Måned: oktober 2012

Lesesirkel oktober: Forsyte-sagaen

Tredje nobelprisvinner på rad i lesesirkelen er John Galsworthy og Forsyte-sagaen. Den består av de tre bindene Den rike mann/The Man of Property, Skilsmisse/In Chancery og Til leie/To Let. I tillegg skrev Galsworthy hele sju bind til om familien Forsyte, og alle er tilgjengelig i norsk oversettelse.

Wikipedia sier følgende om bøkene: «They chronicle the vicissitudes of the leading members of an upper-class British family, similar to Galsworthy’s own.Only a few generations removed from their farmer ancestors, the family members are keenly aware of their status as «new money». The main character, Soames Forsyte, sees himself as a «man of property» by virtue of his ability to accumulate material possessions—but this does not succeed in bringing him pleasure.»

Jeg skulle så gjerne ha lest sagaen selv, men hele oktober har gått bort i lesing av pensum og manus. Det eneste jeg har rukket av fritidslesing er ca 10 sider Blixen. Men jeg burde vel få poeng for at jeg prioriterer en 1001-bok når jeg først kan velge selv? Fra november kommer jeg sterkere tilbake. Jeg skal begynne på Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho neste uke, og deretter går jeg rett på M.G. Lewis’ The Monk. Med sin gotiske dysterhet går jeg ut fra at begge bøkene passer perfekt til årstiden. Historier om dydige jomfruer fanget i skumle spøkelsesslott og onde, perverse munker er akkurat det man trenger for å varme opp til vinteren.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om Forsytene i dag eller på etterskudd. Du trenger ikke å ha lest alle bøkene for å blogge om sagaen. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen. Jeg har hørt rykter om at boken har falt i smak hos opptil flere av deltakerne, så jeg er spent på å lese mer om hva jeg har gått slipp av!

God søndag til alle!

Advertisements

Breaking news: Årets splitter nye 1001-titler er klare!

Monika kunne i går avsløre hvilke 11 helt nye titler som er tatt med i 2012-utgaven av 1001 bøker du må lese før du dør. Den redigerte utgaven ble utgitt 1. oktober, og jeg har utålmodig gått rundt og ventet på at noen skulle forbarme seg over meg og avsløre endringene på nett slik at jeg slipper å kjøpe boken selv (jeg har allerede to av utgavene). Monika to the rescue, og de 11 nye bøkene er som følger:

  1. The Sense of an Ending – Julian Barnes
  2. The History of Love – Nicole Krauss
  3. The Art of Fielding – Chad Harbach
  4. There but for the – Ali Smith
  5. A Visit from the Goon Squad – Jennifer Egan
  6. The Marriage Plot – Jeffrey Eugenides
  7. Freedom – Jonathan Franzen
  8. A Gate at the Stairs – Lorrie Moore
  9. Cain – José Saramago
  10. Nemesis – Philip Roth
  11. IQ84 – Haruki Murakami

Monika reagerte umiddelbart på hvor mange engelskspråklige titler som er representert blant nykommerne. Jeg er enig. Den opprinnelige 1001-listen fra 2006 ble kritisert fordi fokuset var altfor vestlig, og med hovedvekt på nettopp engelskspråklig litteratur. I 2008-utgaven ble det gjort mye for imøtegå kritikken ved å inkludere betydelig flere titler fra Asia, Afrika og Sør-Amerika. Nå er de imidlertid tilbake der de startet. Tar man med i betraktning at Murakami er enormt populær i vesten og tungt influert av vestlig kultur, og at Saramago tross alt kan skilte med en Nobelpris, er dette et tilbakeslag for verdenslitteraturen i ordets rette forstand. Tilføyelsene er forutsigbare, konvensjonelle og lite oppsiktsvekkende. Jeg mistenker redaksjonen for latskap.

