Kategori: Sigrid Undset – Den lykkelige alder

Sigrid Undset – Den lykkelige alder

Novellen «Den lykkelige alder» fra samlingen med samme navn ble utgitt i 1908, året etter at Sigrid Undset debuterte med romanen Fru Marta Oulie. Den er enda en av Undsets lange noveller som jeg ikke helt skjønner hvorfor kalles novelle istedenfor roman, men uansett: God er den. Kanskje litt for god, for dette var en novelle som satte seg fast og fortsatt nekter å slippe taket. Undsets analyse av det drømmende, lengtende menneske er tidløs, og minst like relevant i dag som for hundre år siden, og gir solid belegg for Undsets påstand om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».

Uni Hirsch er en ung foreldreløs kvinne som kommer til Kristiania full av rastløshet, lengsel og store planer. Drømmen er å slå gjennom som skuespiller, og hun nekter å gi opp selv om det skal godt gjøres for en ung ubemidlet kvinne uten kontakter eller utdannelse å komme gjennom nåløyet. Uni forlover seg med Kristian, og det tærer på forholdet deres at de ikke har råd til å gifte seg og derfor heller ikke kan bo sammen. Men Kristian har forståelse for at Uni ikke kan gi opp drømmen så lenge hun ikke har forsøkt, og ønsker ikke at hun skal ende som en konvensjonell og ulykkelig husmor på grunn av ham. Årene går, og Uni lykkes faktisk med å bli skuespiller ved et av Kristianias teatre.

Det er bare det at når Unis drøm går i oppfyllelse, så gir det henne ingen tilfredsstillelse. Hun tør ikke innrømme det for noen, later bare som om hun er fornøyd med livet ved teatret. Men det Uni egentlig har lengtet etter, den dype følelsen av mening og utfoldelse, finner hun ingen steder. Selv livet som skuespiller har sine rutiner, og Uni går fort lei av å spille den samme rollen kveld etter kveld, måned etter måned. Men hva skal man drømme om og lengte etter når den eneste drømmen man hadde har gått i oppfyllelse? Når det ikke finnes noe større og bedre å drømme om?

Tittelen «Den lykkelige alder» viser til tidsånden karakterene lever i. Det er mulig å komme seg opp og frem her i verden, hvis man bare står på selv og har litt flaks. Man trenger så visst ikke å tråkke i foreldrenes konvensjonelle fotspor hvis man ikke ønsker det. Tittelen viser samtidig til karakterens unge alder. De har hele livet foran seg, og det er nå de må velge hva det skal fylles med. Men det er der tittelens ironi kommer inn i bildet. For disse unge menneskene er slett ikke lykkelige, og slites i stykker mellom stram økonomi og kummerlige levekår på den ene siden, og utferdstrang, lengsel og store drømmer på den andre. Unis venninne Charlotte oppsummerer det godt:

«Jeg har aldri vært forelsket. Kan ikke bli det. Man blir ikke nøysom av å vente – er det ikke sant, Uni? Man går og tar på forskudd i sine drømmer – dynger på og dynger på. Til sist er alt som livet kan by på, for lite. Vi går alene – stirrer ned i oss selv, speider og undersøker, dikter og drømmer -.»

Eventyrlysten, behovet for selvrealisering, de store kravene til hva livet skal være – til slutt er det vanskelig å skille mellom hva som er naturlige lengsler og hva som er narsissisme. De tre kvinnelige karakterene i novellen, Uni, Charlotte og Birgit har ulike forventninger til livet, men må alle kjenne på følelsen av avmakt og skuffelse når de ikke får det de vil ha. Det blir umulig å slå seg til ro med noe av det de har, for bevisstheten om alt det de ikke har er like stor, om ikke større. I mellomtiden går årene, og i det intense ønsket om å leve, men å leve riktig, ender de opp med å gjøre det motsatte:

«Dette fortærende lyset. De lyse aftener – man synes man skulle leve dem, hver en – for det er straks sankthans – så slukner det like fort. Så er det gult, løvet, noen dager. Så regner det vekk. Så er det jul igjen. Og så kjenner man nesten med det samme, fra søndag til søndag, på lyset, på føret, nu kommer våren. Ungt løv, lyse aftener – bare at vi er blitt et år eldre. Og tiden rinner over oss, og vi ligger som lik under vannet – lever ikke.»

