Katharina Blums tapte ære

Heinrich Bölls Katharina Blums tapte ære (1974) er en av grunnene til at jeg for tiden er så fornøyd med å tvangslese bøker fra 1001-listen. Hvis jeg ikke hadde gjort det, ville jeg neppe ha funnet på å lese denne romanen helt av meg selv og attpåtil i sommerferien. Der den stod og blomstret så pent i størrelse meget lettlest i bokhyllen hjemme hos mamma, ble jeg mer fristet av muligheten til å skaffe meg et kjapt 1001-kryss enn av innholdet. Likevel viste den seg å være en bok helt etter mitt hjerte. 50% politisk refs + 50% underholdning = 100% leselykke for yours truly.

Jeg leste boken i en av Bokklubbens gamle utgaver fra 70-tallet som jeg har samlet på en stund. Noen av bøkene har etterord ved Haagen Ringnes, og selv om etterordene bare er på et par knappe sider, er de såpass informative at jeg får enda mer ut av bøkene ved å lese dem. Men akkurat i tilfellet Katharina Blums tapte ære burde etterordet ha vært forord, for bakgrunnen for at Heinrich Böll skrev romanen er høyst relevant for hvordan man oppfatter boken. Den er nemlig løselig based on a true story.

Mens jakten på Baader-Meinhof-gruppen/Rote Armee Fraktion/RAF var på sitt mest intense tidlig på 70-tallet, gikk den tabloide avisen Bild-Zeitung langt over den presseetiske streken ved å fråtse i detaljer om et væpnet ran og et mord som de uten videre beskyldte gruppen for å stå bak. Böll skrev en artikkel i Der Spiegel hvor han advarte mot avisens lynsj-justis og maktmisbruk, og minnet om visse demokratiske spilleregler som avisen satte i fare. Dermed oppnådde Böll å bli utpekt som hatobjekt av avisen, uthengt som en farlig fiende av demokratiet (til og med farligere enn Baader-Meinhof-gruppen) og sammenliknet med naziledere som Goebbels. Opinionen og politiet trodde på pressehetsen av Böll, og politiet ransaket landstedet hans og utsatte ham for ubehagelige forhør.

Den grove ærekrenkelsen Böll ble utsatt for inspirerte ham til å skrive Katharina Blums tapte ære, som har den talende undertittelen «Hvorledes vold avles og hva den kan føre til». Det store spørsmålet romanen stiller er hva som kan få en helt ordinær kvinne på 27 år til plutselig å begå et drap. Böll svarer villig på akkurat det spørsmålet, og svaret er ikke særlig flatterende for verken politiet eller tabloidpressen. Sånn sett blir det kanskje riktigere å kalle det en fabel enn en politisk roman. Moralen er ikke til å ta feil av. Böll er imidlertid så giftig og underholdende at det krystallklare budskapet slukes rått, og med glede.

I begynnelsen av romanen har Katharina Blum meldt seg til politiet fordi hun har skutt og drept journalist Werner Tötges i leiligheten sin. Begivenhetene som førte til drapet begynte fire dager før, da hun tok med seg Ludwig Götten hjem fra en dansemoro (ja visst, det står i boken, en dansemoro) og lot ham overnatte. Det viser seg at Götten er ettersøkt og mistenkt av politiet for å ha deltatt i terrorvirksomhet à la Baader-Meinhof, men når politiet valser ned Katharinas dør morgenen etter på jakt etter mannen, har han allerede dratt.

Katharina Blum blir tatt med til avhør, og avisen Zeitung slår opp saken under overskrifter som: GANGSTER-KJÆRESTE KATHARINA BLUM NEKTER Å FORKLARE SEG OM HERREBESØK og MORDERENS ELSKERINNE TIER ENNÅ HÅRDNAKKET! Politiet lekker som en sil og gir intime detaljer fra avhørene videre til tabloidpressen, som vrenger på alt og plasserer det på forsiden. Den mistenkte Götten blir stemplet som morder, og siden ingen vet hvor han oppholder seg, går de løs på Katharina istedet. Katharinas forklaring er hele tiden enkel: Hun møtte Götten for første gang på festen, de ble umiddelbart forelsket, og han ble med henne hjem. Hun hadde aldri møtt ham før og vet ingenting om ham. Denne enkle kjensgjerningen er for enkel for politiet og pressen. De kan tro på alt annet, bare ikke det. Istedet tøyer de fantasien etter beste evne for å finne på andre forklaringer, og endevender Katharinas liv og bakgrunn for å finne noe riktig snuskete de kan bruke mot henne.

