Stikkord: Det røde rommet

Endelig ferie!

I går hadde jeg min første ordentlige feriedag, og det feiret jeg med å lese ferdig August Strindbergs Det røde rommet. Nerdepoeng til meg! Jeg likte boken godt og skjønner hvorfor den har klassikerstatus, men det var vanskelig å henge med i Strindbergs analyse av et samfunn jeg overhodet ikke kjenner. Jeg er glad jeg leste boken, og er like glad for å være ferdig. Det røde rommet anbefales varmt til tålmodige eller spesielt interesserte lesere, og Strindberg skriver virkelig godt – i verdenshistorisk forstand. Og så lærte han meg et nytt ord: Brennevinslitterat. Det er – på så mange måter – et verdifullt ord å kunne for en litteraturviter. Spesielt når fornærmelser skal deles ut sent på kvelden.

Ferien varte ikke så lenge, for i dag var jeg tilbake på jobb igjen. Min definisjon av ferie inkluderer nemlig to arbeidsdager i uken i statens tjeneste. Det føles som ferie så lenge jeg har fri fra manuslesing fem dager i uken, og vi har sommertid med sju timers arbeidsdag. Jeg vet ikke om det gir meg enda flere nerdepoeng, eller om det betyr at det bare er skikkelig gøy å jobbe i staten. (Eller om de bare ansetter nerder som meg i staten, som ikke vet hva «skikkelig gøy» er for noe.) Uansett er det good times, for de neste åtte ukene kan jeg lese akkurat det jeg vil, og så mange bøker jeg orker.

Jeg har en skikkelig fæl skrivesperre for tiden, og klarer ikke å skrive så mye fornuftig om verken det ene eller det andre. Men lister funker alltid, og jeg har satt opp en liste over de første tre bøkene som skal leses i ferien. Flere bøker enn det er jeg ute av stand til å planlegge i forkant.

1. Jo Nesbø – Politi

For mange en innlysende førsteprioritet i disse dager. For meg ikke spesielt innlysende, ettersom jeg er både tålmodig og bedagelig og har nok å lese fra før. Dessuten er jeg like god til å spare på bøker som jeg var til å spare på godteri da jeg var liten. En lett blanding av selvdisiplin og masochisme. Men fine tenner, det har jeg da. Jeg fikk Politi tilsendt fra Aschehoug, og for en gangs skyld skal jeg skubbe alt annet til side for et leseeksemplar. Jeg må nesten det, for det er bare et spørsmål om tid før en eller annen skravlesyk tulling spoiler hele handlingen for meg. Hittil har jeg unngått å lese alle anmeldelser av boken, og oversett Nesbø-hysteriet som snur halve Norge på hodet for tiden. Jeg gjør mitt beste for å bevare følelsen av at når jeg åpner Politi, så er Harry Hole bare min. Og min blir han, fra og med torsdags morgen. Det føles litt som å glede seg til julaften midt på sommeren.

2. Virginia Woolf – Til fyret

Til fyret blir ren pliktlesing, og ikke bare fordi den er lesesirkelbok i juni. Jeg har enorm respekt for Virginia Woolf som tenker og skribent, og mener hun hadde et sjeldent essayistisk talent. Men romanene hennes klarer jeg ikke å like. De er for kunstige og intellektuelle, sofistikerte og livløse. Men enhver litteraturviter med respekt for seg selv (og evnen til å ta litterære referanser) har lest Til fyret. Jeg har selvrespekt, og dermed er det bare én ting å gjøre. Det er likevel noe helt annet å pliktlese klassikere av dette kaliberet enn å pliktlese moderne bøker bare fordi de tilfeldigvis er snakkiser for øyeblikket. Jeg føler en kriblende blanding av ærefrykt og historisk sus hver gang jeg leser bøker som millioner av mennesker har lest før meg, de fleste av dem i en annen tid, et annet sted. Om handlingen er kjedelig, føler jeg meg likevel som en del av verdenshistorien. En bitteliten og ubetydelig del, men det er nettopp min egen litenhet jeg liker å kjenne på. Jeg er liten, litteraturen er STOR. Og Virginia Woolf bør absolutt leses i damenes år 2013.

3. Moshin Hamid – Slik blir du styrtrik i Asia

Før jeg feiret ferien med å lese ferdig Det røde rommet i går, feiret jeg med å vaske trappen i gården. Mens jeg vasket, fant jeg ut fire ting. 1. Jeg har en eksepsjonelt sterk rygg til å være et skarve fruentimmer. 2. Renholdsyrket er likevel ikke noe for meg. 3. Jeg har skikkelig lyst til å lese indisk litteratur. 4. Jeg elsker indisk mat. Jeg er usikker på hvordan punktene 1 og 2 førte til 3 og 4, men tror det skyldes varmen, svetten og det å utføre hardt fysisk arbeid uten lønn. Etter et kjapt blikk i hyllene fant jeg ut at jeg har en del indisk litteratur stående, men Moshin Hamids roman er den nyeste og absolutt korteste. Solgt! Det blir sommer tikka masala style.