Ikke minst fordi denne listen er såpass hardt belastet av forfattere som har vunnet eller vært nominert til høythengende og internasjonalt anerkjente litteraturpriser. Julian Barnes vant Bookerprisen i fjor for The Sense of an Ending, og Bookerprisvinnere kommer ofte med på listen. Nicole Krauss ble shortlisted for Orangeprisen med The History of Love i 2006. Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad vant Pulitzerprisen i 2011. Lorrie Moores A Gate at the Stairs fra 2009 var en kandidat til både PEN/Faulkner Award og Orangeprisen. José Saramago vant Nobelprisen i litteratur i 1998, og Cain var hans siste roman før han døde i 2010.

Jeg skal ikke påstå at disse bøkene ikke fortjener å være med på listen; jeg har bare lest tre av dem. Men har redaksjonen tatt seg bryet med å vurdere bøker utenom de mest åpenbare kandidatene? Jeffrey Eugenides er for øvrig nå – såvidt jeg vet – den første forfatteren etter Jane Austen som har hatt sitt komplette forfatterskap inne på 1001-listen. Tre av Jane Austens romaner ble imidlertid fjernet i 2008-versjonen, da verdenslitteraturen ble prioritert. Philip Roth er et velkjent navn i 1001-sammenheng, det samme er Haruki Murakami.

1001-redaksjonen har også gått noe tilbake på kjønnsfordelingen, som i 2010 var eksemplarisk med 6 kvinner og 5 menn. Med 4 kvinner og 7 menn er det ingen krise på den nye listen. Men hvis man tenker over hvor hårreisende skjeiv kjønnsbalansen er blant spesielt de dominerende 1900-tallstitlene (én kvinne pr tiende mann?), kunne redaksjonen for min del gjerne ha benyttet anledningen til å jevne den ut enda noen hakk når muligheten først var der.

Dette er imidlertid bare mine umiddelbare reaksjoner på saken. Det som er mer spennende er at dette er første gang siden vi begynte å samlese 1001-bøkene i fjor at vi har fått nye titler å forholde oss til. 1001-listen er i mine øyne et vesentlig internasjonalt bidrag til å etablere den skjønnlitterære kanon – fra tidenes morgen frem til i dag. Den kanoniserte litteraturen er aldri etablert en gang for alle. Tiden går, nye titler kommer inn, andre forsvinner ut. Listen utelukker sjangrene drama og poesi, og fokuserer på romaner og (unntaksvis) noveller/novellesamlinger. Likevel danner listen – som ingen annen – en rød tråd gjennom verdenslitteraturen, fra Æsops fabler til Julian Barnes.

Nettopp derfor: Hva tenker dere om de nye titlene? Har dere lest noen av dem? Hvilke har dere mest lyst til å lese? Hvilke har dere minst lyst til å lese? Ikke minst: Hvilke av bøkene er de hotteste kandidatene for samlesing i lesesirkelen neste år? Jeg reserverer herved desember 2013 til å lese en av de nye bøkene. Hvem som skal være kandidatene, er opp til dere å avgjøre. Her må det menes og synses til den store gullmedalje!

Og Monika: Hvis du er tilgjengelig på nett med boken innen rekkevidde, hvilke titler er fjernet? Og hvilke av de gamle titlene som har vært fjernet tidligere er nå tatt til nåde igjen?

Septemberstatistikk

Lesetørken er over for denne gang. Nå er problemet at jeg ikke har tid til å lese noe særlig. Typisk. Jeg hadde tenkt å lese Galsworthys Forsyte-sagaen til lesesirkelen 28. oktober. Ikke i fullt alvor, selvfølgelig, men jeg hadde virkelig tenkt å begynne på boken, lese 50 sider, avbryte, og deretter legge boken i den stadig voksende haugen av dårlig samvittighet sammen med de andre ufullførte lesesirkelbøkene. På fredag dumpet imidlertid to krimmanus i fanget mitt, og da ble Galsworthy skviset ut, med Nobelpris og alt. Dessuten viser det seg at jeg intetanende har forpliktet meg til å skrive en blogganbefaling av den siste dameromanen til Cecilia Samartin. Mer om det senere. Jeg er Askepott, og jeg får aldri være med på lesesirkelball og dansemoro.

