Måned: juli 2013

Lesesirkel 1001 bøker: Tåpenes sammensvergelse

a-confederacy-of-dunces1John Kennedy Tooles Tåpenes sammensvergelse ble utgitt i 1980, og ble umiddelbart en stor suksess. På min utgave fra Tiden står det blant annet at den regnes som en av etterkrigstidens morsomste romaner, at den vant Pulitzer-prisen i 1981, og at den er en satirisk roman i tradisjonen til Jonathan Swift.

Fra 1001-boken: Et usannsynlig geni står i sentrum for John Kennedy Tooles groteskt komiske roman utgitt i 1980. Den korpulente Ignatius J. Reilly er en mann med enorm appetitt og usedvanlig kunnskap. Han bestreber seg på å tilbringe tiden med eteorgier på soveværelset mens han kommer med svulstig skrål og noterer ned grubleriene sine på en rotete haug av skriveblokker. Omstendighetenes uheldige vending tvinger ham imidlertid til å driste seg ut i arbeidets verden. Han trekkes inn i en serie misforståelser og uhell mens han kjemper for å hanskes med det moderne livs redsler. Rundt ham kretser tåpene, de eksentriske innbyggerne i underklassens strålende skildrede New Orleans. En atmosfære av forfall føyer en skjærende tone til komedien, og vi får foruroligende glimt inn i hykleriet og diskrimineringen som ligger på lur bak byens flirende karnevalsmaske. A Confederacy of Dunces ble utgitt elleve år etter at John Kennedy Toole begikk selvmord, og ble en bestselger. Den er en tidløs, morsom roman med høyt tempo.

Jeg begynte på Tåpenes sammensvergelse i god tid til å lese den ferdig til i helgen, men avbrøt den etter å ha lest forordet og tre sider av første kapittel. Denne romanen orker jeg ikke å lese nå. Jeg så øyeblikkelig en muligens feilaktig parallell mellom en ung forfatter som begikk selvmord og moren hans som fikk romanen utgitt ti år senere, og en åpenbart mistilpasset mannlig hovedperson som fremdeles bor hjemme hos sin syke og triste mor. Jeg oppfattet den tragiske undertonen allerede før komedien var kommet i gang, og det er et dårlig utgangspunkt. Da kommer jeg garantert til å lese romanen helt feil, og ikke få et øyeblikks glede ut av den.

I retrospekt skjønner jeg at det var en dårlig idé å ha to selvmyrdende forfattere på rad i lesesirkelen. Jeg liker tragedier, men foretrekker dem når de er åpenbare og ikke sniker seg rundt i kulissene. Det er mulig jeg er for skjør og sensitiv for tiden, nedbrutt av den helvetes sommervarmen som aldri gir seg. Så det blir ikke noe lesesirkelinnlegg på meg denne gangen. I stedet skal jeg lese innleggene deres, og forhåpentligvis lese romanen senere en gang når været er kaldere.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Tåpenes sammensvergelse tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for juli 2014! For første gang i lesesirkelens historie har de tre alternativene fått nøyaktig like mange stemmer, så her kan det gå alle veier.

God helg!

Advertisements

Politi

PolitiÅrets begivenhet i krimland er Jo Nesbøs Politi, den tiende romanen om Harry Hole. De som fryktet at Harry strøk med på slutten av Gjenferd slipper å bekymre seg mer, og kan slutte å sjekke bloggen min daglig for å finne svar på om Harry døde eller ikke da han ble skutt. Her kommer endelig svaret: Nei, han døde ikke. Og for the record: Internett er ikke ei spåkjerring, og jeg er ikke synsk. Din dott.

Harry lever, og han er til og med edru. Men politiet må klare seg uten ham når en politimorder slår til. Morderen dreper politifolk på åstedet for uoppklarte drap, og etterforskerne har lite å gå på av spor og mulig motiv. Det er den klassiske situasjonen der etterforskningen ikke rikker seg av flekken (offisielt sett, uoffisielt skjer det langt mer), og det brenner under føttene på unge politimester Bellmann. Men den like klassiske seriemorderkrimmen til Nesbø får en snedig vri når det er etterforskerne selv som er potensielle drapsofte for en morder de ikke klarer å stanse. Siden Nesbø har begått såpass harde narrative anstrengelser for å dekke over deler av plottet fra begynnelsen av, skal jeg ikke si så mye mer enn at blodet atter en gang flyter i Oslo og omegn. Politiblod.

