Kategori: Ann Radcliffe – The Mysteries of Udolpho

The Mysteries of Udolpho

Handlingen i Ann Radcliffes gotiske romanse The Mysteries of Udolpho (1794) er lagt til Frankrike og Italia i 1584. Emily St. Aubert har vokst opp i pittoreske omgivelser i Gascogne med to engleaktige foreldre som har oppdratt henne til å bli en enkel og dydig sjel med sans for naturens og kunstens sublime skjønnhet. Moren dør etter kort tids sykdom og Emily og far St. Aubert legger ut på en reise til Languedoc i håp om at faren skal overleve et anfall av den samme sykdommen. På veien møter de hedersmannen Valancourt, på alle måter skapt for å være Emilys store kjærlighet og svigerfars drøm. Men faren dør, og Emily ender opp i fangenskap hos den sadistiske tantens grådige nye ektemann Count Montoni i hans slott Udolpho. Det ser ikke lyst ut for stakkars Emily.

Jeg har bare rukket å lese 68 av 620 sider, men jeg har lest introduksjonen i boken og vet at Emily heldigvis vil ende lykkelig opp i Valancourts armer etter at begge har gjennomgått a great many tribulations på hver sin kant. Introduksjonen avslører nemlig både slutten og hele plottet i det den kaller en anmeldelse av boken; en anmeldelse som kun består av en gjennomgang av handlingen og en oppfordring om å lese boken. Joda, det er liksom derfor jeg har kjøpt den, da. Romanen beskrives imidlertid som en psykologisk thriller, så da regner jeg med at den psykologiske dybden i disse romantiske karakterene blir så imponerende og skummel utover i boken at jeg kommer til å være takknemlig for at jeg slipper å være nysgjerrig på slutten i tillegg. Inntil videre får jeg bare nyte naturskildringene som så langt utgjør ca 50% av teksten.

Jeg har allerede avslørt at jeg har ledd mye på bokens bekostning, og derfor virker det sikkert som om jeg ikke liker den. Men det gjør jeg! Den er så langt veldig koselig, på samme måte som å være sammen med barn i naturen. Det kan være en tålmodighetsprøve, men man blir smittet av den barnslige entusiasmen deres. Vårt elskelige lille trekløver er mye verre enn unger. «Se, et tre! Og en blomst! Og et fjell! Og en fugl! Og en skog! Og en bekk! Og en sau! Blå himmel! Gress! Frisk luft! Se på utsikten, folkens!» Stor begeistring, hver eneste gang solen står opp eller går ned, eller befinner seg et sted midt imellom. Emily, St. Aubert og Valancourt har reist gjennom Pyreneene på vei til kysten og de er så barnslig fortryllet av alt de ser at jeg er fristet til å kalle dette historiens første miljøvernroman. De nyter naturen med samme iver som andre folk styrter brennevin.

De kommer seg aldri i hus om kvelden fordi de bare nyte enhver vakker utsikt de kjører forbi, gjerne mens Valancourt kurtiserer Emily med noen dikt han liker spesielt godt. Og så må de tørke tårene, alle sammen, for det er ingenting som føles så sterkt og vakkert som å se naturen på sitt mest romantiske. De blir så melankolske, og må tenke på alle de har mistet som ikke kan oppleve utsikten sammen med dem. Ikke et ondt ord om å være lettrørt, altså, for jeg kan selv gråte av det mest utrolige. Jeg er bare ikke vant til gråt som en plenumsaktivitet. Jeg er heller ikke vant til at man gråter sammen med fremmede mennesker, bare fordi de nevner temaer som ligger ens hjerte nært, som for eksempel kjærlighet. Men for all del, de er rett og slett skjønne mennesker, hvis aller største glede her i verden er å sitte under et tre (Radcliffe er veldig nøye med å opplyse om hvilken tresort) mens de spiser enkel mat og Emily spiller på lutt. Så søtt! Så romantisk! Og samtidig så utrolig vittig.

Høydepunktet så langt har vært Valancourts inntreden på arenaen. Jeg er klar for spontant å vedta som sannhet at man kan vite hvilken bok man har med å gjøre ut fra måten bokens mannlige helt introduseres for leseren. I dette tilfellet kommer Valancourt hoppende frem fra noen busker i veikanten i jegerhabitt, omgitt av hundene sine, med våpen og en kjepp som «as he held it, added to the manly grace of his figure». Manly grace = Prince Charming. Sånn er det bare. Leseren er overbevist før Valancourt i det hele tatt har rukket å åpne munnen. Det er kanskje like greit siden Valancourt har en forkjærlighet for å sitere vakker romantisk poesi, uoppfordret og i utrengsmål. Men Emily og svigerfar St. Aubert må også overbevises, og det klarer Valancourt lekende lett gjennom et knippe edle og uselviske handlinger.

