunkt i Boken, for halvveis uti Genesis er språket jevnt over knotete, utydelig og rart, i alle fall i min King James version.

And Adah bare Jabal: he was the father of such as dwell in tents, and of such as have cattle. And his brother’s name was Jubal: he was the father of all such as handle the harp and organ.

Ordene forfatteren lette forgjeves etter, var sannsynligvis beduiner, bønder og musikere. Det er nok ingen vits i å være presis når man har tusenvis av sider å skrive, ikke har et sekund å miste, og uansett har svært gode utsikter til fremtidig publisering/kanonisering. Men hva skjer egentlig med kursiveringen? Vanligvis brukes kursiv for å legge spesielt trykk på enkelte deler, men her er bruken helt vilkårlig. «I am God, and I tell thee, all is Good. Thou shalt obey me and be Quiet.» Etc.

Og vi bare må snakke om navnene. En stor del av Genesis består av å ramse opp stamtavlene til kåte og produktive folk som ga avkommet navn ut fra tanken om at navnet skjemmer ingen. Brødrene Jabal og Jubal, altså? Jeg fatter ikke at Isak og Noah kan være så populære bibelske guttenavn for tiden når jevngode alternativer er Jabal og Jubal. Eller hva med brødrene Huz og Buz? Andre heite tips er Uz, Hul, Gether og Mash. For vordende foreldre er det bare å forsyne seg med artige navn arvingen garantert vil ha enerett på.

Selv tok jeg meg i å fantasere om moderlivets gleder midt oppi oppramsingen av ymse stamtavler, og vet nå hva mine fremtidige tvillingsønner skal hete. Arphaxad og Hazarmaveth. Uten etternavn. Du trenger ikke etternavn når du heter Arphaxad eller Hazarmaveth. Alle vet hvem du er uansett, selv de sure damene i Folkeregisteret. Arphaxad og Hazarmaveth, mine to krigersønner. De kommer til å banke dritten ut av alle Noah-ene og Isak-ene i barnehagen, be fruitful and multiply allerede i ung alder og gjøre sin mor meget stolt.

Jeg blir selvfølgelig nødt til å lese hele Bibelen. Allerede halvveis uti Genesis gleder jeg meg vilt til Exodus. Det gamle testamentet er akkurat sånn jeg liker min litteratur: More is more, less is a bore. Hvorfor legge bånd på seg når man kan gå helt av skaftet? Genesis forklarer etter mitt skjønn også hvorfor tusenvis av mennesker glatt kjøpte Dan Browns konspirasjonsteorier i Da Vinci-koden. Brown sørget i det minste for å holde seg til en slags logikk, i motsetning til forfatterne av Genesis, som bare skrev ufortrødent i vei uten å sjekke om noe av det de skrev hang sammen. Hvilket er mye av poenget til Saramago i Kain.

Tåpelighetens bok. Eller ting Gud angrer på

Saramago innleder sin Tåpelighetens bok med historien om Adam og Eva og syndefallet. Han skriver seg sporenstreks inn i mitt hjerte ved å la en undersetsig og feig revisor-liknende Adam og en pompøs Gud som varsler sin ankomst slik: «Jeg er herren, ropte han, jeg er den jeg er», bryne seg på en Eva som er så snartenkt, handlekraftig, snusfornuftig og frekk i kjeften at jeg umiddelbart førte henne opp på min topp fem-liste over favorittkarakterer i litteraturhistorien. Jeg aner her et underliggende budskap fra Saramago om at Gud skapte språket til forkleinelse for all verdens menn (inkludert Gud selv), som i all evighet er dømt til et knusende semantisk tap mot kvinnens listige flisespikkeri.

Eva snakker dem trill rundt, både Adam, Gud og kjeruben som er satt til å vokte porten inn til Edens hage etter utkastelsen. «Hun var en kvinne, den eneste.» Og for en kvinne. Mennene følger hierarkiet og reglene, mens Eva er den handlekraftige pragmatikeren som skjærer gjennom for å overleve. Bare samtalen mellom Gud og Eva om slangen som overtalte henne til å spise frukten av kunnskapens tre, er verdt en Nobelpris. Kortversjonen: Det var en slange som sa at jeg kunne spise – men det finnes ingen slange i paradis – jammen jeg drømte at en slange sa det – men slanger kan ikke snakke – jammen slangen i drømmen min kunne snakke. Osv. Banaliteter og selvfølgeligheter i Evas munn blir en overraskende tøff nøtt å knekke for hennes fantasiløse mannlige motstandere.

