En norsk spion

Aslak Nore debuterte nylig som skjønnlitterær forfatter med spenningsromanen En norsk spion. Fra før har han skrevet Gud er norsk (2007) og Ekstremistan (2009) og ifølge et kjapt googlesøk klart å tirre på seg en god del folk som liker å kjefte. Jeg har ikke lest bøkene og aner ikke hvorfor de kjefter. Men En norsk spion har jeg lest, og det blir ingen kjeft fra meg. Tvert imot. En norsk spion kombinerer spenningsromanens plott og struktur med en tematikk som engasjerte meg langt utenfor fiksjonens rammer. Jeg lot meg underholde av spreke spioners spenstige stunts mens jeg lærte veldig mye nytt og viktig om verden som jeg ikke visste fra før.

Peter Wessel er en norsk spion (eller etterretningsoperatør, hvis du absolutt nekter å være romantisk); en dannet intellektuell som tilfeldigvis også kan sparke ned dører når situasjonen krever det. Han ble rekruttert til en frittstående og nokså hemmelig del av den norske etterretningstjenesten etter å ha studert arabisk i Beirut. Han har stor interesse for islamsk kunst og kultur, snakker flytende arabisk, og har et utseende og en tilpasningsevne som gjør at han kan skli ubemerket inn i enhver folkemengde mellom Middelhavet og langt inn i Sentral-Asia. Sammen med partnerne Kåre og Ivana får han i oppdrag å reise til Dubai for å hente en avhopper fra den iranske revolusjonsgarden til Norge. Oppdraget mislykkes, men de får vite at et parti missiler skal smugles inn i Afghanistan for deretter å rettes mot norske interesser. Peter Wessel må avbryte planen om å reise hjem til Norge for å flytte sammen med kjæresten Emma, og heller sette seg på flyet til Kabul for å stanse angrepet.

En norsk spion er like mye spektakulær reiseskildring og engasjerende refleksjon rundt norsk utenrikspolitikk og krigen i Afghanistan, som det er klassisk handlingsdrevet spionaction. Det ser ut til at Nore har gjort research nok til å kunne fylle minst fem romaner, men han deler likevel kunnskapene sine raust med leseren i stedet for å spare gnient til neste roman. Det går ikke bare i etterretning, våpen og politikk, men også i islamsk kunst, historie, språk og kultur. Med andre ord er det en roman hvor jeg som er over gjennomsnittlig glad i å google, slipper å google, fordi alt jeg ellers ville ha googlet står i boken allerede. I min private og nerdete leserverden er dette et ypperlig (og ikke minst tidsbesparende) kvalitetstegn.

Egentlig er formkravene i spenningssjangeren så fastlåste at det er lett nok å falle igjennom om man ikke skal behandle godt romanstoff i tillegg. Ved å ville kombinere ganske tung tematikk med spenningsromanens rigide form, har Nore gjort det vanskelig for seg selv. For mye informasjon og refleksjon senker spenningen, og spenning må man ha i en spionroman. Løsningen på problemet ser interessant nok ut til å være valget av fortellerinstans, og at den typisk allvitende tredjepersonsfortelleren er valgt bort. Istedet forteller Peter Wessel historien selv. Det er han som opplever og tenker, og videreformidler det hele til leseren.

Grepet er vellykket og har mange fordeler. Forfatteren kan låne sin hovedperson det jeg ubeskjedent går ut fra er mange av sine egne tanker og erfaringer, og dermed gi Wessel en indre ambivalens, et engasjement og en empati som tilfører dybde og troverdighet. Wessel er like mye en fortolker av begivenhetene som han er hovedperson og aktiv deltaker i handlingen. Det flytter mye av fokuset bort fra ham, og over på menneskene han møter og konfliktene i området.

