Kategori: Margaret Atwood – MaddAddam-trilogien

Søndagslesning – Margaret Atwood

MaddAddamJeg har gjort noen hederlige forsøk på å ta ferie de siste ukene, som endte med at jeg dro innom jobben to ganger denne uken. Jeg har derfor prøvd å bruke helgen til å anstrenge meg for å slappe av, i håp om å slippe å bli tvangspåmeldt kurs i ferie hos folk som elsker selvhjelpsbøker og smiler mye og anstrengt. Men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg bare lest bøker og drukket kaffe, og lagt planer for hvordan jeg skal organisere bokhøsten min.

Jeg har bestemt meg for å starte årets norsklesing for fullt rundt 1. september. De siste dagene i august bruker jeg på å lese ferdig noen av bøkene jeg har begynt på i sommer, og først ut er Margaret Atwood. Jeg holder på med to av hennes romaner samtidig, og er kommet ca halvveis i begge. Som alltid når jeg leser Atwood, koser jeg meg og har det ikke travelt med å bli ferdig – bokhøst eller ikke.

MaddAddam fra 2013 er siste bok i den dystopiske og fantastiske MaddAddam-trilogien som har vært blant årets litterære høydepunkter for min del. Så langt er MaddAddam ikke på høyde med Oryx and Crake og The Year of the Flood, og jeg synes Atwood har gjort noen overraskende dårlige valg i boken til å være en såpass sylskarp og rutinert forfatter. Men det funker jo når jeg først er blitt oppslukt av universet hennes, og Atwood skriver alltid godt selv når hun ikke lever opp til eget skyhøye nivå.

Det er ikke nødvendig å være fan av science fiction for å lese MaddAddam-bøkene. Atwoods endetidsfortelling om de siste menneskene på jorda, og hvor ille det stod til med oss før den siste, selvproduserte syndefloden, er nærmere beslektet George Orwells 1984 enn Star Trek. De to første bøkene er skummel lesning på to plan. Scenariet hennes om hvor kloden er på vei hvis vi ikke skjerper oss, var nok til å skremme på meg søvnløse netter. Og mens jeg fordypet meg i konsekvensene av menneskenes grådige og teknologisk avanserte dumskap, klinte hun til med et stramt thriller-plott de fleste krimforfattere vil hevde at man er nødt til å skrive platt for å lykkes med. Men Margaret Atwood har aldri skrevet en dårlig setning i sitt liv. Velskrevet og underholdende samfunnskritikk? Joda, som leser kan man faktisk få alt.

Til tross for at jeg er blodfan av Atwood, er MaddAddam-trilogien det første jeg har lest av den nyere delen av forfatterskapet hennes. Dedikert leser ble jeg av bøkene hun skrev enten før jeg selv ble født eller lærte å lese. Av romanene har jeg lest og likt debuten The Edible Woman (1969), favoritten min Lady Oracle (1976), Life Before Man (1979) og den mest kjente av alle, The Handmaid’s Tale (1985). Pluss diktsamlingene The Journals of Susanna Moodie (1970) og Power Politics (1971).

surfacing1Surfacing fra 1972 er slik jeg er vant med Atwoods bøker, og minner meg kanskje mest om The Journals of Susanna Moodie med sin kanadiske villmarkstematikk; nærmere bestemt hvordan livet i ødemarken påvirker mennesket. I Surfacing vender en ung kvinne tilbake til en avkrok av Quebec, og den øde øya der hun vokste opp i en hytte med foreldrene og broren. Faren hennes har forsvunnet, og hun reiser dit sammen med kjæresten og et vennepar for å finne ut hva som har skjedd.

De fire er isolert på en øde øy i en uke med en mann som kanskje, kanskje ikke har blitt gal. Hvis han fremdeles lever. Halvveis uti boken er jeg usikker på hvilken retning dette kommer til å ta, men hovedpersonen har begynt å se seg paranoid over skulderen når det rasler i buskene. Det er vanskelig å si hva de bør frykte mest, villmarken eller galskapen. Tittelen Surfacing spiller på fortiden som innhenter hovedpersonen, hva som kommer ut av spenningene mellom karakterene når de blir overlatt til seg selv på hytta, og – regner jeg med – avsløringen av hva som har skjedd med faren hennes.

Jeg tar med et sitat jeg leste i dag tidlig og liker veldig godt. Det er en typisk Atwood-refleksjon over kropp og språk, og nerdemat for nerdemonser som meg er å spekulere på hvorfor hun går fra å tenke «our» til «they», med smånifs effekt.

«The trouble is all in the knob at the top of our bodies. I’m not against the body or the head either: only the neck, which creates the illusion that they are separate. The language is wrong, it shouldn’t have different words for them. If the head extended directly into the shoulders like a worm’s or a frog’s without that constriction, that lie, they wouldn’t be able to look down at their bodies and move them around as if they were robots or puppets; they would have to realize that if the head is detached from the body both of them will die.»

Lesesirkelen 1001 bøker leser Margaret Atwood i august. Dere som har lest en av Atwoods bøker kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg. Dere som ikke har kommet så langt ennå, kan heller avlegge rapport om hva dere leser denne søndagen.

Advertisements