Kategori: John Cleland – Fanny Hill

Fanny Hill og Det sanne kongelige lem

fanny-hill-by-john-clelandEtter at jeg skrev om det å kjøpe pornografisk litteratur – eller Fanny Hill – på Mammutsalget, har jeg blitt en slags autoritet på det pornolitterære feltet på Google. En av de svette og håpefulle pornoentusiastene som havnet på bloggen min, søkte på «porno poirot». Det kan ha vært noen som bare ville gjøre meg glad. Det kan ha vært den frekke barten. Uansett: It made my day.

Fanny Hill, ja. Hvor skal man begynne? Hvis du ikke har lest Porno i bokhandelen allerede, bør du begynne der. Fanny Hill ble lest i en kontekst, og den konteksten var farget av min ydmykelse og skam over å redusere meg selv og min person til en skarve kjøper av porno. (Nå bør jeg ha nevnt porno tilstrekkelig mange ganger til å opprettholde de mer interessante søkene.)

John Clelands pornografiske klassiker fra 1748 er en roman jeg både kan og vil si fryktelig mye om, til tross for at den er så godt som blottet for litterære kvaliteter og er platt og pinlig lesning. Den fortjener klassikerstatus kun fordi den er hundgammel, og fordi den må sammenliknes med andre pornografiske bøker som kvalitativt sett er enda dårligere. Bokens opprinnelige tittel er Memoirs of a Woman of Pleasure, men den er bedre kjent som Fanny Hill – navnet på gledespiken som så raust deler sine erindringer fra horelivet med resten av verden. Hun er sannsynligvis også grunnen til at Fanny er mer enn bare et jentenavn i England.

Blant alt som er sært med boken, er formen det mest iøynefallende. Det er en brevroman, av alle ting. Min utgave er på 233 sider, og består av to ekstremt lange brev fra Fanny til en ukjent kvinnelig mottaker av høy byrd. Her beskriver Fanny hvordan hun som femten år gammelt og foreldreløst gudsord fra landet lures inn i prostitusjonens gleder (på grunn av sin totale uvitenhet, fristende kropp og «naturlige varmblodighet»), før hun ender opp som rik og lykkelig gift mor i en alder av 18.

En meget troverdig historie, med andre ord. Akkurat denne utviklingen utgjør ca 10% av boken. Resten av teksten er dedikert svært detaljerte beskrivelser av nakne mennesker, deres (stort sett) vakre kropper og (stort sett) perfekt koordinerte orgasmer. I hundresiders brev, altså. Men hva vet jeg om brevskrivingens kunst? Dagens mennesker skriver jo aldri brev til hverandre lenger. Dessverre, får en vel si.

Det sanne kongelige lem og naturens søte munn

Da Cleland skrev Fanny Hill på midten av 1700-tallet, kunne man ikke utgi pornografiske bøker uten å risikere fengselsstraff. Clelands kunstneriske visjoner kan ha vært så sterke at han tok sjansen likevel. I stedet for å kalle alle «ting» og «handlinger» ved deres rette navn, benyttet han seg av pussige, komiske og poetiske eufemismer for å få budskapet gjennom. Det vil si: Jeg vet ikke om de mange eufemismene for kjønnsorganer var et forsøk på å unngå sensur, eller bare et mislykket forsøk på å være poetisk. Mislykket var det i alle fall, for Cleland ble belønnet med både fengselsstraff og et velfortjent renommé som dårlig forfatter.

Datidens sensurapparat mente nok at pornografi ikke blir mindre pornografisk selv om man bruker latterlige eufemismer for å beskrive «den ømme fektningen» der «nytelsens sverd» trenger inn i «det dype sår i kroppen». Jeg noterte ivrig mens jeg leste Fanny Hill, og samlet sammen et utvalg av de aller teiteste og mest svulstige eufemismene Cleland bruker.

For Henne: Gledens dal, den kresne fråtseren, den svulmende munn, kjærlighetens tjener, det lille tryllemiddelet, gledens genialt anbragte sentrum, den gloende hete ovnsdør, lystens berg, den mysteriøse målskiven, den skjulte gruve, det åpne pass, naturens nytte og pryd, det nylig åpnede sår, kjærlighetens myke laboratorium, den herlige skatt, naturens yndlingskvarter, den utvalgte vei, leketøy, agnet og hjemme.

For Ham: Det prektige stykke inventar, den harde gjenstanden, den stive senen, den reiste stangen, det fryktinngytende redskap, ulykkesredskapet, den rastløse og stormende gjest, det fyldige instrument, den lange skummende kommandostav, tilstanden bak forhenget, elskovens rambukk, den stive hornaktige brusk, gangeren, det viktigste redskap for nytelse, den søte årsak til klage, den opprørske skøyeren, det ypperste av alle legemidler, den elskede gjest, lystens stolpe, huggert og fienden.

Når Han møter Henne: Den gode gamle handling, det eneste rette botemiddel, elskovens konsert, den sentrale forbindelse, fløyelsstøtet, ha besøk, harmoni mellom kjønnene, sammenstøt mellom kjønnene, å drive inn kilen, stikke sliren helt opp til festet, drive spikeren inn til hodet, omvendte slag fra ambolt mot hammer, festmåltidet og fastere kost.

