Kategori: Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato – Astrid Lindgren

Astrid Lindgren: En biografi for barn

Astrid LindgrenJeg har startet det nye året med å fullføre alt jeg rekker av bøker som kan nomineres til Bokbloggerprisen 2015. Fristen er midnatt torsdag 7. januar, og jeg fortsetter standhaftig å lese til tiden er (nesten) ute. Jeg har hatt bedre hell i Åpen klasse enn i romanklassen, og kan faktisk nominere samtlige bøker jeg har lest i den kategorien. Spørsmålet er hvordan bøkene skal rangeres, og det kan bli vanskelig nok.

Blant mine nominerte, og årets første fullførte bok, er biografien om Astrid Lindgren skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand og illustrert av Lisa Aisato. Det er en faktabok/biografi for barn som kan lese selv, sannsynligvis i aldersgruppen tidlig barneskole. Teksten er med andre ord både enkel og tilgjengelig – akkurat slik Astrid Lindgren likte sine barnebøker. For meg som gikk ut av barneskolen for en stund siden, var teksten uansett noe sekundær i forhold til Lisa Aisatos blendende kunstverk av noen illustrasjoner.

Etter å ha vokst opp med Lindgrens univers som en selvfølgelig og stor del av barndommen, og bare med nød og neppe kan kåre en favoritt blant bøkene hennes, gjør ingenting meg mer betuttet enn kunstnere som på død og liv skal tukle med bildene slik jeg husker dem. Aisatos genistrek (pun intended) er at hun forholder seg lojalt til kjente og kjære Lindgren-illustrasjoner når hun maler både karakterer og fotografier. Akvarellene fra Lindgrens barndom er basert på fotografier, men ligger akkurat passe tett opp til Ilon Wiklunds kjente illustrasjoner fra Bakkebygrenda. Det tilfredsstiller ikke bare nostalgikerens behov for gjenkjennelse, men er også en gjennomtenkt måte å vise frem koblingen mellom bøker og virkelighet, og hvor Lindgren hentet inspirasjonen sin fra.

Aisato har øyensynlig vært lite opptatt av å fremheve seg selv og eget særpreg, men gjennom den respektfulle tolkningen av andres arbeid blir særpreget hennes egentlig bare enda tydeligere. Akvarellene veksler mellom det klare, fargesterke og duse, drømme-aktige. På alle bildene er det dråper av vannfarger, nesten som om noen har grått på sidene og fått fargene til å flyte utover. De velkjente utgavene av Emil, Karlsson på taket og Pippi virker som sprell levende versjoner av seg selv, bare enda mer rampete og livlige enn i bøkene. Det føles som å åpne en Lindgren-bok jeg har memorert bildene av, bare for å se at karakterene plutselig våkner til liv.

Lindgren
Illustrasjon: Lisa Aisato

Teksten er en blanding av kronologisk fortelling om forfatterens liv fra fødsel til død, Lindgren-sitater og Tjorven-inspirerte «Vet du hva?»-avsnitt med ulike fakta. Tekst og bilder gir samlet et bilde av en klok, leken og varm forfatter med ubegrenset fantasi og stor kjærlighet til både dyr og mennesker. Jeg likte siste del best, når Bjorvand fremhever en gammel Astrid Lindgrens omsorg særlig for barn og dyrs rettigheter, i stedet for å fokusere på hvor berømt hun var og hvor mye (antar jeg) hun tjente. Det er et fokus i forfatterens egen ånd.

Det som grep meg mest med boken, var sammenhengene mellom Lindgrens liv og bøkene hun skrev. Hennes egen favoritt var bøkene om Emil. Etter at hun fikk hjerneslag i 1998 og ikke lenger klarte seg alene, likte hun å høre datteren Karin lese høyt for henne fra Emil-bøkene. Det er et så fint bilde på Lindgren og fortellingene hennes, at hun etter å ha skrevet bøker for andre i mange tiår til slutt kunne få den gleden av dem selv. Jeg lurer på hvor mange barn Emil-bøkene trøstet og muntret opp før det ble hennes tur.

Min egen Lindgren-favoritt Brødrene Løvehjerte ble inspirert av en tur på kirkegården, da hun fant et kors med navnet til to små brødre som døde for lenge siden. Boken skrev hun for å trøste sin ett år eldre bror Gunnar da han var alvorlig syk, for at han ikke skulle være redd for døden. De to lekte utrettelig sammen da de var små, og var nære venner hele livet. Han døde som gammel mann året etter utgivelsen, og det er rørende å tenke på at det fine søskenforholdet mellom Kavring og Jonatan er inspirert av og en hyllest til søskenkjærligheten mellom Astrid og Gunnar.

Bjorvand skriver i forordet til boken at Lindgren er verdens beste forfatter. Om ikke annet, er hun i hvert fall den forfatteren jeg er mest glad i. En fantastisk forteller og et nydelig menneske. Men alle synes ikke det, merkelig nok. Lindgren begynte å skrive for alvor etter å ha fortalt datteren Karin om Pippi. Til tiårsdagen hennes skrev hun ned alle fortellingene, og sendte dem samtidig inn til et forlag. Manuset ble refusert, som en av de mer pinlige av berømte forlagstabber. Tenk å gå inn i historien som den som refuserte Astrid Lindgren og førsteutkastet til Pippi Langstrømpe!

Enda verre er det at Lindgren aldri vant Nobelprisen i litteratur. Enhver forfatter er heldig hvis de klarer å skape én karakter eller ett univers så udødelig som Lindgrens, og merittlisten hennes er hinsides det meste: Pippi, Emil, Marikken, Karlsson på taket, Ronja Røverdatter, Per Pusling, Lotta, Bakkebygrenda, Saltkråkan, Mio, Mesterdetektiven Blomkvist, osv, osv. Jeg gremmes på vegne av Svenska Akademien. Sånn blir man sikkert av å lese for lite om Pippi Langstrømpe. Trang i hjertet og liten i hodet. Ergo: Alle barn må lese bøker av Astrid Lindgren. De bør sikkert lese denne boken også.

***

Illustrasjonen over er hentet fra Lisa Aisatos hjemmeside, hvor du også kan se flere bilder fra boken.

Advertisements