Kategori: Noveller

Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.»

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

«Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?»

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

D. H. Lawrence – Mannen som elsket øyer

«No man is an island, entire of itself» skrev barokkpoeten John Donne, en linje D. H. Lawrence må ha hatt i bakhodet da han skrev «Mannen som elsket øyer». Tolket i lys av sitatet over, fungerer novellens tittel både metaforisk og bokstavelig. Hovedpersonen ønsker seg vekk fra andre mennesker, og han kommer seg vekk ved å flytte til en øy.

«Det var en mann som elsket øyer. Han var født på en, men den passet ham ikke, for det bodde altfor mange andre mennesker der. Han ville ha en øy helt for seg selv – ikke nødvendigvis for å være alene på den, men for å skape en verden som var helt hans egen.»

Mannen flytter i novellens første del til en liten øy med sin tjenerstab og noen fastboende arbeidsfolk. Øya skal være hans paradis, og de skal alle bli så lykkelige. Prosjektet lykkes ikke, og mannen gjør et nytt forsøk på en mindre øy med færre folk. Her blir han fanget i et forhold til en kvinne han ikke elsker, noe som gjør det umulig å leve slik han ønsker. I tredje og siste del stikker han seg derfor vekk på en øde øy i havgapet, uten annet selskap enn en saueflokk og noen fugler.

For hovedpersonen er «altfor mange andre mennesker» et stadig mer relativt begrep. Det begynner som en slags flukt fra den folksomme sivilisasjonen, men ender som en flukt fra skuffelser, krav og ydmykende intimitet. Det økende og etter hvert sykelige behovet han har for å være alene er fascinerende å følge. På et punkt slår særegenheten over i særhet, og denne gradvise utviklingen er svært godt skildret av Lawrence. Mannen er over gjennomsnittlig følsom for sine omgivelser allerede i begynnelsen, men blir til slutt frastøtt av ethvert nærvær av liv.

«Han ville bare høre den hviskende lyden av sjøen og måkenes skarpe skrik som kom til ham fra en annen verden. Og best av alt var den store stillheten. Han bestemte seg for å bli kvitt sauene når båten kom. De var vant til ham nå og stod og glodde så uforskammet på ham med de gule eller fargeløse øynene at det nærmet seg ren spott. De var åpenlyst uanstendige. Han kunne ikke fordra dem. Og når de gjorde sine brå hopp mellom klippene og hovene traff fjellet med en tørr og skarp lyd, mens ullen slang om de ugrasiøse bakpartene, syntes han de var motbydelige og at de fornedret ham.»

Men novellen er intet kritisk portrett av en enstøing. D. H. Lawrence er kjent for å utforske mellommenneskelige relasjoner i det moderne industrialiserte samfunn, og resultatet er sjelden oppløftende. Av sin samtid ble han stemplet som pornograf på grunn av sine skildringer av seksuelle forhold mellom mann og kvinne; et stempel som en moderne leser neppe kan si seg enig i. I denne novellen blir hovedpersonen viklet inn i et seksuelt forhold nærmest mot sin vilje. Forholdet byr ham imot, og avslører en betydelig konflikt mellom basal kjønnsdrift og idealer. Mannen vil enten oppleve «et sant og forfinet begjær», eller være begjæret foruten. «Et mekanisk seksualliv ødela ham og gjorde ham død innvendig».

Det falske ved relasjonen blir så kvelende for ham at han heller oppsøker den totale ensomheten, hvor han går til grunne. Selv om løsningen er drastisk, er dilemmaet reelt nok. Tilsynelatende er det et valg mellom to onder hvor begge uvegerlig fører til en meningsløs og nedbrytende tilværelse. Mennesket er ingen øy, komplett i seg selv, men åndelig fellesskap er ingen automatisk konsekvens av verken samliv eller samfunn. Mellom de to ondene står den fjerne tredje muligheten av sant fellesskap og ekte tilknytning; en verden hvor man ikke nødvendigvis er helt alene, men hvor man kan leve helt etter eget hode.