Det som er like sært med boken er at den er skrevet av en voksen mann, men blir fortalt av en tenåringsjente – sikkert for å underbygge troverdigheten i historien og brevformen. Første del av romanen er en ubeskjeden hyllest til fallosen, eller «skjønnhetens kilde», «naturens uovertrufne mesterverk» og «gledens rette håndtak», som Cleland også liker å kalle den. Hyllesten blir formulert av skjønne lille Fanny, slik alle kvinner ville ha snakket hvis hele verden var en mannlig pornografisk fantasi.

Og nå, frigjort av skjorten, hva så jeg med undring og forbløffelse? Ikke en gutts leketøy eller en manns våpen, men en flaggstang av så enorme dimensjoner at hvis resten av ham skulle svare til den, måtte den ha tilhørt en kjempe. Dens veldige størrelse fikk meg til å rygge tilbake, men likevel kunne jeg ikke uten glede betrakte den, og jeg våget meg til og med til å kjenne på denne veldige lengde, denne enorme bredde av levende elfenben! […] Den sto der, som en kilde til både skrekk og fryd.

Hvis du ikke engang trekker på smilebåndet av det sitatet, vil jeg fremdeles respektere deg som menneske. Men vit at vi aldri kommer til å bli nære venner.

Fanny opplever mye skrekk og fryd i møtet med nakne karer, for de mannlige karakterene er så velskapte og velutrustede at det grenser til en funksjonshemning. De er unge, kjekke, friske, sterke, rike og blide, og alle som én i besittelse av det Cleland gjerne omtaler som «en stiv, sterk maskin». Alternativt en hard maskin, en enorm maskin eller en rasende maskin. Eller de har et «spent våpen». Et fryktelig våpen. Et potensielt farlig og ødeleggende våpen. Det er synd at Cleland aldri fikk oppleve atombomben. Jeg tror han hadde likt den.

De kvinnelige karakterene er like unge, vakre og blide som sine mannlige motstykker. Kvinnenes problem er bare at «den ømtålige delen» ikke på noen måte passer til herrenes «hovedgjenstand». «Den hete og utilstrekkelige åpningen» er nettopp det: Svært villig og lysten på «besøk», men Alas! så altfor liten.

I mellomtiden ga den myke, trange passasjen gradvis etter, og spente seg ut så langt som mulig på grunn av det tykke, stive lemmet, og jeg kjente på en gang den vidunderligste fryd og smerte ved utvidelsen idet han slapp halvveis inn. Her hjalp hans iver etter å trenge lengre inn ham ikke en tomme, for mens han nølte der, ble han innhentet av nytelsens høydepunkt, og den varme, dype foldens stramme trykk presset ut av ham den ekstatiske utgytelse ennå før jeg var klar til å møte den, forsinket som jeg var av den smerte jeg hadde måttet holde ut under kampen på grunn av hans våpens uutholdelige størrelse, selv om det ennå ikke var inne med mer enn halve lengden.

Legg merke til hvordan Cleland forsøker å distrahere leseren fra den altfor tidlige utløsningen ved å fremheve den formidable størrelsen på våpenet to ganger i de to siste linjene. Hvis våpenet bare er stort og prangende nok, er det tilsynelatende ingen som bryr seg om hvordan det virker. Ja vel, ja. Da sier vi det sånn. For fredens skyld.

Krigføring, feite folk og homser

I den grad første del av Fanny Hill kan sies å ha et plott, så handler det om hvordan man skal få plundret den mannlige kamel gjennom det kvinnelige nåløye uten at noen får varige mén. Det er nok derfor Cleland så ofte bruker militær terminologi for å beskrive den utmattende og omstendelige prosedyren når «den rødtoppede stridsmann» skal forsøke å innta «Hovedfestningen». Sex er ikke bare sex, skjønner du. Det er Napoleon med sin hær, og en storstilt invasjon av hylende, ekstatiske og blødende jomfruer. Cleland bruker aldri ordet samleie. Istedet bruker han ord som krigstjeneste, hovedangrepet, stormløpet, invasjonen, striden, gjentatte trefninger (hvis våpenet virker da), blokaden, det ømme angrep, angrepet på slagmarken, operasjonen og kroppslig arbeid.

Du har selvfølgelig allerede gjettet det, men John Cleland var altså soldat fra han var 19 til 30 år, i Bombay. Gudene må vite hva slags krigføring han var involvert i der. For min del minnet sitatet over meg mest om hvordan det var å kjempe seg gjennom de første hundre sidene av Herman Melvilles Moby Dick. Jeg var veldig motivert, men møtte så hard motstand at jeg ga opp før jeg var halvveis. I likhet med Fannys kavaler.

Clelands klamme fascinasjon for store peniser og trange jomfruer minnet meg også om et sitat fra Matias Faldbakkens Macht und Rebel, der karakteren Feiten har skrevet en upublisert roman med tittelen «Den Lille Lille Pike og den Store Store Penis», som på mange måter er det Fanny Hill handler om.

Boken var i sannhet en ren masturbasjonsroman, og det kommer veldig tydelig frem at Feiten verken – i motsetning til sine ønsker og drømmer – a) noensinne har hatt hendene på en liten liten pike, eller b) på noen måte er i besittelse av en stor stor penis. Noe vi alle vet at feite folk sjelden har.

Beskrivelsen passet så godt på inntrykket jeg fikk av forfatteren bak Fanny Hill at jeg antok at romanen var Clelands måte å fantasere seg fram til noe han aldri kunne få lagt labbene (eller snabben) på i virkeligheten.