Katharina Blums tapte ære provoserte meg skikkelig. Tabloidavisen Zeitungs grenseløse frekkhet, forutinntatte holdning og sjokkerende mangel på kildekritiske holdninger er såpass gjenkjennelig fra virkelighetens tabloidaviser at jeg ikke engang vet hvor grensen går mellom Böll som setter ting på spissen, og hvor ille tabloidene faktisk kan være. Men det er også morsomt, fryktelig morsomt, når Böll harselerer med alle idiotene som er involvert i saken.

Et godt eksempel er Katharina Blums eksmann, som hun forlot etter et superkort ekteskap av grunner hun nekter å si noe om til politiet. Hun tar på seg skylden for bruddet, men vil ikke si hvorfor hun forlot ham. Katharina har klart seg godt på egenhånd gjennom å jobbe beinhardt som hushjelp og leve sparsommelig, investere i egen leilighet og bil, og spare hver eneste overflødige krone. Hun er et prektig og ærekjært arbeidsjern av det kaliberet som bare Tyskland kan frembringe. Ingen får høre Katharinas versjon av skilsmissen, for det er under hennes verdighet å snakke om slikt selv i et politiforhør. Eksmannen snakker derimot som en foss når Zeitung ber ham om å kommentere ekskonas moral og årsakene til bruddet, og avslører dermed at årsakene til bruddet egentlig handlet om at han mangler en grunnleggende forståelse av anstendighet og ære. Ikke minst mangler han selvinnsikt.

«Vel,» sa han idet han med møye holdt tårene tilbake, «nå skjønner jeg endelig hvorfor hun stakk sin vei. Hvorfor hun svek meg. DET var det altså som lå bak. Nå skjønner jeg alt sammen. Vår beskjedne lykke var ikke nok for henne. Hun ville høyere på strå, og hvordan skal vel en skikkelig, enkel arbeidsmann noen gang få seg en Porsche? Kanskje (tilføyde han fornuftig) De vil gi mitt råd videre til ZEITUNGS lesere: Slik må det jo gå med folk som har falske forestillinger om sosialismen. Jeg bare spør Dem og Deres lesere: Hvordan kan en tjenestejente få tak i så mye gods og gull? Hun kan jo ikke ha ervervet alt det der på ærlig vis. Nå vet jeg hvorfor jeg støtt var redd for hennes radikalisme og kirkehat, og jeg velsigner Herrens vise råd, han skjenket oss ingen barn. Og når jeg så endatil får høre at en morders og ransmanns kjærtegn er henne kjærere enn min egen ukompliserte hengivenhet, så er enda et kapittel klarlagt. Og likevel vil jeg rope til henne: min lille Katharina, om du bare var blitt hos meg! Vi hadde nok også med tiden fått oss hus og en liten bil, noen Porsche hadde jeg nok aldri blitt istand til å by deg, bare enkel lykke av den sorten en skikkelig arbeidsmann som mistror fagforeningen kan tilby. Akk, Katharina!»

Ironien er helt uimotståelig. Mannen er en tosk, og samlivet må ha vært svært pinlig for Katharina. Hun nekter å utlevere ham, men han klarer jo den biten aldeles utmerket på egenhånd. For hvert negativt ord han sier om Katharina beviser han hvor tåpelig og nedrig han er. Böll gjengir monologen som om den var hentet ordrett fra Zeitung, og det får meg til å spekulere på hvorvidt selv en tabloidavis kunne ha sunket så lavt som til å la noen snakke så grovt forutinntatt om et menneske de åpenbart har noe personlig imot. Jeg tror dessverre at svaret er ja, selv om Böll her lesser på med komiske virkemidler. Uansett er eksmannen en upålitelig kilde som avslører hvordan det står til med Zeitungs syn på kildekritikk.

Med jevne mellomrom tråkker tabloidene grundig over streken i sin iver etter å skape sensasjonelle overskrifter og tjene penger. Det viktigste poenget i romanen er hvordan mennesker som er mistenkt for en forbrytelse kan forhåndsdømmes gjennom mediene, og hvordan massiv negativ oppmerksomhet blir en forhåndsstraff når man ikke engang vet om det foreligger grunnlag for straff. Sånn sett er Bölls hovedpoeng trusselen tabloidpressen utgjør for demokratiet, slik han i utgangspunktet advarte om i artikkelen i Der Spiegel.

I tilfellet Blum er det ingen av de impliserte som har gjort noe for å fortjene offentlig sjikane. Ludwig Götten er mistenkt for en forbrytelse, men politiet har ingen bevis for at han er terrorist. Katharina Blum har aldri gjort noe galt. I tillegg dras alle som forsøker å hjelpe henne også ned i skitten, og når saken endelig er over ligger mange uskyldige menneskers liv i ruiner på grunn av tabloidenes og politiets dømmesyke, maktmisbruk og mangel på gangsyn.