Første ildprøve kommer samme kveld, idet trekløveret tar inn for kvelden hos en fattig familie midt i ødemarken. Valancourt ønsker å gi sengen sin (den mest komfortable) til St. Aubert siden han er invalid. St. Aubert blir noe støtt av at Valancourt ikke er galant nok til å tilby sengen til den skjønne unge kvinnen Emily. Men den skjønne unge kvinnen elsker sin invalide far høyere enn seg selv, og dermed har Valancourt plantet den første kimen til grenseløs beundring og ekte kjærlighet i hennes skjønne unge bryst. Idet St. Aubert klatrer opp i Valancourts seng – mens Valancourt ligger på en benk utendørs, tapre mannen – oppdager svigerfar imponert at gutten har tatt med seg bøker av Homer, Horats og Petrarca ut på tur i ødemarken. Uselvisk og lærd. Vis meg boksamlingen din og jeg skal si deg hvem du er.

Neste kveld skal deres veier skilles, men Valancourt kan ikke slite seg løs fra den skjønne og beskjedne Emily. Han kommer ridende etter dem, og i et stresset øyeblikk skyter St. Aubert ham i armen i den tro at han er en røver. Fullt kaos. Valancourt blør og Emily besvimer. Invalide St. Aubert vet ikke hvem han skal se til først, og det oppstår en sødmefylt oppvisning av selvutslettende følelser hvor alle tenker på noen andre enn seg selv. Men Valancourt går selvfølgelig av med seieren, når han forstår at Emily har besvimt på grunn av ham.

Valancourt, who heard these calls, and also the repeated name of Emily, instantly understood the subject of distress; and almost forgetting his own condition, he hastened to her relief. She was reviving when he reached the carriage; and then, understanding that anxiety for him had occasioned her indisposition, he assured her, in a voice that trembled, but not from anguish, that his wound was of no consequence.

Det skal virkelig godt gjøres å skrive seg opp på dette nivået av romantiske klisjeer. Men Radcliffe klarer det så godt at jeg ler salig likevel. Dessuten må jeg bare konstatere at romantikken i våre dager dessverre er død. Kvinner får ikke lenger lov til å besvime skjødesløst ved tanken på blod og lidelse, og menn kan derfor ikke lenger komme dem tappert til unnsetning. Men hvordan skal man da kunne bevise sin kjærlighet? Jeg bare spør. Kjærligheten ligger i skjelvende stemmer og sjenerte blikk. Uskyld og dydighet, folkens. Valancourt kan være så manly han bare vil, men jeg vedder på at det han har aller mest lyst til når han sitter ved siden av Emily og nyter den vakre utsikten, er å holde henne i hånden.

Jeg blir frustrert over Radcliffes uendelig langsomme ferd mot noe som kan likne på handling, men i mellomtiden lærer hun meg et og annet om hvordan rødmende romantikk foregikk før internett og smusslitteraturen ødela alt. Når de to unge elskendes veier skilles ved middelhavskysten, oppdager Emily at Valancourt har lagt igjen en utgave av favorittdiktene sine i vognen hennes, der han har streket under alle sitatene han har lest for henne, samt noen sitater han ikke har hatt mot nok til å lese høyt. La oss alle si det høyt sammen: Naaaaaaw! Gud, så romantisk! Emily sitter i vognen og tar innover seg at han virkelig elsker henne, og kjenner på den fantastiske følelsen av å være elsket av denne snille og på alle måter skriftlærde og dannede mannen med så god smak i lyrikk. Hjertet mitt smelter. You go girl!

Meeeen. Så er Valancourt da også skapt av en kvinne. Neste måned skal vi lese L.G. Lewis’ The Monk, utgitt samme tiår som The Mysteries of Udolpho, og skrevet av en nitten år gammel mann med sex på hjernen. Såvidt jeg har forstått handler boken mest om kåte munker og gravide nonner, med mye sadistisk vold og ikke et ømt blikk i sikte. Så dette handler muligens ikke så mye om fortid vs nåtid, men at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus og at de skriver bøker deretter. Kanskje har ikke Valancourt så lyst til å holde Emily i hånden likevel. Kanskje siterer han lyrikk mens han forbanner svigerfar som forhindrer ham fra å rive opp Emilys kjole og vise henne nye måter å nyte naturen uselvisk på. Jeg har i alle fall forstått det sånn at Valancourt reiser til Paris for å leve et lastefullt liv mens Emily vansmekter dydig på Udolpho. De har hver sine prøvelser de må gjennomgå før de kan gifte seg med hverandre, men jeg vedder på at Valancourt trives veldig mye bedre med sine prøvelser enn det Emily gjør, der han møter kvinner som er betraktelig mindre beskjeden enn henne.