Leseren får dermed en helt unik mulighet til å leve seg inn i det som for de fleste av oss er en fullstendig ukjent del av verden. Vi snakker mye om Afghanistan, men mest som en politisk kampsak (for eller imot norsk deltakelse?). Få av oss vet hvordan det er å være der. Men Peter Wessel blir ikke bare våre øyne på stedet; han høyner enda en gang ved å innse at det er hans valg å jobbe i området, og at han like gjerne kan velge å sette seg på neste fly hjem til tryggheten i Norge. Han har en retrettmulighet afghanerne selv mangler. De sterkeste delene av boken er de delene hvor Wessel (og jeg) tar innover seg hva det faktisk betyr for sivilbefolkningen å måtte leve i en krigssone hvor mektige land blander seg inn, tenker storpolitikk og kriger mot hverandre på siviles bekostning. Aschehoug markedsfører boken som «en rå agenthistorie», og det er den. Men det er også en rå agenthistorie som kan få følsomme jenter som meg til å gråte sine modige tårer over virkeligheten boken skisserer.

På det politiske planet diskuterer boken blant annet Norges rolle i Afghanistan. Den iranske avhopperen slår tidlig fast at Norge er NATOs svakeste ledd fordi andre land tåler døde, noe vi ikke gjør. Det er ubehagelig og skremmende å lese om hva dette innebærer i praksis, spesielt fordi jeg mangler grunnlaget for å skille mellom hypoteser og fakta, fiksjon og virkelighet. Men Norge får i alle fall passet sitt påskrevet hva angår vårt image og selvforståelse som fredsnasjon. Bak edel retorikk finner man gjerne mindre edle motiver.

Samtidig er Wessels versjon nettopp det. Hans versjon. Siden Wessel er den som tenker og fortolker, virker sannhetene han kommer frem til både relative og usikre. Dermed blir det like spennende å lese om hvordan Wessel opplever krigen i Afghanistan i et politisk og etisk perspektiv, som det er å lese om hans eksotiske nærdødenopplevelser i den afghanske fjellheimen. Wessel må kjenne på paranoiaen over ikke å kunne stole på noen. Som leser kan jeg kjenne på paranoiaen over ikke å vite hva som er sant om en krig landet mitt deltar i. Når boken da veksler mellom rene actionscener og dypere analyser av politiske og etiske aspekter ved krigen, blir begge deler like spennende. De blir til og med to sider av samme sak. Det er en snedig måte å forholde seg til spenningssjangerens krav på, uten å underordne seg dem.

Romanen problematiserer krigen på en nyansert og tankevekkende måte, uten å forenkle konflikten eller gjøre det lett å ta stilling. Jeg fant mange overraskende poenger. For eksempel visste jeg ikke – som selv lever i et samfunn hvor muslimske selvmordsbombere visstnok er selveste frykten – at de har desto større grunner til å være redde for dem i Kabul. Fattige fanatiske pakistanere har mye lettere for å sprenge seg selv og andre i luften i nabolandet enn de har i vesten, og det virker som om dette er en mulighet de gjerne benytter seg av.

Samtidig er En norsk spion vel så mye eventyr, underholdning og spionromantikk som noe annet – komplett med trekantdrama og alt. Peter Wessel kan selvsagt ikke være barsk og kjekk spion uten å ha flere vakre damer å velge mellom. Så kan man heller bare spekulere på hvorfor vi lesere helst flykter fra virkeligheten ved å lese bøker fra en virkelighet som er mye jævligere enn vår egen.

Pirke litt må jeg også, ellers kommer verden i ubalanse. I andre del av romanen blir det veldig mange tilbakeblikk på rad. Tilbakeblikkene er relevante og nødvendige, men kunne med fordel ha vært fordelt litt jevnere utover de 400 sidene. Nore kutter ofte ut personlige pronomener i subjektsform, slik man gjerne gjør i det uformelle skriftspråket. Når det gjøres i fortellermodus, er det et stilvalg som kler sjangeren. Men av og til sniker det seg også inn i dialoger, og der brukes det vanligvis ikke. Man kan godt skrive «var der i går». Men man sier som regel «jeg var der i går».

Alt i alt var En norsk spion en roman jeg fikk svært mye ut av å lese. Underholdning er alltid bra, kunnskap og nye perspektiver er desto bedre. Selv om jeg nå blir enda kvalmere enn før av å lese kommentarene fra velfødde nordmenn som leker Gud i nettavisenes kommentarfelt. En forsvinnende liten pris å betale, tross alt.