D. H. Lawrences har et skarpt blikk for nyansene i de mer subtile menneskelige konflikter, indre såvel som ytre, og skildrer dem med pinefull presisjon. Det tjener til forfatterens ære at novellen ikke tilbyr noen entydige svar på en kompleks tematikk.

«Mannen som elsket øyer» er oversatt fra engelsk av Helge Hagerup og er utgitt i novellesamlingen Karavane.

Dezsö Kosztolànyi – Krisztina Hrussz’ besøk

Den ungarske forfatteren Dezsö Kosztolànyi var et helt ukjent navn for meg før jeg leste denne novellen. Først hadde jeg en underlig formening om at de fire z’ene ikke var et godt tegn. Smalt, sært og eksperimentelt, tenkte jeg, fordomsfulle menneske. Dessuten har jeg lenge hatt en mistanke om at Tolkien brukte ungarsk språk som modell for de onde ordene i Ringenes herre. Nazgûl, Ugluk og Grishnakh høres umiskjennelig ungarsk ut for mine utrente ører. Heldigvis leste jeg novellen likevel, og ble meget begeistret over Kosztolànyis stil.

Kabaretsangerinnen Krisztina Hrussz er død av lungebetennelse. Hun etterlater seg den dypt ulykkelige kjæresten Vidor Tass, som først bare forundres over at hun er død. Døden er en fjern tanke han ikke helt begriper. Så kommer sorgen. Han gråter over den døde kjæresten og ønsker bare at hun skal komme tilbake til ham. Ukene og månedene går, men Vidor kan ikke forsone seg med at Krisztina er borte. Minnet om henne blekner ikke, tvert imot blir hun bare penere og penere.  All sorg og tungsinn kretser rundt denne umulige tanken, at Krisztina skal komme tilbake.

 

«Han ble den dødes ledsagende skygge. I månenatten higet han, mager og blek, inderlig etter henne. Han snakket stivt. Der var kommet noe kjølig og glatt over drakten. På brystet, som en hvit stenplate på krypten, satt skjortebrystet alltid stramt og ulastelig. Det funklet og gnistret, og den som så ham, tenkte uvilkårlig på en død, på en pike, på en pikes vemodige hode, som bak dette brystet sov sin navnløse søvn.»

Vidor vandrer rundt som en levende død, nedtrykt av melankoli og lengsel, med et stivnet ansikt, hardt som flint og kaldt som en dødsmaske. Men en dag, etter åtte år, går Vidors største ønske i oppfyllelse. Krisztina kommer tilbake.

«Krisztina Hrussz’ besøk» er en nydelig novelle, mystisk og litt fandenivoldsk. Grensen mellom levende og død viskes ut når Krisztina står opp fra graven for å oppfylle Vidors ønske. Men ting går ikke helt slik man kunne forestilt seg når to elskende møtes igjen på tvers av døden.

Jeg ble frydefullt begeistret over novellen. Ove Lunds oversettelse er praktfull, og den er verdt å lese bare for språkets del. «Langs Ringveien glødet akasiene som besatt. De sprang ut av asfalten, nikket og tøyde seg, og hev sine tunge, drønnende dufter mot himmelen». Vakkert.

Men jeg fikk også sansen for måten Kosztolànyi behandler tematikken på. Kjærligheten er lett å dyrke når den aldri møter motstand. Et forelsket sinn kan umerkelig bevege seg over i idealiseringens drømmeverden. Vidor lever som en død, og den døde Kriztina gjenoppstår fra graven. Kosztolànyi leker seg med begrepet levende død, og gir det en ny betydning i møtet mellom Krisztina og Vidor. Denne blandingen av virkelighet og det overnaturlige skaper en finurlig og skjelmsk novelle hvor love everlasting får et uventet skudd for baugen. Det er gåtefullt, originalt og elegant utført.

