Måned: august 2011

Savnet Scarlet

På søndag var det bloggdato i lesesirkelen, og jeg skulle ha skrevet om Karen Blixens Den afrikanske farm. De som fikk blogget om boken er Betraktninger fra en veranda, My first, my last, my everything! og Askeladden. Denne uken skulle jeg ha skrevet et innlegg om Cappelen Damms pressekonferanse forrige tirsdag. Men vår høyt elskede kattejente Scarlet dro ut lørdags ettermiddag og har ikke kommet hjem igjen. Hun er veldig hjemmekjær og pleier aldri å være borte lenge av gangen. I dag har hun vært forsvunnet i fire døgn, og jeg er så redd for henne at alt annet står på vent. Scarlet er ID-merket, og vi regner med at vi ville fått beskjed om det dersom hun var påkjørt eller skadet og brakt inn til veterinær eller Dyrebeskyttelsen. Jeg frykter at hun har gått så langt hjemmefra at hun ikke finner hjem igjen, og nå vandrer rundt i Oslo sulten, trett, ensom og livredd.

Vi går rundt og leter i Gamlebyen, henger opp plakater i området og har lagt ut savnet-annonse på nett. Men hvis hun har gått seg bort fra hjemmet sitt i Gamle Oslo, kan hun nå ha kommet seg videre til Tøyen, Kampen, Grønland, Grünerløkka, Bryn, Ekeberg eller Manglerud. Eller enda lengre. Jeg kom til å tenke på at mange av bloggleserne mine bor i Oslo, og tilfeldigvis kan komme til å se henne et eller annet sted i byen og ikke tenke mer over det. Jeg ber derfor alle som leser dette om å kontakte meg dersom du ser en katt som likner på Scarlet. Hun har et svært karakteristisk utseende og er ikke til forveksling lik andre huskatter. Pelsen hennes er langhåret og veldig tykk. Hun er svart på ryggen, med mange usymmetriske røde spetter i. Vi har pleid å spøke med at hun ser ut som om noen har kastet fargene på henne. Ansiktet hennes er veldig søtt, og det er ikke bare vi stolte eiere som mener at hun er en sjeldent vakker katt. Et spesielt kjennetegn er at hun har en sort sjørøverflekk rundt høyre øye og en oransje flekk på en ellers hvit hake. Hun er kosete, forsiktig og sky, og skeptisk til fremmede. Jeg tviler på at hun vil oppsøke folk selv om hun er sulten, og er redd for at hun i så fall vil oppsøke folk som ikke vil henne vel.

Scarlet er ikke bare en katt for oss, hun er et familiemedlem som vi er fryktelig glad i. Hun har dessuten en bror som savner henne like mye som det vi gjør. Sabeltann er mye ute på leting etter henne om dagene, trenger mye trøst når han kommer tilbake, og har lyst til å få søsteren sin hjem slik at de igjen kan ligge slik:

Slik…

Og ikke minst slik:

Vi gir finnerlønn til den som kan hjelpe oss med å få Scarlet trygt hjem igjen, og er dypt takknemlige for alle tips. Vær så snill å hold utkikk etter henne, og ta kontakt hvis du ser en katt som kan være henne! Ring tlf 98873674 eller 93467975 når som helst på døgnet. Vi savner henne så fælt, og orker ikke tanken på at vi kanskje aldri skal få se henne igjen.

Høstbøker fra Gyldendal og Aschehoug

Etter forrige ukes pressekonferanser hos Aschehoug og Gyldendal har det vært mye kikking i og sikling over kataloger med altfor mange fristelser. Jeg føler for å påpeke at tidsklemma ikke bare gjelder for travle småbarnsforeldre, men også for litterater med manglende evne til å begrense seg. Akkurat nå gjør det veldig vondt i ønskelisten, men heldigvis ikke i lommeboken. Ennå.

Jeg leser først og fremst skjønnlitteratur, og de to av årets utgivelser jeg ble mest nysgjerrig på fant jeg hos Gyldendal. Den første romanen er allerede utkommet, David Goodwillies Den amerikanske terrorist. Forlaget oppsummerer romanen slik:

