Måned: april 2014

Den sympatiske morderen

talented-mr-ripleyLesesirkelboken i februar var Patricia Highsmiths The Talented Mr Ripley fra 1955. Jeg har sett filmen fra 1999 med Matt Damon, Jude Law og Gwyneth Paltrow i hovedrollene, og kjente dermed til plottet før jeg leste boken. Med spenningsromaner pleier kjennskap til plott og slutt å bety en meningsløst kjedelig leseropplevelse. Så hva er det som gjør boken spennende likevel?

Først litt om plottet (ja, jeg røper det meste): Tom Ripley er en foreldreløs ung mann med nokså magre utsikter i livet. Men han har et par spesielle talenter. Han er svært god til å forfalske håndskrifter, og han kan imitere hvem som helst. Han er den fødte svindler som trives best når han lyver. Ripley er på flukt fra politiet da rikingen Herbert Greenleaf oppsøker ham på en bar i New York. Sønnen hans Dickie har reist til Italia for å male bilder og leve herrens glade dager, og nekter å komme hjem igjen. Greenleaf tilbyr Tom en pen sum penger for å reise til Italia og overtale ham. Tom slår til. Han kommer seg vekk fra politiet og et mistrøstig liv i New York, og legger store planer om å skape seg et nytt liv i Europa.

Det lykkes han for så vidt med, men ikke helt slik han hadde tenkt. I den lille kystbyen Mongibello vikler Tom seg inn i et trekantdrama mellom Dickie og venninnen hans Marge. Tom ønsker å bli så god venn med Dickie at han kan leve på Dickies inntekt når pengene fra Greenleaf senior tar slutt. Planen mislykkes, og Tom dreper Dickie for å overta hans identitet og formue.

Boken er som hovedregel alltid bedre enn filmen. I tilfellet Ripley er boken langt bedre enn filmen fordi den gir et innblikk i Tom Ripleys psyke som er umulig å overføre fra bok til film. Man kan bruke film til mye rart, men det er ikke et spesielt egnet medium til å grave dypt i tanker som karakterene aldri formulerer for noen, ikke engang seg selv. Filmen mangler dessuten den spesielle dynamikken mellom forteller-hovedperson-leser. Romanen er fortalt i tredje person, men fortelleren har innsikt i Toms tanker og følger hans indre liv tett på. Nærheten til Toms tanker gjør lagene i psyken hans synlig, og lagene stikker dypt. Vi vet hva Tom tenker, og likevel er han gåtefull. Til en viss grad er han nok en gåte også for seg selv.

He caught sight of himself in the mirror, the corners of his mouth turned down, his eyes anxious and scared. He looked as if he were trying to convey the emotions of fear and shock by his posture and his expression, and because the way he looked was involuntary and real, he became suddenly twice as frightened.

Tom er flink til å lese andre mennesker, og gir oss en viss indikasjon på hvilke tanker de også har. Mens fortelleren altså holder seg til ham, og skaper et ekstra lag av spenning knyttet til dybden og kompleksiteten i Toms psyke.

Og spennende er det, når handlingen drives fremover av løgnene Tom Ripley spinner rundt seg selv og omgivelsene. Han risikerer til enhver tid å bli avslørt som løgner, svindler og morder, og holder seg hårfint unna avsløring. Det baller på seg med falske forklaringer, og fakta som skal vrenges og tilpasses løgner han har fortalt tidligere. Ripley er vekselvis paranoid og redd, ovenpå og sikker på at han vil slippe unna. Den sanne historien bak det som skjer, og plottet som Tom koker sammen, er på sitt vis like snedig som en Agatha Christie-gåte. Forskjellen er bare at vi ikke følger detektiven som forsøker å få alt til å passe, men befinner oss på andre siden av gåten. Vi følger morderen som tenker at detektiven er en lettlurt idiot, og i neste øyeblikk frykter at han ikke er så dum likevel.

Jeg er fristet til å kalle fortellerteknikken smått genial, fordi den gjør Tom til en begripelig og til og med sympatisk karakter, selv når han gjør ubegripelige og sjokkerende ting. Hvis han hadde fortalt historien selv, ville han ha vært dønn upålitelig. Tredjepersonsfortelleren gir derimot sterk troverdighet til en mann som lever best når han lyver. Ikke minst skaper den en sterk sympati for Tom, og et sterkt ønske om at han skal slippe unna med mord. Det til tross for at handlingene hans strider mot mine egne (og de fleste andres) moralske prinsipper, og jeg ikke engang vil prøve å rettferdiggjøre handlingene hans.

Denne sympatien for Tom er nærmest et mysterium i seg selv. Hva kommer den av? Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar. Tom Ripley selv føler bare forakt for Tom Ripley, og den smertefulle følelsen av å være underlegen og betydningsløs utgjør kjernen i selvbildet hans. Så sterkt hater han å være Tom Ripley at det eneste meningsfylte livet han kan se for seg, er hvis han tar en ny identitet og blir en annen. Han er en fattig og foreldreløs gutt som har bestemt seg for at han aldri skal tilbake til et tarvelig liv uten skjønnhet, frihet eller forventninger. For å klare det, må han bli en annen. Denne voldsomme selvforakten maner frem en slags barmhjertighet i meg som han nok ikke klarer å føle for seg selv.