Dette har jeg lest i september:

  • Aslak Nore En norsk spion
  • Karen Blixen Den afrikanske farmen (påbegynt)
  • Toni Morrison Elskede (påbegynt)

For ordens skyld: Dette er den komplette listen, ingen titler har falt ut ved et uhell. For riktig å gni inn hvor lite jeg har lest i september, kan jeg tilføye at 75% av Nores roman ble lest i august. Pr 30. september hadde jeg lest 90 sider Elskede. Til sammen leste jeg altså ca 200 sider i september. Mens du fordøyer denne brutale avsløringen, hopper jeg i all stillhet over statusen på årets lesemål. Det får finnes grenser for offentlig ydmykelse.

Lesesirkel avstemning:

Neste års grisefeite murstein blir Leo Tolstojs Krig og fred. Siden Anna Karenina gikk sin seiersgang i bloggland i juni, regner jeg med solid Tolstoj-deltakelse neste år. Tolstoj skal bli neste bokhøsts store bloggsnakkis. Nye alternativer er lagt ut til avstemning, denne gangen står det mellom de tre flotte damene Margaret Atwood, Erica Jong og Alice Walker. Jeg hadde tenkt å stemme på Erica Jong, men bommet på knappen og stemte på Alice Walker istedet. Kan en av dere som har tenkt å stemme på Walker være så snill å stemme på Jong istedet? Og gi beskjed om det i kommentarfeltet, sånn at ikke flere gjør det? Jeg får nemlig ikke lov til å jukse med knappene, selv om det er min blogg. Så skal jeg heller terpe på finmotorikken og tastetrykkingen til neste måned.

En bokshopoholikers bekjennelser:

Eller «en inhabil og forlagslojal løssnippet og lite selvhøytidelig bokbloggerblondines underholdende bekjennelser», som dette punktet herved omdøpes til. Vi bokbloggere fikk passet vårt påskrevet av NRK og profesjonelle kritikere tidligere denne uken, og det må vi selvfølgelig ta til etterretning når statskanalen først kommer på banen med pekefingeren hevet. Derfor innrømmer jeg her og nå å ha mottatt intet mindre enn 23 bøker fra til sammen ti norske forlag i september – med andre ord 23 tilfeller av bestikkelser. Det finnes en norsk bokmafia, og jeg jobber for dem. Uten lønn, riktignok, men likevel. Du har sett Gudfaren og Sopranos, du vet hvordan disse greiene funker. Sementblokk rundt beina og alt det der.

Nå prøver jeg bare å manne meg opp til å lese den nyeste dameromanen til Cecilia Samartin. Siden jeg har fått den gratis, regner jeg med at jeg både må lese den og blogge positivt om den. Forlaget har riktignok ikke sagt det, men NRK vet som regel best. Forlaget manipulerer, NRK avslører. Dessuten leser bokbloggere uansett stort sett bare dameromaner og romanserier. Vi fyller etter sigende et tomrom i litteraturkritikken her, men uten å bidra med noe. Profesjonelle kritikere har selv ikke tid til å lese dameromaner mellom alle de seriøse lyrikkanmeldelsene sine. Jeg visste bare ikke om det før nå, og har brukt litt for mye tid og krefter på å gå kritikerne i næringen ved å anbefale gode bøker. Oops! My bad.

Men en ting jeg gjerne skulle ha sett at NRK svarte litt mer presist på, er hvordan man velger hvilket forlag man skal være mest lojal mot når det blir så mange av dem som sender ut bøker? De som har gitt meg flest bøker, kanskje? Skal jeg i så fall regne det måned for måned, eller legge sammen antallet pr år? Ti forlag er så fryktelig mange, og jeg får vondt i hodet av å måtte velge mellom dem. Jeg kan rett og slett ikke nok adjektiver til å anbefale så mange bøker.