Jeg er helfrelst, Dezsö Kosztolànyi en ny favoritt. Et par av romanene hans er oversatt til engelsk, Skylark og Kornel Esti. De blir sammenliknet med Gogol og Tsjekhov, og mer bekreftelse trenger jeg ikke. Nå må jeg bare finne ut hvordan man uttaler navnet hans.

Franz Kafka – I straffekolonien

I en navnløs straffekoloni har en offiser fått selskap av en omreisende forsker når han skal straffe en soldat som er blitt dømt for ulydighet og fornærmelser overfor sin foresatte. Den reisende blir tatt med til utkanten av straffekolonien hvor han introduseres for et apparat som brukes til avstraffelse. Apparatet er utviklet av den tidligere kommandanten i straffekolonien, og er en intrikat oppfinnelse som offiserens hele liv dreier seg rundt. Offiseren er opphisset og stolt over muligheten til å få vise apparatet frem til en fremmed, og til å kunne forklare i hver minste detalj hvordan det fungerer. Resten av straffekolonien er nemlig ikke like begeistret som offiseren.

«I straffekolonien» er en fantastisk novelle og en typisk Kafka-tekst. Språket er glassklart og handlingen lett å følge. Kafka lar karakterene diskutere og argumentere ut fra rent logiske prinsipper. Men det allmenne verdisystemet er snudd på hodet, og resultatet er gjennomført absurd. For offiseren er det interessante ved henrettelsen å se apparatet i bruk; den dødsdømte fangen er irrelevant. Offiseren forventer at den reisende skal dele hans voldsomme entusiasme over apparatet og henrettelsesmetoden. Når den reisende istedet vier oppmerksomheten til fangen som skal henrettes, og grunnlaget han henrettes på, blir offiseren forvirret og ille berørt på den reisendes vegne.

«‘Kjenner han dommen?’ ‘Nei,’ sa offiseren og ville straks fortsette med sine forklaringer, men den reisende avbrøt ham: ‘Han kjenner ikke sin egen dom?’ ‘Nei,’ sa offiseren enda en gang, men stanset så opp et øyeblikk, som om han forlangte en nærmere begrunnelse av den reisende for hans spørsmål».

Offiseren kan ikke forstå hva som motiverer den reisendes spørsmål. For hvorfor i alle dager skal han bry seg om rettsprosessen? Leseren forventer at det er den reisende som skal reagere med overraskelse på hva offiseren forteller. Istedet er det offiseren som reagerer på hvorfor den reisende spør så dumt.

«‘Men at han i det hele tatt er dømt, det vet han vel?’ ‘Heller ikke det,’ sa offiseren og smilte til den reisende, som om han ventet enda flere selsomme utsagn fra hans side. ‘Nei,’ sa den reisende og strøk seg over pannen, ‘da vet mannen altså heller ikke hvordan forsvaret falt ut?’ ‘Han har ikke hatt noen anledning til å forsvare seg,’ sa offiseren og så til siden som om han snakket til seg selv og ikke ville gjøre den reisende skamfull ved å si ting som var så selvfølgelige.»

Igjen er det offiseren som blir ille berørt, mens den reisende stiller seg undrende til hele situasjonen. Det man kan oppfatte som en hårreisende rettsløshet slår om til helstøpt komedie idet offiseren begrunner fraværet av rettssak og forsvar. Man kan kanskje tenke seg at det henger sammen med et barbarisk syn på mennesket, eller en tese om at forbrytere ikke fortjener å bli hørt. Eller man kan tenke seg at forbrytelsen er så grov og skylden så åpenbar at en rettssak er bortkastet tid. Men neida. Fangen har gjort seg skyldig i å sovne foran døren til sin overordnede, istedenfor å foreta sin reglementære salutt foran døren hans hver time. Men en rettssak er unødvendig, for som offiseren sier: «Skylden er alltid utvilsom». Dessuten vil fangen bare lyve.