Fortellingen om Kain er ikke tilgodesett med mange linjene i testamentet, men Kain følger opp pappa Adam og mamma Evas skikk med å gjøre Gud forbannet. Kain og Abel ofrer fruktene av sitt harde arbeid til Gud, men Gud rynker på nesen over Kains offer. Abel ler, Kain dreper Abel, og alt er i bunn og grunn Guds skyld, fordi han er kjip og kresen og behandler Kain dårlig. Ifølge Saramago og meg. Kain reagerer på den dårlige behandlingen, og dreper Abel fordi han ikke kan drepe Gud. Gud får forklaringsproblemer når han diskuterer saken med Kain, og nøyer seg med å gi Kain et merke i pannen og status som (fredløs) vandrer på jorden.

I Saramagos versjon reiser Kain rundt i verden og bibelhistorien, og får med seg mange av høydepunktene, inkludert historiene om Sodoma og Gomorra, Babels tårn og begivenhetene i Sinai-ørkenen. Kain kan bevege seg i tid og rom i beste science fiction-stil. Vi kan vel si det sånn at akkurat dét er en mindre synd mot troverdigheten enn de gammeltestamentlige historiene han rapporterer fra.

Kain er en satire over religionen – kristendom og jødedom – og det er flere grunner til at satiren fungerer så godt. Én ting er at Saramago har plukket ut verdenshistoriens kanskje aller beste utgangspunkt for en satire: Et knippe fortellinger med ubestridt kulturell og religiøs status, men med ekstremt store svakheter. Det er vanskelig å bomme for en forfatter av Saramagos kaliber. En annen ting er at det ikke finnes grenser for hvor moro man kan ha det med å gjenfortelle høytidelige historier på en ironisk måte, noe Monty Pythons «Life of Brian» er et annet godt eksempel på. Men hva er poenget hans?

Det er ikke uvanlig at mennesker gis guddommelige trekk i litteraturen, for å vise menneskets fulle potensial i guddommelig retning, og hvor store vi kan være i inspirerte øyeblikk. Saramago går i motsatt retning i Kain, og menneskeliggjør både Gud og alle velkjente hellige skikkelser. Det kunne ha vært karnevalistisk, hvis de høye og lave byttet roller. Men det gjør de ikke. Ingen av menneskene i Saramagos versjon av testamentet får guddommelige trekk. Alle er rent menneskelige, alt er dratt ned på jorda, og leseren sitter igjen uten noen guddommelig autoritet.

Jeg mener at boken er en slags kommentar til tanken om at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at det er mer nærliggende å tenke at mennesket skapte Gud i sitt bilde. En selvfølgelig tanke for en ateist. En ikke like selvfølgelig tanke for de milliardene av mennesker som har slukt dette rått i et par tusen år. Men mennesker skaper selv sine guder, etter ymse behov, og gir dem autoritet. Derfor er Gud i verste fall et speilbilde av vår egen utilstrekkelighet, grådighet, tankeløshet, forfengelighet. Gud er Gud for de som skapte ham og holder ham i live, som kan tøye hans lover i den retningen det passer dem og slippe unna med det de vil. Saramagos Gud med svært menneskelige svakheter er egentlig bare en påminnelse om det de fleste av oss burde vite nå: Pass deg for tilbedelsen. Den gjør deg ukritisk og sløv. Før du vet ordet av det er du mer opptatt av å få andres usammenhengende tanker til å gå opp, enn av å tenke selv.

Moralen i Det gamle testamentet unnviker ifølge Saramago enhver logikk, og man kan vel knapt kalle det en moral overhodet. Hans implisitte forslag er å glemme guddommene, unngå forsøket på å finne mening i tilfeldige historier, og heller søke mening og moral andre steder. Saramago viser hvordan autoriteten ligger i statusen testamentet har, for det finnes ingen grunn til at innholdet i seg selv skal ha autoritet; selvmotsigende, urealistisk og fjollete som det mildt sagt er. I fortellingen om Abraham er han villig til å ofre sin sønn Isak etter Guds ordre. Det er en vanvittig ordre, etter alle målestokker. Men likevel en ordre Abraham var villig til å lystre. Hvorfor?