Jo Nesbø har nådd det skumle punktet i serien om Harry Hole der det egentlig bare kan gå nedover. Det er alltid stygt når det skjer, og det skjer alltid. Det er ikke smart å skrive noen skikkelig gode krimromaner som hundretusenvis av mennesker elsker, for da må man prøve å overgå seg selv i neste runde. Forfatteren begynner å gå tom for gode ideer omtrent samtidig som salgstallene når det nivået der forlaget gir ut hva som helst, fordi de vet at det betyr store penger. Og så tør de ikke å si nei til en bok som er for dårlig, fordi de vet at andre forlag står klare til å sope inn pengene istedet. De smarte forfatterne lar hovedpersonene sine brenne i hjel eller få Alzheimer før det går så langt. De dumme forfatterne fortsetter å skrive. Og de enda dummere leserne fortsetter å kjøpe de dårlige bøkene, sånn at de dumme forfatterne kan skrive enda flere dårlige bøker og tjene enda mer penger. Med vennlig hilsen brent krimleser.

Derfor er det veldig fint å se at Jo Nesbø med Politi utvikler seg enda et stort skritt i retning av god forfatter, og unngår alle fellene forfattere begynner å gå i når de ikke lenger må bekymre seg for blank refusjon. Politi er Jo Nesbøs beste roman så langt, og befinner seg milevis unna debutromanen Flaggermusmannen når det gjelder litterær kvalitet. Hvis den positive utviklingen fortsetter i samme tempo, spår jeg Nobelpris for den tjuende romanen om Harry Hole.

Fra spøk til alvor: Politi er beviset på at alle som påstår at krim generelt er altfor dårlig litterært, har helt rett. Det er ikke bare det platte, enkle og uspennende språket som er problemet. Det er som regel veldig lett å se at den jevne krimforfatter har forsvinnende lite peiling på hva god litteratur er for noe, og derfor tror at de bare trenger et plott som henger sånn noenlunde sammen, og å skrive det ned omtrent som de har tenkt det. En dæsj action, en dæsj romantikk, en dæsj konflikt med kjerringa eller sjefen, en dæsj sosialpornografi, og så er man i mål. Nesbø vet bedre, og derfor var Politi en roman jeg leste med fokus på noe annet enn plottet.

Det er mulig at den store Nesbø-vekkelsen som har hjemsøkt vårt land har fått Nesbø til å skjønne at han ikke trenger å stresse for å nå slutten av romanen ved å gå all in med et stramt og målbevisst plott. Jeg tror han har skjønt at de fleste leserne vil elske å være tilbake i Harry Hole-land – et land som er til forveksling likt Oslo, Norge – og at han derfor kan bruke den plassen han vil på å skrive om akkurat det han vil. Han har forhåpentligvis skjønt at han har det lille ekstra som gjør at man blir tiltrukket av hans tankeverden, hvor dyster og brutal den enn måtte være.

Han tar seg i alle fall tid til å skrive alle kapitlene skikkelig, og viser at han vet hvordan han skal fortelle historier, der mange av dem ikke har noen betydning for hovedplottet. Kapitlene er ikke skrevet for å skumleses sånn at man kommer raskt til slutten og avsløringen; de er skrevet for sin egen del. Han er bevisst på perspektivene; hva som avsløres når. Han begynner å bli dreven på hvordan man skaper tvetydighet gjennom språket sånn at leseren lures, og er generelt mye sikrere språklig. Han benytter enhver anledning til å legge inn kunnskapsrike og intelligente refleksjoner som tangerer handlingen i forbifarten. Teksten viser mye mer personlighet enn jeg kan huske fra tidligere romaner, og har en tenksom, ironisk, mørk og autoritær fortellerstemme. Han boltrer seg i universet han har brukt ni bøker på å bygge opp, og har det ikke travelt.