Og ifølge Charlotte er de heller ikke alene om å fortæres av lengsler, hun mener det er menneskets lodd. Så er da også Charlotte den som går mest drastisk til verks av de tre.

Da jeg leste novellesamlingens første novelle, «Et halvt dusin lommetørklær», hvor lille Birgit blir avspist med en billig gave fra sin egoistiske far, tippet jeg at det ikke kom til å ende godt for den lille jenta senere i livet. I «Den lykkelige alder» er Birgit blitt voksen, 23 år, og opptrer som bikarakter i novellen hvor hennes kusine Uni Hirsch står i fokus. Jeg hadde dessverre rett i at det går dårlig med Birgit, selv om hennes forventninger til livet er helt annerledes enn Unis. Birgit har vært kjæreste med en ung løytnant i flere år, og ligger an til å få et godt liv som hustru og mor – akkurat det Birgit ønsker. Men løytnanten gjør det slutt når han treffer en annen, og nøysomme, beskjedne Birgit er ikke sterk og selvhevdende nok til å kunne gå videre i livet. Dette ene nederlaget blir så stort at det knekker henne fullstendig:

«Birgits lille skjebne, den var slutt med at løytnant Gurstad hadde slått opp. Livet ville ikke komme til henne mere.

[…]

Som om hun ganske hadde resignert for seg selv, Birgit med sine treogtyve år, ydmyk, var beredt på å nøyes med å se på de andre leve – arbeide pene ting til andres hjem, elske andres barn».

Det er trist og opprørende å lese om kvinnenes skjebne, fordi den i og for seg ikke kan knyttes opp mot noen urettferdighet eller samfunnsmessig skjevhet. Tvert imot går det dårlig fordi kvinnene ikke helt klarer å forsone seg med seg selv, men kjemper en ambivalent kamp mot egne lengsler. De mangler evnen til å virkelig leve det livet de har valgt, og blir værende i et limbo av urealiserte drømmer. Kanskje er det først og fremst det at karakterene har et så uavklart forhold til seg selv og sitt indre liv som gjør det opprørende å lese. Men det er også det som gjør at novellen fortsatt oppleves som relevant. Og det er kanskje det som gjør den så god.

Advertisements

Drøm

“De sovende hjerner arbeider vel alltid efter samme lover – leker med inntrykk som ligger igjen som spon og fliser efter dagens arbeid”

Etter å ha lest flere av Sigrid Undsets vanvittig lange noveller, ble jeg først litt i villrede over hva jeg skulle tenke om novellen “Drøm”, som bare er knappe fem sider lang og noe kryptisk. Men lest mot de tre andre noveller i Den lykkelige alder gir den mye mening. Det handler om den uimotståelige, men destruktive erotikken som Undsets kvinneskikkelser ikke ønsker å motstå, selv om de kan.

“Drøm” handler om en ung kvinnelig jeg-persons utvikling fra barn til kvinne, sett gjennom drømmene hennes. Først er det stillestående og uberørte landskap hun drømmer om; landskap som hun senere, i våken tilstand, kan føle en slags hjemlengsel etter. Landskapene er steder hvor hun har vært, men som hun aldri igjen kommer til å nå. I tolvårsalderen har hun sin første erotiske drøm, dog erotisk i ordets absolutt videste forstand. Hun drømmer at hun lykksalig venter på noen, at mannen dukker opp bak henne. Hun kan i ettertid ikke huske ansiktet hans, bare den overveldende følelsen av at hun eksisterte. Den tredje drømmen har hun i sekstenårsalderen, og der er tonen en annen, illevarslende. Skikkelsen som dukker opp minner meg mest av alt om Heath Ledger som The Joker:

“Det lignet ansiktet på en spillemann med trekkspill vi barn kalte ‛den spedalske’. Et ansikt utav hvis huds døde hvithet alle trekk syntes fortært; kun rundt øynene var der levende, røde sårrender, og munnen var som en smal, blodig rift”.

