Stikkord: biografi

Astrid Lindgren: En biografi for barn

Astrid LindgrenJeg har startet det nye året med å fullføre alt jeg rekker av bøker som kan nomineres til Bokbloggerprisen 2015. Fristen er midnatt torsdag 7. januar, og jeg fortsetter standhaftig å lese til tiden er (nesten) ute. Jeg har hatt bedre hell i Åpen klasse enn i romanklassen, og kan faktisk nominere samtlige bøker jeg har lest i den kategorien. Spørsmålet er hvordan bøkene skal rangeres, og det kan bli vanskelig nok.

Blant mine nominerte, og årets første fullførte bok, er biografien om Astrid Lindgren skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand og illustrert av Lisa Aisato. Det er en faktabok/biografi for barn som kan lese selv, sannsynligvis i aldersgruppen tidlig barneskole. Teksten er med andre ord både enkel og tilgjengelig – akkurat slik Astrid Lindgren likte sine barnebøker. For meg som gikk ut av barneskolen for en stund siden, var teksten uansett noe sekundær i forhold til Lisa Aisatos blendende kunstverk av noen illustrasjoner.

Etter å ha vokst opp med Lindgrens univers som en selvfølgelig og stor del av barndommen, og bare med nød og neppe kan kåre en favoritt blant bøkene hennes, gjør ingenting meg mer betuttet enn kunstnere som på død og liv skal tukle med bildene slik jeg husker dem. Aisatos genistrek (pun intended) er at hun forholder seg lojalt til kjente og kjære Lindgren-illustrasjoner når hun maler både karakterer og fotografier. Akvarellene fra Lindgrens barndom er basert på fotografier, men ligger akkurat passe tett opp til Ilon Wiklunds kjente illustrasjoner fra Bakkebygrenda. Det tilfredsstiller ikke bare nostalgikerens behov for gjenkjennelse, men er også en gjennomtenkt måte å vise frem koblingen mellom bøker og virkelighet, og hvor Lindgren hentet inspirasjonen sin fra.

Aisato har øyensynlig vært lite opptatt av å fremheve seg selv og eget særpreg, men gjennom den respektfulle tolkningen av andres arbeid blir særpreget hennes egentlig bare enda tydeligere. Akvarellene veksler mellom det klare, fargesterke og duse, drømme-aktige. På alle bildene er det dråper av vannfarger, nesten som om noen har grått på sidene og fått fargene til å flyte utover. De velkjente utgavene av Emil, Karlsson på taket og Pippi virker som sprell levende versjoner av seg selv, bare enda mer rampete og livlige enn i bøkene. Det føles som å åpne en Lindgren-bok jeg har memorert bildene av, bare for å se at karakterene plutselig våkner til liv.

Lindgren
Illustrasjon: Lisa Aisato

Teksten er en blanding av kronologisk fortelling om forfatterens liv fra fødsel til død, Lindgren-sitater og Tjorven-inspirerte «Vet du hva?»-avsnitt med ulike fakta. Tekst og bilder gir samlet et bilde av en klok, leken og varm forfatter med ubegrenset fantasi og stor kjærlighet til både dyr og mennesker. Jeg likte siste del best, når Bjorvand fremhever en gammel Astrid Lindgrens omsorg særlig for barn og dyrs rettigheter, i stedet for å fokusere på hvor berømt hun var og hvor mye (antar jeg) hun tjente. Det er et fokus i forfatterens egen ånd.

Det som grep meg mest med boken, var sammenhengene mellom Lindgrens liv og bøkene hun skrev. Hennes egen favoritt var bøkene om Emil. Etter at hun fikk hjerneslag i 1998 og ikke lenger klarte seg alene, likte hun å høre datteren Karin lese høyt for henne fra Emil-bøkene. Det er et så fint bilde på Lindgren og fortellingene hennes, at hun etter å ha skrevet bøker for andre i mange tiår til slutt kunne få den gleden av dem selv. Jeg lurer på hvor mange barn Emil-bøkene trøstet og muntret opp før det ble hennes tur.

Min egen Lindgren-favoritt Brødrene Løvehjerte ble inspirert av en tur på kirkegården, da hun fant et kors med navnet til to små brødre som døde for lenge siden. Boken skrev hun for å trøste sin ett år eldre bror Gunnar da han var alvorlig syk, for at han ikke skulle være redd for døden. De to lekte utrettelig sammen da de var små, og var nære venner hele livet. Han døde som gammel mann året etter utgivelsen, og det er rørende å tenke på at det fine søskenforholdet mellom Kavring og Jonatan er inspirert av og en hyllest til søskenkjærligheten mellom Astrid og Gunnar.