«Det hele var svært enkelt. Hadde jeg først kalt mannen frem og spurt ham ut, ville det bare ha oppstått forvirring. Han ville ha løyet, ville, hvis det hadde lykkes meg å gjendrive løgnene, ha byttet dem ut med nye løgner og så videre. Nå derimot holder jeg ham og slipper ham ikke mer. – Er nå alt på det rene? Men tiden går, eksekusjonen skulle ha begynt, og jeg er ennå ikke ferdig med å forklare apparatet.»

Offiseren skal ha for det, han har prioriteringene sine i orden. Men Kafka skaper enda et lag av absurditet idet heller ikke omgivelsene reagerer som man forventer. Den reisende deler riktignok ikke offiserens fascinasjon for apparatet, men han blir ikke spesielt berørt av det han får høre. Han er ikke enig med offiseren, men reagerer heller ikke med sjokk eller vantro.

«Meddelelsene om rettergangen hadde ikke tilfredsstillet ham. Like fullt måtte han si til seg selv at det her dreide seg om en straffekoloni, at det her var nødvendig med særlige forholdsregler og at man til siste slutt måtte gå frem på militært vis.»

De to herrene er like logiske og rasjonelle, og demonstrerer at rasjonalitet ikke nødvendigvis er en dyd hvis det ikke er koblet sammen med et minimum av etiske prinsipper. Likevel leser jeg ikke novellen som en moralsk orientert tekst med et grunnleggende etisk budskap. Novellens styrke er snarere at den viser hvor annerledes verden ser ut hvis man fjerner noen av de grunnleggende elementene vi er vant til å ta for gitt. Vi er dessuten vant til å kunne le av det fantastiske, irrasjonelle, emosjonelle og kaotiske, men ikke like vant til å le høyt av logiske resonnementer. Men Kafka skal visstnok ha ansett seg selv som en humoristisk forfatter, og fikk vennene til å ramle av stolen av latter når han leste høyt for dem. Også her er det mye å flire av.

For eksempel at oppfinneren bak torturapparatet har tenkt på alt, selv at fanger utsatt for tortur blir sultne.

«Her i denne elektrisk oppvarmede bollen ved hodegjerdet blir det lagt varm risengrynsgrøt, som mannen, hvis han har lyst, kan ta det han kan snappe til seg med tungen. Ingen lar denne muligheten gå fra seg. Jeg vet ikke om noen, og min erfaring er stor.»

Jeg vet ikke hva som er morsomst; at oppfinneren har laget en egen innretning for matservering i et torturapparat, at det er nettopp risengrynsgrøt som står på menyen, at risengrynsgrøten på død og liv må holdes varm, eller at offiseren finner det på sin plass å understreke at innretningen benyttes av absolutt alle, hvis den reisende skulle finne det for godt å tvile på det. Soldaten som er satt til å passe på fangen forsyner seg av risengrynsgrøten med skitne fingre, og det blir beskrevet som upassende. Det er altså upassende å grise til maten fangen skal spise, men ikke å torturere ham ihjel fordi han har sovnet foran en dør.

Men offiseren har et stort problem, nemlig at den nye kommandanten og hans kvinner ikke er like begeistret for apparatet som offiseren er. Og offiseren fortviler, for som han spør den reisende: Kan man tillate at et slikt livsverk går til grunne bare fordi den nye kommandanten tenker annerledes? Offiseren understreker at han på ingen måte prøver å vekke den reisendes medlidenhet (mens den dødsdømte ligger i torturapparatet), men at det vil bety mye dersom den reisende uttrykker sin uforbeholdne anbefaling av apparatet til den nye kommandanten. Selv innenfor novellens absurde univers kommer slutten som et spektakulært klimaks, like underlig som resten av novellen.

