Et halvt dusin lommetørklær

Novellen “Et halvt dusin lommetørklær” er hentet fra Sigrid Undsets første novellesamling Den lykkelige alder (1908). Det er kommet en danselærer til byen, og ni år gamle Bildit Iversen har så lyst til å gå på den nye danseskolen. Alle de andre i klassen skal gå, og Bildit har vært flink på skolen og til å passe de mange småsøsknene. Men faren sier nei, fordi de ikke kan ta seg råd til utgiftene på bekostning av de andre søsknene. Bildit skal heller få en fin presang neste gang han er i Kristiania. Det viser seg likevel at familien slett ikke har dårlig råd. Det er bare Bildits far som foretrekker å bruke alle pengene på seg selv. Gjerrigheten dekker han over med et sjarmerende vesen, og ved å utnytte Bildits samvittighet, skamfølelse og kjærlighet.

Dette er en knakende god novelle. Jeg er blitt vant til at Undsets hovedpersoner er voksne kvinner som kjemper for å leve opp til sine idealer, og sliter med tungsinnet som ledsager en mer eller mindre innbilt utilstrekkelighet. I denne novellen viser Undset at hun har et vel så stort talent for å skildre et konfliktfylt barnesinn, og for å analysere menneskers samspill fra et barns perspektiv.

I “Et halvt dusin lommetørklær” er stemningen lysere og lettere enn i Undsets andre tekster. Men den såre undertonen er et ubehagelig forvarsel om den skuffede kvinnen Bildit sannsynligvis kommer til å bli. Foreldrene forventer at hun skal takle dette som “ei stor og fornuftig jente”, bagatelliserer skuffelsen hennes, og tenker ikke på at Bildit må forholde seg til andre barns beinharde oppfatninger av hverandre:

Det var fælt på skolen den neste dagen. De skulle gå på danseskolen alle sammen i klassen uten hun og så Oline Sørum, datteren til skomakeren, som sa det var synd å danse, og Annie Martinsen, som de aldri regnet med, for hennes mor hadde en liten melkehandel og gauket øl til sjøfolk, og Annie hadde pultost på maten og luktet vondt. Bildit holdt seg så langt fra Oline og Annie som hun bare kunne – hun skulle ikke ha noe av å bli regnet sammen med dem.

Bildit er et barn og tenker som et barn, men hun vet hvilke sosiale regler som gjelder. For å unngå å bli regnet blant Oline og Annie må Bildit lyve om hvorfor hun ikke får gå på danseskolen, og fremstiller faren bedre enn han fortjener. Hun havner i kryssilden mellom de sosiale kravene som stilles for å være med i gjengen, og skammen og skuffelsen over farens pinlige smålighet. Den etterlengtede gaven fra Kristiania som skal gjøre alt godt igjen, blir bare enda en skuffelse og bekreftelse på hvor lite følelsene hennes betyr for ham.

Det lover ikke godt for lille Bildit, som tidlig må lære seg å lyve for å klare seg sosialt og dekke over sine kjæres mer usmakelige sider. Skuffelsen må hun svelge i ensomhet, med dårlig samvittighet. Jeg kan som sagt ikke unngå å lese novellen opp mot Undsets voksne kvinneskikkelser, og er helt sikker på at lille Bildit nok skal få erfare at hardt arbeid, god oppførsel og et tilgivende sinn aldri kommer til å lønne seg for henne. Heldigvis er dette en antakelse som skal slippe å forbli en hypotese, for samlingens tittelnovelle handler om en litt eldre Bildit. Noe sier meg at tittelen Den lykkelige alder er et tilfelle av Undsets bitende ironi.

6 thoughts on “Et halvt dusin lommetørklær”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s