Nå er jeg dessuten utrolig fornøyd med at jeg klarte å skrive såpass langt om boken uten å nevne med et ord at Aslak Nore er sønnen til Kjartan Fløgstad.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

33 thoughts on “En norsk spion”

  1. Hæ? Er Nore sonen til Fløgstad? (Bit meg fast i dei viktige detaljane, her).

    Sjølv eg som rynker på nasen av spionromaner, får lyst til å lese denne. Det er veldig spennande med norske forfattarar som våger å skrive litteratur med politisk tilsnitt.

    1. Hehe, visste du ikke det? Nå er jeg godt fornøyd med at to av to kommentarer avslører at dere leste hele innlegget. Og at dere begge ble like sjokkert over noe jeg trodde var allment kjent. Jeg la det inn som en vits, fordi man liksom ikke kan være sin fars sønn uten at det må påpekes i alle sammenhenger. Så viste det seg å være folkeopplysning i stedet. (Du vet at Matias er sønnen til Knut?)

      Det er imidlertid bedre ikke å vite sånne ting enn ikke å vite det med selvmordsbombere i Kabul. Eksen min ble overrasket over at jeg ikke visste det, og da skjønner jeg jo at jeg virkelig trengte å lese denne boken. Jeg leser ikke mange spionromaner selv (dvs ingen), men liker den politiske vinklingen. Spesielt fordi den er interessant i seg selv, og ikke rent fyllstoff.

  2. ((gasp)) er han sønnen til Fløgstad? Virkelig? Trenger man egentlig vite mer? Eller har det som for meg, null betydning, da jeg kun har lest ei eneste bok av Kjartan, men stadig vekk grubler på å anskaffe meg Dalen, Portland, siden de har den på alle bruktutsalg jeg besøker – gjerne i multiple eksamplerer.
    Og – tenk at helten het Peter Wessel – som i Peter Wessel Tordenskiold, men slike referanser må sikkert være bytrønder for å forstå – eller kunne sin nasjonalsang. Må innrømme at jeg nå ble veldig nysgjerrig på hva den afghanerspionen kan ha til felles med slik en uredd sjøhelt med parykk – og kanskje ender jeg opp med å lese boka også, selv om jeg egentlig ikke liker spionromaner (fordi alle de jeg har lest har handlet om komunisme og kald krig).
    Omtalen din får garantert Aschehoug til å klappe i hendene over pene salgskurver!

    1. Wikipedia sier så. Om han *virkelig* er sønnen til Kjartan skal jeg ikke gå nærmere inn på. Men det er klart, genealogi kan jo bli aktuelt når jeg leser Dalen Portland og finner helt forbløffende paralleller mellom Bygda og krigen i Afghanistan. Compare and contrast far og sønn, og slå et slag for historisk-biografisk metode samtidig. Jeg skal gjøre det samme med Matias og Knut når jeg får lest noe av Knut, siden Matias kalte seg Abo Rasul for å slippe unna farens navn og dermed avslørte at leseren har all grunn til å sammenlikne dem. Jeg tror man kan trekke samme parallell mellom Aslak og Kjartan siden han ikke heter Fløgstad til etternavn. Nettet snører seg sammen.

      Hah! Jeg anskaffet Dalen Portland i august fra hylla på Oslo S. Way ahead of you there. Gratis 1001-bok kan man ikke la stå i fred.

      Heltens navn diskuteres i boken på hot date med drømmekvinnen, som er like opplyst, mørk og fager som deg. Men uten skjegg. Peter Wessel Zappfe er det andre alternativet. Altså er Peter Wessel en krigerfilosof av en afghanerspion. Uten parykk. Dessverre er han ikke trønder.

      Eh… To av to kommentarer er fra lesere som sier at de egentlig ikke leser spionromaner. Jeg tror jeg har litt å gå på før bloggen min blir en autoritet på spionromanfeltet, og Aschehoug fører meg opp på julekortlisten.