Leseren har lest riktig, herren befalte abraham å ofre sin egen sønn, i de aller enkleste ordelag gjorde han det, som når noen ber om et glass vann når de er tørste, hvilket må tyde på at det var en dypt rotfestet vane han hadde. Det logiske, det naturlige, det rett og slett menneskelige, ville vært at abraham ba herren dra til helvete, men det gjorde han ikke.

Du, far, hva galt hadde jeg gjort deg siden du ville drepe meg, jeg som er din eneste sønn, Du hadde ikke gjort meg noen ting, isak, Men hvorfor ville du da skjære strupen over på meg som om jeg var et lam, spurte gutten, hvis ikke den mannen hadde kommet og tatt tak i armen din, måtte herren overøse ham med velsignelser, måtte du nå ha hatt med deg et lik hjem igjen, Det var herren som fant på det, for han ville ha et bevis, Et bevis på hva, På min tro, på min lydighet, Hva er det for slags herre som befaler en far å drepe sin egen sønn, Det er den herren vi har, det er vår forfedres herre, den herren som allerede var her da vi ble født, Og hvis denne herren hadde hatt en sønn, ville han også ha befalt at han skulle drepes, spurte isak, Det vil tiden vise, Så denne herren er i stand til alt mulig, det gode, det onde og det verre, Det stemmer

Saramago er spesielt opptatt av rettferdighet og uskyld, og Kain vender stadig tilbake til utslettelsen av Sodoma og Gomorra. Han påpeker at Gud brøt løftet sitt til Abraham da han lovet at bare synderne skulle dø, ikke de uskyldige. Likevel drepte Gud alle barna. Og, må jeg tilføye, kvinnene ingen av mennene ville ligge med.

I tilfellet Sodoma og Gomorra blir det dessuten åpenbart at de kristne homofobene har et jævlig stort forklaringsproblem. Homofili fordømmes, og menneskene i Sodoma og Gomorra må utslettes fordi menn har omgang med menn. Lot og hans døtre berges ut av Sodoma som de eneste som fortjener å overleve. MEN! historien slutter med at begge døtrene ligger med faren for å sikre slektens gang, og ingen straffes for det.

Med andre ord: Bibelsex handler kun om reproduksjon, og ingenting annet. Glem kjærlighet og samtykke. Det avgjørende er hvilken puling det blir barn av, og hvilken puling det ikke blir barn av. Hvis målet ditt er å sikre slektens gang, må du gjerne ligge med faren din for å få det til. Innavl er helt ok. Hvis du derimot er en mann som ligger med en annen mann bare fordi du har lyst, skal du brenne ihjel. Flott, da vet vi det. Jeg kommer herved til å bruke akkurat det argumentet imot enhver som påstår at Bibelen fordømmer homofile, siden den samme Bibelen i neste kapittel sier at incest er helt i orden.

Som om ikke det var nok, tilbyr Lot å ofre døtrene sine til den mannlige gemene hop som har samlet seg utenfor døren hans for å få ligge med de mannlige englene han har tatt i hus. Lot sier: Jeg har to døtre som ingen mann har rørt, dere kan få dem og gjøre hva dere vil med dem. Fin fyr, denne Lot. Akkurat hans gener kunne kanskje ha dødd ut uten at det gjorde så fryktelig mye. Men Saramago har en grei hypotese på hvorfor Gud støtter denne tankegangen:

At herren skulle ha gitt adgang til incest som noe hverdagslig som ikke fortjener noen straff i de gamle samfunnene han hadde brakt i stand, burde ikke forbause oss i betraktning av at det var en natur som ennå ikke var beheftet med moralske normer, hvor det viktigste var utbredelsen av arten, hva enten det skyldtes ren brunst eller bare lyst, eller som man senere skulle si, å gjøre vel mot sin neste, også til eget beste. Herren selv hadde jo sagt, Vær fruktbare og bli mange, og hadde ikke lagt noen begrensninger på dette påbudet, ikke et ord om med hvem og med hvem ikke. Det er mulig, selv om det foreløpig ikke er mer enn en arbeidshypotese, at herrens storsinn når det gjaldt å lage barn, hadde å gjøre med behovet for å oppveie tapene i falne og sårede som hans egne og andres armeer skulle lide, både titt og ofte, slik man har sett helt til denne dag, og slik man ganske sikkert fortsatt vil få se. Tenk bare på hva som skjedde innen synsvidde av sinai fjell, og med røyksøylen som var herren, og den erotiske gløden som samme natt, fuktet av de overlevendes tårer, i stor hast tok sikte på å avle nye stridende som kunne gripe de eierløse sverdene og skjære strupen over på barna til dem som nå hadde vært seierherrene.