Men teorien ble alvorlig utfordret da jeg leste om Clelands liv på wikipedia, som konkluderer (noe smålig) med at Cleland tvert imot var homofil, fordi han a) var ugift og bodde alene, b) var bitter og forhatt av alle, c) hadde en eldgammel og stygg kvinnelig tjener, d) hadde skapt en kvinnelig karakter som elsket store peniser, og e) ble uvenner med en venn som hadde skrevet en positiv pamflett om homofili. Hvis ikke det er grundig bevisførsel for seksuell legning, så vet ikke jeg. Wikipedia bekrefter med andre ord det verden alltid har visst: Kjipe folk er alltid homser.

Likevel tillater jeg meg å la tvilen komme Cleland til gode, ut fra tanken om at det ene usaklige argumentet slår det andre i hjel, basert på noe så vilkårlig som intertekstuell enighet mellom Faldbakken og Cleland om feite menns penisstørrelse:

[Våpenets] enorme lengde, som ikke sto i forhold til dets bredde, var så meget mer overraskende som denne størrelsen vanligvis ikke finnes hos folk av hans korpulente habitus.

Hva man ikke lærer av å lese romaner! Det beste argumentet jeg har for at Cleland var hetero, er likevel at han gjennom hele Fanny Hill vender tilbake til en slags snodig idé om at kvinner «smelter hen i henrykkelse» av mannens utløsning. Det skal visstnok fungere som en lindrende balsam med enten brannslukkende eller orgasmefremmende egenskaper. Det er enten det lille ekstra kvinnen trenger for å nå ekstase, eller det som skal til for å roe ned den prekære brannen som truer med å drive henne til vanvidd. Jeg tror nesten man må være hetero for å få sånne innfall. Enten man har kriget i Bombay eller ikke.

Sex og singelliv i 1700-tallets London

Men Fanny Hill er mye mer enn en pinlig mannlig seksuell fantasi. Mye, mye mer. Det er også en typisk britisk 1700-tallsroman, og jeg vedder på at Cleland har latt seg inspirere av Daniel Defoes Moll Flanders (1722). Begge bøkene er forresten på 1001-listen, så du bør følge godt med hvis du velger din lektyre derfra.

Den kvinnelige hovedpersonen Moll er mindre seksuelt eksplisitt enn Fanny, men skriver ned alle sine skammelige eventyr under påskudd av å være en nyfrelst angrende synder. Det var sånn man gjorde det på 1700-tallet for å kunne skrive om livet på skråplanet; man lot som om man bekjente sine pikante og forlokkende synder fordi man angret så fælt, for da kunne man ikke beskyldes for å korrumpere leserens moral mens man underholdt dem med historier fra sitt umoralske liv. For moralen var jo tydelig nok den, bare man snakket hardt nok om hvor mye man angret på det deilige kriminelle livet man hadde levd.

Moll Flanders’ femhundresiders beskrivelse av sitt lastefulle, kjempemorsomme og superspennende liv er full av forsikringer om at hun angrer på alt sammen, og hyppige advarsler til leseren om aldri å vike en tomme fra den smale sti. Den komplette tittelen til Moll Flanders oppsummerer hennes lastefulle CV (og hele plottet):

The Fortunes and Misfortunes of the Famous Moll Flanders, &c. Who was Born in Newgate, and during a Life of continu’d Variety for Threescore Years, besides her Childhood, was Twelve Year a Whore, five times a Wife (whereof once to her own Brother), Twelve Year a Thief, Eight Year a Transported Felon in Virginia, at last grew Rich, liv’d Honest, and died a Penitent. Written from her own Memorandums.

Fanny gjør omtrent det samme med sin fortelling. Etter å ha tatt en grundig gjennomgang av sine tre år som gledespike, der Fanny har gledet seg mye og ofte, runder hun av historien med å si at hun nå er godt gift, lykkelig mor og anstendig kvinne. Da er hun hele 18 år gammel, og avslutter med en glødende moralpreken om at Dyden alltid er bedre enn Lasten, og at Lastens nytelse alltid vil komme til kort for Dydens sødme. Joda. Det er en dyp og tankevekkende innsikt som gis ekstra tyngde når den kommer fra en tenåring. Spesielt en tenåring som etter å ha spriket med beina for penger i tre år gifter seg med mannen som tok dyden hennes og uansett ga henne den aller største tilfredsstillelsen. Han har til og med lepper som svulmer røde og hovne som etter et bistikk!

Men ok. Fanny Hill skal få massevis av poeng for at Fanny har det mye gøyere enn lille persille Emily i Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho (1794). Emily vansmekter dydig i fangenskap på Udolpho mens kjæresten hennes hygger seg på bordell i Paris. Fanny får derimot være med på moroa og leve et bekymringsløst sex og singelliv i London i et par år før hun går lei av uforpliktende gladsex og gifter seg med kjæresten, som neppe har hatt det like gøy i fangenskap i Karibien. Hun legger ikke skjul på noe av det hun har gjort, heller. Hun virker ikke engang spesielt flau over alle tilståelsene. Men som hun sier det selv: «Jeg må tilstå at den dypere tankevirksomhet på den tiden ikke hørte til min karakter». No shit.