Nesbø har til dels forlatt den groteske volden fra Panserhjerte, og det er relativt lite voldsfokus her tatt i betraktning at det er en Nesbø-roman på over 500 sider. I stedet for å fråtse i vold, bruker han tid og plass på å bygge opp et eskalerende og grøssende ubehag, mistenksomhet og frykt. Og det er nettopp det: Frykten for vold fungerer som regel bedre enn utført vold, fordi frykten engasjerer mens volden skaper distanse. Spesielt i en Nesbø-roman, der man aldri kan vite hvem som kommer til å leve eller dø. Han har tatt livet av samtlige hjørnesteinskarakterer i serien så langt – bortsett fra Harry selv. Når fortelleren da ber meg om å bli redd på karakterenes vegne, så blir jeg redd. Før eller siden er det noen som får hodet kappet av, som regel bokstavelig talt. En dag blir det nok Harry selv, når Jo Nesbø har gått tom for bedre ideer. Men jeg håper det blir lenge til, nå som han begynner å få finmotorikken på plass.

Det eneste aberet med at romanen var så godt egnet for nærlesning, var at jeg skjønte hvem morderen var et par hundre sider før det var meningen. Vanligvis bruker jeg det mot forfatteren, fordi det gjerne betyr at de har vært for slappe med kamuflasjen eller har altfor få potensielle mordere. Men her er jeg usikker på om det var morderen som var for åpenbar, eller om jeg bare er uhyre observant og mitt sedvanlige lynende intelligente selv. Jeg går for det siste, siden det tar seg best ut for både meg og Jo.

Løsningen finner man hvis man følger kjærligheten. Noe som er lettere sagt enn gjort, siden alt i Politi handler om kjærlighet – eller kjærlighet og seksualitet. Hvor man enn snur seg i de drøyt fem hundre sidene, støter man på det samme. Forbudt kjærlighet, hemmelig kjærlighet, besatt kjærlighet. Avvisninger, skuffelser, forelskelser, begjær, skam, makt, sjalusi, hevngjerrighet og hat. Skaphomofili, utroskap, voldtekt og tvilsomme sexleker. Harry som elsker Rakel, men får trøbbel med en ung politistudine av typen Fatal Attraction. Truls som elsker Ulla som elsker ektemann Mikael som står i med byråd Isabelle Skøyen mens han tenker forbudte homoerotiske tanker om den vakre døde skurken fra Gjenferd.

Nesbø er til og med i humør for skikkelig romantikk, noe han ellers aldri er med mindre han bygger opp til et tragisk crescendo. Men ikke denne gangen. Hvem skulle trodd at det bor en ekte romantiker i Nesbø? Jeg nyter det så lenge det varer, og tviler på at det holder i mer enn en bok eller to til. For mye lykke og harmoni, og det begynner å klø i morderfingrene til Nesbø.

Alle disse kjærlighetshistoriene henger sammen på sin måte, enten i plottmessig eller tematisk forstand. Fordi man finner så mange variasjoner over samme tema, så mange ekko av samme motiv, lykkes Nesbø med å skjule sporene til morderen i teksten selv om de er der hele tiden. Det gjør romanen god både litterært og krimteknisk. Men! Det holder ikke hele veien. Slutten er en helt merkelig kontrast til resten av romanen; en klisjéaktig nødløsning som hører mer hjemme i en banal billigkrim enn en verdig og spennende avslutning på Politi. Slutten nærmer seg «…og morderen var splitter pine gal! The End.»

Slutten burde ha rommet en større tragedie, en virkelig tragedie, en tragedie som selv et ikkemyrdende menneske som meg kan forstå. Dessuten fikk jeg ikke momentene til å henge sammen, for det virket som om motivet var basert på en slags misforståelse. Morderen hadde ikke all den informasjonen han trengte for å gjøre en god vurdering av situasjonen, og man bør ALLTID ha korrekt informasjon tilgjengelig før man begynner å myrde folk i stor skala. Sånne misforståelser er tragiske når de fører til feilbehandling i helsevesenet, men de hører ikke helt hjemme i en krimroman.