«Søndag 22. august 2010 eksploderer en bombe i fjortende etasje i 660 Madison Avenue. Den umiddelbare reaksjonen, det medieskapte inntrykket, er å anta at dette er et mislykket forsøk på et nytt 11. september – islamistiske fundamentalisters blodtørstige angrep på USA og dets villfarne verdier. Snart viser det seg imidlertid at de skyldige er unge, velutdannede vaskeekte amerikanske amerikanere, patriotisk oppdratt og hvite. Hendelsen fører to mennesker sammen som – i hvert fall tilsynelatende – kommer fra motsatte sider av det politiske spekteret. Idealisten Paige har mistet troen på politiske handlingsplaner og et hjemland som er ansvarlig for brorens død i Irak. Sladder-bloggeren Aidan forholder seg like passivt til rikets tilstand som til sitt eget liv, og har forskanset seg i denne verdenen av blanke overflater. Men bombeangrepet får overflaten til å slå sprekker og tvinger Aidan til å revurdere forestillingen om at hans egen levemåte er en nøytral bakgrunn for plutselige og uforklarlige terrorhandlinger.»

På bildet er boken merket som krim, mens i katalogen er den merket som roman. Jeg synes ikke den høres helt ut som en krimroman, spesielt siden The New York Times mener den sosiale satiren i stil minner om Bret Easton Ellis. Det virker i hvert fall som en svært relevant roman, og jeg har veldig lyst til å lese den.

Den andre romanen utgis i oktober, og har et (marginalt) lystigere tilsnitt. Boken heter Store bryster og brede hofter, og er skrevet av den kinesiske forfatteren Mo Yan.

«Under bokseropprøret i 1900 ligger babyen Shangguan Lü gjemt i et kar med mel mens foreldrene myrdes av tyske inntrengere. Nittitre år senere har hun overlevd den japanske okkupasjonen, borgerkrigen, Maos opprør og hele kulturrevolusjonen. Den eneste sønnen hennes, han som er totalt avhengig av morens brystmelk, er den som tar seg av henne. Store bryster og brede hofter er en roman om en kvinne som ikke lar seg knekke, selv om kriger, sult og kommunisme herjer landet hun bor i. Heller ikke svake menn, banditter og byråkrater, misjonærer og hønseslaktende jordmødre får has på henne. Denne romanen er en brennende satirisk roman, en visjon over Kina i det tjuende århundret. Den er grotesk, breddfull av svart humor, og ekstremt tydelig i skildringen av sex, vold, politikk og død. Romanen bekrefter Mo Yans status som en av de virkelig store nålevende kinesiske forfatterne.»

I tillegg til utsiktene til å lese om Kina, et eksotisk land i mitt anglosentrerte litterære univers, er det det at en eller annen har beskrevet Mo Yan som en kinesisk Dickens som gjør meg nysgjerrig.

Selv om jeg er veldig glad i å lese krim, hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg har lest nok krim for en stund. Men det var blant forlagenes krimutgivelser, både norske og oversatte, at jeg fant flest bøker jeg ønsker meg. De historiske krimromanene til Kurt Aust har jeg hatt lyst til å lese veldig lenge, fordi de jeg kjenner som har lest bøkene hans er fra seg av begeistring. I høst kommer femte roman om professor Thomas av Boueberge og Petter Hortten. Handlingen er lagt til 1705, og forkjærligheten min for tidsepoken er bare én av grunnene til at serien frister. Mens jeg selvfølgelig må begynne med bok nummer én i serien, er du kanskje en av de heldige som kan begynne rett på høstens roman når den utgis i september av Aschehoug.

«Året er 1705 og professor av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten blir sendt til den ensomme øya Anholt som ligger mellom Danmark og Sverige. Oppdraget er å lete etter magistratsfogd Moritz Giedde, som på mystisk vis er forsvunnet. Det er også påfallende mange skip som har gått på grunn på de farlige revene utenfor Anholt. Øyas 30-talls beboere mistenkes for å plyndre skipene og for ikke å gi tilstrekkelig hjelp til sjømenn som forliser. Thomas og Petter tror Moritz Gieddes forsvinning kan ha noe med unndragelser av kongens skatter å gjøre, men det viser seg at det er flere mystiske ting som foregår. Allerede på sin første dag på Anholt finner de et frossent lik i sanden på et av de øde områdene på øya. Kan det være liket av Moritz Giedde?»

Det historiske tilsnittet er også grunnen til at en av Gyldendals oversatte krimbøker frister. Lene Kaaberbøls Kadaverdoktoren er første bok i en planlagt trilogi. Handlingen er lagt til 1894 i Frankrike.