Hvis menneskene skal krige like mye som Gud ønsker, må mennesker lage mange barn slik at krigerne har tilstrekkelig mange struper å skjære over. Altså: Reproduksjon = produksjon av kanonføde. Den hypotesen forklarer jo en hel del.

Men boken går ikke bare løs på de kristne. Den er like nådeløs overfor jødene, eller muligens enda hardere. Saramago synes tydeligvis at Genesis er en rekke samling mer eller mindre tullete historier man bør gjøre narr av, mens Exodus er en desto mer alvorlig historie om menneskelig stormannsgalskap og blodtørst. Og evinnelige sutrete klagesanger, når det går åt skogen med jødene på slagmarken.

Saramago fremstiller Guds pakt med jødene som en slags mafiavirksomhet, hvor det kun er pengene som gjelder. Overgangen fra Genesis til Exodus er påfallende i Saramagos versjon. I første del er han opptatt av humoren, han latterliggjør. I Exodus kommer den virkelig harde kritikken av den endeløse krigføringen og tapte menneskeliv, som rettferdiggjøres av at de er Guds utvalgte folk på jorden, som kan gjøre det de vil, som får ordre fra Gud om å utslette andre mennesker. Man skal drepe den som dreper, ifølge Gud. Men man skal også drepe en lang rekke andre folk, viser det seg, enten de har gjort noe galt eller ikke. Spesielt hvis de har eiendeler som Gud og hans utvalgte folk gjerne vil overta, enten det er gull, sauer eller jomfruer, der en viss porsjon av utbyttet skal ofres til Gud:

Det er godt mulig at pakten som ifølge noen skal finnes mellom gud og menneskene, ikke inneholder mer enn to paragrafer, nemlig, du tjener oss, dere tjener meg.

Fraværet av rettferdighet er nok Saramagos fremste kritikk mot Det gamle testamente, som visstnok ellers er kjent for sin brutale rettferdighet. Motstridende meninger der, altså.

Fest i Truseland og anti-Madonnaer

Kain er som sagt en satire, og det betyr at den er morsom. Jeg tar forbehold om at noen av de verste latterkrampene mine skyldtes språket, som er en salig blanding av arkaiske formuleringer, svulstig-ironisk poesi, moderne hverdagstale og formelt byråkratisk språk. Min favoritt: «En sober henrettelse ved hengning». Saramago eksperimenterer med den komiske effekten man får av å introdusere en helt fremmed språkbruk i hellige skrifter. Jada, jeg er fullstendig klar over at man nok bør ha en påbegynt, om ikke fullført, master i språk og litteratur for å se humoren her.

Men det er også andre ting som er morsomt! Saramago bruker for eksempel frampek for å late som han er den første som forteller historien, som om leseren ikke vet hva som vil skje videre. Og så leker han seg med hva som er sant og oppdiktet, og sparker ondskapsfullt i retning godtroende og ikke fullt så kildekritiske kristne/jøder. Greit, jeg innser at en påbegynt, om ikke fullført, master i språk og litteratur fremdeles er påkrevd.

Men alle ler vel av banale sexscener? Her tar Saramago testamentet på alvor, og er like opptatt av sex som skriftene beordrer gudfryktige mennesker til å være. Be fruitful and multiply, som det heter. I begynnelsen av Bibelen går menn veldig ofte og «legger seg» sammen med noen, som regel kona. Og så får de massevis av unger med rare navn. Å «legge seg» med noen høres ut som en ganske høytidelig affære, men det er bare fordi svett stønning er innpakket i arkaisk terminologi. Hos Saramago handler det mer om å ha fest i Truseland, enten det bedrives av Adam og Eva eller mannen i gata – i dette tilfellet Kain.

Sett bort fra humoren, er det en vri på seksualiteten hos Saramago som feministen i meg er svært begeistret for. Kain blir forført av Lilit, gift med Noah. Jeg aner ikke om det er snakk om selveste Noah – han drikkfeldige nakne karen med arken, vet du – eller en helt annen Noah. Jeg aner heller ikke hvor Lilit hører hjemme i testamentet, og et kjapt google-søk viser at jeg ikke er den eneste. Men Lilit er et festlig supplement til den andre kvinnen i historien, Eva.