En relevant parallell: Maria Langs En morder lyver ikke alene, som jeg leste i påsken. Det er en svensk hurrakrim fra femtitallet der – i likhet med Politi – alt handler om kärleken og hvem som ligger med hvem. Merkelig nok har Langs roman et motiv som var så bra at jeg ble slått i bakken – ikke minst fordi det dukket opp nettopp i en ironisk Agatha Christie-kloning med høy sigarføring. Psykologisk dybde, troverdighet, ekte menneskelig tragedie og kjærligheten som går over styr uten patologisk galskap. Jeg ble sittende å fundere på motivet etter at boken var ferdiglest, og likte det tankevekkende og moralsk sett ubehagelige ved slutten. Motivet var sånn at det fikk plottet til å gå opp, men ikke verden, og avstanden mellom de to gjorde inntrykk. Det er sånn jeg forventer at Nesbø skal levere når han først legger listen så høyt og er så nær målet. Dessuten ser jeg av innlegget mitt om Gjenferd at han klarte det der. Neste gang, formoder jeg?

Men det er ikke slutt før jeg har sammenliknet Politi med de andre Harry Hole-bøkene. I tider der Nesbø er folkelesnad, er jo bøkene et allment samtaleemne som majoriteten av befolkningen kan delta i. Enten man liker eller ei.

Fem på topp: Litterært sett mener jeg at Politi er den beste hittil. Det skjærer meg i hjertet å si det så direkte, for min personlige favoritt er fremdeles Rødstrupe. Det føles litt som å skulle dumpe mannen i mitt liv for å gifte meg med en revisor, men sånn er det. Gjenferd var bedre motivmessig, god litterært og får plusspoeng for å ta opp relevant og viktig tematikk på en reflektert måte. Dessverre leste jeg den på én dag, og derfor husker jeg skammelig lite av den. Men jeg husker at den gjorde dypt inntrykk der og da. Marekors og Sorgenfri klarer jeg aldri å skille fra hverandre, fordi de var så spennende at jeg leste begge på en uke. Men den beste av dem var den med seriemorderen. Den andre ville ha byttet plass med Frelseren i taperbunken under, hvis jeg klarte å huske hvem som var hva.

Fem på bånn: For Frelseren var bra, det var vel omtrent da det begynte å gå skikkelig oppover for Nesbø, og skikkelig nedover for Harry. Mulig jeg undervurderer denne, for jeg mener å huske at det var mye som fungerte her. Snømannen ble jeg skuffet over, som jeg alltid blir når det er ÅPENBART hvem morderen er hele veien og jeg ikke engang får sjansen til å outsmarte forfatteren. Panserhjerte var for heslig brutal og unødvendig lang. Kakerlakkene husker jeg ingenting av, bortsett fra at Thailand er hett, snuskete og korrupt. Flaggermusmannen var spennende, men dårlig litterært.

Status quo er med andre ord at alt fremdeles er som det skal være i et godt krimforfatterskap, der de nyeste bøkene er blant de beste og de eldste bøkene ikke er fullt så gode. Harry Hole trenger derfor ikke å avlives med det første.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Og ikke minst: Takk til Moshonista for å ha introdusert meg for begrepet finmotorikk i en litterær sammenheng.

Fem indiske romaner

Moshin HamidJeg begynte på Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia til frokost i dag, og kommer til å lese den ferdig før jeg sovner i kveld. Den er kort (169 sider), lettlest og veldig fengende. Romanen ble utgitt tidligere i år under tittelen How to Get Filthy Rich in Rising Asia, og er allerede oversatt til norsk. Jeg fikk boken tilsendt uoppfordret fra Cappelen Damm; det eneste forlaget som så langt har fått med seg hvilke bøker jeg liker å lese, og sparer meg for alt rælet.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet i du-form, etter modell av de oppskriftsmessige selvhjelpsbøkene som oversvømmer alle deler av verden. Den navnløse hovedpersonen vokser opp i en fattig familie på et navnløst sted i Asia. Baksideteksten avslører at han går fra å være fattig til å bli styrtrik forretningsmann. Jeg er svært begeistret over kontrasten mellom den slentrende og optimistiske tonen i fortellingen, og den beinharde realiteten i det kyniske samfunnet hovedpersonen lever i.

Det er mye ved romanen som minner meg om Vikas Swarups Gutten som hadde svar på alt (Slumdog Millionaire), som var en av de første bøkene jeg blogget om. Den fattige hovedpersonen som via tilfeldigheter ender opp som styrtrik, og den romantiske og rørende kjærlighetshistorien til en jevngammel jente som selger kroppen sin for å overleve. Livets harde realiteter er virkelig harde, men tonen i romanene er så varm, humoren så naivt optimistisk, og samfunnskritikken så treffende, at bøkene er fine leseropplevelser likevel.