      1. (Psst jeg streiker, remember???)
        Etter først å ha hoppet opp og ned som man jo gjør etter tilbud om gratisbøker, har jeg nå besinnet meg, husket på at jeg er streikebitter og hvor mange ganger jeg har unnlatt å kjøpe DP, så mange ganger at det ville vært bokblasfemisk og ta imot den nå. Skal Dalen Portland inn i mine stabler må pengene gå til misjonsstasjonen. Ikke posten, og ikke freetex som jeg halvboikotter – etter, og dette har jeg klaget på før – Freetex på Jessheim begynte å prise bøker etter skjønn – som om det sitter en velutdannet litterat på bakrommet og mekker prislapper. Nesten som å være nyoppstartet bokblogger å trille terning etter skjønn – denne var kjedelig . ooops 2 – eller 24,50.
        Takk dog for tilbudet.
        Hilsen Ingbart.

    1. Komunisme er den kjipeste formen for kommunisme. Komunister er imot luksuriøst overforbruk av dobbeltkonsonanter. Mange spionromaner som handler om det. Språkrådspionasje. Kun for spesielt interesserte. Unnskyld: Intereserte.

      1. Bokblogg er på en måte en støttegruppe for de som ler av språkvitser ingen i den virkelige verden forstår. Alphabet Nerds United. Hehe, katter tror at alle mennesker er gale, så jeg ville ikke ha tatt det personlig hvis jeg var deg!

      2. Jeg trenger umidelbart forfatertips og foreslåt kronologi til språkrådspionasjeverk.
        (hilsen enda ei som fniste hysterisk, og som til nå har trod at nevnte spionasje helst dreide seg om å le høyt og
        støyende over andres ordelingsfeil og komabruk)

        (du fik jeg sån aliterasjonsangst at jeg tror dagens inleg utsetes til i morgen.)

      3. Språkrådspionasjeverkforfattertips: Dag Solstad (sjefsspionen) og Tomas Espedal (rebelsk undercoveragent, nekter å ta imot kred for sin banebrytende spionasje).

        Allitterasjonsangst? Hvilken lettsindig språklig kreativitet! Du er et naturtalent. Jeg rekrutterer deg umiddelbart til språkrådspionasjens tjeneste. Arbeidsoppgaver: Motarbeide komunister ved å presse inn så mange dobbeltkonsonanter, kommaer og korrekt orddeling du bare kan i et innlegg, og deretter rette hånlig og nedlatende på alle feil i alle innlegg du kan finne på internettet.

        Når komunistene ligger nede for telling, kan du gå over til de som kaller seg «landsmålsbrukere». Begynn med å skrive A. O. Vinjes «Ferdaminne fraa sumaren 1860» på korrekt norsk. Vinje slurver for mye med riksmålet, det er feil i hver eneste setning.

      4. Og på et blunk fikk du dagens blogginnlegg som jeg nå har småduppet over i 2t alt til å virke lystig og solskinnsbetont. Det blir internettets første gladinnlegg om Linnea Myhre – hvis jeg ikke sløser bort dagen med å slenge tørrfiskbiter rundt i hagen, før jeg må busse avsted for å passe annemannsbarn. Dag Solstad har jeg prøvd meg på en eneste gang – lydbok med selveste sjefsspionen som oppleser. Maktet ikke mer enn 2 kapitler før den føyk rett tilbake til biblioteket. Thomas dog er jeg litt nysgjerring på – spesielt etter kulturkjerringkrigen.

        Forresten har du et sidemålspoeng. Etter å ha tilbrakt gårsdagen med Linnea er jeg mer enn ever overbevist om at boklesing kan redde verden og tungsinn og da aller helst tvangslesing, og orker man ikke Vinje kan man starte med Eirabu – først til riksmål – så til trøndersk – før et siste lag med skolefransk og verdenslansering.
        Har ikke tid til å være deprimert da – ikke får man tid til å spise heller – og må bonske smash før tannpussen – nytter ikke å være anorektiker heller da. Problem solved.
        Nå skal jeg ut å gjemme tørrfisk – helt til beistet blir så trøtt at jeg kan skrive omtale. (eller sove)

      5. Gladinnlegg om Linnéa Myhre? Du slutter aldri å overraske. Jeg håper det også handler om tørrfisk og hvordan korrekt språkbruk og tvangslesning kan kurere anoreksi og psykiske lidelser. Er det lov å si at man gleder seg? Jeg setter herved av hele dagen til å trykke «oppdater» på bloggen din mens jeg venter på at du skriver ferdig. No pressure, altså.