Jeg er nok ikke skapt for sånne komplekse problemstillinger. Det er derfor jeg nøyer meg med å blogge litt sånn magasinaktig om bøker istedenfor å skrive skikkelige anmeldelser for aviser. Jeg håper bare at alle leserne mine nå er innforstått med at mine innlegg ikke er ment som verken kritikk eller anmelderi. Det er mer et forsøk på å «lage buzz» rundt bøkene, fordi jeg liker å jobbe gratis for at forlagene skal tjene penger.

Dessuten gir forlagene meg ikke bare bøker, de gir meg også god mat! Flere av forlagene hadde høstmøtene sine i Oslo i september, og som bokblogger fikk jeg lov til å komme. Jeg er egentlig ikke så opptatt av gratis bøker – jeg får altfor mange av dem – men jeg blir veldig positivt innstilt til gratis bøker når de ledsages av artige vitser, god mat og behagelig promille. Juritzen og Front får plusspoeng for dessert, hvite duker på bordene og gratis alkoholservering m/påfyll. Men de får et lite minus fordi de benyttet anledningen til å gi meg Cecilia Samartins bok, som jeg nå skjønner at jeg ikke slipper unna. Cecilia Samartin var forresten der selv og hadde høytlesningsstund for oss. Basert på det hun leste, gruer jeg meg nå enda mer til å anbefale boken. Den anbefalingen der klarer jeg ikke å skrive i edru tilstand, for å si det sånn.

Pirat, Font, Vega, Egmont og Vigmostad og Bjørke får plusspoeng for fantastisk fingermat courtesy Bent Stiansen og heidundrende morsomt show av blant andre Petter Schjerven og Lars Lauvik. Dessuten var Ellikken der – selveste Ellikken! – og det er et så stort pluss at de fem forlagene går av med seieren bare fordi kvelden var så lykkelig. Ellikken slår Cecilia Samartin i enhver sammenheng. Spesielt hva skriving angår. Nå er jeg bare redd for hva Pax, Spartacus og Oktober disker opp med denne måneden. Jeg har allerede ti forlag å logre med halen for, og jeg tåler ikke tre til.

Da er det jo virkelig godt at jeg inntil videre kan utelukke enhver forlagsbinding til Cappelen Damm og Aschehoug. Bokgallaen deres var kun for ansatte i bokhandler, og jeg var ikke velkommen. Akkurat som om skarve bokhandelansatte kan selge like mange bøker som det JEG kan på blogg! Hah. Hadde NRK skrevet om bokbloggere før bokgallaen, ville jeg selvfølgelig ha blitt ønsket hjertelig velkommen der også. Takket være NRK vet forlagene nå at tett kontakt med bloggerne fører til positive blogganmeldelser, og forlagene må derfor gjøre en solid innsats for å holde meg fornøyd heretter, ellers blir det bare surmuling og slakt. Siden Cappelen Damm og Aschehoug falt i unåde i år, ser jeg meg nødt til å slakte alle utgivelsene deres på helt usaklig grunnlag til de kryper til korset og tilbyr meg bestikkelser i form av en gratis bok eller to. Gjerne en skikkelig dårlig dameroman som jeg kan slite meg gjennom og deretter rose opp i skyene.

Til neste års bokgalla forventer jeg en håndskrevet invitasjon, treretters middag med vinmeny, tilberedt av Eyvind Hellstrøm. Og jeg vil ha et skikkelig show. Jo Nesbø må være der, og jeg vil ha både høytlesning, sang og nachspiel. Nesbø må signere alle Harry Hole-bøkene mine og jeg vil ha autografen hans på magen. Med sprittusj. Cappelen Damm bør sørge for å få J.K. Rowling til Norge for anledningen, og hun må ta med seg Harry Potter. Den ekte Harry Potter, ikke han brilleslangen fra filmene. De skal synge, de også, en fin liten trollmannsvise om Voldemort og svartekunster. Inntil da skal jeg bare blogge positivt om bøker for de forlagene som inviterte meg i år.

Det var min statusrapport om den norske bokmafiaens lugubre virksomhet i september. Hvordan var din? Noen bokbloggere der ute som er hypp på å blogge om Cecilia Samartins bok i mitt sted? Så kan jeg ta en av serieromanene dine?