«En prest våker over liket av en ung kvinne, uten å legge merke til at ørsmå midd kommer krypende ut av neseborene hennes. Året er 1894, stedet en større provinsby i Frankrike, og en av byens leger, enkemannen Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, skal fastslå dødsårsaken. Kadaverdoktoren handler om Albert Karno, som forsøker å forstå døden for å hjelpe de levende. Og fullmektigen, venn og samarbeidspartner, som har til oppgave å registrere alle dødsfall i byen. Og ikke minst om den 20-årige Madeleine Karno, kadaverdoktorens assistent og datter. Sammen følger de tre et dødbringende spor gjennom en foruroligende og dramatisk historie, der tidens vitenskapelige fremskritt settes opp mot krefter som er like gamle som mennesket – eller enda eldre. For hvor er det mennesket tar slutt og Dyret begynner?»

En av bøkene vi fikk med oss fra Gyldendals pressekonferanse var debutant Olav W. Rokseths krim Et spørsmål om beskyttelse. Det passet jo bra, siden jeg allerede var nysgjerrig på boken etter å ha lest Bokelskerinnens forfatterintervju. «En imam blir en sen sommerkveld skutt i Tøyengata i Oslo. Attentatmannen har etterlatt seg noen linjer fra et arabisk dikt som innvarsler en endetid og «den tolvte imam». PST kontakter religionshistorikeren Davood Ariani, som nå har tatt navnet David Anderson. Han mener attentatmannen har flere drap foran seg. Og David får rett. Et par dager senere blir en annen imam drept. Offeret er Davids nære venn og samtalepartner Milan. Også her finner man linjer fra det samme diktet på åstedet. Og attentatmannen har ennå ikke fullført sitt prosjekt. Davids familie ble drept under uroligheter i Libanon. Motvillig reiser han tilbake, på oppdrag fra PST … og for å konfrontere fortiden.»

De tre andre krimbøkene som står på ønskelisten min i høst er Thomas Engers andre bok om krimjournalist Henning Juul, Fantomsmerte. Første bok, Skinndød, skrev jeg om her. A. J. Kazinskis Den siste gode mann ble jeg utrolig nysgjerrig på etter å ha lest Astrid Tereses begeistrede omtale her. Krim med en metafysisk vinkling høres ut som noe jeg ønsker å få med meg. Den siste boken er Elias Palms Corpus delicti, med en kvinnelig rettsmedisiner i hovedrollen. Jeg håper at jeg kan like Ella Andersson like godt som jeg i sin tid likte Patricia Cornwells Kay Scarpetta. Alle tre utgis av Gyldendal.

Siden jeg ikke har barn, er barnebøker noe jeg vanligvis ikke forholder meg til, annet enn i nostalgiske øyeblikk. Men Aschehoug utgir i høst en bok jeg tror skal få bli et unntak. Da Inger Marie Kjølstadmyr arbeidet med prosjektet Henrik Ibsens skrifter, kom hun over et brev som Ibsen sendte sin kone Suzannah. I brevet gir han begeistret uttrykk for den fineste gaven han noen gang har fått, nemlig en badesvamp.

«Den store dikteren Henrik Ibsen bor i en leilighet i Kristiania med tre hushjelper: Gusta, Lina og Frøken Blehr. Fra vinduet sitt ser han opp på slottet der kongen bor. Henrik strever seg gjennom høstregnet, spiser skiver og plasker i badekaret som alle andre. Men helt som alle andre er han ikke – han har jo et badekar, det har ikke kongen engang! Henrik og badesvampen er en underfundig og vakker bildebok – og barnas første møte med Ibsen.» Jeg håper virkelig ikke at illustratør Åshild Irgens har holdt seg for tett opp til virkeligheten i sine tegninger av en naken Henrik, eventuelt at badesvampen er strategisk plassert, for ellers kan dette fort vise seg å bli mitt siste møte med Ibsen. Men jeg ser frem til å få vite mer om den høyt elskede badesvampen.

Jeg leser lite sakprosa for tiden, men håper det er et forbigående fenomen. Da jeg studerte litteratur gikk det mer i sakprosa enn skjønnlitteratur, og jeg har derfor hatt litt skjønnlitterær lesing å ta igjen i årene etterpå. Samtidig er det også fryktelig vanskelig å velge ut hvilke sakprosabøker man skal lese hvis man først skal lese noe, siden det er så utrolig mye interessant å velge mellom. Heldigvis gjorde Aschehoug dette valget litt enklere ved å dele ut Hans Erik Næss’ Planet Norge. Næss er stipendiat i sosiologi ved UiO, og har skrevet en debattbok som virker både interessant og tilgjengelig.

