Kategori: Aslak Nore – En norsk spion

En norsk spion

Aslak Nore debuterte nylig som skjønnlitterær forfatter med spenningsromanen En norsk spion. Fra før har han skrevet Gud er norsk (2007) og Ekstremistan (2009) og ifølge et kjapt googlesøk klart å tirre på seg en god del folk som liker å kjefte. Jeg har ikke lest bøkene og aner ikke hvorfor de kjefter. Men En norsk spion har jeg lest, og det blir ingen kjeft fra meg. Tvert imot. En norsk spion kombinerer spenningsromanens plott og struktur med en tematikk som engasjerte meg langt utenfor fiksjonens rammer. Jeg lot meg underholde av spreke spioners spenstige stunts mens jeg lærte veldig mye nytt og viktig om verden som jeg ikke visste fra før.

Peter Wessel er en norsk spion (eller etterretningsoperatør, hvis du absolutt nekter å være romantisk); en dannet intellektuell som tilfeldigvis også kan sparke ned dører når situasjonen krever det. Han ble rekruttert til en frittstående og nokså hemmelig del av den norske etterretningstjenesten etter å ha studert arabisk i Beirut. Han har stor interesse for islamsk kunst og kultur, snakker flytende arabisk, og har et utseende og en tilpasningsevne som gjør at han kan skli ubemerket inn i enhver folkemengde mellom Middelhavet og langt inn i Sentral-Asia. Sammen med partnerne Kåre og Ivana får han i oppdrag å reise til Dubai for å hente en avhopper fra den iranske revolusjonsgarden til Norge. Oppdraget mislykkes, men de får vite at et parti missiler skal smugles inn i Afghanistan for deretter å rettes mot norske interesser. Peter Wessel må avbryte planen om å reise hjem til Norge for å flytte sammen med kjæresten Emma, og heller sette seg på flyet til Kabul for å stanse angrepet.

En norsk spion er like mye spektakulær reiseskildring og engasjerende refleksjon rundt norsk utenrikspolitikk og krigen i Afghanistan, som det er klassisk handlingsdrevet spionaction. Det ser ut til at Nore har gjort research nok til å kunne fylle minst fem romaner, men han deler likevel kunnskapene sine raust med leseren i stedet for å spare gnient til neste roman. Det går ikke bare i etterretning, våpen og politikk, men også i islamsk kunst, historie, språk og kultur. Med andre ord er det en roman hvor jeg som er over gjennomsnittlig glad i å google, slipper å google, fordi alt jeg ellers ville ha googlet står i boken allerede. I min private og nerdete leserverden er dette et ypperlig (og ikke minst tidsbesparende) kvalitetstegn.

Egentlig er formkravene i spenningssjangeren så fastlåste at det er lett nok å falle igjennom om man ikke skal behandle godt romanstoff i tillegg. Ved å ville kombinere ganske tung tematikk med spenningsromanens rigide form, har Nore gjort det vanskelig for seg selv. For mye informasjon og refleksjon senker spenningen, og spenning må man ha i en spionroman. Løsningen på problemet ser interessant nok ut til å være valget av fortellerinstans, og at den typisk allvitende tredjepersonsfortelleren er valgt bort. Istedet forteller Peter Wessel historien selv. Det er han som opplever og tenker, og videreformidler det hele til leseren.

Grepet er vellykket og har mange fordeler. Forfatteren kan låne sin hovedperson det jeg ubeskjedent går ut fra er mange av sine egne tanker og erfaringer, og dermed gi Wessel en indre ambivalens, et engasjement og en empati som tilfører dybde og troverdighet. Wessel er like mye en fortolker av begivenhetene som han er hovedperson og aktiv deltaker i handlingen. Det flytter mye av fokuset bort fra ham, og over på menneskene han møter og konfliktene i området.

