Kategori: Heinrich Böll – Katharina Blums tapte ære

Katharina Blums tapte ære

Heinrich Bölls Katharina Blums tapte ære (1974) er en av grunnene til at jeg for tiden er så fornøyd med å tvangslese bøker fra 1001-listen. Hvis jeg ikke hadde gjort det, ville jeg neppe ha funnet på å lese denne romanen helt av meg selv og attpåtil i sommerferien. Der den stod og blomstret så pent i størrelse meget lettlest i bokhyllen hjemme hos mamma, ble jeg mer fristet av muligheten til å skaffe meg et kjapt 1001-kryss enn av innholdet. Likevel viste den seg å være en bok helt etter mitt hjerte. 50% politisk refs + 50% underholdning = 100% leselykke for yours truly.

Jeg leste boken i en av Bokklubbens gamle utgaver fra 70-tallet som jeg har samlet på en stund. Noen av bøkene har etterord ved Haagen Ringnes, og selv om etterordene bare er på et par knappe sider, er de såpass informative at jeg får enda mer ut av bøkene ved å lese dem. Men akkurat i tilfellet Katharina Blums tapte ære burde etterordet ha vært forord, for bakgrunnen for at Heinrich Böll skrev romanen er høyst relevant for hvordan man oppfatter boken. Den er nemlig løselig based on a true story.

Mens jakten på Baader-Meinhof-gruppen/Rote Armee Fraktion/RAF var på sitt mest intense tidlig på 70-tallet, gikk den tabloide avisen Bild-Zeitung langt over den presseetiske streken ved å fråtse i detaljer om et væpnet ran og et mord som de uten videre beskyldte gruppen for å stå bak. Böll skrev en artikkel i Der Spiegel hvor han advarte mot avisens lynsj-justis og maktmisbruk, og minnet om visse demokratiske spilleregler som avisen satte i fare. Dermed oppnådde Böll å bli utpekt som hatobjekt av avisen, uthengt som en farlig fiende av demokratiet (til og med farligere enn Baader-Meinhof-gruppen) og sammenliknet med naziledere som Goebbels. Opinionen og politiet trodde på pressehetsen av Böll, og politiet ransaket landstedet hans og utsatte ham for ubehagelige forhør.

Den grove ærekrenkelsen Böll ble utsatt for inspirerte ham til å skrive Katharina Blums tapte ære, som har den talende undertittelen «Hvorledes vold avles og hva den kan føre til». Det store spørsmålet romanen stiller er hva som kan få en helt ordinær kvinne på 27 år til plutselig å begå et drap. Böll svarer villig på akkurat det spørsmålet, og svaret er ikke særlig flatterende for verken politiet eller tabloidpressen. Sånn sett blir det kanskje riktigere å kalle det en fabel enn en politisk roman. Moralen er ikke til å ta feil av. Böll er imidlertid så giftig og underholdende at det krystallklare budskapet slukes rått, og med glede.

I begynnelsen av romanen har Katharina Blum meldt seg til politiet fordi hun har skutt og drept journalist Werner Tötges i leiligheten sin. Begivenhetene som førte til drapet begynte fire dager før, da hun tok med seg Ludwig Götten hjem fra en dansemoro (ja visst, det står i boken, en dansemoro) og lot ham overnatte. Det viser seg at Götten er ettersøkt og mistenkt av politiet for å ha deltatt i terrorvirksomhet à la Baader-Meinhof, men når politiet valser ned Katharinas dør morgenen etter på jakt etter mannen, har han allerede dratt.

Katharina Blum blir tatt med til avhør, og avisen Zeitung slår opp saken under overskrifter som: GANGSTER-KJÆRESTE KATHARINA BLUM NEKTER Å FORKLARE SEG OM HERREBESØK og MORDERENS ELSKERINNE TIER ENNÅ HÅRDNAKKET! Politiet lekker som en sil og gir intime detaljer fra avhørene videre til tabloidpressen, som vrenger på alt og plasserer det på forsiden. Den mistenkte Götten blir stemplet som morder, og siden ingen vet hvor han oppholder seg, går de løs på Katharina istedet. Katharinas forklaring er hele tiden enkel: Hun møtte Götten for første gang på festen, de ble umiddelbart forelsket, og han ble med henne hjem. Hun hadde aldri møtt ham før og vet ingenting om ham. Denne enkle kjensgjerningen er for enkel for politiet og pressen. De kan tro på alt annet, bare ikke det. Istedet tøyer de fantasien etter beste evne for å finne på andre forklaringer, og endevender Katharinas liv og bakgrunn for å finne noe riktig snuskete de kan bruke mot henne.

Katharina Blums tapte ære provoserte meg skikkelig. Tabloidavisen Zeitungs grenseløse frekkhet, forutinntatte holdning og sjokkerende mangel på kildekritiske holdninger er såpass gjenkjennelig fra virkelighetens tabloidaviser at jeg ikke engang vet hvor grensen går mellom Böll som setter ting på spissen, og hvor ille tabloidene faktisk kan være. Men det er også morsomt, fryktelig morsomt, når Böll harselerer med alle idiotene som er involvert i saken.