Hvis skrivesperren min blir langvarig, kommer jeg til å perfeksjonere listeformen her på bloggen i sommer. Jeg håper selvfølgelig at det blir unødvendig, selv om jeg mener at man aldri kan få for mange lister over bøker. I så fall lover jeg å komme tilbake med lister over bøker jeg faktisk har lest neste gang. Eventuelt noe annet i agurksjangeren.

Until then: Harry Hole er tilbake!

Snart sommerferie – hva leser man da?

PrinslandHvis alt går som jeg håper, kan jeg ta en slags ferie fra neste uke. Ferie trengs, for jeg har gått glipp av litt for mange fine sommerkvelder i det siste på grunn av jobb. Det har vært en hard kamp mot selvmedlidenhet og anfall av bitterhet, en kamp jeg stort sett har tapt. Så innimellom spanderer jeg litt tid på å fantasere om alt jeg skal lese så snart jeg har tid til å lese igjen. Og blogge, ikke minst. Endelig skal jeg blogge fast igjen, sier jeg til meg selv. Det skal jeg virkelig. Om det blir lettbeint sommerblogg eller superseriøs dybdeblogg, får tiden og temperaturen vise. Jeg starter med det første for å komme i humør på en mandags kveld. En slags oppvarming for å unngå skader.

Men hvor begynner man i bunken når man ikke har fått lest noe på evigheter? Det sier seg selv at bøkene har hopet seg opp i det siste, og jeg kjenner allerede valgets kvaler. Foreløpig satser jeg kombinert på norsk litteratur og dugnad på leseeksemplarer. Hvis jeg skal ha noen bøker å stemme på når Bokbloggerprisen skal deles ut neste år, må jeg ha kandidater å velge mellom. Men jeg har også fått mange leseeksemplarer det siste året som jeg har veldig lyst til å lese før det går råte i dem og onde tunger begynner å kalle dem «moderne klassikere».

Før helgen fikk jeg for eksempel Moshin Hamids Slik blir du styrtrik i Asiatilsendt fra Cappelen Damm. Clementine har anbefalt den her, og hennes anbefalinger får jeg alltid lyst til å følge. Jeg var innom Gyldendal på fredag for å diskutere alt det praktiske rundt Bokbloggertreffet i september (du kommer vel?), og fikk samtidig med meg Gry Hovdenak Strøms debutroman Ordsamleren. Jeg har for lengst perfeksjonert det sultne og lett underernærte uttrykket som forhindrer forlagsfolk fra å sende meg tomhendt ut døra.

Hvis jeg hadde begynt ferien i dag, ville jeg ha lest bøkene umiddelbart. Men det spørs bare om ikke de forflyttes inn i den eviglange køen i løpet av uken; en kø der bøker drar når de dør en langsom kvelningsdød og venter på oppstandelse, muligens forgjeves. Blant de andre leseeksemplarer jeg har hatt liggende en stund er Leif GW Perssons Profitørene fra Schibsted. Jeg likte Grisefesten så godt at Persson står høyt på listen, fremst blant krimforfatterne. Nummer to er Gillian Flynn, som jeg har hørt mye pent om, med debutromanen Åpne sår (Font). Aina Basso er nominert til Nordisk råds barnebokpris med Inn i elden (Samlaget), og jeg har bare hørt bra ting om den også. Mette Karlsviks Prinsland fikk jeg tilsendt fra Magikon i vår, og det er estetisk sett en utrolig forseggjort, spesiell og vakker bok som skiller seg ut. Jeg tror den blir en like spesiell leseropplevelse.

Men fra litt gratis forlagsreklame tilbake til Den Harde Virkeligheten: Aller først skal jeg lese ferdig Strindbergs Det røde rommet. Tidligere i dag påstod jeg dessverre i kommentarfeltet mitt at boken ikke egnet seg for lesing i sommervarmen. Det var en løgn, og det beklager jeg. Det var verken bokens eller sommerens skyld. Feiltakelsen bestod i at jeg hittil har lest innendørs når jeg kunne ha sittet ute, for utendørs gikk det som en lek – selv med solfaktor. Konklusjonen min får bli at sommeren er litteraturens beste venn, og at jeg liker det jeg leser så lenge jeg leser i solen og drikker øl samtidig. Det er nok med bøker som med mennesker: De blir vakrere og vennligere med litt promille. Som igjen er et slags svar på Isabellas spørsmål om hvor man foretrekker å lese, i anledning en giveaway du kan delta i her.