Bjorvand skriver i forordet til boken at Lindgren er verdens beste forfatter. Om ikke annet, er hun i hvert fall den forfatteren jeg er mest glad i. En fantastisk forteller og et nydelig menneske. Men alle synes ikke det, merkelig nok. Lindgren begynte å skrive for alvor etter å ha fortalt datteren Karin om Pippi. Til tiårsdagen hennes skrev hun ned alle fortellingene, og sendte dem samtidig inn til et forlag. Manuset ble refusert, som en av de mer pinlige av berømte forlagstabber. Tenk å gå inn i historien som den som refuserte Astrid Lindgren og førsteutkastet til Pippi Langstrømpe!

Enda verre er det at Lindgren aldri vant Nobelprisen i litteratur. Enhver forfatter er heldig hvis de klarer å skape én karakter eller ett univers så udødelig som Lindgrens, og merittlisten hennes er hinsides det meste: Pippi, Emil, Marikken, Karlsson på taket, Ronja Røverdatter, Per Pusling, Lotta, Bakkebygrenda, Saltkråkan, Mio, Mesterdetektiven Blomkvist, osv, osv. Jeg gremmes på vegne av Svenska Akademien. Sånn blir man sikkert av å lese for lite om Pippi Langstrømpe. Trang i hjertet og liten i hodet. Ergo: Alle barn må lese bøker av Astrid Lindgren. De bør sikkert lese denne boken også.

***

Illustrasjonen over er hentet fra Lisa Aisatos hjemmeside, hvor du også kan se flere bilder fra boken.

Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

SB_OMS_omslag alt inkludert.inddIfølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

superpularen-9788252188974.inddFjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

PJ HarveyDa jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.

Høstbøker fra Gyldendal og Aschehoug

Etter forrige ukes pressekonferanser hos Aschehoug og Gyldendal har det vært mye kikking i og sikling over kataloger med altfor mange fristelser. Jeg føler for å påpeke at tidsklemma ikke bare gjelder for travle småbarnsforeldre, men også for litterater med manglende evne til å begrense seg. Akkurat nå gjør det veldig vondt i ønskelisten, men heldigvis ikke i lommeboken. Ennå.

Jeg leser først og fremst skjønnlitteratur, og de to av årets utgivelser jeg ble mest nysgjerrig på fant jeg hos Gyldendal. Den første romanen er allerede utkommet, David Goodwillies Den amerikanske terrorist. Forlaget oppsummerer romanen slik:

«Søndag 22. august 2010 eksploderer en bombe i fjortende etasje i 660 Madison Avenue. Den umiddelbare reaksjonen, det medieskapte inntrykket, er å anta at dette er et mislykket forsøk på et nytt 11. september – islamistiske fundamentalisters blodtørstige angrep på USA og dets villfarne verdier. Snart viser det seg imidlertid at de skyldige er unge, velutdannede vaskeekte amerikanske amerikanere, patriotisk oppdratt og hvite. Hendelsen fører to mennesker sammen som – i hvert fall tilsynelatende – kommer fra motsatte sider av det politiske spekteret. Idealisten Paige har mistet troen på politiske handlingsplaner og et hjemland som er ansvarlig for brorens død i Irak. Sladder-bloggeren Aidan forholder seg like passivt til rikets tilstand som til sitt eget liv, og har forskanset seg i denne verdenen av blanke overflater. Men bombeangrepet får overflaten til å slå sprekker og tvinger Aidan til å revurdere forestillingen om at hans egen levemåte er en nøytral bakgrunn for plutselige og uforklarlige terrorhandlinger.»

På bildet er boken merket som krim, mens i katalogen er den merket som roman. Jeg synes ikke den høres helt ut som en krimroman, spesielt siden The New York Times mener den sosiale satiren i stil minner om Bret Easton Ellis. Det virker i hvert fall som en svært relevant roman, og jeg har veldig lyst til å lese den.

Den andre romanen utgis i oktober, og har et (marginalt) lystigere tilsnitt. Boken heter Store bryster og brede hofter, og er skrevet av den kinesiske forfatteren Mo Yan.