He hated becoming Thomas Ripley again, hated being nobody, hated putting on his old set of habits again, and feeling that people looked down on him and were bored with him unless he put on an act for them like a clown, feeling incompetent and incapable of doing anything with himself except entertaining people for minutes at a time. He hated going back to himself as he would have hated putting on a shabby suit of clothes, a grease-spotted, unpressed suit of clothes that had not been very good even when it was new. His tears fell on Dickie’s blue-and-white-striped shirt that lay uppermost in the suitcase, starched and clean and still as new-looking as when he had first taken it out of Dickie’s drawer in Mongibello.

Tom dreper to mennesker, og han vurderer å drepe et tredje. Det mest ubehagelige ved å lese romanen er ikke drapene, til tross for at det første er overlagt og det andre svært kaldblodig. Nei, ubehaget kommer av fraværet av anger og skyldfølelse hos Tom etterpå. Han tenker mye på hvordan han skal lyve seg ut av det, taktisk og kalkulert, og han er temmelig sikker på å lykkes. Han tenker lite på hva han egentlig har gjort, hva som ligger i og bak handlingene. Han er ikke engang spesielt opptatt av å rettferdiggjøre drapene for seg selv, fordi han er så skråsikker på nødvendigheten av dem.

Samtidig er Tom ingen følelsesløs mann, det blir feil å kalle ham amoralsk eller psykopat. Men morder er han like fullt, og lettheten han dreper med gjør drapene nærmest groteske i sin alminnelighet. Som leser er jeg likevel ikke et øyeblikk i tvil om at jeg vil at han skal slippe unna, og jeg trekker et lettelsens sukk når han gjør det. Men det må sies at ingen av de andre karakterene, de Tom lurer eller dreper, er spesielt sympatiske. Spørsmålet er om de faktisk er usympatiske, eller om de bare virker sånn fordi de er filtrert gjennom Toms foraktelige blikk og følelse av underlegenhet.

Jeg forstår drivkraften hans, og sympatiserer med den, bare for å få porsjonert ut iskalde og sjokkerende drypp av hva den fører til. I en samtale med Marge bestemmer Tom seg plutselig for å drepe henne, og har den detaljerte forklaringen til politiet parat i løpet av få sekunder. Før han ombestemmer seg; han trenger ikke å drepe henne likevel. Fra vanlige Tom til kaldblodig drapsmann tilbake til Tom igjen, bare på få linjer.

Høydepunktet med boken var for min del likevel det fascinerende – og dysfunksjonelle – forholdet Tom utvikler til Dickie, både før og etter hans død. Dickie virker først som løsningen på Toms vansker med identitet og relasjoner. De kan bli bestevenner! Men Toms idé om vennskap innebærer en kvelende form for nærhet og likhet, fordi han blander nettopp identitet og relasjon. De to skal være som ett, tenker Tom, men hele prosjektet klapper sammen når Dickie naturlig nok markerer avstand.

Andre karakterer mistenker Tom for å være homofil, men jeg tviler på det. Dels fordi Tom er så fremmedgjort overfor seg selv at seksualiteten hans ser ut til å ligge dypt begravet utenfor noens rekkevidde. Dels fordi nærheten han søker til Dickie er absolutt, og derfor handler mer om identifikasjon enn kjærlighet eller tiltrekning. Men hvis Tom ikke kan leve som en parasitt på Dickie, vil han leve som Dickie. Tom ønsker seg Dickies identitet; hans liv, penger og personlighet.

Jeg tror det er forklaringen på at Dickies død ikke går mer inn på Tom. Noen ganger virker det som han ikke helt har forstått at Dickie faktisk er død; at han tenker på Dickie som levende så lenge han selv holder liv i hans personlighet ved å leve som ham. På sitt forskrudde vis gir det mening: Tom har drept Dickies kropp, men lever videre som Dickie selv. Dickie kan liksom ikke være ordentlig død når Tom er blitt Dickie, kan han vel? Egentlig er det Tom Ripley som er død, og ham er det ingen som savner – aller minst Tom Ripley selv. Det er først når Tom ikke lenger kan være Dickie, og alle muligheter til å bli Dickie igjen er borte, at han kjenner på sorgen over at Dickie er død. Det er ikke godt å si om han sørger mest over tapet av personen Dickie eller identiteten Dickie.

Tom har en visjon om et anstendig og godt liv, og nyter verdens skjønnhet med uskyldig intensitet. Han er et svært ensomt menneske, men innrømmer det aldri for seg selv. Han er innstilt på å finne lykken der den virker tilgjengelig for ham; i relativt håndgripelige størrelser som kostbare gjenstander, vakker arkitektur, innseilingen til Athen for aller første gang. Det ligger en egen vemodighet i at han egentlig aldri lengter etter andre mennesker. Bortsett fra Dickie.