Mens jeg-personen står og ser på, griper mannen noen redde småspurver fra en busk og klemmer dem i hjel i hånden så det knaser, mens blodet renner.

“Og hans munn kalte uten lyd på meg, og hans øyne med de blodige sår omkring befalte meg å komme tvers gjennom mur og vegg […] Han hadde løftet sitt hvite, fortærede ansikt og så opp på meg, smilte med sin smale, blodige munn og sine såre øyne, lo og kalte taus og løftet sin ene, blodige hånd. Og jeg visste jeg måtte lystre – den hånd som ville knuge meg sønder og sammen, som den hadde knuget de redde spurvene”.

Idet hun i drømmen hopper ut av vinduet til mannen, bråvåkner hun.

“Jeg undret meg på, den gang, hva den drømmen betydde. For jeg var viss på den betydde noe. Det ansiktet – jeg har kalt det dødens ansikt, og livets ansikt og kjærlighetens ansikt.”

De har et ambivalent forhold til livet og kjærligheten, disse kvinneskikkelsene til Sigrid Undset. Kanskje ikke så rart, med tanke på at de gjerne har romantiske og vakre forestillinger om seg selv og verden inntil virkeligheten innhenter dem med en solid ørefik. Den truende og skremmende mannen som kommer til å knuse henne er for så vidt et godt bilde på hvordan noen av mannsskikkelsene til Sigrid Undset virker når man kommer bakom den ofte blendende fasaden og oppdager at de er pillråtten innvendig. Men jeg-personen vet samtidig utmerket godt hva hun går til, og gjør det med – bokstavelig talt – åpne øyne. Som en uavvendelig skjebne som likevel er selvvalgt. Spørsmålet er kanskje hvem som er mest destruktiv av de to: Mannen som knuser spurver og kvinner, eller kvinnen som ikke kan motstå ham.

For moro skyld tenkte jeg at jeg skulle google på jakt etter andres synspunkter på novellen. Det jeg fant, var verdt søket. På en nettside som heter «Kjerringøy litteratur» var novellesamlingen Den lykkelige alder omtalt, og «Drøm» ble avspist med følgende karakteristikk:

I den neste novellen «Drøm» handler det kun om merkelige drømmer som personen det handler om tror må ha en mening.

Det er fantastisk, helt fantastisk. Jeg har ikke sett noen avfeie litteraturens grunnprinsipper på den måten siden ungdomsskolen. “Er det ikke nok at man må lese litteratur? Må man tolke den også? Nei, nei, dette kan virkelig ikke være av betydning, alt er jo bare rart! Ikke realistisk i det hele tatt, liksom. Alle vet jo at drømmetydning bare er fjas, det er jo ikke ekte!”.

Jeg ler og ler, men innvendig gråter jeg.

En fremmed

Jeg har aldri vegret meg så mye for å skrive et innlegg på bloggen som nå. Kanskje ville jeg heller ha gått til tannlegen (med Valium, riktignok) enn å skrive om denne novellen. Det er en hel måned siden jeg leste den, og jeg får omtrent samme følelse av å skulle tenke på den som jeg ville fått dersom noen hadde bedt meg om å analysere mitt aller mest traumatiske minne. Kanskje er det nettopp derfor jeg likevel må skrive om den. For det skyldes definitivt ikke at novellen er dårlig. Dårlig litteratur er kanskje det enkleste å skrive om. Det skyldes heller ikke at novellen har en marerittaktig stemning, eller et innhold som er på grensen til hva man kan klare å lese om. Tvert imot handler den om noe så prosaisk som en kvinne som har to menn i sitt liv. Først velger hun feil, og må betale for det. Deretter velger hun riktig, og må betale for det også.

