Kategori: Erich Maria Remarque – Intet nytt fra Vestfronten

Lesesirkelbok mai: Intet nytt fra Vestfronten

untitledI år markeres hundreårsjubileet for utbruddet av første verdenskrig. Da passer det bra å få med seg Erich Maria Remarques roman Intet nytt fra Vestfronten. Dette må være den lesesirkelboken med best timing så langt, for Gyldendal utga boken på nytt for en knapp måned siden. Så slipper noen å spekulere på hvilket antikvariat eller bibliotekhvelv man eventuelt blir nødt til å saumfare for å få tak i boken. Lesesirkelen 1001 bøker, for en gangs skyld aktuell! Ikke verst. Den norske utgaven er oversatt fra tysk av Ragnar Kvam, med etterord av Helge Jordheim.

Gyldendal sendte meg et eksemplar av boken, og den skal leses nå i mai. Jeg elsker krigsbøker, og ser frem til fordypningen i krig, død og elendighet. Første verdenskrig er imidlertid underrepresentert i bokhyllen min og repertoaret mitt. Jeg kommer i farten bare på at jeg har lest Ernest Hemingways A Farewell to Arms fra den første krigen. Det kan da ikke stemme, jeg som har studert tysk og alt. Jeg frykter at hukommelsen min driver underslag av bøker.

Om Intet nytt fra Vestfronten skriver Gyldendal:

«Tyskland, 1914. Første verdenskrig har begynt. Beruset av naive drømmer om ære og heltedåd ankommer unge menn til vestfronten – helvetes forgård. Til en krig som skulle gjøre gutter til menn. Og menn til dekorerte helter. Men virkeligheten slår tilbake med full kraft, midt på den brennende slagmarken mellom endeløse skyttergraver.

Den tyske forfatteren Erich Maria Remarques Intet nytt fra vestfronten fra 1929, anses av mange for å være en av verdens fremste krigsskildringer. Aldri før hadde noen våget å skildre krigens lidelser så nakent og kompromissløst.

Med sin realistiske, anti-militaristiske skildring av tilværelsen ved fronten under første verdenskrig, sett fra den tyske soldats synsvinkel, ble romanen en verdenssensasjon. Den kom på norsk første gang i 1955 og har senere kommet i flere utgaver. Romanen ble også gjenstand for en berømt filmatisering i USA i 1930 under tittelen All Quiet on the Western Front. Filmen vant Oscar for beste film og for beste regi ved Lewis Milestone.»

Grunnen til at Intet nytt fra Vestfronten regnes som en bok man må lese før man dør, er ifølge 1001-redaksjonen:

«Epigrafen til Intet nytt fra Vestfronten erklærer at hensikten med boken verken er å komme med en anklage eller en bekjennelse, men med en skildring av en generasjon – også de overlevende – som ble ødelagt av krigen. Men denne epigrafen, som er svært enkel og klar, fungerer ikke som noen advarsel, ikke engang som et stykke selvforsvar. Uansett hvor stillferdig den er, erklærer den i én eneste setning at det som følger, er en historie om ødeleggelse.

I Weimar-republikkens polariserte, politiske diskusjoner var ikke første verdenskrig et tema, men en prøvesten for alt annet. Hvordan man oppfattet krigen, dens opprinnelse, gjennomføringen av den, kapitulasjonen og nederlaget, var nøkkelen til å forstå fortiden og også hvor levelig eller ødelagt fremtiden kunne bli. I denne tolkningskonteksten var ikke pasifismen i romanen tilfredsstillende for ytterpunktene på den kritiske skalaen i mellomkrigstidens Tyskland, hverken til venstre eller høyre. Men Remarques tekst går hverken inn for pasifismen eller argumenterer for den – pasifismen beskrives bare som en forferdet reaksjon på den organiserte nedslaktingens daglige effektivitet. Det er denne rolige, sikre og likevel utforskende demonstrasjonen av krigens totale umenneskelighet som gjør Intet nytt fra Vestfronten til en så storslagen antikrigsroman.»

For et par uker siden leste jeg om oppdagelsen av verdens første fargefotografier, som ble tatt i Frankrike under første verdenskrig. Jeg forelsket meg helt i dette, av tre franske soldater på Vestfronten.

Galerie Bilderwelt/Getty Images
Galerie Bilderwelt/Getty Images

Det ser så romantisk og idyllisk ut der de lager mat og koser seg med rare hatter og barter og kosebuksene på. Jeg regner med at Remarque vil gjøre sitt ytterste for å tilintetgjøre det inntrykket, og ta fra meg appetitten og troen på menneskeheten samtidig. Men – interessant nok – åpner romanen med en beskrivelse av mat, og hvor mette soldatene er. Dårlig tegn. Bøker som begynner sånn, inneholder gjerne beskrivelser av mennesker som sulter i hjel.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«Vi ligger ni kilometer bak fronten. I går ble vi avløst. Nå har vi magen fylt av hvite bønner og oksekjøtt og er mette og tilfredse. Selv til kveldsmåltidet har hver enkelt av oss kunnet skaffe seg et ekstra kokekar fullt av mat. I tillegg vanker det dobbelte pølse- og brødrasjoner – det monner. Det er lenge siden vi har vært med på noe liknende: Kokken med det røde tomathodet byr frem maten helt åpenlyst. Han vinker med sleiven til alle som går forbi og øser opp store porsjoner til dem. Han er helt fortvilet, for han skjønner ikke hvordan han skal få tømt sin gulasjkanon. […]

Jeg har byttet min skråtobakk med Katczinsky mot hans sigaretter, og det blir førti sigaretter på meg. Den kan man saktens klare seg med en hel dag.»

Det er Paul Baümer, nitten år gammel, som forteller. Dør han ikke av granater eller sult, så kommer han definitivt til å dø av lungekreft. Førti om dagen?! Jøye meg.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Ha en fin mai så lenge!

Advertisements