        Dag Solstad er på en måte spionlitteratur for de med lang erfaring. Siden du er mer av en outsider enn en kulturkjerring, er nok Espedal et bedre sted å starte. Men tannpussen må du ikke glemme i din iver etter å lure beistet og skrive gladblogg. Skjegget ditt er ikke langt nok til å skjule råtne tannstubber, og du har ikke råd til en kjeft full av gull. Hva heter han superskurken i den Bond-filmen? Jaws? Han hadde heller ikke råd til gull, og måtte gå for metall. Det gikk ikke så bra med ham. Jaws ble spist av jaws. Oh, the irony!

  3. Ah, denne her har jeg vurdert å lese og da er det jo godt at den er kvallitetssikret av deg. Jeg elsker spionromaner (og ja, jeg er nok av den romantiske typen) og tradisjonelt sett så har man ikke vært så god på denne sjangeren her til lands. Jeg er derimot litt skeptisk til at mye informasjon i romaner og kjenner at jeg er litt spent på hvordan Nore behersker akkurat det. For meg går det nemlig en hårfin grensen mellom å være belærende og informativ, det førstnevnte kan føre meg seg litt kjipere leseopplever. Jeg har ikke lest noe av Nore tidligere, men har forstått det slik at han også tidligere har fått kred for god research. Spennende. Forøvrig et interessant tema politisk, som man ikke møter så ofte i romanene (eller kanskje jeg leser feil type). Og det med Nore og faderen visste jeg faktisk, men det er ikke så fryktelig lenge siden at noen forklarte meg slektskapet.

    1. Ja, denne kan du trygt lese! Bare husk at den er kvalitetssikret av en nerd som ikke har lest en eneste spionroman siden 1996. Og da leste jeg en som var skikkelig kjedelig, Ian Flemings From Russia with Love. På den annen side likte jeg jo Nores bok veldig godt, så jeg anbefaler den gjerne. Jeg likte at historien og karakterene ikke var virkelighetsfjerne, som de kan bli i spionfilmer. (Sier jeg og elsker tv-serien Alias, den mest virkelighetsfjerne av dem alle.)

      Mye av informasjonen i romanen får man i situasjoner hvor det er naturlig, og den deles veldig entusiastisk. Jeg oppfattet ikke boken som belærende, og er spent på å høre hva du tenker om det. Jeg syntes bare det var spennende å få innsyn i en verden jeg kan fint lite om. Jeg vet heller ikke om noen andre i Norge som skriver om denne tematikken, men det burde de jo. Markedet for såre oppvekstromaner og politikrimmer med helt i trøbbel må da snart være mettet?

  4. Ja, der ser du. Research lønner seg. Men hvordan dere klarte å produsere noe som helst på UB, forstår jeg ikke. Jeg tror de har spesialprodusert stolene der slik at det skal være umulig å sitte behagelig nok til å sovne.

    Takk for det! Jeg var godt fornøyd med allitterasjonen, om jeg så skal si det selv. Men la du merke til dette? «Jeg lot meg underholde av Spreke Spioners Spenstige Stunts mens jeg lærte Veldig mye nytt og Viktig om Verden som jeg ikke Visste fra før.» Haha! Jeg må jobbe litt mer med v’ene, men føler absolutt at jeg er inne på noe her.

    Kred nr tre videresender jeg mentalt til Fløgstad, mens jeg noterer meg at jeg har undervurdert trivia på blogg. Jeg skal se hva jeg klarer å grave frem på Heidi Linde, neste forfatter ut.

    1. Bravo!! Neste år skal jeg skrive alle innlegg på rim, og insistere på at alle kommenterer i heksameter. Verdens første homeriske bokblogg. Man må ha noe å strekke seg etter.

      Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk gjort et hederlig stykke arbeid med tysk grunnfag på UB. Det virket helt, helt riktig å lese om konsentrasjonsleire og genitiv på de stolene fra kl 8-18 hver dag.

  5. Da fikk jeg omsider lest din omtale av boka – etter jeg har lest og skrevet min🙂 Vi er så veldig enige. Dette var en veldig god spionroman skrevet av Nore som helt tydelig viser at han både har vært soldat og jobbet som journalist i Midtøsten. Boka engasjerte og imponerte imidlertid på flere nivå, ikke bare som spenningsbok, men også når det gjaldt innenfor områdene kunst, kultur og religion som ser ut for å gå hånd i hånd med politisk engasjement i regionen. Jeg er igrunnen helt over meg av begeistring og kan ikke vente med å tyte om denne boka til venner og bekjente både fjern og nær. For min del tok ikke detaljene overhånd, jeg kjente jeg sugde til meg alt og ville igrunnen ha mer. Fantastisk! Rett og slett utrolig bra!😀

    1. Nå har jeg lest innlegget ditt også, og jeg ser at vi tenker veldig likt! «Dette va mad for mor!» – hahaha, så bra sagt! Akkurat dét synes jeg godt Aschehoug kan sitere deg på😀 Detaljene tok ikke overhånd for min del heller, de var tvert imot med på å heve boka himmelhøyt. Jeg levde meg sånn inn i alle skildringene av miljøet at jeg nesten kvapp til når det skjedde noe dramatisk. God kombinasjon av spenning og kultur. Det var fryktelig gøy å lese innlegget ditt om boka, du skriver så entusiastisk om den at jeg får lyst til å lese den på nytt. Nå håper jeg bare at andre norske spenningsromanforfattere skjerper seg på researchen og begynner å levere noe mer enn bare plott.

      1. Ikke tvil om at fysisk tilstedeværelse og grundig research er med på å heve denne boka skyhøyt over de fleste andre norske jeg har lest i det siste. Over de fleste andre bøker, uansett hvor forfatteren har kommet fra, egentlig. Som du så beskrivende sier over her: «Markedet for såre oppvekstromaner og politikrimmer med helt i trøbbel må da snart være mettet?» Jeg er overmett på såre oppvekstromaner. De engasjerer meg lite. Politikrim med helt i trøbbel har jeg ikke helt gått lei ennå (leser akkurat nå Jørn Lier Horst sin «Jakthundene»). Det kommer nok av jeg at jeg har lest usedvanlig lite krim i flere år frem til ifjor mai. Horst holder imidlertid mål, synes jeg, men det er jo en helt annen sak🙂

      2. Enig i at det med research gjelder uansett forfatter – og sjanger. Ofte får jeg inntrykk av at forfattere er mer opptatt av å perfeksjonere stil og språk enn de er av å ha noe å skrive om, og at det skorter ganske kraftig på fantasien. Hvis man skal finne en god historie, nytter det liksom ikke å ha levd et A4-liv siden barneskolen og legge seg kl 10 hver kveld. Jeg undrer på om ikke det er grunnen til alle oppvekstromanene. Sannsynligvis har de ingenting annet å skrive om enn trasige ungdomsår. Eller kjipe utroskapsromaner med påfølgende skilsmisse. Man må jo hente tematikken fra egen stue hvis man aldri forlater hjemmet;-)

        Gode krimromaner er gode enten helten er i trøbbel eller ei, og jeg leser heller ikke nok av dem til å gå lei. Men det er jo så mange av dem på markedet nå at jeg blir helt svett. Jørn Lier Horst likte jeg godt basert på førsteboka, og jeg skal definitivt lese mer av ham. Det er fint med no nonsense-krim, og han har jo også en bakgrunn som tilfører bøkene hans noe.