Men dette er en svært overbevisende skildring av et depressivt sinn, og det er kanskje presisjonen i Sigrid Undsets analyse av menneskets sårbare psyke som gjør så sterkt inntrykk. Novellen er lang, og med sine hundre sider er den faktisk lengre enn romanen Fru Marta Oulie. Jeg har googlet etter en forklaring på denne forvirrende kuriositeten, bare for å oppdage at Google har utnevnt meg til en av Norges Sigrid Undset-eksperter fordi hun er et populært emne på bloggen min. Svarene må jeg med andre ord finne hos meg selv.

Thanks for nothing, Google.

Hovedpersonen i novellen er Edele Hammer, en ung kvinne i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun er god venn med den tyve år eldre Per Dyrssen, arkitekt og nyforlovet med sin ungdoms store kjærlighet. På pensjonatet hvor hun bor treffer hun Alf Aagaard, en mann som oser av dårlige egenskaper. Hvis du tenker som meg, kan en karakter med så mange A’er i navnet neppe stå for noe positivt. Edele forelsker seg på en måte i Alf, men det er mot bedre vitende. Han viser seg snart å være en umoden, sjalu og manipulerende guttunge som griner for hver minste lille ting. Edele sliter med en nagende følelse av at han aldri vil kunne forstå henne eller kjenne henne ordentlig, men det er paradoksalt nok denne usikkerheten som gjør at hun involverer seg sterkere.

«I det hele var det ofte at Edele ikke likte Alf. Men hun elsket ham»

Edele vemmes ved tanken på å ligge med Alf, men det er denne vemmelsen som gjør at hun ligger med ham likevel: “Hun følte det nesten som hun hadde gjort noe galt ved å nekte. Det ble ved å spøke i hennes tanker. Til hun nesten lengtes – efter å vise ham, jo hun elsket ham, uten forbehold”. Kanskje er det Edeles desperate trang til å la viljen vinne over virkeligheten som driver henne. Eller redselen for å elske for lite. “Elskov” blir i hvert fall det som sakte men sikkert fører Edele til bunns:

Hun hadde lært å lenges efter hans kjærtegn. Efter den første tid, da det sved henne som en skam – at hun var blitt bedratt for alt det fine, deilige, svulmende hun hadde tenkt seg – den dype, stigende bølge av elskov, som til sist skulle bære henne uimotståelig inn i en manns armer. – Hun hadde kastet seg hen for å stoppe munnen på ham da han grep henne i å lyve.

Det er noe ekkelt ved å lese om en karakter som ikke tror på sin egen livsløgn, som handler irrasjonelt og hele tiden er klar over det. Edele løser problemene sine ved å skape seg et nytt, større problem. Men hun fornekter ingenting, lar bare erkjennelsen over egne feil velte over seg og gradvis slukke troen på at det finnes en fremtid likevel. Edele er reflektert nok til å se virkeligheten, men hun klarer ikke å la være å pirke i sine egne (selvpåførte) sår:

Hun lo hånlig til seg selv – hun husket på sine småpikedrømmer om kjærlighet. Gud bevare meg, hvor hun hadde hatt på det rene hva man alltid skulle gjøre. Man bryter ikke sånn med en elsker. Kjærligheten – gang efter gang blir den revet i stykker – man lapper på den så godt man kan. – Å, man vet så god beskjed om livet – bare man ikke står midt oppi det, i spinnet av tusen små tråder, med synet forvirret av de tusen små ting hvis rekkevidde man ikke kan se til ende når de yrer over og inn på en – myldret av tanker, hensyn, som drar til alle kanter. Hun hadde sett det så ofte, og hun hadde lukket øynene, gjort natt og mørke om seg og elsket vilt i mørket. […]

De hadde samme sprog, ja, men hvert ord betydde noe forskjellig for dem: Elskov og vennskap, troskap og ære og lykke – for ham var det tunge, håndgripelige former, fylt med noe ensartet noe, som kunne fattes sammen i en norsk stil – for henne brøt det i tusen skiftende farver. Jo, det som hadde ført dem sammen, da de stod alene begge to. Det hadde de vært enige om å kalle elskov.