«Ved det første tiårsskiftet i det 21. århundre er det norske samfunn ikke hva det en gang var, men det er uklart hva det er blitt. I globaliseringens tidsalder skapes fellesskap og fiendebilder på tvers av gamle delelinjer. Grensen mellom innenriks- og utenrikspolitikk er utydelig. Det som er typisk norsk for noen, er like utypisk norsk for andre. Tanken bak Planet Norge er å bidra til en oppdatert forståelse av dagens norske samfunn ved å inspirere til nye måter å tenke på. Gjennom f.eks. å vise hvordan bensinpriser, krigen i Afghanistan og svartmetallmusikkens utbredelse er del av flettverket mellom storpolitikk og hverdagsliv i det globaliserende Norge, demonstreres det at det lille berget her hjemme og den store verden der ute er to sider av samme sak.» Jeg tror at dette kan bli bra høstlektyre.

Utover det ble jeg også veldig nysgjerrig på Håvard Rems biografi Ildsjelen. Historien om Vidar Bøe, som utgis av Gyldendal i september. Vidar Bøe var selv til stede på pressekonferansen, og det han fortalte gjorde sterkt inntrykk. Jeg er egentlig ikke spesielt glad i biografier, men vurderer å gjøre et unntak også for biografien om Amalie Skram som Gyldendal utgir i oktober. Biografien har fått tittelen Amalie. Et forfatterliv og er skrevet av professor Janet Garton. Jeg har ennå til gode å lese noe av Amalie Skram (jeg skal, jeg skal), men jeg har lest nok om livet hennes til å forestille meg at en biografi om henne kan være spennende lesning.

Det var mange flere bøker enn dette som fristet, men som dikteren sa: Know thyself. Hvis du har lyst til å se hvilke andre bøker som utgis av Aschehoug og Gyldendal i høst, finner du Aschehougs katalog for 2011 her, og Gyldendals høstkatalog her.

Ha en god bokhøst!

Hundreåringen og Våtmarksområder

Denne uken har vi i redaksjonen av Tidsskriftet Biblioteket vært på pressekonferansene hos Aschehoug og Gyldendal i forbindelse med presentasjonen av høstens bøker. Ikke overraskende ble konklusjonen vår at det finnes altfor mange bøker, og altfor liten tid å lese på. Særlig når man er litt som Albert Åberg, og «skal bare» gjøre andre ting helt til man sovner. Da blir man både inspirert og motløs samtidig av å få presentert så mange forlokkende bøker. Og ennå har vi ikke vært hos Cappelen Damm… Men nå foregriper jeg begivenhetene, og kommer heller tilbake til bøkene jeg sikler over i forlagskatalogene i innlegget neste uke.

Forrige uke begynte jeg på Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Jeg har ikke kommet langt, fordi jeg stort sett bare skal bare, skal bare, skal bare alle andre ting enn det jeg egentlig har lyst til – å lese bøker, men jeg har allerede falt helt pladask for boken. Selv om hendelsene i boken så langt er herlig absurde, er det først og fremst måten historien er fortalt på som er morsom.

På tross av at Hundreåringen er den mest sitatvennlige boken jeg har lest på en stund, har jeg klart å plukke ut en av mine favoritter. Det omhandler hundreårige Allans far, en mann som i løpet av sitt korte liv rakk å mene det meste, som «begynte på venstresiden, fortsatte med å hylle tsar Nikolai II og rundet av tilværelsen med en eiendomstvist med Vladimir Iljitsj Lenin.» (Det var ikke sitatet, altså. Beklager.) Allans far reiste til Russland for å styrte tsaren, ombestemte seg, og kjøpte seg deretter tolv kvadrat russisk jord for å dyrke jordbær, uheldigvis dagen før Lenin forbød privat eiendomsrett. I raseriet over forsøket på å nasjonalisere hans eiendom, ble faren rasende og erklærte krig, med lite hell:

Ifølge tjenestemannen hadde i alle fall Allans far spikret opp et plankegjerde rundt et jordstykke på ti-femten kvadratmeter og proklamert området som selvstendig republikk. Allans far hadde kalt den lille staten sin for Det Sanne Russland, og deretter dødd i de påfølgende tumultene som oppsto da to regjeringssoldater kom for å rive ned plankegjerdet. Allans far hadde da tatt til knyttnevene i sin iver etter å beskytte sitt lands grenser, og det hadde vært plent umulig for de to soldatene å få ham i tale. Til slutt visste de ingen annen råd enn å plassere en kule mellom øynene på Allans far, slik at de kunne få arbeidsro. – Kunne du ikke ha dødd på en litt mindre enfoldig måte? sa Allans mor til telegrammet fra legasjonen.