Som i all god satire setter Böll mye på spissen i fremstillingen av tabloidpressen. I bakgrunnen skimter man i blant profilen til andre, mer seriøse aviser, som nøyer seg med å vie Blum-saken en nyansert liten notis inne i avisen hvor de holder seg til fakta og unngår alle spekulasjoner. De mer seriøse avisene forsvinner imidlertid i bakgrunnen for Zeitungs kakofoni av krenkende og injurierende anklager. Den som roper høyest, får som regel mest oppmerksomhet.

Tematikken Böll tar opp er fortsatt relevant, og det er grunnen til at boken også provoserer til tross for at tidskoloritten med Katharinas oppsiktsvekkende «herrebesøk» er håpløst gammeldags. For eksempel ble Storbritannias mest leste avis News of the World nedlagt i fjor sommer etter avsløringene om at avisen brukte privatetterforskere som avlyttet telefonene til alt fra kongelige og politikere til ofre og pårørende etter terrorangrepet i London i 2005. Så selv om detaljene i romanen er utdaterte, er det fortsatt kraft i ordene til Bölls danske oversetter, Leif G. Berthelsen: «Sådan bliver bogen om Katharina Blum til en roman om pressens tabte ære. Den er skrevet for tyske læsere og om tysk presse. Situationen hos os er en anden, men ikke væsensforskellig. Hvis vi ikke er meget påpasselige og meget opmærksomme, er vi der meget snart…»

Katharina Blums tapte ære ble en enorm suksess i 1974, både internasjonalt og i Tyskland. De eneste som nektet å registrere dette var avisen Bild-Zeitung, som for første gang «glemte» å trykke listen over årets bestselgere. Det sier i grunnen det meste.

23 thoughts on “Katharina Blums tapte ære”

  1. Artig å se denne bokblogget i 2012.🙂 Flott og grundig omtale er det også. Leste denne da jeg gikk på medialinje på slutten av 1980-tallet, den var pensum. Husker den godt. Er enig med med deg at den er aktuell i dag også. Pressen er vel ikke blitt snillere akkurat..

    1. Takk, Anita! Så artig at dere hadde denne på pensum! Jeg håper at det var for å lære hva man ikke skulle gjøre, og ikke motsatt?🙂 Pressen har bare blitt verre med internett, så noen kunne godt ha skrevet en moderne variant over temaet. Jeg hadde i alle fall løpt til butikkene, det er helt sikkert.

      Hehe, jeg begynner å slite med å skille mellom 70- og 80-tallet, og kjenner meg igjen:-)

  2. Sant det der med 1001listelesing, og skjulte skatter. Selv er jeg veldig takknemlig over å ha oppdaget Marguerite Duras, Ivo Andric og Flannery O’Connor. Blant annet. Samtidig merker jeg at ikke lenger er ute etter å lese de beste bøkene i et forfatterskap (eller de jeg tror er best) – bare de som er 1001lista.

    Jeg har ikke noe forhold til Heinrich Böll, men mener å huske at min far har prøvd å tvinge ham på meg lenge. Tror jeg starter med denne, – temaet er jo uendelig dagsaktuelt. Og en god satire er aldri å forakte. Elsker funfacten på slutten; med at Bild-Zeitung hoppet over årets bestselgere.

    1. Ja, det er selvfølgelig et aber med listen at redaktørene ikke nødvendigvis har valgt ut de beste bøkene i et forfatterskap. Jeg trøster meg med (eller lyver til meg selv om, alt etter som) at bøkene som står på 1001-listen bare er begynnelsen, og at jeg kan gå videre til de beste bøkene etter hvert. Med andre ord regner jeg med at jeg blir ca 2000 år gammel.

      Hør på din far! Les Böll. Dagsaktuelt, morsomt og listekryss. Tre ting på en gang!

      1. Har bestilt den fra biblioteket nå (og det faktum at jeg nettopp oppdaget at du leste den ut på en ettermiddag, har ingenting med saken å gjøre altså. Ei heller det faktum at jeg må lese ca. 1 1001bok pr. uke for å nå årets bokmål). Gleder meg.

      2. Hehe! Men spiller det egentlig noen rolle hvorfor man leser gode bøker når man tross alt leser gode bøker? Jeg er 8 bøker unna årets 1001-mål og det sier seg selv at det ikke går. Dessuten er Udolpho så ufattelig lang… God fornøyelse med den uendelig mye kortere boken!