«Under bokseropprøret i 1900 ligger babyen Shangguan Lü gjemt i et kar med mel mens foreldrene myrdes av tyske inntrengere. Nittitre år senere har hun overlevd den japanske okkupasjonen, borgerkrigen, Maos opprør og hele kulturrevolusjonen. Den eneste sønnen hennes, han som er totalt avhengig av morens brystmelk, er den som tar seg av henne. Store bryster og brede hofter er en roman om en kvinne som ikke lar seg knekke, selv om kriger, sult og kommunisme herjer landet hun bor i. Heller ikke svake menn, banditter og byråkrater, misjonærer og hønseslaktende jordmødre får has på henne. Denne romanen er en brennende satirisk roman, en visjon over Kina i det tjuende århundret. Den er grotesk, breddfull av svart humor, og ekstremt tydelig i skildringen av sex, vold, politikk og død. Romanen bekrefter Mo Yans status som en av de virkelig store nålevende kinesiske forfatterne.»

I tillegg til utsiktene til å lese om Kina, et eksotisk land i mitt anglosentrerte litterære univers, er det det at en eller annen har beskrevet Mo Yan som en kinesisk Dickens som gjør meg nysgjerrig.

Selv om jeg er veldig glad i å lese krim, hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg har lest nok krim for en stund. Men det var blant forlagenes krimutgivelser, både norske og oversatte, at jeg fant flest bøker jeg ønsker meg. De historiske krimromanene til Kurt Aust har jeg hatt lyst til å lese veldig lenge, fordi de jeg kjenner som har lest bøkene hans er fra seg av begeistring. I høst kommer femte roman om professor Thomas av Boueberge og Petter Hortten. Handlingen er lagt til 1705, og forkjærligheten min for tidsepoken er bare én av grunnene til at serien frister. Mens jeg selvfølgelig må begynne med bok nummer én i serien, er du kanskje en av de heldige som kan begynne rett på høstens roman når den utgis i september av Aschehoug.

«Året er 1705 og professor av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten blir sendt til den ensomme øya Anholt som ligger mellom Danmark og Sverige. Oppdraget er å lete etter magistratsfogd Moritz Giedde, som på mystisk vis er forsvunnet. Det er også påfallende mange skip som har gått på grunn på de farlige revene utenfor Anholt. Øyas 30-talls beboere mistenkes for å plyndre skipene og for ikke å gi tilstrekkelig hjelp til sjømenn som forliser. Thomas og Petter tror Moritz Gieddes forsvinning kan ha noe med unndragelser av kongens skatter å gjøre, men det viser seg at det er flere mystiske ting som foregår. Allerede på sin første dag på Anholt finner de et frossent lik i sanden på et av de øde områdene på øya. Kan det være liket av Moritz Giedde?»

Det historiske tilsnittet er også grunnen til at en av Gyldendals oversatte krimbøker frister. Lene Kaaberbøls Kadaverdoktoren er første bok i en planlagt trilogi. Handlingen er lagt til 1894 i Frankrike.

«En prest våker over liket av en ung kvinne, uten å legge merke til at ørsmå midd kommer krypende ut av neseborene hennes. Året er 1894, stedet en større provinsby i Frankrike, og en av byens leger, enkemannen Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, skal fastslå dødsårsaken. Kadaverdoktoren handler om Albert Karno, som forsøker å forstå døden for å hjelpe de levende. Og fullmektigen, venn og samarbeidspartner, som har til oppgave å registrere alle dødsfall i byen. Og ikke minst om den 20-årige Madeleine Karno, kadaverdoktorens assistent og datter. Sammen følger de tre et dødbringende spor gjennom en foruroligende og dramatisk historie, der tidens vitenskapelige fremskritt settes opp mot krefter som er like gamle som mennesket – eller enda eldre. For hvor er det mennesket tar slutt og Dyret begynner?»

En av bøkene vi fikk med oss fra Gyldendals pressekonferanse var debutant Olav W. Rokseths krim Et spørsmål om beskyttelse. Det passet jo bra, siden jeg allerede var nysgjerrig på boken etter å ha lest Bokelskerinnens forfatterintervju. «En imam blir en sen sommerkveld skutt i Tøyengata i Oslo. Attentatmannen har etterlatt seg noen linjer fra et arabisk dikt som innvarsler en endetid og «den tolvte imam». PST kontakter religionshistorikeren Davood Ariani, som nå har tatt navnet David Anderson. Han mener attentatmannen har flere drap foran seg. Og David får rett. Et par dager senere blir en annen imam drept. Offeret er Davids nære venn og samtalepartner Milan. Også her finner man linjer fra det samme diktet på åstedet. Og attentatmannen har ennå ikke fullført sitt prosjekt. Davids familie ble drept under uroligheter i Libanon. Motvillig reiser han tilbake, på oppdrag fra PST … og for å konfrontere fortiden.»