Et godt eksempel er Katharina Blums eksmann, som hun forlot etter et superkort ekteskap av grunner hun nekter å si noe om til politiet. Hun tar på seg skylden for bruddet, men vil ikke si hvorfor hun forlot ham. Katharina har klart seg godt på egenhånd gjennom å jobbe beinhardt som hushjelp og leve sparsommelig, investere i egen leilighet og bil, og spare hver eneste overflødige krone. Hun er et prektig og ærekjært arbeidsjern av det kaliberet som bare Tyskland kan frembringe. Ingen får høre Katharinas versjon av skilsmissen, for det er under hennes verdighet å snakke om slikt selv i et politiforhør. Eksmannen snakker derimot som en foss når Zeitung ber ham om å kommentere ekskonas moral og årsakene til bruddet, og avslører dermed at årsakene til bruddet egentlig handlet om at han mangler en grunnleggende forståelse av anstendighet og ære. Ikke minst mangler han selvinnsikt.

«Vel,» sa han idet han med møye holdt tårene tilbake, «nå skjønner jeg endelig hvorfor hun stakk sin vei. Hvorfor hun svek meg. DET var det altså som lå bak. Nå skjønner jeg alt sammen. Vår beskjedne lykke var ikke nok for henne. Hun ville høyere på strå, og hvordan skal vel en skikkelig, enkel arbeidsmann noen gang få seg en Porsche? Kanskje (tilføyde han fornuftig) De vil gi mitt råd videre til ZEITUNGS lesere: Slik må det jo gå med folk som har falske forestillinger om sosialismen. Jeg bare spør Dem og Deres lesere: Hvordan kan en tjenestejente få tak i så mye gods og gull? Hun kan jo ikke ha ervervet alt det der på ærlig vis. Nå vet jeg hvorfor jeg støtt var redd for hennes radikalisme og kirkehat, og jeg velsigner Herrens vise råd, han skjenket oss ingen barn. Og når jeg så endatil får høre at en morders og ransmanns kjærtegn er henne kjærere enn min egen ukompliserte hengivenhet, så er enda et kapittel klarlagt. Og likevel vil jeg rope til henne: min lille Katharina, om du bare var blitt hos meg! Vi hadde nok også med tiden fått oss hus og en liten bil, noen Porsche hadde jeg nok aldri blitt istand til å by deg, bare enkel lykke av den sorten en skikkelig arbeidsmann som mistror fagforeningen kan tilby. Akk, Katharina!»

Ironien er helt uimotståelig. Mannen er en tosk, og samlivet må ha vært svært pinlig for Katharina. Hun nekter å utlevere ham, men han klarer jo den biten aldeles utmerket på egenhånd. For hvert negativt ord han sier om Katharina beviser han hvor tåpelig og nedrig han er. Böll gjengir monologen som om den var hentet ordrett fra Zeitung, og det får meg til å spekulere på hvorvidt selv en tabloidavis kunne ha sunket så lavt som til å la noen snakke så grovt forutinntatt om et menneske de åpenbart har noe personlig imot. Jeg tror dessverre at svaret er ja, selv om Böll her lesser på med komiske virkemidler. Uansett er eksmannen en upålitelig kilde som avslører hvordan det står til med Zeitungs syn på kildekritikk.

Med jevne mellomrom tråkker tabloidene grundig over streken i sin iver etter å skape sensasjonelle overskrifter og tjene penger. Det viktigste poenget i romanen er hvordan mennesker som er mistenkt for en forbrytelse kan forhåndsdømmes gjennom mediene, og hvordan massiv negativ oppmerksomhet blir en forhåndsstraff når man ikke engang vet om det foreligger grunnlag for straff. Sånn sett er Bölls hovedpoeng trusselen tabloidpressen utgjør for demokratiet, slik han i utgangspunktet advarte om i artikkelen i Der Spiegel.

I tilfellet Blum er det ingen av de impliserte som har gjort noe for å fortjene offentlig sjikane. Ludwig Götten er mistenkt for en forbrytelse, men politiet har ingen bevis for at han er terrorist. Katharina Blum har aldri gjort noe galt. I tillegg dras alle som forsøker å hjelpe henne også ned i skitten, og når saken endelig er over ligger mange uskyldige menneskers liv i ruiner på grunn av tabloidenes og politiets dømmesyke, maktmisbruk og mangel på gangsyn.

Som i all god satire setter Böll mye på spissen i fremstillingen av tabloidpressen. I bakgrunnen skimter man i blant profilen til andre, mer seriøse aviser, som nøyer seg med å vie Blum-saken en nyansert liten notis inne i avisen hvor de holder seg til fakta og unngår alle spekulasjoner. De mer seriøse avisene forsvinner imidlertid i bakgrunnen for Zeitungs kakofoni av krenkende og injurierende anklager. Den som roper høyest, får som regel mest oppmerksomhet.

Tematikken Böll tar opp er fortsatt relevant, og det er grunnen til at boken også provoserer til tross for at tidskoloritten med Katharinas oppsiktsvekkende «herrebesøk» er håpløst gammeldags. For eksempel ble Storbritannias mest leste avis News of the World nedlagt i fjor sommer etter avsløringene om at avisen brukte privatetterforskere som avlyttet telefonene til alt fra kongelige og politikere til ofre og pårørende etter terrorangrepet i London i 2005. Så selv om detaljene i romanen er utdaterte, er det fortsatt kraft i ordene til Bölls danske oversetter, Leif G. Berthelsen: «Sådan bliver bogen om Katharina Blum til en roman om pressens tabte ære. Den er skrevet for tyske læsere og om tysk presse. Situationen hos os er en anden, men ikke væsensforskellig. Hvis vi ikke er meget påpasselige og meget opmærksomme, er vi der meget snart…»

Katharina Blums tapte ære ble en enorm suksess i 1974, både internasjonalt og i Tyskland. De eneste som nektet å registrere dette var avisen Bild-Zeitung, som for første gang «glemte» å trykke listen over årets bestselgere. Det sier i grunnen det meste.

Advertisements