Kanskje skyldes kjærestens tålmodighet at Fanny på dette tidspunktet er stinn av penger, mens kjærestens eneste kapital er en vakker kropp, et kjærlig og samarbeidsvillig lynne, og svulmende røde lepper. Likevel virker det som om et-eller-annet kjønnsmessig er snudd på hodet her. Det virker som om kvinnelige romankarakterer på 1700-tallet hadde mye mer tilfredsstillende, spennende og givende (sex)liv når de ble skapt av mannlige forfattere. Når de ble skapt av kvinnelige forfattere, satt de bare og broderte duker til misjonsbasaren og gispet forskrekket over den ukristelig høye prisen på damask. Uten et kongelig lem i sikte.

Cleland slår virkelig et slag for kvinner, han skal ha for det. Det som er både søtt og sjarmerende med Fanny Hill, er at den er en slags kvinnelig seksuell oppvekstroman. Fannys oppvåkning dokumenteres iherdig, og gjentas gjennom fortellinger fra hennes venninner i bordellet om deres tidlige erfaringer. Det som går igjen i de unge kvinnenes historier, er at de har vokst opp i et overbeskyttet miljø og derfor ikke har noen anelse om hva seksualitet innebærer. Den seksuelle oppvåkningen kommer enten gjennom en for dem helt uforklarlig opphisselse og fysisk lengsel etter noe de ikke vet hva er. Eller den våkner når de tilfeldigvis kommer i kontakt med en naken mann og blir helt bestyrtet over hva de ser. De blir helt sjokkert over at menn er så annerledes skapt enn kvinner, men vet umiddelbart hva de vil.

Fraværet av beskjedenhet, skamfølelse og tvil gjør seksualiteten påfallende positivt ladet. Her er Cleland for eksempel nådeløs mot menn som ikke klarer å tilfredsstille kvinner, og finner på ondskapsfulle penisvitser for å rakke ned på dem. Voldtekt eller tvang har han heller ikke sansen for, og han er veldig opptatt av gjensidig tiltrekning og nytelse.

En annen ting som var ganske interessant å finne i en roman om gledespiker på horehus, er to tilfeller hvor kvinner faktisk betaler menn for sex. Fannys slitne, gamle og fæle første horemamma ligger med en ung, kjekk soldat, og leseren (dvs jeg) lurer oppriktig talt på om han ikke har bedre kvinner å bruke lommepengene sine på. Før hun finner fram sedlene og takker for god service. I sitt eget horehus. Veldig stilig.

Fanny skaffer seg tidlig en rik elsker, men blir kastet på dør etter at hun i smug tar seg en fattig elsker som hun betaler med pengene fra den rike elskeren. Det er hun som forfører ham, og gir ham penger han kan kjøpe seg noe fint for. Når de blir oppdaget, er det hun som tar på seg skylden, sånn at den uskyldige og naive stakkaren skal slippe billigere unna. Mellom oss er han ikke så skarp, stakkar. Det er forresten han med den digre flaggstangen i første sitat. Fanny har mye moro med ham.

Det er noe ved romanen som minner meg om en gammeldags versjon av Sex and the City. Fanny lever nokså fritt, hun har sex med hvem hun vil, hun har sin egen leilighet og tjener sine egne penger. Når hun gifter seg er hun egentlig en fallen kvinne, men mannen hennes elsker henne like høyt for det. Hun sitter på pengesekken og trenger ikke en mann til å forsørge seg. Hun gifter seg av kjærlighet.

Man kan sikkert kritisere Cleland for å forherlige et tvilsomt yrke. Men siden Fanny Hill ikke er en realistisk roman som forsøker å gi et korrekt bilde av virkeligheten, viser han istedet hvordan ting burde eller kunne være, ut fra de snevre mulighetene som fantes for kvinner på 1700-tallet. Cleland gir en svært positivt ladet fremstilling av kvinnelig seksualitet, sammenliknet med for eksempel Pauline Réages gyselige Historien om O, som er en studie i fornedrelse, ydmykelse og seksuell vold.

Misjonæren

Det som ikke er umiddelbart synlig i romanen – på grunn av prostitusjon, trange jomfruer og generelt pornografisk innhold – er at den faktisk er ganske konservativt innstilt til sex. Romanen er for eksempel en hyllest til misjonærstillingen. Alt som foregår utenom den er tilsynelatende ikke verdt å kjenne til. Det Fanny og vennene hennes gjør når de virkelig skal være vågale og eksperimentelle, er ifølge moderne dagsaviser et dørgende kjedelig minimum hvis man vil unngå å være en skikkelig taper på soverommet. I Fanny Hill er sex både gøy og spennende, selv i misjonærstillingen. I dag er vi ikke helt der. Vi trenger seksualundervisning, ukentlige instrukser i massemediene og multifunksjonelle hjelpemidler for å konkludere med at sex likevel er dritkjedelig og et slit uten like. Ikke har vi tid, heller.

Også Clelands seksuelle hierarki er ganske tydelig, og han har klare moralske begreper om hva som er greit og ikke greit. Øverst troner kjærligheten og forelskelsen. Deretter kommer sex mellom menn og kvinner som er noenlunde jevnaldrende (dvs unge), like vakre og på samme sosiale nivå. Deretter kommer menn og kvinner som ikke er like gamle, vakre eller rike, der penger må strømme nedover i systemet for å skape seksuell balanse. Så har vi sex mellom to kvinner, og flere par som har sex i samme rom mens andre ser på. Det siste er greit ifølge Cleland, så lenge man konverserer høflig og dannet med hverandre i pausene:

Da han hadde trukket seg ut, reiste Emily seg, og vi flokket oss omkring henne med gratulasjoner og andre småtjenester, for det må huskes at selv om all bluferdighet og tilbakeholdenhet var bannlyst under utøvelsen av disse nytelser, holdt man strengt på høflighet og gode manerer.