Jeg kjenner derfor at jeg vil ha mer etter at jeg har lest ferdig Hamids roman. Jeg klarer ikke å engasjere meg i bøker om vestlige menneskers luksusproblemer, og er sulteforet på bøker om mennesker som lever i en verden jeg ikke kjenner til. Jeg vil ha mer indisk litteratur, selv om jeg er usikker på om Hamids roman er lagt til India eller Pakistan. Hamid er opprinnelig fra Lahore i Pakistan, men uvitenheten min er for stor til at jeg klarer å identifisere det navnløse samfunnet i Slik blir du styrtrik i Asia. Det er muligens meningen.

Nå kommer boksamlemanien min til sin rett, for jeg har klart å finne fire romaner i bokhyllen som er lagt til det moderne India. Jeg hopper over mursteinene til Rohinton Mistry og Vikram Seth i denne omgang, og leser så mange jeg orker av de kortere romanene.

Adiga-HvitTigerAravind Adiga vant Booker-prisen i 2008 for Hvit tiger. Den handler – selvfølgelig – om en fattig ung gutt som er født på landsbygda i India, og gjør det han må for å komme seg opp og fram her i verden. Balram Halwai får kallenavnet Den hvite tigeren, som er det sjeldneste av alle dyr og bare fødes én gang i hver generasjon. Halwai setter seg ned og skriver sin historie i løpet av syv netter, om klassereisen han har tatt fra fattigdommen på landsbygda, via jobben som sjåfør for landsbygdas rikeste, til rikdom i Bangalore. Baksideteksten er mer kryptisk her enn på Hamids roman, men underteksten tyder på at Halwai er av det nokså kyniske slaget som går over lik for å skaffe seg det han mener å ha krav på. Jeg har hørt mye pent om Hvit tiger av de som har lest den. Hvit tiger er 1001-bok.

tapets barnKiran Desais Tapets barn har jeg aldri hørt noe om, og jeg husker ikke når og hvorfor jeg kjøpte den. Det blir med andre ord spennende å lese. Tapets barn vant Booker-prisen i 2006, og er også på 1001-listen. Romanen har en litt annerledes vri enn fattigguttens klassereise til rikdom, da bokens hovedperson Sai er av det mer idealistiske/politiske/nasjonalistiske slaget. Sai bor sammen med bestefaren i en avkrok i India, som klamrer seg til sin fordums storhet som en av de første indiskfødte dommerne. Det er turbulente tider med opprør i anmarsj, og de er begge utsatte som representanter for den mer privilegerte klassen. Sammenliknet med de andre indiske romanene jeg har lest og skal lese, virker denne mer kontekstualiserende – både politisk og historisk.

Guden for små ting Enda en 1001-bok, og enda en Bookerprisvinner – denne gangen fra 1997. Arundhati Roys Guden for små ting har jeg inntrykk av er selve den indiske romanen for vestlige lesere, og den som flest kjenner til. Av en eller annen grunn er det den romanen jeg har minst lyst til å lese av disse, og derfor den jeg sparer til slutt. Guden for små ting er den eneste indiske romanen i min samling som handler om karakterer fra det øvre sosiale sjiktet. Det er også den eneste som foregir å handle om familie og kjærlighet snarere enn individer og økonomi/status. Men den skal visstnok også handle om kastesystemet i India, så noen klasseperspektiver finner man vel her også. Jeg har bladd litt i boken og synes at den ser nokså vestlig ut i formen. Typisk roman, bare lagt til India. Time will show.

NarcopolisNarcopolis vant ingen Booker-pris, men kom så langt som til shortlisten i fjor. Om den kommer med på 1001-listen i neste omgang, vil tiden vise. Denne er jeg aller mest spent på av bøkene, for den virker som en slags indisk versjon av Irvine Welsh’ Trainspotting; en roman jeg leste i fjor og elsket i all sin grellhet. Romanen handler om opiumsbulene i Bombay på 1970-tallet, og rusmiljøets utvikling frem til i dag. Thayil er selv tidligere rusmisbruker. Narcopolis er Thayils debutroman, men han har tidligere utgitt lyrikk. Og det er nettopp det språklige jeg gleder meg mest til her, for de utdragene jeg har lest så langt lover et hypnotisk og særdeles stilbevisst språk. Boken fikk ifølge forfatteren tittelen Narcopolis «because Bombay seemed to me a city of intoxication, where the substances on offer were drugs and alcohol, of course, but also god, glamour, power, money and sex». Det vil si alle de nødvendige ingrediensene i en god roman.

