Fru Marta Oulie

“Jeg har vært min mann utro”. Åpningslinjen i Sigrid Undsets debutroman Fru Marta Oulie fra 1907 er velkjent. Marta har bedratt ektemannen Otto med Henrik, hennes fetter og Ottos kompanjong. Hun begynner å føre dagbok mens Otto ligger tæringssyk på et sykehjem og kanskje skal dø. I dagboken skriver hun ned alle tankene hun ikke kan dele med noen: angeren, skyldfølelsen og bekymringene, men også de gode minnene fra et lykkelig samliv, og håpet om at alt ennå ikke er tapt.

Speilet på toalettskapet

Otto Oulie er en hengiven ektemann og far, en driftig forretningsmann og friluftsmenneske av solid bondeslekt. Marta er foreldreløs og utdannet lærerinne, og det kommer frem at hun er fra mer dannede og intellektuelle kretser enn Otto. I forelskelsens rus og de første årene av samlivet er forskjellen mellom dem uvesentlig for Marta. Livet som hustru og mor til tre tilfredsstiller henne på alle plan. Inntil hverdagens begrensninger innhenter henne omtrent på det tidspunktet når fetteren Henrik vender tilbake fra England etter mange år utenlands, og fører med seg assosiasjoner til det eksotiske, smakfulle og originale. Marta ser plutselig livet sitt fra et annet perspektiv enn hun er vant til, og skammer seg over det hverdagslige og jordnære livet hun fører med Otto.

Til en viss grad var det nå likefrem uerfarenhet. For jeg hadde virkelig absolutt ingen erfaringer utenfor Otto. Og jeg var kommet til å se på meg selv med hans øyne, og da forholdet mellom oss var blitt hverdag og vane, så følte jeg meg sikker på at enten jeg likte det eller ikke, så ville livet jo aldri mere ha ærend til meg uten gjennom Otto eller barna.

Det skal vise seg at Marta er spesielt sårbar overfor følelsen av å ha mistet sin individualitet gjennom familielivet og hverdagens plikter. Når hun oppdager at Henrik er forelsket i henne, griper hun sjansen til å være noe annet enn hustru og mor. Hun står foran speilet og betrakter sine yndigheter, og ser en kvinne som fortsatt kan vekke begjæret i en mann til tross for “de treogtredve år, tre barn og en innsatt hjørnetann”. Det er spesielt avslørende at hun i ettertid slår fast at “Henrik, ham tenkte jeg vel aller minst på; i grunnen brydde jeg meg jo ikke mere om ham enn om speilet på mitt toalettskap”. For strengt tatt er Henrik bare en mann hun innleder et forhold til fordi han gir henne bekreftelsen hun ønsker; et blikk hun kan speile seg i.

Selvmedlidenhet og tungsinn

I dagboken og etterpåklokskapen ser Marta tilbake på tiden da hun møtte Otto og de harmoniske årene sammen, og reflekterer over hva som førte henne bort fra ektemannen. Hun er ikke nådig i selvransakelsen, og hennes store sorg er at hun lot lykken med ektemannen glippe unna.

Jeg gikk og stirret meg blind på det at Otto ikke forstod meg. Det falt meg aldri inn at ikke jeg forstod ham. Vi har gått i mørket og vært hinannen så nær at hadde jeg bare rakt en hånd ut, hadde jeg funnet ham ved min side. Vår unge elskov brente ut, og jeg lot det slukne, og så ikke hvor lett jeg kunne næret ilden til en kjærlighet som kunne gjort det lyst og varmt for oss begge hele livet ut. Jeg, som syntes jeg var så klok.

Det som begynner som en angrende synders bekjennelser, ender likevel i tungsinnets håpløse blindvei: “Jeg er så trett nu at jeg forstår nesten ikke hvordan jeg skal kunne leve videre – jeg er som knust innvendig av en hel rekke fall, og jeg orker ikke reise meg”.

Marta klarer ikke å la være å pirke i såret hun har fått på samvittigheten, og synker ned i et bunnløst sort hull hvor hun dyrker sin egen skyld. I store deler av romanen fremstår hun som en karakter det er lett å sympatisere med i sin vilje til å ransake egen samvittighet. Men siden hun aldri klarer å tilgi seg selv det hun har gjort, fortsetter hun å begå nye, kanskje enda større synder. Dette rammer spesielt Henrik, som har elsket Marta siden barndommen, og er en hederlig mann hun drar med seg i fallet: “Jeg var slett ikke noe glad i ham, men jeg tok imot hans kjærlighet, og fingret og rev og slet i hans hjerte så godt jeg kunne”.

Likevel er Marta for menneskelig, for gjenkjennelig, i sine svakheter til at man kan felle noen enkel dom over henne. Skylden ligger heller ikke hos Otto eller Henrik, og det gjør at Marta og leseren ender i et slags moralsk sjakk matt. Nyansene i de eksistensialistiske problemstillingene teksten tar opp gjør det i hvert fall vanskelig å hente ut ett enkelt moralsk paradigme fra romanen.

En annerledes ekteskapsroman

Fru Marta Oulie er et bevis på at man ikke trenger å pakke budskapet inn for å lage kompleks litteratur med rik undertekst. Enkelte avsnitt hadde så mange lag av betydning at jeg måtte lese dem ti-tolv ganger for å få med meg alle tolkningsmulighetene, til tross for at Marta fortolker seg selv og sitt liv i klartekst. Det er dessuten en svært velskrevet roman, spekket med poetiske avsnitt som kan nytes for sin egen del:

Det er en ro i skogen på disse brennende, lyse dager, så dyp som den evige søvn; man merker rent hvor svakt og sakte livssaftene siver i trær og i lyng – til sist synes jeg livet rører seg likeså søvnig og stille i min egen kropp og min egen sjel, og min sorg synker til bunns i meg og sover.

Dette er rett og slett stor litteratur, etter alle tenkelige litterære målestokker. Fru Marta Oulie er ingen typisk ekteskapsroman fra forrige århundreskifte, med et kritisk blikk på samfunnet og ekteskapet som institusjon. Mer enn noe annet handler det om å miste seg selv, og det å være ute av stand til å fokusere på alt det gode man har innen rekkevidde. For de som har lest Kristin Lavransdatter, er dette kjent Undset-tematikk. Og den er like ramsalt, bitter og sviende i denne knapt hundre siders boken som i selve storverket. Det er ingen fred å få for selv den mest uskyldige leser når man følger Martas nådeløse oppgjør med sin egen villfarelse, men Undset klarer å gi inntrykk av at denne ufreden er selve meningen med livet – og litteraturen.