Inntil jeg kommer så langt i boken at jeg kan finne ut mer om Valancourts fall fra tapper helt til dekadent levemann, adopterer jeg Mariannes kallenavn på Valancourt og Emily: Sirupsnippen og Persillebladet. Meget presist spikerhodetreff fra Marianne, det der. For selv om de to unge elskende er så søte og fortryllende som de kan få blitt, er det noe jeg savner her. De har absolutt alle kvaliteter et menneske kan ha, bortsett fra det vesentligste, nemlig personlighet. De hadde klart seg utmerket hvis livet og litteraturen skulle sammenliknes med katolikkenes kardinaldyder- og synder, som jeg mistenker at Radcliffe gjør, men de eier ingen særtrekk. Derfor lider Valancourt også et knusende tap mot de to romantiske heltene som foreløpig er kronet som konger i mitt hoff: Jane Austens Mr Darcy og Charlotte Brontës Mr Rochester. De er ikke spesielt romantiske, men de har desto mer interessante personligheter, inkludert dårlige og usympatiske sider. Og let’s face it. Romantikk hjelper sånn ca ingenting hvis man kjeder livet av seg.

Jeg koser meg virkelig med The Mysteries of Udolpho, jeg gjør det. Jeg har ikke tid til å lese den ferdig i denne omgang, for Radcliffe skrev bøker for lesere som hadde et betraktelig mindre hektisk liv enn det moderne lesere har. Men jeg skal lese den ferdig en dag. Som kompensasjon for at dette er den av lesesirkelbøkene jeg hittil har lest minst av og likevel blogget om, får innlegget mitt bli desto lengre. Det er nemlig enda en grunn til at jeg ler meg gjennom Radcliffes velformulerte romantiske krumspring, og det er at boken er så umiskjennelig romantisk i historisk forstand, altså som representant for den litteraturhistoriske retningen romantikken. Den er rett og slett et prakteksemplar av et verk fra romantikken, egnet for undervisning i hva perioden handler om.

Jeg har aldri likt litteratur fra romantikken noe særlig, ganske enkelt fordi jeg aldri har funnet noe ved den det går an å like. Som estetisk/filosofisk retning blomstret romantikken i Europa i tidsrommet 1800-1830, og var en motreaksjon til den vitenskapsbaserte opplysningstiden, og ble avløst av den mer jordnære realismen. I mitt hode har romantikken alltid vært den perioden da europeiske åndsmennesker tok en pause fra fornuften og tenkningen, og begynte å skrive inderlige dikt som flommet over av følelser og natur. Forbindelsen romantikk – lyrikk henger nok sammen med at lyrikken ble dyrket over noen annen sjanger i denne perioden, og det er de romantiske dikterne som er blitt stående som de beste representantene for ettertiden. Wergeland, Goethe, Schiller. Wordsworth, Keats, Yeats, Shelley, Byron og Colerigde. Kjedelige greier alt sammen.