Der har du briter i et nøtteskall. Det eneste folkeslaget i verden som er troende til å utvikle en egen etikette for orgier. Stivt er vel et stikkord her. Jeg leste oversettelsen, ikke originalen, men vil tro at Clelands tips til hva menn skal si til kvinner etter et … festmåltid som … smakte, er noe à la:

I am very much obliged to you, Madam. Please allow me to compliment you on the exquisite tightness of your little treasure. My fierce weapon was quite happy to make its acquaintance. Might I suggest we schedule an appointment for another invasion of my armed forces into the unguarded territory of your valley of joy?

Det som derimot ikke er greit er å ha sex med ukjente utenfor hjemmets (eller bordellets) fire vegger, der sex med en kjekk fremmed likevel er å foretrekke fremfor sex med en stygg fremmed. Voldtekt er heller ikke bra, eller sex uten gjensidig lyst og samtykke. Cleland anbefaler å unngå sex med mennesker som er eldre enn tredve år, med mindre de er usedvanlig snille eller rike. Så kommer fetisjene inn, og Cleland liker dem ikke. Menn som liker å børste kvinnehår er patetiske, de som liker SM er noen ynkelige stakkarer. Om SM sier Fanny følgende:

Vanligvis pleier denne smaken å angripe personer som ved sin alder nødsages til å søke sin tilflukt til denne typen av eksperimenter, som skal få deres trege safter til å sirkulere raskere, og gi stimulans og pirring av de hendøende sanser.

Huff da. In your face, Fifty Shades.

Men aller verst er homsene. Her fant jeg de aller største (ufrivillig) komiske øyeblikkene i romanen. Fanny har hele tiden referert til riktig åpning og feil åpning, og proklamerer til slutt at hun ikke forstår hvordan det er mulig for mennesker å få slike lyster, «som ikke bare var aldeles motbydelige og absurde, men til og med umulige å få tilfredsstilt», fordi det er «fysisk umulig å gjennomføre et slikt misforhold». Denne presise vurderingen av anatomiske begrensninger kommer altså fra en jentunge som nylig har brukt to år av sitt liv og to hundre romansider på å kjempe imot fysisk umulige misforhold når den Store Store Penis skal inn i den Lille Lille Pike.

Enda bedre blir det når Fanny et par uker senere spionerer nysgjerrig på to forelskede unggutter på et vertshus, og oppdager at alt går «glatt og ubesværet og uten noe motstand». I stedet for å vurdere om hun kanskje har trukket forhastede slutninger om naturens misforhold, spionerer hun ferdig kun fordi hun vil anmelde dem og få dem straffet for sine kriminelle gjerninger. Tenk det. Vellystige lille Fanny Hill kommer rett fra det hemmelige bordellet der hun har solgt sex i årevis fordi hun liker det så godt, og blir på et blunk seksualmoralens høye vokter. Heldigvis for de forelskede guttene snubler Fanny i sine ivrige små tysterbein på vei ned fra spionposten sin, og klasker det rettenkende og vakre lille hodet sitt i gulvet så hardt at hun besvimer.

Det første hun gjør etter denne episoden, er for øvrig å hjelpe venninnen Louisa med å forføre en psykisk utviklingshemmet gutt – eller «kyllinghjernen», som de kaller ham – for å få brakt på det rene hvorvidt det er noe i ordspillet «en dåres spire er damens leketøy». Svaret er visstnok ja: «Dette instrumentet kunne jo ha fortjent å bli utstilt for penger. Dets enorme hode lignet i form og farve et middels stort sauehjerte, og man kunne makelig ha slått terning på dets brede rygg.»

Cleland liker altså å gjøre narr av folks kjønnsorganer. Aller mest fornøyd er han når han får knyttet kjønnsorganenes utseende og funksjon med eierens personlighet. Jeg tror Cleland prøver å lage en slags pornografisk versjon av frenologien, der kule folk har lekre og perfekte kjønnsorganer, mens kjipe folk har stygge og defekte. Men jeg er ikke bedre enn at jeg gapskrattet høyest og lengst over Clelands nedrigste kjønnsorganvitser.

Om SM-tilhengeren: «Jeg rettet naturligvis blikket mot den lunefulle mester, for hvis skyld alle disse forberedelsene ble gjort, men oppdaget at den syntes nesten som sunket inn i kroppen og knapt nok viste sin spiss utenfor den busk av mørke krøller som dekket disse delene. Det var som når man ser en gjerdesmutt stikke hodet opp gjennom gresset.»

Om den stakkarslige jomfrujegeren: «Jeg rakk imidlertid å få et glimt av en person som langt fra lovet en så mandig opptreden som stormen av en jomfrudom i alminnelighet krever. Hans svakelige, tæringssyke utseende minte mer om en invalid som ble tvunget til tjeneste, enn om en mann som frivillig hadde meldt seg til det vanskelige oppdraget […] hans maskin, som var av en størrelse som glir ut og inn uten at man merker det.»