Leseren får dermed en helt unik mulighet til å leve seg inn i det som for de fleste av oss er en fullstendig ukjent del av verden. Vi snakker mye om Afghanistan, men mest som en politisk kampsak (for eller imot norsk deltakelse?). Få av oss vet hvordan det er å være der. Men Peter Wessel blir ikke bare våre øyne på stedet; han høyner enda en gang ved å innse at det er hans valg å jobbe i området, og at han like gjerne kan velge å sette seg på neste fly hjem til tryggheten i Norge. Han har en retrettmulighet afghanerne selv mangler. De sterkeste delene av boken er de delene hvor Wessel (og jeg) tar innover seg hva det faktisk betyr for sivilbefolkningen å måtte leve i en krigssone hvor mektige land blander seg inn, tenker storpolitikk og kriger mot hverandre på siviles bekostning. Aschehoug markedsfører boken som «en rå agenthistorie», og det er den. Men det er også en rå agenthistorie som kan få følsomme jenter som meg til å gråte sine modige tårer over virkeligheten boken skisserer.

På det politiske planet diskuterer boken blant annet Norges rolle i Afghanistan. Den iranske avhopperen slår tidlig fast at Norge er NATOs svakeste ledd fordi andre land tåler døde, noe vi ikke gjør. Det er ubehagelig og skremmende å lese om hva dette innebærer i praksis, spesielt fordi jeg mangler grunnlaget for å skille mellom hypoteser og fakta, fiksjon og virkelighet. Men Norge får i alle fall passet sitt påskrevet hva angår vårt image og selvforståelse som fredsnasjon. Bak edel retorikk finner man gjerne mindre edle motiver.

Samtidig er Wessels versjon nettopp det. Hans versjon. Siden Wessel er den som tenker og fortolker, virker sannhetene han kommer frem til både relative og usikre. Dermed blir det like spennende å lese om hvordan Wessel opplever krigen i Afghanistan i et politisk og etisk perspektiv, som det er å lese om hans eksotiske nærdødenopplevelser i den afghanske fjellheimen. Wessel må kjenne på paranoiaen over ikke å kunne stole på noen. Som leser kan jeg kjenne på paranoiaen over ikke å vite hva som er sant om en krig landet mitt deltar i. Når boken da veksler mellom rene actionscener og dypere analyser av politiske og etiske aspekter ved krigen, blir begge deler like spennende. De blir til og med to sider av samme sak. Det er en snedig måte å forholde seg til spenningssjangerens krav på, uten å underordne seg dem.

Romanen problematiserer krigen på en nyansert og tankevekkende måte, uten å forenkle konflikten eller gjøre det lett å ta stilling. Jeg fant mange overraskende poenger. For eksempel visste jeg ikke – som selv lever i et samfunn hvor muslimske selvmordsbombere visstnok er selveste frykten – at de har desto større grunner til å være redde for dem i Kabul. Fattige fanatiske pakistanere har mye lettere for å sprenge seg selv og andre i luften i nabolandet enn de har i vesten, og det virker som om dette er en mulighet de gjerne benytter seg av.

Samtidig er En norsk spion vel så mye eventyr, underholdning og spionromantikk som noe annet – komplett med trekantdrama og alt. Peter Wessel kan selvsagt ikke være barsk og kjekk spion uten å ha flere vakre damer å velge mellom. Så kan man heller bare spekulere på hvorfor vi lesere helst flykter fra virkeligheten ved å lese bøker fra en virkelighet som er mye jævligere enn vår egen.

Pirke litt må jeg også, ellers kommer verden i ubalanse. I andre del av romanen blir det veldig mange tilbakeblikk på rad. Tilbakeblikkene er relevante og nødvendige, men kunne med fordel ha vært fordelt litt jevnere utover de 400 sidene. Nore kutter ofte ut personlige pronomener i subjektsform, slik man gjerne gjør i det uformelle skriftspråket. Når det gjøres i fortellermodus, er det et stilvalg som kler sjangeren. Men av og til sniker det seg også inn i dialoger, og der brukes det vanligvis ikke. Man kan godt skrive «var der i går». Men man sier som regel «jeg var der i går».

Alt i alt var En norsk spion en roman jeg fikk svært mye ut av å lese. Underholdning er alltid bra, kunnskap og nye perspektiver er desto bedre. Selv om jeg nå blir enda kvalmere enn før av å lese kommentarene fra velfødde nordmenn som leker Gud i nettavisenes kommentarfelt. En forsvinnende liten pris å betale, tross alt.

Nå er jeg dessuten utrolig fornøyd med at jeg klarte å skrive såpass langt om boken uten å nevne med et ord at Aslak Nore er sønnen til Kjartan Fløgstad.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Advertisements