Herlig, herlig. Hvis ikke dét overbeviste deg, sukker jeg resignert og melder pass. Da blir du neppe overbevist over den andre boken jeg fryder meg over om dagen, heller. Charlotte Roches Våmarksområder er blitt stemplet som så utrolig ekkel av de fleste jeg har hørt uttale seg om boken, at jeg ikke ble nysgjerrig på den før etter å ha lest Moshonistas strålende omtale av den. I tillegg til å inneholde en god del (mildt sagt) inngående beskrivelser av hemorroider, opprør mot ymse former for (intim)hygienehysteri og utsvevende seksuell adferd, er boken faktisk (i mine øyne) hysterisk morsom.

Den atten år gamle Helen forteller om sine tanker og erfaringer med tabubelagte emner på en så rett frem og selvfølgelig måte at boken er forfriskende lesning. Og hvem har vel ikke, som Helen, hørt den velkjente leksjonen om hvorfor det alltid er så viktig å ha på seg rent undertøy til enhver tid, selv om man ikke har planer om å kle av seg? Her er Helens synspunkter om morens fanatiske underbuksepolitikk:

Ifølge mor er det viktigste for en kvinne som kommer på sykehus, å ha på rent undertøy. Hovedargumentet hennes for overdrevent rent undertøy er: Om man skulle bli påkjørt og havne på sykehus, trekker de det av en. Undertøyet også. Å, herregud. Hva om de da fikk se at fitta har etterlatt et normalt slimspor… Ja, hva da? Jeg tror mor forestiller seg at alle på sykehuset da ville gå og snakke om hvilken møkkete sjuske fru Memel er. Pen utapå, sur nedentil. Den siste tanken mor ville hatt før hun døde i en ulykke, ville være: Hvor mange timer har jeg hatt på denne trusa? Har den spor allerede? Det første leger og sykepleiere gjør med et blodig ulykkesoffer før gjenopplivingsforsøket, er å kaste et blikk ned i den blodstenkede trusa for å få greie på hva slags kvinne de har med å gjøre.

Man kan si mye om graden av ekkelhet i Roches bok, men morsom er den. Man skal imidlertid gi seg mens leken er god, før man begynner å sitere de andre bøkene man fortsatt holder på med, som for eksempel Bevareren og Buddenbrooks, og heller si noe om hva som skal leses under helgens lesedugnad. Hvor langt jeg kommer i de ulike bøkene er ikke godt å si, men de heldige utvalgte er: Hundreåringen og Våtmarksområder, Karen Blixens Den afrikanske farm, Heidi Lindes Nu, jävlar!, og noen noveller fra Karavane. Det blir bra. 24 timers lesing fordelt på to døgn. Det skal jeg klare.

Ha en givende lesehelg alle sammen!

P. D. James – Det svarte tårnet

I P. D. James’ femte roman om Adam Dalgliesh er politiinspektøren i ferd med å komme til hektene etter alvorlig sykdom. Mens han ligger på sykehuset mottar han et brev fra en gammel venn av familien. Åtti år gamle fader Baddeley ønsker å snakke med Dalgliesh om et politianliggende, og inviterer ham på besøk til Toynton Grange i Dorset. Toynton Grange er et avsidesliggende hjem for funksjonshemmede drevet av den eksentriske Wilfred Anstey, hvor fader Baddeley arbeider som sjelesørger for en billig penge. Dalgliesh bestemmer seg for å besøke den gamle som del av sin rehabiliteringsperiode, om enn uten særlig entusiasme. Men når han ankommer Toynton Grange, finner han fader Baddeleys hytte tom. Den gamle mannen er død. Fader Baddeley hadde nettopp kommet hjem fra sykehuset etter et illebefinnende da han døde, og det er ingenting mistenkelig ved hendelsen. Likevel stusser Dalgliesh over at skatollet i hytten til den gamle mannen er brutt opp, og at han finner et usmakelig trusselbrev i den ene skuffen. Dalgliesh blir værende på Toynton Grange lenger enn han egentlig har grunnlag for. Men det går lang tid før han endelig formulerer for seg selv det han hele tiden har mistenkt, at fader Baddeley ble myrdet. I mellomtiden har flere mennesker dødd på Toynton Grange, også de under tilsynelatende normale omstendigheter.