De tre andre krimbøkene som står på ønskelisten min i høst er Thomas Engers andre bok om krimjournalist Henning Juul, Fantomsmerte. Første bok, Skinndød, skrev jeg om her. A. J. Kazinskis Den siste gode mann ble jeg utrolig nysgjerrig på etter å ha lest Astrid Tereses begeistrede omtale her. Krim med en metafysisk vinkling høres ut som noe jeg ønsker å få med meg. Den siste boken er Elias Palms Corpus delicti, med en kvinnelig rettsmedisiner i hovedrollen. Jeg håper at jeg kan like Ella Andersson like godt som jeg i sin tid likte Patricia Cornwells Kay Scarpetta. Alle tre utgis av Gyldendal.

Siden jeg ikke har barn, er barnebøker noe jeg vanligvis ikke forholder meg til, annet enn i nostalgiske øyeblikk. Men Aschehoug utgir i høst en bok jeg tror skal få bli et unntak. Da Inger Marie Kjølstadmyr arbeidet med prosjektet Henrik Ibsens skrifter, kom hun over et brev som Ibsen sendte sin kone Suzannah. I brevet gir han begeistret uttrykk for den fineste gaven han noen gang har fått, nemlig en badesvamp.

«Den store dikteren Henrik Ibsen bor i en leilighet i Kristiania med tre hushjelper: Gusta, Lina og Frøken Blehr. Fra vinduet sitt ser han opp på slottet der kongen bor. Henrik strever seg gjennom høstregnet, spiser skiver og plasker i badekaret som alle andre. Men helt som alle andre er han ikke – han har jo et badekar, det har ikke kongen engang! Henrik og badesvampen er en underfundig og vakker bildebok – og barnas første møte med Ibsen.» Jeg håper virkelig ikke at illustratør Åshild Irgens har holdt seg for tett opp til virkeligheten i sine tegninger av en naken Henrik, eventuelt at badesvampen er strategisk plassert, for ellers kan dette fort vise seg å bli mitt siste møte med Ibsen. Men jeg ser frem til å få vite mer om den høyt elskede badesvampen.

Jeg leser lite sakprosa for tiden, men håper det er et forbigående fenomen. Da jeg studerte litteratur gikk det mer i sakprosa enn skjønnlitteratur, og jeg har derfor hatt litt skjønnlitterær lesing å ta igjen i årene etterpå. Samtidig er det også fryktelig vanskelig å velge ut hvilke sakprosabøker man skal lese hvis man først skal lese noe, siden det er så utrolig mye interessant å velge mellom. Heldigvis gjorde Aschehoug dette valget litt enklere ved å dele ut Hans Erik Næss’ Planet Norge. Næss er stipendiat i sosiologi ved UiO, og har skrevet en debattbok som virker både interessant og tilgjengelig.

«Ved det første tiårsskiftet i det 21. århundre er det norske samfunn ikke hva det en gang var, men det er uklart hva det er blitt. I globaliseringens tidsalder skapes fellesskap og fiendebilder på tvers av gamle delelinjer. Grensen mellom innenriks- og utenrikspolitikk er utydelig. Det som er typisk norsk for noen, er like utypisk norsk for andre. Tanken bak Planet Norge er å bidra til en oppdatert forståelse av dagens norske samfunn ved å inspirere til nye måter å tenke på. Gjennom f.eks. å vise hvordan bensinpriser, krigen i Afghanistan og svartmetallmusikkens utbredelse er del av flettverket mellom storpolitikk og hverdagsliv i det globaliserende Norge, demonstreres det at det lille berget her hjemme og den store verden der ute er to sider av samme sak.» Jeg tror at dette kan bli bra høstlektyre.

Utover det ble jeg også veldig nysgjerrig på Håvard Rems biografi Ildsjelen. Historien om Vidar Bøe, som utgis av Gyldendal i september. Vidar Bøe var selv til stede på pressekonferansen, og det han fortalte gjorde sterkt inntrykk. Jeg er egentlig ikke spesielt glad i biografier, men vurderer å gjøre et unntak også for biografien om Amalie Skram som Gyldendal utgir i oktober. Biografien har fått tittelen Amalie. Et forfatterliv og er skrevet av professor Janet Garton. Jeg har ennå til gode å lese noe av Amalie Skram (jeg skal, jeg skal), men jeg har lest nok om livet hennes til å forestille meg at en biografi om henne kan være spennende lesning.

Det var mange flere bøker enn dette som fristet, men som dikteren sa: Know thyself. Hvis du har lyst til å se hvilke andre bøker som utgis av Aschehoug og Gyldendal i høst, finner du Aschehougs katalog for 2011 her, og Gyldendals høstkatalog her.

Ha en god bokhøst!