  6. Man må ha noe å formidle før man setter igang å skrive. A4 fungerer dårlig som inspirasjonskilde…enig! Det er utrolig mange bøker der ute, utrolig mange ord på et uhyggelig antall sider. Jeg syns ofte det er vanskelig å finne den nye, gode boka som «En norsk spion» viste seg å være! Jeg har en tendens til å falle tilbake på forfattere jeg kjenner i ren desperasjon. Jeg har imidlertid falt for Horst. Han skriver stillferdig krim, og det å jobbe i politietaten som etterforskningsleder gir akkurat den snerten til bøkene hans som skiller ham ut fra mengden. Om noe så syns jeg Horst er behagelig å lese. Behagelig betyr ikke kjedelig, ei heller forutsigbar. Det faller likevel en ro over meg når jeg har satt meg ned med en Horst-bok. Det er noe betryggende i det! :o)

    1. «utrolig mange ord på et uhyggelig antall sider» – godt sagt. Eller som en forfatter jeg kjenner sa det: Norsk litteratur. Aldri har så mange sagt så lite til så få. Jeg tenkte på det da jeg leste En norsk spion, at mye av stoffet kunne ha fungert like bra i en helt annen type roman. Jeg tviler på at særlig mange forfattere har den valgfriheten. Nå fikk jeg fryktelig lyst til å lese Horst selv. Du skriver veldig smittende om bøker, Marianne! Jeg har Felicia forsvant i bokhyllen, så det får bli neste krimbok jeg leser.

      1. Heldigvis ikke verste smitten å få🙂 «Felicia forsvant» har jeg ikke lest. Jeg har av en eller annen årsak angrepet Horst sine bøker i hytt og vær og ikke tatt hensyn til rekkefølgen, som jo betyr at jeg ikke helt har kontinuiteten på privatsfæren til William Wisting m/fam… Jepp, nokså tåpelig, men jeg får trøste meg med at jeg nærmer meg. Jeg har ihvertfall unngått tabben jeg gjorde med Tom Egeland, der jeg leste alle 4 Bjørn Beltø bøkene innenfor en 2 måneders periode. Overdose så det holdt.. I skrivende stund leser jeg «Jakthundene», den siste av Horst. Men så, SÅ skal jeg begynne på første boka – etterhvert. Jeg har klart å dosere ham ut så jeg hele tiden har hatt ei ny bok å se fram til.
        Når jeg leser bokanmeldelsene dine ser jeg hvilken retning jeg egentlig burde gått rent utdannelsesmessig (sånn i etterpåklokskapens lys, selvfølgelig…) Jeg savner et faglig grunnlag innenfor litteraturen, rett og slett, og setter stor pris på å lese gjennomarbeidede anmeldelser som dine. Jeg lærer utrolig mye av dem🙂

      2. Tusen takk, Marianne, det var veldig hyggelig å høre! Jeg synes det er kjekt å ha faglig bakgrunn når jeg leser bøker, og opplever at det gir gode fortolkningsverktøy. Men når jeg blogger føler jeg like ofte at det er til hinder som til hjelp. Jeg mister lett oversikten over hva jeg vil si og forviller meg inn på sidespor. Dette innlegget brukte jeg for eksempel en uke på å få til og jeg slettet flere sider med tekst før ting hang sammen. Når jeg da leser ditt innlegg om boken, stønner jeg over hvor mange ting jeg likevel glemte å si noe om i innlegget mitt. Så det er ikke bare bare å være litteraturviterbokblogger🙂

        Jeg gjorde Egeland-tabben din med Jo Nesbø. Da jeg kom til Snømannen og Panserhjerte hadde jeg egentlig fått nok, og burde ha spart litt på dem. Så nå prøver jeg å lese maks to bøker pr forfatter pr år. Da varer dessuten forfatterskapene så mye lenger!

  7. Nore har sikkert fått masse kjeft for denne boka også, alle får jo kjeft når de toucher sannheter… Gleder meg til å lese den, du har vekket nysgjerrigheten min, og takk for det🙂

    1. Så hyggelig! Håper du liker boken🙂 Jeg tror ikke Nore har fått kjeft for En norsk spion (i hvert fall ikke offentlig). Man har nok større frihet til å være kontroversiell i skjønnlitteraturen enn når man skriver dokumentarbøker. For øvrig er jeg enig i at folk ofte får kjeft når de virkelig er inne på noe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s