Det skjer lite på handlingsplanet i Det svarte tårnet, men det ulmer desto mer under den rolige overflaten. En skikkelse i munkekutte som smyger seg rundt på området i mørket. Dødsfall som kanskje er naturlige, kanskje ulykker, kanskje selvmord, kanskje drap. Det svarte tårnet på de steile klippene med en makaber historie. Men først og fremst handler boken om alle de anspente konfliktene som utspiller seg i det skjulte mellom beboerne ved Toynton Grange.

Det skulle være avdelingslegens siste visitt, og Dalgliesh følte at ingen av dem beklaget dette, siden arroganse og nedlatenhet på den ene siden og svekkelse, takknemlighet og avhengighet på den andre er et uholdbart grunnlag for ethvert forhold mellom voksne mennesker, hvor forbigående det enn måtte være.

Slik begynner Det svarte tårnet og etablerer dermed bokens gjennomgående tematikk: Skjeve, uholdbare relasjoner mellom syk og frisk. Dalgliesh er selv mentalt på vei tilbake til de levendes rekker etter at legene feilaktig erklærte ham som uhelbredelig syk. På Toynton Grange møter han mindre heldige pasienter som på grunn av sine funksjonshemninger er blitt stuet bort på et avsidesliggende hjem. Det øde landskapet som omgir hjemmet er goldt, dystert og grått, og stemningen blant de isolerte pasientene og ansatte er like håpløs. Wilfred Anstey etablerte stiftelsen etter å ha blitt mirakuløst helbredet fra en kronisk sykdom, og han er en idealistisk bestyrer på grensen til det fanatiske. Personalet går ikledd munkekutter, og beboernes felles rutiner minner mer om ritualer. Det er et usunt miljø, hvor pasientene er ment å skulle føle seg som en familie til tross for at de i beste fall har lite til felles, i verste fall ikke tåler synet av hverandre. Deres eneste fellesnevner er at de har en funksjonshemning som gjør dem helt avhengige av andres pleie og veldedighet, og overflødige og uønskede på alle livets områder.

P. D. James legger ikke noe i mellom når hun beskriver hver enkelt pasients skjebne. På grunn av kroppens forfall er de alle fratatt sin verdi som individer og sine muligheter til et meningsfullt liv. Friske sinn innesperret i en syk kropp, tvunget til å identifisere seg helt med sin raskt skrantende helse og glemme det som kunne ha vært. Samtidig oppstår et ekkelt avhengighetsforhold til de funksjonsfriske omgivelsene hvor bevegelighet tilsvarer makt, og fysisk svekkelse underdanighet og krampaktig takknemlighet. Det er et kunstig og ubehagelig miljø hvor motsetninger, avmakt og forakt ulmer under de falske og misforståtte forsøkene på omsorg. Kroppens betydning for vurderingen av mennesket og dets muligheter oppsummeres godt i en samtale mellom bifiguren Millicent Hammitt og Adam Dalgliesh:

«Sex er for de friske. Jeg vet at uføre liksom skal ha følelser som oss andre, men en skulle tro de ville slutte med sånt når de kommer til rullestolstadiet.» […] Dalgliesh […] erkjente med et blaff av selvforakt at enda så dårlig han likte fru Hammitts åpenhjertige ytring, var følelsen ham ikke fremmed. Hvordan kunne det være, undret han, å føle begjær, kjærlighet, lyst, og være innesperret i en kropp som ikke reagerte? Eller enda verre, en kropp som reagerte bare så altfor sterkt på noe av det som stimulerte den, men ukoordinert, stygt, grotesk.

Det er mye underliggende erkebritisk behov for «keeping up appearances» i tankegangen, men den fungerer likevel godt som oppsummering av hvordan omgivelsene tenker at følelser og behov bør tilpasses og reduseres i takt med funksjonshemningen.

Men leseren inviteres ikke på noen måte til å betrakte det som utspiller seg fra et sentimentalt eller forarget perspektiv. Beskrivelsene er kalde og nøkterne, og til tider så kliniske at man grøsser av å lese. I første nummer av Tidsskriftet Biblioteket skrev Norunn Ottersen Seip om Adam Dalgliesh under tittelen «Medlidenhet og forakt», og hevdet at:

Adams to hovedegenskaper er medlidenhet og forakt. For å føle forakt må man heve seg over det man føler medlidenhet eller forakt for. […] Disse to egenskapene er de samme følelsene P. D. James trigger hos sine lesere i karakterbyggingen, kanskje spesielt medlidenhet. De ulike karakterene er opplyst i en nesten kirurgisk stil, James vrir og vender på karakterenes intime liv, så man tidvis krymper seg.