Apropos Strindberg og giveaway: My sincere apologies. Dere strindberglesende lesesirkelfolk: Jeg skal lese innleggene deres snart. Jeg hadde bare en slags plan om å lese boken ferdig først, en plan som kanskje ikke var så god likevel. Men jeg kommer på Strindberg-besøk hos dere snart, snart. Jeg skal også kåre den lykkelige vinner av Nick Hornbys Housekeeping vs. the Dirt snart, snart. Først må jeg bare finne ut hvordan jeg skrur av slow motion-knappen min.

Mens jeg knoter med knapper, bøker og solkrem – hva skal dere andre lese i sommer?

Det røde rommet

det røde rommetJeg kjøpte August Strindbergs Det røde rommet i 2005, det året jeg begynte på master i litteraturvitenskap. Jeg må ha hatt store ambisjoner og generelt god selvtillit for anledningen, for notatene mine viser at jeg i samme periode kjøpte de samlede verkene til Shakespeare og Ibsen, samt romaner av Balzac, Flaubert, Dickens og Steinbeck. Siden har bøkene blitt stående ulest, for det er ikke alt som glitrer som frister like mye. Det røde rommet kjøpte jeg kun på grunn av Strindbergs gode navn og rykte, og jeg har aldri hatt lyst til å lese boken. Det jeg har lest om forfatterskapet hans generelt og Det røde rommet spesielt har fått boken til å virke dørgende kjedelig. Men den er faktisk veldig morsom lesning, og det er ikke Strindbergs feil at jeg bare har rukket å lese 75 sider til i dag. Jeg skriver noen ord likevel, basert på det lille jeg har lest. Er det lesesirkel, så er det lesesirkel.

Romanens hovedperson Arvid Falk er en kuet og unnvikende ung mann med store idealer. Hans femten år eldre bror Carl Nicolaus har fra barndommen opplært ham «til å tro at alle andre mennesker var fortreffelige og han selv et dårlig menneske», og han skal nok komme til å oppdage at ikke alle mennesker er like fortreffelige. Carl Nicolaus har for øvrig visse diktatoriske tilbøyeligheter, og er en pompøs karakter som kunne ha sklidd rett inn i en Dickens-roman. Dickens skal da også være en av Strindbergs inspirasjonskilder, sammen med den franske naturalisten Émile Zola. Foreløpig er det mer frodig Dickens enn traurig fransk naturalisme å spore, men det er mulig nettet snører seg sammen utover i boken. Det røde rommet er i alle fall en politisk og sosial satire som rammer det borgerlige svenske samfunnet i 1870-årene.

Jeg begynner med et lite hjertesukk over at norske forlag altfor sjelden utgir klassikere med fotnoter. Det er egentlig helt nødvendig for å kunne forstå samfunnskritiske romaner fra en tid som leseren ikke er kjent med. Engelske utgaver av klassikerne er stinn av fotnoter og utdypende introduksjoner eller essays, mens Norge er et u-land på det området. Jeg skal ikke spekulere på om det skyldes et norsk litteratursyn der romaners samfunnskritiske funksjon er så til de grader underordnet estetiske vurderinger at innholdet må snakke for seg selv. Det er i alle fall et must med fotnoter når det gjelder satirer, og uten dem får jeg bare med meg halvparten av Strindbergs syrlige stikk mot det svenske borgerskapet. Det gjør dessuten romanen mer tunglest for de uinnvidde, ettersom man sannsynligvis vil føle at Strindberg til tider snakker over hodet på en. Veldig dumt, for Strindberg skriver egentlig ikke spesielt vanskelig, selv om stilen er gammelmodig.

Jeg er veldig svak for gode satirer. Selv om jeg ikke oppfatter rekkevidden av Strindbergs kritikk, ser jeg hvordan han gjør det litterært. Noen av poengene hans er dessuten såpass allmenne at de fremdeles er gyldige, spesielt det som angår forfengelighet, egoisme og kynisme. I et av de første kapitlene beskriver fortelleren hvordan Arvid Falks møte med det svenske embetsverket er, og latterliggjør byråkratenes latskap. Unge Falk lider under en virketrang og en arbeidslyst som blir møtt med fiendtlighet av byrakråter som synes det er slitsomt nok å ha en jobb om de ikke skal måtte gjøre noe i tillegg. Kontorfellesskapet bruker tre uker på å teste ut ulike typer kontorrekvisita, som deretter skal velges gjennom høytidelig og protokollført avstemning. Enhver dissens blir sirlig nedtegnet og arkivert for ettertiden. Jeg tviler på at man må jobbe i staten for å se humoren i den nitidige testingen av papir og pennekniver. (Strindberg er for øvrig ikke nådigere mot forlagsredaktører eller kunstnere.)