  3. Kjempeinteressant å lese ditt innlegg om denne boka, som jeg leste for om lag 10 år siden. Den gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg, og jeg husker at jeg var forbannet i lang, lang tid etterpå. Her har du i grunnen sagt det meste. Og kanskje ble jeg aller mest glad for å lese det Anita Ness skriver om boka – at den var pensum på medialinjen på slutten av 1970-tallet! Derfor veldig fint at du revitaliserer boka igjen! Fårhåpentligvis vil flere lese den nettopp på grunn av ditt innlegg!

    1. Så hyggelig å høre! Jeg ble også skikkelig forbannet av boken, og fikk lyst til å dele ut ørefiker til minst halvparten av karakterene. Spesielt godt husker jeg en av etterforskernes forsvar for at det var greit å lekke detaljer underveis i etterforskningen, siden den forulempede bare kunne gå til søksmål i etterkant hvis de følte at livene deres var blitt ødelagt av det… Hallo?! Boken kan trygt leses fremdeles, og jeg syntes i grunnen at det gammeldagse ved boken bare var sjarmerende. La oss håpe at flere leser!

  4. Dette var et veldig interessant innlegg, Line, og jeg er stygt redd for at boka er mer aktuell her hjemme enn noen gang. Jeg leste en del av Böll da jeg studerte tysk, men da var fokuset mest på novellene hans om andre verdenskrig. Takk for en bra omtale av en roman som jeg kjenner til, men ikke har lest!🙂

    1. Takk for det! Jeg husker at jeg hadde en novelle av Böll på pensum da jeg studerte tysk, men ikke hvilken det var. Og så hadde han skrevet forordet til et skuespill av Wolfgang Borchert. Men etter å ha lest denne, gleder jeg meg til å lese mer av ham. Han har vel to bøker til på 1001-listen, hvis jeg ikke husker feil. I mellomtiden kan jeg trygt anbefale denne!

  5. Perleinnlegg – og opp på lista med den. Nei, det er ikke bare pga de 161 sidene. Jeg trenger noe med litt faist og sprut nå (etter Ambjørnsen) og hvis Bøll er både politisk refs, underholdning og leserlykke – i tillegg til dobbeltkryss, tror jeg til og med jeg skal presse han inn i 2012. Er du forresten opptatt 14.des?

    1. Så du stoler fortsatt på mine vurderinger, altså? Jeg er meget smigret og dypt beæret. Denne klarer du fint i 2012, selv med dårlig leselyst. Jeg har eksamen 17. desember, så det kan hende jeg panikkleser og strigråter den 14. Ellers har jeg ingen planer. Hvordan det?

  6. Så flott omtale, Line. Boka blir ført opp på neste års leseliste, mykje pga av lengden (eller mangel på sådan!). Øve til noko anna: Kan du melda meg av november- og desemberboka i lesesirkelen? Leselysten min strekker seg ikkje til slike bøker resten av dette året. Kjem sterkere tilbake neste år:-)

    1. Takk, Elida! Det er greit med noen enkle kryss innimellom alle mursteiene! Jeg har lest ca 50 sider av Udolpho foreløpig og synes den er utrolig kompakt. Men jeg har mye å skrive om den allerede, og jeg gleder meg skikkelig til å blogge om den på søndag. Heldigvis er neste års bøker kortere enn årets:-)

      1. Eg har lest ca 100 sider, men har ingenting å skrive om. Syns ikkje at eg har fått med meg stort, og når eg må tvinge meg til å plukke opp boka så er det best å legge den til side. Nokon bøker må ein jo lese på eldresenteret og, om eg havner der i slutten av livsløpet;-)

      2. Jeg skjønner deg godt, og jeg kommer heller ikke til å lese boken ferdig i denne omgang. Den er uhyre spesiell, og derfor også for spesielt interesserte. Jeg har mye å si om den fordi jeg har studert eldre britisk litteratur, så jeg har noen ess i ermet der. Jeg kan røpe at jeg kommer til å ha det fryktelig morsomt på Radcliffes bekostning i innlegget;-) Og ja, spar heller boken til gamlehjemmet!

  7. Denne har stått på leselisten min ei stund og gjett om den føyk oppover nå! Absolutt aktuell, media i dag har sine sider. En ting er deres metoder, en annen ting er når de blir talerør for folk som sitter inne for feks grove forbrytelser slik som det har vært en diskusjon på den siste tiden. Artig å lese at den engang har vært pensum på en medialinje som noen skrev lengre opp her.

    1. Ja, denne må du lese, Karin! Den er så lettlest og bra at det er en av få bøker jeg vurderer å lese på nytt igjen senere en gang. Jeg kan f.eks. vente ti år og se om den har rukket å bli enda mer aktuell. At det går i motsatt retning virker mindre sannsynlig. Håper du liker den!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s