Om den eldre horemammaen: «Hele det ulekre landskapet lå åpnet for mitt syn: En bred, tykkmunnet spalte, overskygget av en gråsprengt dusk, som så ut som en tiggerskål som ble rakt frem for å bli fylt […] Da han nå vendte ryggen mot meg, kunne jeg bare ta for gitt at han var oppslukt, å dømme etter den retning bevegelsene hans tok og det umulige i å bomme på et så betydelig mål.»

Pinlige eufemismer

Fanny Hill er en gullgruve (pun intended) for de av oss som brukte store deler av studietiden på å fordype oss i et fagfelt det er komplett umulig å stryke i, nemlig feministisk fallosteori. Den går kort sagt ut på at hele verden er et eneste digert fallossymbol, og at all vestlig tenkning er en tilbedelse ved Fallosens alter. Jo mer fantasifulle og omfattende (konspirasjons)teorier man klarer å finne på, desto høyere karakter får man. Selv var jeg bittelitt skeptisk til teoriene, siden jeg ikke kan skjønne annet enn at teorier om fallosens verdensherredømme er med på å sikre nettopp fallosens verdensherredømme.

Etter å ha lest Fanny Hill klarer jeg ikke å bestemme meg for om alle fallosteoriene er helt korrekte, eller om feministene bare har forlest seg på Fanny Hill. Cleland beviser i alle fall at det ikke finnes noen ord som ikke kan gis en seksuell undertone bare karakterene er tilstrekkelig nakne og kåte. Det er ikke bare uttrykk som «å ha grep om», «nå målet» og «møte motstand» som får en uvant grov betydning. Også enkeltord som redskap, gjenstand, instrument, sår, åpning, sentrum, gjest, besøk og hjemme får en seksuell funksjon. Hvis man skal dømme ut fra Fanny Hill, er både språket og verden ufattelig sexy.

Pussig nok får alle disse ordene meg bare til å tenke på alternative barneboktitler: Harry Potter og Den skjulte gruve. Nancy Drew og mysteriet med Den skummende kommandostav. Tassen i Gledens dal. Om ikke annet viser Cleland at alt kan handle om sex bare man har den rette innstillingen.

Vanligvis pleier jeg å si noe om hvordan leseropplevelsen var, men akkurat i dette tilfellet står jeg over. Utgaven min er full av blyantstreker i margen der Cleland er ekstra teit og komisk, og det aner meg at man ikke skal lese pornografisk litteratur med notatblokk og blyant i hendene. Men sex er nå en gang sånn at det er bedre å gjøre det selv enn å se andre gjøre det. I motsetning til for eksempel husarbeid, som fungerer stikk motsatt.

Derfor kan jeg ikke anbefale boken til noen, egentlig. Jeg tror du skal være bra desperat og underernært på erotikk for å oppleve boken som en kilde til seksuell inspirasjon. Som klassiker gjør Fanny Hill skam på den fenomenale 1700-tallslitteraturen. Den har ingen underholdningsverdi. Eller vent, det har den. Det er jo litt morsomt at Fanny beskrives som naken, for deretter å kle av seg morgenkåpe, tøfler, snøreliv, underskjørt og underkjole med hette. Men hvis du er som meg, må selv erotisk litteratur fylle visse litterære kvalitetskriterier for å virke opphissende:

Dårlig språk = No deal.

Advertisements

Porno i bokhandelen

Fanny HillKlær skaper folk. Du er hva du spiser. Si meg hvilke bøker du leser, og jeg skal si deg hvem du er. Det har nettopp vært Mammutsalg igjen, og jeg klarte såvidt å berge meg gjennom det hele uten å pådra meg litteraturvitenskapelig posttraumatisk stressyndrom.

Mammutsalget burde egentlig ha vært grei skuring, for jeg syntes ikke utvalget i år var særlig spennende. Dessuten var bøkene altfor dyre. Når man har bokblogget en stund og vennet seg til å få årets bøker gratis tilsendt fra forlagene, virker ikke fjorårets bøker til halv pris særlig forlokkende lenger. Men så hadde jeg da også de aller fleste bokutgivelsene i verdenshistorien hjemme i stua allerede, minus to Mammut-titler fra 1001-listen over bøker man må lese før man dør: Fjodor Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp (1864) og John Clelands Fanny Hill (1748).

I retrospekt innser jeg at jeg burde ha gjort en større innsats for å kjøpe bøkene samme dag, i samme bokhandel, samlet. Dostojevskij og Cleland, to klassiske herrer. For den raffinerte litterære smak. For connaisseuren. Med Dostojevskij & Cleland under armen kunne jeg ha spasert passe distré bort til kassen med et fordypet og umiskjennelig intellektuelt uttrykk i ansiktet og gjort det klinkende klart for all verden at jeg er en kresen og uhyre velskolert leser som helst bare leser litteratur utgitt før 1800, men selvfølgelig er villig til å gjøre et unntak for Dostojevskij, den berømte russeren.

Eventuelt at jeg – tross min relativt unge alder – har pløyd meg gjennom alt av Dostojevskijs skrifter bortsett fra hans mer obskure ungdomsverker, og på fritiden også er klar til å foreta en lingvistisk analyse av den eldre erotiske litteraturens bruk av eufemismer for kjønnsorganer i bevegelse. Jeg kunne ha antydet at jeg er en leser som – tross min relativt unge alder – tar anstøt av moderne litteratur fordi den er for triviell, og fordi den mangler nødvendig tyngde til – hva skal man si – å ha noen betydning for menneskehetens videre utvikling mot åndelig, språklig og moralsk perfeksjon.