Lilit er et kvinnemenneske som lar kjønnsdriften styre livet. Hun eier ikke respekt for mannen sin, og hun sier det til ham, uten omsvøp. Ubekymret over hva mannen hennes måtte mene, forfører hun åpenlyst den ene mannen etter den andre, på evig jakt etter neste orgasme og mannen som kan gi henne det. Lilit er en kvinne som sliter menn ut med sin kravstorhet og umettelighet. Den slags folk finner man overalt, både i litteraturen og virkeligheten. Men det de folkene har til felles er at de alltid er menn, menn som forfører kvinner mens kona sitter sjalu og fortvilet og ser på.

se bare på denne kvinnen, som riktignok er syk av begjær, for det er lett å se, men likevel har moro av å utsette stunden for hengivelsen, et ord som på den annen side er svært lite dekkende, for når lilit endelig skrever med bena for å penetreres, vil det ikke være for å gi seg hen, men for å prøve å sluke den mannen som får høre hennes, Kom inn.

Lilit er en slags anti-Madonna. Hun skremmer og fascinerer menn med sin fyrrige lidenskap og selvfølgelige autoritet, og er en sånn kvinne som egentlig ikke finnes noen steder, verken på ordentlig eller i fiksjonen. Menn kan oppføre seg sånn, det vet vi, men kvinner kan ikke det, ikke uten å stemples som horer. Men Lilit er ingen hore, Saramago er tydelig der. Lilit har både en intens og umettelig seksualitet, og en sterk og interessant personlighet (som en av få i denne satiren). I en diskusjon med Kain om samvittighetskvaler, sier hun: «Jeg er ikke av dem som lider slike kvaler, den slags overlater jeg til pyser, til sveklinger, jeg er lilit.» Faen, så kul hun er.

Saramagos to bibelske kvinner skiller seg ut blant alle de tomsete, stridslystne, underdanige mennene. I Det gamle testamentet er kvinnene statister. I verste fall får de skylden for alt som går dårlig her i verden, i beste fall reduseres de til å være kvinnen som lydig fødte Huz og Buz, eller sin far Lots barn. Saramagos kvinnerevansje er ganske knusende, vil jeg si. Etter å ha blitt forvist fra Edens hage, bestemmer Eva seg for å oppsøke kjeruben som vokter porten for å be om mat. Adam tør ikke, han er redd for straffen fra Gud. Eva går alene og tenker at Guds hevn umulig kan være verre enn å sulte i hjel i ørkenen: «det gikk faktisk så vidt at hun sa med lav stemme, så motfallen var hun, Hvis jeg var mann, ville det ha vært lettere.» Akk ja, selv kloke hoder har sine svake øyeblikk.

Du bør selvfølgelig lese Kain. Om du bør lese Bibelen, er jeg mer usikker på. I alle fall hvis du er kvinne. Jeg gikk rett fra Kain til å lese videre i M.G. Lewis’ gotiske roman The Monk, og der fant jeg følgende dom over Bibelen:

Many of the narratives can only tend to excite ideas the worst calculated for a female breast: Every thing is called plainly and roundly by its name; and the annals of a Brothel would scarcely furnish a greater choice of indecent expressions.

Du er herved advart. Les heller Kain og The Monk. Frelst blir du neppe, men underholdningen er det ingenting å utsette på. Kanskje blir du til og med klokere, hvem vet.

Boken kjøpte jeg selv. Vel anvendte penger var det, og hvis du lurer på hvordan det gikk med Kain til slutt, kan jeg opplyse om at han nå er en fredet del av min boksamling.

Lesesirkel 1001 bøker: Tåpenes sammensvergelse

a-confederacy-of-dunces1John Kennedy Tooles Tåpenes sammensvergelse ble utgitt i 1980, og ble umiddelbart en stor suksess. På min utgave fra Tiden står det blant annet at den regnes som en av etterkrigstidens morsomste romaner, at den vant Pulitzer-prisen i 1981, og at den er en satirisk roman i tradisjonen til Jonathan Swift.