Edele blir stadig mer desillusjonert, og forholdet til Alf får et farseaktig preg når han truer med å skyte seg fordi hun ikke er hjemme en kveld han kommer for å skvære opp etter en krangel. Forholdet avsluttes brått noen uker senere, pr. brev, og Edele er fortvilet over det hun nå oppfatter som en tapt kjærlighet.

Etter at forholdet er slutt, synker Edele dypt ned i depresjon og ensomhet. Hun er en fallen kvinne, noe hun ikke glemmer et øyeblikk. Edele og Per Dyrssen finner tilbake til vennskapet, men Edele piner seg ustanselig med illusjonene som har bristet, og æren som er tapt. Herfra og ut stiller jeg meg veldig ambivalent til Edeles reaksjoner. På den ene siden forstår jeg hvorfor hun tenker som hun gjør. På den andre siden dyrker hun det negative. Hun er sin egen Mefistofeles: Hun ser en halv sannhet, den negative, men hun ser ikke hele bildet. Per Dyrssen prøver å nå frem til henne gjennom den depressive tåken som omgir henne, i en av de mer håpefulle delene av novellen:

Man skulle aldri vise fra seg menneskers – nåja, medlidenhet da. Ikke engang når den kommer fra folk man akter litt ringe. Selv om den er nokså grunt følt – man skal være stolt og huske på – det kan være litt i den av det beste som er i menneskene. Det er allikevel det eneste som gjør oss til medmennesker en gang imellom – det eneste som bringer oss ut av oss selv for et øyeblikk –. Det er sant, man synes alltid ens egen sorg er så stor – at all medlidenhet er ynkelig uforstand. Men man skal jo heller ikke be om medlidenhet – bare ta takknemlig mot det lille folk kan gi av sin fattigdom. Ikke sant, mot en gave tar man med takk – spør ikke efter dens verd –.

Per foreslår at de skal gifte seg. Edele tar da innover seg konsekvensene av å være et “ødelagt” menneske uten noe å tilby en mann, spesielt ikke mannen hun elsker, i novellens dramatiske høydepunkt. Heldigvis – eller beklageligvis – er ikke dette høydepunktet like godt motivert som resten av novellen. Men det var nok det som gjorde at jeg klarte å fullføre.

Jeg vil verken anbefale eller fraråde noen å lese “En fremmed”, for jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg egentlig synes om den. Jeg opplever den mer som en roman enn en novelle, uten at det har noe som helst med saken å gjøre. Men det er kanskje noe i det at litteratur som det gjør vondt å lese og tenke på, er den litteraturen som virkelig er viktig.

«En fremmed» er hentet fra novellesamlingen Den lykkelige alder (1908).

Vår i Kristiania

«I mars er det at den riktige vår er i Kristiania. Midt på dagen tiner og drypper det; husveggene blir svartflammet av det sotete vann som siler nedover, og menneskene springer og hopper i sølen for ras av sneis, som bruser gjennom luften og klasker i gaten med små, fykende, blanke splinter. Der er all vårens tungsinn i det gule sollys, som gjør alt slitt og falmet, vinterklærne og de nakne, gråladne trekroner – der er litt av den evige lengsel i hvert sinn, om så de små damene bare vet at de lenges efter nye, fine klær. Vårens første lyd er der: den livsalige bristen av issvullen på fortauet, som ikke ligner noe annet, vindens saktferdige sus i trekronene – hui, så kommer der med en gang et stormstøt så grenene kløver luften med hvin; og spurvene blir skingre i målet, og oppe i skogen skjærer skiene på skaren med en egen, skarpere tone, som det våkne øre kjenner. – Den første bare flekk innmed en husvegg er en frydefull nyhet.