I stedet for å virkeliggjøre denne fantasien om sublim selvfremstilling som universitetets hjernevaskprogram innprenter i enhver litteraturviter, ville skjebnen ha det til at jeg fikk tak i Dostojevskijs bok på salgets første dag, og måtte innom en annen bokhandel senere for å få tak i Cleland. I min indre verden var Cleland fremdeles Cleland; den andre halvdelen av de klassiske herrene Dostojevskij & Cleland; udødelige gentlemen, litteraturhistoriske klenodier og 1001-listekryss.

Inntil jeg så forsiden på Fanny Hill, der det står hvitt på svart at «pornoen ikke bare må nytes i hemmelighet under dyna», og skjønte at jeg var i ferd med å kjøpe porno. Pornografi, altså, ikke erotikk, men in your face porno. Ved personlig frammøte. Over disk. Uten Dostojevskij-alibi. Uten frakk i nøytrale beigetoner og sort hatt jeg kunne trekke ned over skamfulle solbrilledekkede øyne. Uten noe identitetskort på brystet som viste at jeg er en seriøs litteraturviter som har forpliktet meg til den vestlige kanon og 1001-listen, og ingen pervers litteraturmisbruker med dårlig smak. Jeg var i ferd med å gå bort til kassen med bok i hånd og si, indirekte og uten ord: «Jeg er veldig kåt, og ser frem til å bli tilfredsstilt av denne boken. Ja takk, jeg vil gjerne ha pose.»

Jeg har ingen tidligere erfaring med å kjøpe pornografi, og ville ikke ha visst hvordan disse tingene fungerte hvis jeg ikke nylig hadde lest Mikael Niemis helt fantastiske og på alle måter spektakulert morsomme roman Populærmusikk fra Vittula, hvor Niemis hovedperson Matti innvier leseren i pornografikundens comme-il-faut:

«En ettermiddag mot slutten av vårterminen lå jeg på senga og bladde i et nummer av Lektyr. Jeg hadde kjøpt det i smug på en tur til Luleå, hvor ingen kjente meg og ingen kunne lage ubehageligheter. Det fantes ikke noe verre enn megetsigende blikk fra middelaldrende krølltangkjerringer på Konsum, som kjente både mamma og pappa og selv hadde søte døtre i parallellklassene. Å kjøpe Lektyr var det samme som å innrømme at man var kåt. Og dermed blottstilte man seg, kom på defensiven og risikerte å rødme og begynne å hakke og stamme.»

Akkurat dette sitatet slo ned i meg da jeg stod der med boken i hånden og kjente tilløp til panikk. Jeg pleier ellers aldri å rødme, hakke eller stamme, men så kjøper jeg da som sagt heller aldri pornografi. Jeg rødmet skrekkslagent bare ved tanken på å skulle spasere bort til kassen med den enslige Fanny Hill i hånden, som om det eneste som fristet meg i en bokhandel med tusenvis av bøker var en bok med en rompe på forsiden. På grunn av Mikael Niemi visste jeg nøyaktig hva de andre i bokhandelen ville tenke om mitt valg av litteratur. «Hun kom hit ens ærend for å kjøpe en bok om prostitusjonens gleder!»

Er det så farlig da? spør du sikkert. Er ikke jeg en moderne og frigjort kvinne i min beste alder som kan kjøpe så mye porno jeg bare vil? Joda. I prinsippet er jeg det. I prinsippet er jeg i tillegg en liberal feminist som i enhver prinsipiell diskusjon vil forsvare enhver kvinnes prinsipielle rett til å søke seksuell tilfredsstillelse gjennom trykte og solid innbundne medier. Og jeg både kan og vil forsvare denne prinsipielle retten så lenge jeg ikke blir mistenkt for å være en slik vellystig kvinne selv. Så fort det skjer, begår jeg mytteri i egne rekker og overlater frivole kvinner til å tale sin egen sak. Prinsipper har man nemlig bare i fredstid, inntil det blir hett rundt ørene. Politikerens første bud.

Jeg er riktignok en moderne kvinne, men først og fremst er jeg akademiker. Som alle vet er akademikere mennesker med litt skjøre, følsomme sinn som tenker seksualitet som et rent esoterisk og potensielt transcendentalt fenomen. Vi er mennesker som blir lettere forvirret når det er snakk om forplantning og kropp, og tenker «kropp? hvilken kropp? ah, du mener det uinteressante og litt plagsomme vedhenget som hjernen min drasser rundt på?» Vi har ingenting imot kjønnsdrift, for all del. Men for oss handler kjønnsdrift primært om den harmoniske symbiosen som en sjelden gang oppstår mellom alfabetet og vellykket mental stimuli, og er derfor så uunngåelig intimt at det er pinlig å snakke om.