Fra 1001-boken: Et usannsynlig geni står i sentrum for John Kennedy Tooles groteskt komiske roman utgitt i 1980. Den korpulente Ignatius J. Reilly er en mann med enorm appetitt og usedvanlig kunnskap. Han bestreber seg på å tilbringe tiden med eteorgier på soveværelset mens han kommer med svulstig skrål og noterer ned grubleriene sine på en rotete haug av skriveblokker. Omstendighetenes uheldige vending tvinger ham imidlertid til å driste seg ut i arbeidets verden. Han trekkes inn i en serie misforståelser og uhell mens han kjemper for å hanskes med det moderne livs redsler. Rundt ham kretser tåpene, de eksentriske innbyggerne i underklassens strålende skildrede New Orleans. En atmosfære av forfall føyer en skjærende tone til komedien, og vi får foruroligende glimt inn i hykleriet og diskrimineringen som ligger på lur bak byens flirende karnevalsmaske. A Confederacy of Dunces ble utgitt elleve år etter at John Kennedy Toole begikk selvmord, og ble en bestselger. Den er en tidløs, morsom roman med høyt tempo.

Jeg begynte på Tåpenes sammensvergelse i god tid til å lese den ferdig til i helgen, men avbrøt den etter å ha lest forordet og tre sider av første kapittel. Denne romanen orker jeg ikke å lese nå. Jeg så øyeblikkelig en muligens feilaktig parallell mellom en ung forfatter som begikk selvmord og moren hans som fikk romanen utgitt ti år senere, og en åpenbart mistilpasset mannlig hovedperson som fremdeles bor hjemme hos sin syke og triste mor. Jeg oppfattet den tragiske undertonen allerede før komedien var kommet i gang, og det er et dårlig utgangspunkt. Da kommer jeg garantert til å lese romanen helt feil, og ikke få et øyeblikks glede ut av den.

I retrospekt skjønner jeg at det var en dårlig idé å ha to selvmyrdende forfattere på rad i lesesirkelen. Jeg liker tragedier, men foretrekker dem når de er åpenbare og ikke sniker seg rundt i kulissene. Det er mulig jeg er for skjør og sensitiv for tiden, nedbrutt av den helvetes sommervarmen som aldri gir seg. Så det blir ikke noe lesesirkelinnlegg på meg denne gangen. I stedet skal jeg lese innleggene deres, og forhåpentligvis lese romanen senere en gang når været er kaldere.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Tåpenes sammensvergelse tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for juli 2014! For første gang i lesesirkelens historie har de tre alternativene fått nøyaktig like mange stemmer, så her kan det gå alle veier.

God helg!

Det røde rommet

det røde rommetJeg kjøpte August Strindbergs Det røde rommet i 2005, det året jeg begynte på master i litteraturvitenskap. Jeg må ha hatt store ambisjoner og generelt god selvtillit for anledningen, for notatene mine viser at jeg i samme periode kjøpte de samlede verkene til Shakespeare og Ibsen, samt romaner av Balzac, Flaubert, Dickens og Steinbeck. Siden har bøkene blitt stående ulest, for det er ikke alt som glitrer som frister like mye. Det røde rommet kjøpte jeg kun på grunn av Strindbergs gode navn og rykte, og jeg har aldri hatt lyst til å lese boken. Det jeg har lest om forfatterskapet hans generelt og Det røde rommet spesielt har fått boken til å virke dørgende kjedelig. Men den er faktisk veldig morsom lesning, og det er ikke Strindbergs feil at jeg bare har rukket å lese 75 sider til i dag. Jeg skriver noen ord likevel, basert på det lille jeg har lest. Er det lesesirkel, så er det lesesirkel.

Romanens hovedperson Arvid Falk er en kuet og unnvikende ung mann med store idealer. Hans femten år eldre bror Carl Nicolaus har fra barndommen opplært ham «til å tro at alle andre mennesker var fortreffelige og han selv et dårlig menneske», og han skal nok komme til å oppdage at ikke alle mennesker er like fortreffelige. Carl Nicolaus har for øvrig visse diktatoriske tilbøyeligheter, og er en pompøs karakter som kunne ha sklidd rett inn i en Dickens-roman. Dickens skal da også være en av Strindbergs inspirasjonskilder, sammen med den franske naturalisten Émile Zola. Foreløpig er det mer frodig Dickens enn traurig fransk naturalisme å spore, men det er mulig nettet snører seg sammen utover i boken. Det røde rommet er i alle fall en politisk og sosial satire som rammer det borgerlige svenske samfunnet i 1870-årene.