Kapitlet «Herrer og hunder» er en type sosial satire som minnet meg om et kapittel fra Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri, der hovedpersonen er på en fest av typen svært eksklusiv i jappetidens Manhattan. Overklassens bekymringer over hvordan de fremstår, hvordan de snakker, hvem de snakker med, og en hel rekke sære sosiale koder skapt for å fremheve status og rikdom på en tilforlatelig måte og gjøre fallgruvene desto større for alle mann. Stikkordet er alltid å si ting man ikke mener, og unngå ærlighet for enhver pris. Kontrasten mellom det som sies og det som tenkes er fantastisk, og satirisk sett er det et av de beste kapitlene jeg har lest noensinne. Men Strindberg lager sin egen variant med Arvid Falks eldre bror Carl Nicolaus, når han inviterer sine to kjøpte venner til middag.

Hans gjester var av den beskaffenhet at han hadde rett til å kreve ikke bare oppmerksomhet og høflighet, men også litt til. De var riktignok bare to, men han syntes ikke om mange mennesker; disse var hans venner, pålitelige, hengivne som hunder, underdanige, behagelige, alltid ladet med smiger og aldri hadde de noen innsigelser. Han kunne nok ha skaffet seg bedre omgang for sine penger, og han hadde også det to ganger om året, da hans fars gamle venner var invitert, men han var oppriktig talt for mye despot til å trives med dem. Imidlertid var klokken tre minutter over syv og noen gjester hadde ikke innfunnet seg. Falk begynte å bli utålmodig. Han var vant til at når han rekvirerte folk, så innfant de seg presis.

Carl Nicolaus har den artige egenskapen at han kjøper venner som oppfører seg slik han krever, og likevel tror han at vennligheten deres er helt oppriktig. Han krever at de beundrer ham skamløst, men tror uforbeholdent på de smigrende ordene. Han er så vidunderlig frekk, arrogant og innbilsk (vertens skål er «skål, mine grisepurker!»), at jeg virkelig håper Strindberg har tenkt å la ham gå i dragsuget sammen med lillebroren. Det er kanskje mer givende å følge en litterær helt inn i en lykkelig slutt, men det er hakket festligere å lese om ufyselige mennesker som får det de fortjener.

Jeg gleder meg uansett til fortsettelsen, og er lettet over endelig å ha funnet en 1001-bok som ikke kommer til å gnage på samvittigheten i 1001 dager. Svensker, altså. De kommer en til unnsetning når en minst forventer det.

Lesesirkel 1001 bøker: Det røde rommet

det røde rommetDenne måneden leser vi August Strindbergs Det røde rommet, utgitt i perioden 1870-1880 som føljetong. Romanen er kjent som den første moderne svenske romanen, og er en politisk og sosial satire som blander Zolas naturalisme med Dickens’ samfunnskritikk. Det røde rommet ble Strindbergs store gjennombrudd som forfatter.

Fra 1001-boken: Romanens helt, den unge idealisten Arvid Falk, sier opp sin stilling i statsadministrasjonen i avsky over den fordervelsen han ser overalt i systemet. Han ønsker å bli forfatter og slutter seg til en gruppe kunstnerbohemer, men kjemper for å befri seg fra sine egne snerpete, puritanske tilbøyeligheter. Falks radikale reformiver dempes gradvis, og han føler seg fristet til å anta det egoistiske livssynet som den konservative journalisten Struve går inn for. Som så ofte hos Strindberg, er det spenningen mellom uforenlige motsetninger som gir beretningen dens kraft.

Jeg har i skrivende stund bare lest 75 sider av boken, men kjenner meg foreløpig ikke igjen i den gørrkjedelige beskrivelsen av den. Jeg synes Strindberg er adskillig nærmere Dickens enn begredelig naturalisme. Boken er mer fengende enn jeg trodde da jeg lot den stå urørt i bokhyllen i åtte år. Men det er mulig kjedsommeligheten hoper seg opp mot slutten, eller at jeg rett og slett er litt for glad i sære romaner fra 1800-tallet. For min del er det den desidert beste lesesirkelboken så langt i år, men så rakk jeg jo ikke Austens Northanger Abbey.

Jeg tror vi blir relativt få som deltar i lesesirkelen denne gangen, og at det bare er den harde lesesirkelkjernen som fremdeles henger med. Det blir nesten som i 2012, og så hyggelig at! Mitt innlegg kommer på søndag, sånn at jeg får lest mest mulig av boken før jeg finner fram adjektivene.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Det røde rommet tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

God helg!