Hvor langt jeg kommer i min indiske safari, får tiden vise. Jeg leser til jeg går lei og begynner å lengte etter Synnøve Solbakken eller damer i store kjoler. Men aller først må jeg ut og kjøpe indisk take away. Indisk litteratur blir ikke helt det samme uten.

Essayisten Woolf

to_the_lighthouseVirginia Woolf var akkurat det skrivesperren min trengte. I går tok jeg en pause fra Til fyret for å bla gjennom essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, en samling av Woolfs beste essay. Blant gullkorn på løpende bånd var det spesielt ett sitat som virkelig rørte meg. Det er avslutningen på essayet «Women and Fiction» (1928), som opprinnelig var et foredrag Woolf holdt for kvinnelige studenter ved Cambridge. Essayet dannet utgangspunktet for boken A Room of One’s Own (1929), der Woolf slår fast at kvinner ikke kan skape kunst før de tjener 500 pund i året og får et eget rom – i alle betydninger av ordet. Woolf skriver:

«Vi vil derfor spå at kvinner i kommende tider vil skrive færre romaner, men bedre romaner; og ikke bare romaner, men lyrikk og kulturkommentarer og historie. Men da ser vi naturligvis fremover mot en gyllen, kanskje imaginær tid da kvinner har det de så lenge har måttet unnvære – tid, penger og et eget rom.»

Jeg har lest – og elsker – A Room of One’s Own. Det som grep meg så sterkt i går er de to siste linjene, og særlig formuleringen «en gyllen, kanskje imaginær tid». Woolf var ikke engang sikker på om denne visjonen om skrivende kvinner var mulig å realisere. 85 år senere kikket jeg rundt meg, og konstaterte at jeg både har tid, penger og et eget rom der jeg kan skrive så mye jeg vil. Så jeg fant ut at det ble for dumt å ha skrivesperre når lesesirkelen har lest Woolfs Til fyret. Akkurat det tror jeg Woolf ville ha likt veldig godt. Det var nettopp denne muligheten hun ønsket seg for kvinner.

Men det er essayisten Woolf, som jeg er svært begeistret for. Essayisten Woolf er fenomenal. Hun er energisk, intelligent, kunnskapsrik, nysgjerrig, følsom, intuitiv, varm, rastløs, selvironisk og vittig. Hun bobler over av entusiasme og skapertrang, og jeg elsker skrivestemmen hennes. Noen av essayene hennes er rene pageturnere. Hun er definitivt min overkvinne hva ordrikdom og tankekaos angår, men det flyter så vanvittig bra likevel.

Den skjønnlitterære forfatteren Woolf har jeg derimot aldri gått helt overens med. Jeg har nå lest halve Til fyret, og underveis har jeg prøvd å finne svaret på hvorfor. Jeg kan ikke unngå å bli imponert over Woolfs språklige begavelse og den åpenbare litterære kvaliteten. Hun fortjener sin status blant de beste britiske modernistene, og det er vanskelig å forestille seg hvordan litteraturhistorien ville ha sett ut uten henne. Men det oppleves veldig tungt å lese, mye tyngre enn essayene. Til fyret er tung, Mrs. Dalloway tyngre, og The Waves et rent modernistisk helvete av en ugjennomtrengelig labyrint. Debutromanen The Voyage Out var mer tradisjonell i formen, og til gjengjeld husker jeg ingenting av den.

Men halvveis uti romanen har jeg i det minste funnet ut hva lunkenheten skyldes. Det er personligheten hennes. Tankene, erkjennelsene og innsiktene hennes er så spennende at jeg vil ha dem i klartekst, ikke i fiksjonsform. Det jeg elsker med skrivestemmen hennes i essayene er der i skjønnlitteraturen også, men i filtrert form. Det er henne, men bare indirekte. Det jeg liker best er når hun ikke dikter opp karakterer for å sette en idé ut i livet. Jeg liker henne best når hun bare skriver fritt om det hun tenker, uten mellomledd.