Jeg begynner med et lite hjertesukk over at norske forlag altfor sjelden utgir klassikere med fotnoter. Det er egentlig helt nødvendig for å kunne forstå samfunnskritiske romaner fra en tid som leseren ikke er kjent med. Engelske utgaver av klassikerne er stinn av fotnoter og utdypende introduksjoner eller essays, mens Norge er et u-land på det området. Jeg skal ikke spekulere på om det skyldes et norsk litteratursyn der romaners samfunnskritiske funksjon er så til de grader underordnet estetiske vurderinger at innholdet må snakke for seg selv. Det er i alle fall et must med fotnoter når det gjelder satirer, og uten dem får jeg bare med meg halvparten av Strindbergs syrlige stikk mot det svenske borgerskapet. Det gjør dessuten romanen mer tunglest for de uinnvidde, ettersom man sannsynligvis vil føle at Strindberg til tider snakker over hodet på en. Veldig dumt, for Strindberg skriver egentlig ikke spesielt vanskelig, selv om stilen er gammelmodig.

Jeg er veldig svak for gode satirer. Selv om jeg ikke oppfatter rekkevidden av Strindbergs kritikk, ser jeg hvordan han gjør det litterært. Noen av poengene hans er dessuten såpass allmenne at de fremdeles er gyldige, spesielt det som angår forfengelighet, egoisme og kynisme. I et av de første kapitlene beskriver fortelleren hvordan Arvid Falks møte med det svenske embetsverket er, og latterliggjør byråkratenes latskap. Unge Falk lider under en virketrang og en arbeidslyst som blir møtt med fiendtlighet av byrakråter som synes det er slitsomt nok å ha en jobb om de ikke skal måtte gjøre noe i tillegg. Kontorfellesskapet bruker tre uker på å teste ut ulike typer kontorrekvisita, som deretter skal velges gjennom høytidelig og protokollført avstemning. Enhver dissens blir sirlig nedtegnet og arkivert for ettertiden. Jeg tviler på at man må jobbe i staten for å se humoren i den nitidige testingen av papir og pennekniver. (Strindberg er for øvrig ikke nådigere mot forlagsredaktører eller kunstnere.)

Kapitlet «Herrer og hunder» er en type sosial satire som minnet meg om et kapittel fra Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri, der hovedpersonen er på en fest av typen svært eksklusiv i jappetidens Manhattan. Overklassens bekymringer over hvordan de fremstår, hvordan de snakker, hvem de snakker med, og en hel rekke sære sosiale koder skapt for å fremheve status og rikdom på en tilforlatelig måte og gjøre fallgruvene desto større for alle mann. Stikkordet er alltid å si ting man ikke mener, og unngå ærlighet for enhver pris. Kontrasten mellom det som sies og det som tenkes er fantastisk, og satirisk sett er det et av de beste kapitlene jeg har lest noensinne. Men Strindberg lager sin egen variant med Arvid Falks eldre bror Carl Nicolaus, når han inviterer sine to kjøpte venner til middag.

Hans gjester var av den beskaffenhet at han hadde rett til å kreve ikke bare oppmerksomhet og høflighet, men også litt til. De var riktignok bare to, men han syntes ikke om mange mennesker; disse var hans venner, pålitelige, hengivne som hunder, underdanige, behagelige, alltid ladet med smiger og aldri hadde de noen innsigelser. Han kunne nok ha skaffet seg bedre omgang for sine penger, og han hadde også det to ganger om året, da hans fars gamle venner var invitert, men han var oppriktig talt for mye despot til å trives med dem. Imidlertid var klokken tre minutter over syv og noen gjester hadde ikke innfunnet seg. Falk begynte å bli utålmodig. Han var vant til at når han rekvirerte folk, så innfant de seg presis.

Carl Nicolaus har den artige egenskapen at han kjøper venner som oppfører seg slik han krever, og likevel tror han at vennligheten deres er helt oppriktig. Han krever at de beundrer ham skamløst, men tror uforbeholdent på de smigrende ordene. Han er så vidunderlig frekk, arrogant og innbilsk (vertens skål er «skål, mine grisepurker!»), at jeg virkelig håper Strindberg har tenkt å la ham gå i dragsuget sammen med lillebroren. Det er kanskje mer givende å følge en litterær helt inn i en lykkelig slutt, men det er hakket festligere å lese om ufyselige mennesker som får det de fortjener.

Jeg gleder meg uansett til fortsettelsen, og er lettet over endelig å ha funnet en 1001-bok som ikke kommer til å gnage på samvittigheten i 1001 dager. Svensker, altså. De kommer en til unnsetning når en minst forventer det.