Men bare så det er sagt: Hvis jeg hadde kjøpt Fanny Hill for å lese den under dyna, ville jeg ha gjort det med hevet hode, uten å rødme, hakke eller stamme. Ikke minst ville jeg ha bestilt den i posten under falskt navn fra et asiatisk firma som leverer varene i umerkede brune konvolutter. Det jeg ikke kan takle, er at vilt fremmede mennesker i bokhandelen gjør seg opp skitne tanker om hvorfor, hvor og hvordan jeg vil lese Fanny Hill. Men dessverre er det nettopp det de gjør, ettersom jeg lever i en verden der folk til og med dømmer andres seksualliv ut fra bredden på sengene de kjøper, som Michel Houellebecq avslører i Utvidelse av kampsonen:

«Å kjøpe en enkeltseng er det samme som å innrømme offentlig at man ikke har noe seksualliv, og at man ikke regner med å få det i overskuelig eller endog i uoverskuelig framtid (for en seng holder lenge i våre dager, langt utover garantitiden; det er snakk om fem eller ti år, kanskje til og med tjue år; det er en alvorlig investering, som praktisk talt binder deg for resten av livet; man vet bare så altfor godt at senger i gjennomsnitt varer mye lenger enn ekteskap). Selv det å kjøpe en 1,40-seng virker litt småborgerlig og knuslete; i selgerens øyne er det egentlig kun 1,60-senger som gjelder; kjøper du en 1,60-seng har du vunnet deres respekt, deres aktelse, kanskje får du til og med et lurt lite smil på kjøpet; det får du kun for 1,60-senger.»

Hva er det da jeg innrømmer ved å kjøpe Fanny Hill? Bortsett fra at jeg er kåt, som Mikael Niemi allerede har bevist. Innrømmer jeg at jeg har et seksualliv, eller at jeg ikke har et seksualliv? At jeg skulle ønske at jeg hadde et seksualliv, eller at jeg har et seksualliv som jeg skulle ønske var bedre? Eller er pornografisk litteratur for de som allerede har et perfekt seksualliv? Nei, selvfølgelig er det ikke det, da hadde man valgt praksis over teori hver eneste gang. Jeg kan derfor ikke skjønne annet enn at det å kjøpe pornografiske bøker er å innrømme offentlig at man liker sex, men ikke får det helt til. Det er en slags offentlig tilståelse av ens egen seksuelle utilstrekkelighet. Eventuelt at man er akkurat som karakterene i boken; helt umettelig, får aldri nok. Your choice.

Ærlig talt vet jeg ikke hva jeg foretrekker at folk skal tenke om meg hvis de først skal spekulere – noe jeg takket være Niemi og Houellebecq vet med sikkerhet at de gjør. Men jeg forsonet meg på et vis med tanken på den ti meter lange Canossagangen til kassen. Da jeg la boken på disken hadde imidlertid en annen gruoppvekkende tanke dukket opp, og den var enda verre: At jeg – seksuelt utilstrekkelig eller ikke – risikerte å bli oppfattet som et menneske med dårlig smak i litteratur.

Jeg kan tåle mye her i livet, så lenge krenkelsene rammer meg som menneske, og ikke som litterat. Men grensen min går ved å bli oppfattet som en tilhenger av disse «bend over, spank me»-bøkene som er så i vinden for tiden. Det er mye bedre at folk tror jeg har et utilstrekkelig seksualliv enn at de tror mitt begrep om litterær kvalitet handler om at the juicy bits i bøker må være så juicy som overhodet mulig, og at jeg skumleser alt annet. Jeg begynte nesten å grine foran kassen fordi noen kunne tro at jeg frivillig har lest Fifty Shades of Grey i tre bind og likt det så godt at jeg vil ha mer. At jeg er blant kvinnene som siteres på pornografiske bokomslag med gullkorn som: «Hvis du likte Fifty Shades, vil du elske denne!» Og virkelig mener det.

Hvordan det gikk til slutt? Tja. Før jeg hadde rukket å stamme fram at «boken er en … eh … gave til en venninne», begynte mannen i kassen å snakke om det eneste han var interessert i her i verden, nemlig været. Hva han mente om mitt seksualliv og min smak i litteratur må ha blitt borte for ham midt oppi de meteorologiske rapportene hans. Han hadde rett og slett så mye på hjertet om været at han ikke lot meg gå. Han fortalte meg at han fremdeles kunne huske sommeren 1964 i Bodø, med temperaturer, nedbør og vindretning, og lurte på om jeg også husket hvor fantastisk den sommeren var? Ettersom jeg er født i 1980, var svaret nei.

Men spørsmålet hans var en lettelse. Jeg mener, hvis en mann kan stå en halv meter unna meg og spørre oppriktig om jeg nærmer meg seksti år, lever han sannsynligvis i sin egen verden. Hvis jeg er riktig heldig, lever han i en type avseksualisert verden der Niemi & Houellebecqs kjøpslov ikke gjelder. De skriver tross alt om virkelighetens verden, og jeg fikk ikke inntrykk av at mannens grep om virkeligheten var spesielt solid. For alt jeg vet har han aldri hørt om seksualitet, verken i eller utenfor litteraturen.

Så jeg konkluderer med at jeg slapp unna med skrekken. Jeg har kjøpt pornografisk litteratur for første og siste gang i mitt liv, og fått meg en lærepenge. Du bør derfor glede deg til min lingvistiske analyse av Fanny Hills eufemismer for kjønnsorganer i bevegelse, for det blir med den ene analysen. Boken skal selvfølgelig leses med begge hender godt plantet over dyna. Etter dette innlegget tør jeg ikke annet.