Det gikk for det meste i fuglekvitring, vinden som bruser i trær, ensomme gjetere blant gressende sauer, klokker som klinger vakkert i det fjerne, dugg i gresset, klukkende bekker i fjellet og den ene vakre solnedgangen etter den andre. Variasjoner over temaet «elg i solnedgang». For ikke å snakke om tårevåte øyne, ømme hjerter og sukkende bryst. Som en reaksjon til opplysningstidens fokus på samfunn, logikk og vitenskap, ville romantikerne vekk fra byen og ut i Guds frie natur. De dyrket ensomheten, følsomheten, det naturlige, uforstilte og sublime. Enkelhet. Barndom. Inderlige følelser. Patos. Lengsel. Den romantiske litteraturens ideal oppsummeres i grunnen best av de britiske poetene William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge i deres sentrale diktverk Lyrical Ballads: «The spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Og det er den andre grunnen til at jeg ler så mye av The Mysteries of Udolpho. Det er akkurat sånn den er! Med min indre sjekkliste over hva romantikerne likte, kan jeg bare krysse av punkt etter punkt etter punkt over hva Radcliffe lykkes med, som hun har hentet fra det romantiske idealet mens romantikken fortsatt bare var i emning. The Mysteries of Udolpho er kort sagt en «spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Men underlig nok ser det ut til at det jeg ikke klarer å like med romantisk lyrikk, funker som bare det i romaner fra samme periode. Jeg trodde det var tilfeldig at jeg falt pladask for Alexandre Dumas’ fantastiske Greven av Monte Christo og at jeg likte det lille jeg fikk lest av Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame. Men med Radcliffes The Mysteries of Udolpho er alle gode ting tre, og jeg skjønner at det er mye ved romantikken som egner seg i romanform der det blir for kjedelig i lyrikken. I romanform kommer kontrastene inn på en helt annen måte. Skillet mellom godt og ondt, lys og mørke, lykke og fortvilelse. Ikke minst er det en lengsel tilbake til gamle dager, med en handling lagt til middelalderen. Det er unyansert og enkelt, men man kan fint lage glimrende skjønnlitteratur av arketyper. Det var tross alt i romantikken at folkeeventyrene ble skrevet ned av Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe, og det er mye eventyr i disse romanene. Eventyr er egentlig det alt handler om, for forfattere og lesere som aldri hadde sett en realistisk roman. Prinser og prinsesser, troll i form av onde mennesker, den reneste uskyld og den mørkeste håpløshet.

Radcliffe er en praktfull romantiker. Sammenliknet med tidens ideal overdriver hun ikke engang. Sammenliknet med det moderne idealet for skjønnlitteratur overdriver hun overdrivelsene så overdrevent at det fungerer likevel. Hun bare lesser på med klisjeer med ambisjoner som en romersk keiser. Jeg digger det! Dessuten bruker hun alle mine engelske favorittord i boken: Alas!, yonder, melancholy, pastoral, sweetness, tenderness, obliged, repast og repose. Det gleder mitt anglofile hjerte å se at vi er flere i lesesirkelen som har falt for boken. Selv om jeg nok kommer til å si som Monika den dagen jeg har lest den ut: Jeg elsker den og er glad jeg leste den, men jeg kommer neppe til å lese den igjen.

Reklamer

Lesesirkel november: The Mysteries of Udolpho

Etter tre Nobelprisvinnere på rad i lesesirkelen var det på tide å bytte ut kvalitetslitteraturen fra det tjuende århundre med den mer cheesy litteraturen fra slutten av 1700-tallet. Først Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho nå i dag, deretter M.G. Lewis’ The Monk i romjulen. Jeg har i skrivende stund bare lest 50 sider Radcliffe, men ser at den er omtrent like klisjéfylt som den er lang og at Radcliffe har en stor forkjærlighet for romantiske landskap og prektige mennesker. På baksiden av min utgave av boken hevdes det at The Mysteries of Udolpho inspirerte blant annet Edgar Allan Poe og Marquis de Sade. Ca 50 sider ut i boken virker det som en latterlig påstand, med mindre all nattergalsangen ga dem en uimotståelig trang til å skrive om vold. Men jeg er åpen for at Radcliffe har flere talenter enn å skrive ufrivillig komisk (og vakkert), så jeg leser videre.

Jeg er alltid spent på hva dere andre i lesesirkelen mener om bøkene vi leser, men jeg har aldri vært så spent som nå. Hvis en av dere har klart å lese hele boken – noe jeg ikke får meg til å tro – så lover jeg å knele dypt i beundring foran deg neste gang vi møtes. And I will come bearing gifts.

Elida kastet inn håndkleet etter 100 sider, og som hun sa det: Det er ikke rart at Jane Austens Catherine Morland fikk tid til å lese denne boken, for hun hadde jo ikke noe annet å gjøre. Jeg synes for øvrig det er interessant at Austens debutroman Northanger Abbey er en slags parodi på The Mysteries of Udolpho, for jeg vedder på at Austen tenkte: «Ærlig talt. Det der klarer jeg mye bedre!» og så skrev hun seg inn i litteraturhistorien. Nå har ikke jeg lest Northanger Abbey ennå – og strengt ikke The Mysteries of Udolpho heller – men jeg tror det er en god grunn til at alle har hørt om Jane Austen, mens ingen har hørt om Ann Radcliffe.

Jeg kommer til å blogge om boken basert på det jeg får lest i dag, og anbefaler alle som har lest litt av boken til å gjøre det samme. Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen.

En ting til: Husk å stemme på lesesirkelboken for 2013! Det står mellom The Hours, The English Patient og Schindler’s Ark.

God søndag!