«I straffekolonien» appellerer ikke til leserens medfølelse. Til det er novellens univers for annerledes enn vårt eget, og Kafkas underliggjøring for vellykket. I stedet blir man fascinert av karakterenes helt særegne sans for logikk, som innenfor novellens rammer ikke anses for å være merkelig. Offiseren skal ikke torturere fangen i hjel fordi han ønsker å påføre smerte. Han har ikke dømt fangen til døden fordi det er en passende straff for forbrytelsen. Apparatet finnes og skal brukes – enkelt og greit. Regler finnes og skal følges – enkelt og greit. Denne fangen er dømt til døden fordi han ikke har hilst døren til sin overordnede hver hele time natten gjennom. Hensikten med regelen er det ingen som trekker i tvil.

Novellen støtter imidlertid opp om filosofen Theodor Adornos påstand om at litteraturen er mest politisk når den ikke prøver å være det. Slik jeg ser det forutsetter en slik lesning av novellen i hvert fall at leseren har en viss moralsk ryggmargsrefleks, for det er leserens verdisystem som får tekstens logikk til å virke absurd. Det gjør meg nysgjerrig på hvordan en tilhenger av totalitære regimer ville ha lest denne novellen. For selv om tekstens univers virker fjernt og underlig, er tankegangen i seg selv ikke verdensfjern. Likevel tør jeg påstå at ingen kan som Kafka understreke at bak selv det mest nøkterne argument kan den villeste galskap ligge på lur.

Mine tyske favorittnoveller

Et av mine lesemål for 2011 er å lese 52 noveller. Hittil har jeg bare lest nye noveller, men det har gitt meg lyst til å gjenlese noen av de novellene jeg tidligere har lest som gjorde stort inntrykk. Tre av mine favoritter er tyske noveller som jeg hadde på pensum da jeg tok grunnfag i tysk i 2002. På hver sin måte har novellene faktisk mye av æren for at jeg bestemte meg for å endre kursen fra språkstudier til litteraturstudier, og jeg kan ennå huske at forelesningene om blant annet disse tre novellene fortonet seg som aha-opplevelser. Derfor ble jeg glad for å oppdage at novellene ikke har tapt seg ti år etter, og at jeg fortsatt kan anbefale dem helhjertet.

Anna Seghers – De døde jentenes utflukt

Fortelleren i denne novellen befinner seg i eksil i Mexico etter at andre verdenskrig er slutt. I god Proust-ånd blir minner fra fortiden vekket til live ved en liten tilfeldighet. Det hun husker er en skoleutflukt fra barneårene i den lykkelige tiden før første og andre verdenskrig. De små hverdagslige hendelsene på utflukten blir i erindringen blandet sammen med skjebnene jentene senere fikk. Venninnene Leni og Marianne er de to jentene fortelleren husker best. På utflukten er de bestevenninner og uadskillelige. Men den jødiske Leni skal dø i konsentrasjonsleir, forrådt av nazisten Marianne. Marianne skal deretter miste livet i et bombeangrep. Seghers skaper en dramatisk effekt gjennom å blande sammen de ulike lagene av fortid og nåtid også på setningsnivå.

«Marianne hadde fortsatt en rød nellik mellom tennene. Hun hadde stukket en lik nellik i Lenis hårbånd. Jeg ser alltid for meg Marianne med den røde nelliken mellom tennene, også mens hun gir Lenis naboer ondsinnede svar, og mens hun ligger med halvt forkullet kropp i rykende klesfiller i asken av foreldrenes hus.»

Det er et litterært grep som understreker verdenskrigenes katastrofale konsekvenser ved å fremheve kontrastene mellom ungdommelig uskyld og tragiske skjebner. Men Seghers feller ingen dom over de skyldige. Novellen er en nostalgisk og vemodig reise tilbake til tiden før verden gikk i oppløsning. Seghers viser hvordan skadene først og fremst var individuelle, og at ingen unnslapp grusomhetene uansett hvilken rolle de hadde.