En annen ting er at stemmen hennes uansett er så ruvende og dominerende at den overdøver karakterene hennes i hukommelsen min. Mens jeg leser, er karakterene innsiktsfullt og ekstremt troverdig skildret, både i seg selv og i relasjon til andre. Men så snart jeg legger boken vekk, hører jeg bare Woolfs stemme. Karakterene får liv mens jeg leser, etterpå er de borte. De blir alle en del av hennes stemme; forglemmelige i seg selv, minneverdige i den grad de uttrykker hennes innsikt. De er alle henne, eller fragmenter av henne: Fru Ramsey, Ramsey, Lily Briscoe, Mrs Dalloway. En kombinasjon av hennes observasjoner eller projiseringer.

Det er for meg så innlysende at de har sprunget ut av hennes hode at fiksjonen på en måte blir overflødig. Fiksjonen blir bare til teknikker hun tester ut for å se om det funker, for å fornye romansjangeren. Det er klart, det var jo sånn modernistene holdt på – med varierende resultater – og Woolf er en glimrende modernist. Likevel melder den kjetterske og nærmest uhørte tanken seg: Hvor briljant ville ikke Woolf ha vært som postmodernist? Hvis hun ikke var den som tok på seg å fornye romankunsten etter de senviktorianske inntørkede patriarkene Arnold Bennett, John Galsworthy og H.G. Wells? Men istedet kunne ha skrevet med mindre fokus på andres (dårlige) form og mer på den formen som passet hennes talent, hennes stemme?

Det er en merkelig tanke, så klart. Man kan sikkert utføre det samme tankeeksperimentet om ørten andre klassiske forfattere. Likevel tenker jeg aldri det når jeg leser Jane Austen, Charles Dickens eller Franz Kafka. De er sin form, og de er sin perfeksjonerte form. Jeg klarer ikke å forestille meg at de kunne ha skrevet på en annen måte. Med Woolf klarer jeg knapt å tenke på noe annet. At formen er henne så fremmed. At den er så konstruert at den kveler alt livligheten hennes. At alt som egentlig er spennende med henne, forsvinner et sted mellom teori og praksis.

Derfor har jeg heller ikke så mye å si om Til fyret. Hvis jeg skal sammenlikne den med andre romaner, er den genial. Istedet sammenlikner jeg den med hva jeg tror bodde i Virginia Woolf, og da synes jeg ikke at den yter talentet hennes rettferdighet. Hvilket er et stort kompliment, selvfølgelig.

Neste gang jeg skal lese Woolf, bortsett fra essayene hennes, velger jeg hennes selvbiografiske skrifter. De er utgitt samlet under tittelen Moments of Being (1985). Vanligvis interesserer jeg meg ikke stort for forfattere og deres liv, og jeg liker heller ikke selvbiografisk litteratur. Men Woolf er et hederlig unntak. Jeg er overbevist om at hun unngår alle fellene andre forfattere gladelig hopper uti når de skriver om seg selv. Jeg tviler i alle fall på at hun skrev om seg selv fordi hun var selvopptatt, lat og manglet fantasi, eller at hun skrev med dårlig skjult forfengelighet.

Uansett hva man velger, må man lese noe av Woolf før man dør. Jeg avslutter med et fantastisk sitat fra essayet «Er jeg en snobb?» (1936), fra en samtale mellom Virginia Woolf og ovennevnte tørrpinn, forfatteren Arnold Bennett. De møttes i et selskap dagen etter at Bennett hadde «skjelt ut» en av Woolfs romaner.

«Jeg beklager, fru Woolf, at jeg skjelte ut boken Deres i går kveld …»

Han stotret. Og jeg buste ut, helt oppriktig: «Jeg har selv valgt å utgi bøker. Jeg får ta følgene.»

«Jo – jo visst,» stotret han. Han godtok visst det. «Jeg likte ikke boken Deres,» fortsatte han. «Jeg syntes det var en riktig dårlig bok …» Han stotret igjen.

«De kan umulig mislike mine bøker mer enn jeg misliker Deres, herr Bennett,» sa jeg.

Jeg vedder på at minst halvparten av de som leser dette innlegget, vil tenke: «Hvem faen er Arnold Bennett?!» Det må man jo kunne kalle et nydelig poeng.