Årets morsomste roman?

Jeg leste Heidi Lindes forrige roman Nu, jävlar! (2010) i fjor og syntes den var god uten at den nådde de helt store høydene. I høst er Linde aktuell med Agnes i senga, og denne gangen er saken en helt annen. Agnes i senga må være årets morsomste roman. Det er ikke ofte jeg hikster høyt av latter når jeg leser en bok; humring holder som regel i massevis. Men med Agnes i senga gikk jeg fra det ene latterbrølet til det andre, og klarte bare ikke å slutte å le. Selv ikke da jeg skulle sove. Jeg holdt på å kveles av akutt latteranfall mens jeg pusset tennene. Heldigvis måtte jeg ikke i noen begravelser den uken. Verken min egen eller andres.

Agnes er 31 år og flyvertinne i SAS. Kjæresten William har kastet henne på dør etter seks års forhold, fordi han har forelsket seg i en annen kvinne som han har bedratt Agnes med over lengre tid. Faren til Agnes eier en bygård, og Agnes flytter inn i en av leilighetene mens leieboeren Åsa Wallander er i praksis i Tromsø. Åsa har fått lov til å oppbevare tingene sine i boden mens hun er borte, og det gjør jo ingenting for Agnes ettersom hun regner med å dø av knust hjerte innen kort tid. I måneden som følger er Agnes et nedbrutt vrak som griner seg til sykemelding og tilbringer dagene alene i senga. Hun velter seg i selvmedlidenhet og kjærlighetssorg, selvmedisinerer med paralgin forte og kjeks, og romsterer i Åsa Wallanders personlige eiendeler i boden mens hun lurer på om hun blir filmet, à la Truman Show.

Agnes forholder seg til kjærlighetssorgen sin med et høytidelig alvor. I første kapittel ser hun for seg sin egen tragiske begravelse for ørtende gang og tenker på hvor mye William kommer til å angre når hun er død i en bilulykke eller av en uhelbredelig sykdom. Agnes har allerede vært så oppsatt på å forestille seg begravelsen helt riktig at hun har stått opp midt på natta for å lage lister over hvem som garantert ville ha møtt opp i begravelsen, hvem hun er usikre på, og hvem som sannsynligvis ville ha latt det være. Det er ingenting i veien med fantasien til Agnes, og det samme kan man si om Heidi Linde.

I likhet med Nu, jävlar! er dette umiskjennelig en roman fra Norge i våre dager, komplett med småbarnsmødre som føler seg dratt mellom jobb og unger, Facebook-oppdateringer og sjekking i fylla. Leseren følger Agnes til legekontoret, på butikken, når hun treffer den alternative naboen sin og mens hun prater i telefonen med broren og bestevenninnen, og det er like vittig beskrevet alt sammen. Agnes gråter, og leseren ler. I egne kapitler fortelles episoder fra Agnes sitt tidligere liv; fra barneskolen, ungdomsskolen, opplæringen i SAS, og ikke minst forholdet til William. Engelske nudister er inkludert her, bare så det er sagt. Disse bakgrunnskapitlene er også fornøyelige, men her finner man en sårere undertone som aldri forløses. Istedet bidrar sårheten til å nyansere Agnes, og forhindrer at hun blir en rent komisk figur.

Humoristiske romaner om unge kvinner – eller relativt unge kvinner, hvis man skal høre på faren til Agnes – med hjerte/smerte som sentralt tema sorterer som regel inn under kategoriene chick lit eller feel good. Eller dameroman, hvis man skal bli riktig stygg og ty til skjellsord. Lettvint tidtrøyte som fyller den kvinnelige leserens behov for avkobling. Bøker som passer godt til sjokoladespising. Bøker som Agnes selv mest sannsynlig ville ha likt hvis hun ikke hadde funnet mer pikant lesestoff blant sakene til Åsa.