Såvidt jeg vet finnes det ingen norsk oversettelse av novellen; oversettelsen over er min egen, og må tas med en klype salt. Men den er oversatt til engelsk, under tittelen «The Excursion of the Dead Girls». Den tyske originalen «Der Ausflug det toten Mädchen» ble utgitt i 1946.

Thomas Mann – Tristan

Thomas Manns novelle fra 1902 er en vidunderlig ironisering over datidens estetikere, som under parolen «kunst for kunstens skyld» dyrket det vakre for sin egen del og plasserte estetikken over menneskelige verdier. Novellens Tristan heter Detlev Spinell, og er en ung forfatter som har trukket seg tilbake til et sanatorium uten egentlig å være syk. Der blir han besatt av en gift, kvinnelig pasient, fru Klöterjahn. Hun er en dyktig pianist, og Spinell overtaler henne til å spille Wagners Tristan og Isolde om og om igjen, selv om hun har totalforbud mot å spille på grunn av skrantende helse. Men i Spinells øyne finnes det ingenting viktigere og vakrere enn kunsten og romantikken, og fru Klöterjahn dør av utmattelsen i å skulle tilfredsstille Spinells skjønnhetsjag.

Som tittelen indikerer er det her altså ikke snakk om noen høyverdig kjærlighet mellom Tristan og Isolde, men snarere om en Tristan som bare tenker på seg selv. Thomas Mann harselerer nådeløst over den romantiske unge mannen hvis kjærlighetsideal er basert på myter og verdensfjerne forestillinger. Virkelig kjærlighet forstår han seg ikke på, den oppfatter han som triviell og vulgær. Men så kan man spørre seg, som min professor gjorde i forelesningen, hvem er det som vet mest om kjærligheten: Den slitne sekstenbarnsmoren som Spinell håner, eller jyplingen som setter sin utkårede på en pidestall og deretter forårsaker hennes død? Thomas Manns Tristan dør ikke av kjærlighet. Han er en narsissist med usunne romantiske idealer. Men novellen er god, og et ypperlig eksempel på Manns talent for bitende sarkasme.

Ingeborg Bachmann – Undine går

Undine er den lille havfruen som redder prinsen, forelsker seg i ham, og gir opp alt hun har for hans skyld. Hun bytter ut stemmen sin for å få bein, slik at hun kan følge ham på land. Men ved å miste stemmen mister hun også seg selv, og hun kan aldri bli noe annet enn en fremmed i hans verden; en fremmed han må avvise og ofre. Undine er en klassisk sagnfigur som alltid betraktes utenfra. I Bachmanns novelle snakker hun endelig selv.

«Undine går» har ingen tradisjonell handling, men er den stumme Undines fortelling om kjærligheten. Det er ingen betryggende fortelling, for Undine er en fremmed som ser den konvensjonelle «kjærligheten» utenfra og feller en knusende dom over den. Hun nærer en rasende forakt for mannen hun elsker, mennene hun har elsket, fordi de alltid svikter kjærligheten til fordel for den betryggende kvinnen som hører hjemme i deres egen verden; kvinnen som bærer mannens navn og derfor ikke har sin egen stemme eller identitet. Hun er rasende fordi mannen i sin feighet skaper kvinnen om til en han ikke kan elske, og samtidig fornekter kvinnen han virkelig elsker.

«Undine går» er likevel ingen feministisk politisk tekst, for den er like mye poesi som novelle. Bachmann bruker myter og symboler for å mane frem en visjon om et forhold mellom menn og kvinner som konvensjonene ikke får besudle. Hun bruker myten om den lille havfruen for å ødelegge den klassiske romantiske prinsessefortellingen om kjærlighet, og viser hvordan den ikke bare undergraver kvinnens identitet, men også mannens lykke. Språket i novellen er helt spektakulert, med en kompleksitet som krever mye av sin leser. Men man får mye igjen for innsatsen. «Undine går» ble først utgitt i novellesamlingen Das 30. Jahr i 1961. Det er en novelle man kan lese utallige ganger og fortsatt bli fascinert av.