Så blir det kveld, og luften er skjærende kald, og nyisen brister under føttene med glasskjør klingren. Himmelen er grønnlig, og langs åsene i sydvest dveler aftengullet uendelig falmende lenge i de endeløse, fortærende lyse marsaftener.»

Fra «Den lykkelige alder» av Sigrid Undset.

Et halvt dusin lommetørklær

Novellen “Et halvt dusin lommetørklær” er hentet fra Sigrid Undsets første novellesamling Den lykkelige alder (1908). Det er kommet en danselærer til byen, og ni år gamle Bildit Iversen har så lyst til å gå på den nye danseskolen. Alle de andre i klassen skal gå, og Bildit har vært flink på skolen og til å passe de mange småsøsknene. Men faren sier nei, fordi de ikke kan ta seg råd til utgiftene på bekostning av de andre søsknene. Bildit skal heller få en fin presang neste gang han er i Kristiania. Det viser seg likevel at familien slett ikke har dårlig råd. Det er bare Bildits far som foretrekker å bruke alle pengene på seg selv. Gjerrigheten dekker han over med et sjarmerende vesen, og ved å utnytte Bildits samvittighet, skamfølelse og kjærlighet.

Dette er en knakende god novelle. Jeg er blitt vant til at Undsets hovedpersoner er voksne kvinner som kjemper for å leve opp til sine idealer, og sliter med tungsinnet som ledsager en mer eller mindre innbilt utilstrekkelighet. I denne novellen viser Undset at hun har et vel så stort talent for å skildre et konfliktfylt barnesinn, og for å analysere menneskers samspill fra et barns perspektiv.

I “Et halvt dusin lommetørklær” er stemningen lysere og lettere enn i Undsets andre tekster. Men den såre undertonen er et ubehagelig forvarsel om den skuffede kvinnen Bildit sannsynligvis kommer til å bli. Foreldrene forventer at hun skal takle dette som “ei stor og fornuftig jente”, bagatelliserer skuffelsen hennes, og tenker ikke på at Bildit må forholde seg til andre barns beinharde oppfatninger av hverandre:

Det var fælt på skolen den neste dagen. De skulle gå på danseskolen alle sammen i klassen uten hun og så Oline Sørum, datteren til skomakeren, som sa det var synd å danse, og Annie Martinsen, som de aldri regnet med, for hennes mor hadde en liten melkehandel og gauket øl til sjøfolk, og Annie hadde pultost på maten og luktet vondt. Bildit holdt seg så langt fra Oline og Annie som hun bare kunne – hun skulle ikke ha noe av å bli regnet sammen med dem.

Bildit er et barn og tenker som et barn, men hun vet hvilke sosiale regler som gjelder. For å unngå å bli regnet blant Oline og Annie må Bildit lyve om hvorfor hun ikke får gå på danseskolen, og fremstiller faren bedre enn han fortjener. Hun havner i kryssilden mellom de sosiale kravene som stilles for å være med i gjengen, og skammen og skuffelsen over farens pinlige smålighet. Den etterlengtede gaven fra Kristiania som skal gjøre alt godt igjen, blir bare enda en skuffelse og bekreftelse på hvor lite følelsene hennes betyr for ham.

Det lover ikke godt for lille Bildit, som tidlig må lære seg å lyve for å klare seg sosialt og dekke over sine kjæres mer usmakelige sider. Skuffelsen må hun svelge i ensomhet, med dårlig samvittighet. Jeg kan som sagt ikke unngå å lese novellen opp mot Undsets voksne kvinneskikkelser, og er helt sikker på at lille Bildit nok skal få erfare at hardt arbeid, god oppførsel og et tilgivende sinn aldri kommer til å lønne seg for henne. Heldigvis er dette en antakelse som skal slippe å forbli en hypotese, for samlingens tittelnovelle handler om en litt eldre Bildit. Noe sier meg at tittelen Den lykkelige alder er et tilfelle av Undsets bitende ironi.