Agnes i senga vil utvilsomt appellere til lesere som liker chick lit. Men det gjør ikke jeg. Dermed må jeg finne på noe annet for å begrunne min hengivenhet og begeistring for romanen. Det holder ikke å si at Linde skriver for smart, for godt og for nyansert til at designerskoen passer. Det blir omtrent det samme som å si at boken er chick lit bare hvis den er dårlig, og at den er Noe Annet hvis den er god. Som på en måte er det jeg mener, men som ikke helt holder mål som argument overfor chick lit-inkvisisjonen. Heldigvis kan jeg min narrative teori og finner for tiden stor glede i å analysere fortellerinstanser og dele det med resten av verden. Kanskje kan man si det så enkelt som at det er fortellerinstansen som her skiller Den Gode Roman fra den antifeministiske bullshitmutanten chick lit? Ja, la oss si at det er så enkelt.

I chick lit er det meningen at man som leser skal kunne identifisere seg med heltinnen, enten det er gjennom reelle likheter eller ren ønsketenkning. Når heltinnen har det leit, skal leseren ha det leit (bare et lite stikk, ikke genuin smerte). Når heltinnen møter drømmemannen, blir leseren like begeistret som henne («Han er jo så kjekk! Hviiiin!»). Den kvinnelige leseren av chick lit leser seg inn i en jenteverden som likner tilstrekkelig på hennes egen til at innlevelse er mulig, men som likevel er glossy og annerledes nok til at det føles som en underholdende flukt fra egen virkelighet. Chick lit skal være koselig. Litt sånn intim jenteprat om gutter og plagsomt flisete hårtupper, som viser at vi damer kan være så vidunderlig fjollete, dere! Nevnte jeg at jeg ikke liker sjangeren?

Selve narrativet i chick lit er basert på askepotthistorien. Den er en garanti for at man trygt vil ankomme den lykkelige slutten i drømmemannens armer etter at heltinnen har fjollet fra seg, og opplevd en passende mengde motstand og dårlige hårdager. Men hvis leseren skal få ta rikelig del i heltinnens eternal bliss, må fortellingen i seg selv være sømløs og usynlig. Fortellingen skal bare være et vindu inn i en annen virkelighet – gjerne med et behagelig rosa filter – og skal ikke tiltrekke seg noen oppmerksomhet i seg selv. Fortelleren skal koble sammen leseren og heltinnen i en deilig sjokoladespisende symbiose, og ikke forstyrre dem når de endelig har funnet hverandre. Fortellerinstansen er bare et middel for å oppnå all denne saligheten. Fortelleren er den dyktige butleren som ingen husker ansiktet på når han blir mistenkt for mord. Han har vært der hele tiden, men du husker ham ikke.

Det som gjør Agnes i senga så morsom, er at fortellingen i seg selv tiltrekker seg en hel masse oppmerksomhet. Det er selve fortellingen som er viktig her, det er den som er bra. Handlingen er underordnet den underfundige og særdeles lakoniske fortellerinstansen. Agnes er en ganske vanlig jente. Hun er verken dum eller smart, hun er helt normal. Men fortelleren er betraktelig smartere enn henne, og det benytter fortelleren enhver anledning til å demonstrere overfor leseren, uten å blande seg inn ved å mene noe. Her går det kun på måten alt fremstilles, understrekes og vektlegges. Hvis man for eksempel skulle få lyst til å føle med Agnes når hun lider av sitt knuste hjerte, klapper det prosjektet ganske raskt sammen. Du kan ikke gråte når Agnes gråter, for fortelleren er der for å vise hvorfor du heller burde le av henne. Bare se på dette:

For seks dager siden lå hun i en langt større seng ved siden av William. Seks dager, hva er det? I et evighetsperspektiv: ingenting. I et menneskeliv: ingenting. Og likevel. Seks dager, og alt er forandret. Og akkurat nå, tenker Agnes mens hun forgjeves forsøker å rigge seg til i en stilling som kan lindre smerten, akkurat nå, et eller annet sted, fins han, William. Den varme munnen, det bankende hjertet, han fins nå, og kanskje er han på sitt aller lykkeligste.