Denne nesten pinlige måten å skildre karakterer på representerer både det stygge og det vakre i Det svarte tårnet. Den kliniske ytre beskrivelsen av for eksempel karakteren Grace Willisons ubehjelpelighet og ustelthet er en beskrivelse man både vemmes og ynkes ved:

Han så de skarpe knoklene i skuldrene hennes bevege seg rykkvis under kjolens grå bomullstøy, de blåfiolette venene som sto som strenger på den nesten gjennomsiktige venstrehånden, så liten og skrøpelig i forhold til sitt motstykke. Også denne så deformert ut med sin kompenserende størrelse og styrke når hun grep om hjulet [på rullestolen] med en manns kraft. Bena hennes var tynne som pinner i de skrukkete ullstrømpene, og de sandalkledde føttene, som virket altfor store for de ynkelige leggene, var klemt mot stolens fotstøtter som klistret til metallet. Det grå håret spettet med flass var kjemmet oppover og samlet i en tykk flette som var festet til issen med en hvit kam av plast, ikke spesielt ren. Nakken hennes så skitten ut, enten det nå skyldtes falmende solbrunhet eller utilstrekkelig vask.

Grace Willison er en karakter man føler sterk sympati med, men hun beskrives likevel på en stygg og litt heslig måte. Og det er nettopp det P. D. James er så god på, denne spenningen mellom sympati og antipati. Samtidig gjør hun det heslige vakkert, gjennom å beskrive det i et språk som er så presist og poetisk at kontrasten mellom stygt og vakkert understrekes enda en gang. Jeg har riktignok lest boken i norsk oversettelse, men Bodil Engen gjør en helt fabelaktig jobb i å oversette det  som er umiskjennelig og karakteristisk for P. D. James’ skrivestil til norsk.

Dette er en glitrende roman som det egentlig er litt vanskelig å bedømme ut fra kriminalsjangerens kriterier, for det er på det litterære og analytiske planet den fungerer best. Jeg brukte veldig lang tid på den, selv om den bare teller litt over tre hundre sider, fordi jeg ville få med meg hver eneste setning og hver eneste nyanse. Boken var nærmest perfekt, og det eneste som ødela litt var avslutningen. James skapte en uhyggelig stemning underveis gjennom så nedtonede grep at jeg hadde forventet meg en avslutning i tråd med dette. Men slutten ble derimot av det prosaiske slaget og den stod ikke i stil med resten av romanen, selv om motivasjonen bak drapene var gjennomført nok. Det var likevel en fantastisk bok helt frem til de siste kapitlene. Sannsynligvis fordi P. D. James skriver krim som til og med litterære feinschmeckere kan like.

Tre noveller av Oskar Braaten

Inspirert av En verden full av bøkers anbefaling av lydbøker, har jeg lastet ned Ordflyt og hørt en del noveller av Oskar Braaten. Valget falt på Braaten kun fordi hans noveller er godt representert i utvalget av gratis noveller på Ordflyt. Et tilfeldig valg som viste seg å være svært heldig, for dette likte jeg godt. Fra skoledagene husker jeg ikke annet om mannen enn at han skrev realistiske bøker om arbeiderklassen i Oslo før krigen. Etter et kjapt nettsøk fant jeg ut at Braaten særlig er kjent for sin nyrealistiske stil, hvor miljøet skildres så ekte som mulig slik at omgivelsenes påvirkning på mennesket kommer tydelig fram. Braatens tekster bærer preg av medmenneskelig innlevelse, og stilen hans er verken nøytral eller naturalistisk deskriptiv.

Dømd!

I Oskar Braatens litterære debut, novellen «Dømd!» (1903), får en ung mann beskjed av legen at han kommer til å dø av tæring innen et halvt år. Unggutten har lenge mistenkt at noe er galt, men har utsatt å gå til lege av frykt for å få visshet. Etter legebesøket bestemmer han seg for å flykte ut i skogen og dø i ensomhet langt unna folk, men vender tilbake til hjemmet og moren likevel. Der tilbringer han natten i religiøse funderinger, oppslukt av en dyp fortvilelse som til slutt viker plassen for fred.

Novellen er skrevet på landsmål og opplest av Arne Thomas Olsen. Kombinasjonen av den alvorlige gammelmannsrøsten og det knotete landsmålet ga meg følelsen av at novellen ble fortalt direkte fra graven til en av Braatens samtidige. Det krevde konsentrasjon, men var faktisk utrolig sjarmerende å høre på. Novellen i seg selv er nokså enkel, noe Braaten også fikk kritikk for ved utgivelsen. Likevel gjorde det stort inntrykk å tenke på at novellen bare er litt over hundre år gammel, og at det på den tiden var helt vanlig å dø av tæring i så ung alder. Mye har forandret seg siden Braatens debut, heldigvis.