Det er uutholdelig, men hun fortsetter å holde fast ved tanken. Å fortrenge er farlig, konsekvensene kan gi uopprettelige skader. Jeg skal stå i denne sorgen! tenker Agnes, og i det samme kjenner hun hvor rørt hun blir av seg selv, av sin egen tapperhet, av hvordan hun liksom bærer alt dette, og akkurat da hun bestemmer seg for bare å gi seg hen til sorgen og tårene, merker hun at hun fryser. Det er en utrolig forstyrrende oppdagelse. Når tanken først er tenkt, er det umulig å konsentrere seg om noe annet.

Agnes prøver seg stadig. Hun er så ulykkelig at hun bare vil melde seg ut av verden og vente på døden. Livet er kansellert, det er ikke noe mer å hente. Men den forferdelige sorgen blir stadig amputert av matlyst, seksualdrift, spennende hemmeligheter i boden og det faktum at det sitter en fyr og kjederøyker rastløst utenfor vinduet hennes som er til forveksling lik Ryan Gosling.

Og voilà: Som leser skal du ikke identifisere deg med Agnes. Du skal ikke leve deg inn i hennes kamp mot kjærlighetssorgen og drømme deg inn i hennes tornefylte vei mot drømmemannens armer. Tvert imot kan du le godt og lenge av Lindes herlige blanding av dypt alvor og frydefulle komedie. Istedenfor å identifisere seg med heltinnen, danner leseren en allianse med den kloke og innsiktsfulle fortelleren. Sammen kan vi flire av Agnes og samtidig forstå henne. Hvis du har hatt skikkelig kjærlighetssorg før eller har sett det på nært hold, vil du nok kjenne deg igjen. Nå får du muligheten til å le av det. Le av deg selv eller andre. Uten rosa filter. Å sympatisere med Agnes er det samme som å innse at du har oppført deg fryktelig teit en eller annen gang i løpet av livet. Du hadde sikkert gode grunner, men teit var du likevel.

Linde holder opp et speil foran leseren og viser hvor sørgelig komisk man ser ut når man drukner seg i selvmedlidenhet. Kjærlighetssorg er ingenting å spøke med. Det kan være virkelig ille. Men bak enhver tapt kjærlighet ligger et såret ego og blåser seg opp. Bak enhver tapt kjærlighet ligger det heldigvis også nye muligheter. Dette er klisjeenes verden, hvor velmente visdomsord spikkes inn i fjøler og henges på veggen. Men Heidi Linde unngår dem elegant, og gir oss istedet en fornøyelig, underholdende og klok historie om Agnes, flyvertinne i SAS, som etter hvert klarer seg godt på egenhånd – med eller uten drømmemannen.

Linde er en stor humorist, og er det noe jeg gjerne skulle sett mer av i norsk litteratur, er det gode humoristiske romaner. Agnes i senga fortjener å glede mange lesere, og kommer sannsynligvis til å gjøre det også. Så hva venter du på? Les, for faen! Nu, jävlar!

Hvis du mot formodning ennå ikke har fått nok av bokbloggeres distinksjoner mellom populærkulturelle sjangre, anbefaler jeg Ingalills innlegg om forskjellen mellom chick lit og feel good i «The Good life» fra tidligere i år. Det kan virke klargjørende eller forvirrende avhengig av hvilke merkelige forestillinger du har gjort deg på forhånd. Jeg ble personlig helt satt ut over at Nick Hornby i henhold til disse kriteriene ikke er feel good selv om han unektelig feels good å lese. Nick Hornby er jo selveste feel good-kongen i mine øyne. Dengang ei. Men dersom Heidi Linde er en norsk Nick Hornby, er jo ikke hun heller feel good. Og da får det være greit. Herren gir og herren tar. Det samme gjør Ingalill. I samme slengen anbefaler jeg Boktankers innlegg om bestselgeroppskriften, eller hvor jævlig dårlige Kate Mortons bøker er. Sånn apropos dameromaner. Les og bli klok.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.