Hjemreisen

En ung jente ansatt ved en fabrikk på Sagene i Oslo lengter etter å reise tilbake til hjembygden sin. Lengselen overvelder henne alltid om våren, og jenta er fast bestemt på at hun skal spare alt hun klarer for å ha råd til å reise. Men det kommer alltid noe i veien. Årene går, jenta gifter seg og får barn, og hun kommer seg aldri av gårde. Men hjemlengselen forblir akkurat like sterk.

Denne novellen er skrevet på riksmål med østkantvri, og det kler stoffet godt. Ikke minst var den mye lettere å følge med på enn det antikvariske landsmålet i «Dømd!». Beskrivelsen av arbeidernes hverdag ved fabrikkene på Sagene ble ikke mindre levende av at jeg kjenner igjen mursteinsbebyggelsen ved Akerselva hvor handlingen foregår, og til og med har bodd og arbeidet i hjertet av Braaten-land. Tematikken er svært gjenkjennelig samtidig som den er fullstendig fremmed, og kombinasjonen er spennende. Jenta har en altoppslukende drøm som hun nekter å gi opp, et tema man finner overalt i litteraturens og virkelighetens verden. Men at drømmen hennes er å reise tilbake til hjembygda si, er vanskelig å forestille seg i en tid hvor et slikt ønske er så lett å oppfylle. Det er vemodig og litt sår lesning om fattigdom og fåfengte drømmer.

Faren

En mann oppsøker en bygård på Sagene for å treffe en kvinne han ikke har sett på mange år. Kvinnen er enslig med en tiåring datter, og det viser seg at mannen er faren til jenta. Mannen reiste til Amerika da kvinnen ble gravid, med planer om å vende tilbake til dem så snart han hadde lagt seg opp penger. I alle år har han drømt om å reise hjem til kvinnen og datteren. Men kvinnen er ikke interessert i å ta imot mannen med åpne armer. Hun er vant til å forsørge seg selv og datteren alene, og ser ingen grunn til å tilgi mannens svik. Det får et tragisk utfall.

Selv om novellen bærer umiskjennelig preg av tiden og stedet handlingen er lagt til, beveger Braaten seg her over til mer allmenne problemstillinger. Man kan forstå kvinnens uforsonlige holdning til mannen som sviktet henne og stakk av da hun trengte ham mest. Samtidig har mannen innrettet hele livet sitt med tanke på sin lille familie, og det er de to jentene på den andre siden av havet som har stått i sentrum for alt han har gjort siden han dro. Intensjonene hans er det ingenting å si på, selv om gjennomføringen er feilslått. «Faren» er en trist novelle om å velge feil der hvor man har alt å miste.

Positiv overraskelse

Etter å ha fått smaken på Braatens noveller har jeg også fått lyst til å lese annen norsk litteratur fra gamle dager, fortrinnsvis av forfattere jeg ikke allerede har lest. Det var forfriskende og interessant å få innblikk i et Norge og et Oslo som jeg opplevde som helt annerledes enn miljøet i bøkene til Ibsen, Undset, Hamsun, Garborg og Kielland. Det er spesielt lokalkoloritten jeg vil trekke frem som sjarmerende, men også det at Braaten skriver med inngående kunnskap om mennesker fra en samfunnsklasse som har vært mer eller mindre fraværende i de tekstene jeg har lest fra den tiden. Det er utrolig hvordan skjønnlitteratur kan bidra til å gi et levende bilde av en epoke der historiebøker stort sett bare tegner opp konturene.

Jeg er ikke vant til å høre på lydbøker, og hørte disse novellene i et forsøk på å venne meg til formatet. Sånn sett tror jeg at valget av forfatter var godt, siden Braatens stil er muntlig og egner seg godt til opplesning. Fokuset lå på karakterer og handling, og ikke på det skjønnlitterære formatet. Men jeg er litt usikker på om det var mitt fokus eller novellenes fokus, og det er aberet med lydbøker for meg. Jeg klarte i hvert fall ikke å konsentrere meg om de formelle aspektene ved novellene, som språk og struktur, og tviler på at jeg ville ha klart å få med meg stort hvis novellene hadde vært tyngre og lagt opp til mer inngående refleksjon. Men til muntlig fortellende og rett frem litteratur passet lydbokformatet godt.