Livet hans kan bare være strålende når han leker, når han dikter og finner på ting. Den fleksible identiteten, Toms evne til å leve seg ut og inn av løgner, er både tiltrekkende og urovekkende lesning. Tom er nærmest barnslig i sin tanke om at hvis han bare later som hardt nok, vil det være sant.

Hadn’t he learned something from these last months? If you wanted to be cheerful, or melancholic, or wistful, or thoughtful, or courteous, you simply had to act those things with every gesture.

Tom vantrives når han ikke spiller skuespill for noen. Det virker som han bare kan finnes i det falske bildet han gir andre av seg selv, i en slags illusjon eller virkelighetsflukt. Dét er det gode livet. Innvendig er det tomhet, grell selvforakt og tristhet. I kontrasten mellom sannhet og løgn i Toms forestilling om livet ligger det en sterk undertone av tragedie.

The Talented Mr Ripley er kjent for å være en krimroman for de som ellers ikke liker krim. Det er gjerne det man kaller spennende romaner med et mord eller to som – i motsetning til mye annen krim – også er gode romaner. Tom Ripley er i alle fall det perfekte eksemplet på at karakterer man elsker å finne i litteraturen, gjerne kan være mennesker man ville ha avskydd å møte i virkeligheten.

Advertisements

Et kongelig PR-stunt

Forrige uke dro Kronprinsesse Mette-Marit ut på en todagers togreise i Nordland og Trøndelag for å spre interesse for litteratur. God litteratur, viste det seg; jeg må si meg imponert over hvor mye bra Mette-Marit leser. Jeg fulgte turen via nett med et halvt øye fra hovedstaden, og merket meg hvor fint Mette-Marit snakket om Knausgårds Min kamp, og hvor viktig det var at hun knyttet det til sin egen erfaring med å ha en far som var alkoholiker. Det skal veldig mye mer til for å bygge ned tabuer enn at folk med makt og posisjon snakker om vanskelig oppvekst. Men hvis noen kan klare å bidra til det, må det være Mette-Marit.

Som om ikke det var nok, anbefalte Mette-Marit folk i Trøndelag å lese Shakespeares Richard III, midt på blanke formiddagen en helt vanlig dag i april. Jeg vet faktisk ikke hva som er mest modig. Slik det står til med samfunnet nå for tiden, er det kanskje lettere å åpne seg om vanskelig oppvekst enn i fullt alvor å utfordre folk til å lese et historisk drama av Shakespeare.

Mette-Marits opptreden gjorde sterkt inntrykk på alle litteraturinteresserte, og hun blendet både litteraturkritikere og andre bransjefolk. Det er i alle fall den eneste forklaringen jeg har på at Mette-Marit slapp unna med et drøyt PR-stunt med to forlagsfolk midt oppe i alle anbefalingene av god litteratur. Det hadde hun neppe gjort hvis hun hadde byttet ut Shakespeare med Kate Morton.

I Mosjøen hadde Mette-Marit en samtale med det hun kalte for sine «Twitter-venner». Eller «forlagsfolk», som jeg foretrekker å kalle Vidar Kvalshaug og Anette Garpestad. De hadde med seg Esther Moe i en samtale om bøker som NRK tvitret ivrig om. Kvalshaug og Garpestad satt der som forlagsansatte med relativt store økonomiske interesser i å bli presentert som bokelskere på nett med Mette-Marit. Likevel unnlot NRK å nevne til de som fulgte samtalen på Twitter at både Kvalshaug og Garpestad jobber i forlag, og Mette-Marit nevnte det såvidt i forbifarten.

Kvalshaug er ifølge Mette-Marit anmelderforfatterforleggervelkommenhitduersåflink. Ifølge VG er han dessuten en nær venn av Mette-Marits forfattersvoger Ari Behn. Garpestad har ifølge Twitter-feeden til NRK et boktips å gi til alle bare hun vet hva de liker å lese. Som en hvilken som helst kommunalt ansatt bibliotekar.

Men Anette Garpestad er sjef for nye medier i Cappelen Damm, og både bloggen og Twitter-kontoen hennes – Bokdama – er knyttet til en sjefsstilling i Norges største forlag. Vidar Kvalshaug er tidligere litteraturanmelder i Aftenposten og forfatter, men for tiden forlagssjef i Kvalshaug forlag, et imprintforlag i Juritzenforlagene. Likevel var de ikke der for å snakke om litteratur fra et forlagsperspektiv. Både Mette-Marit og NRK fremstilte dem som folk som har greie på god litteratur og kan gi deg boktips, hvis du gjør som Mette-Marit og følger dem på Twitter. Forlagsfolk på jobb, for anledningen gode litteraturformidlere, legitimert av statskanalen og Norges kommende dronning.

Men hvem er så Esther Moe? Lurte jeg på. Joda, hun skal utgi bok på Kvalshaug forlag. Det ble avslørt i en så perfekt synkronisert dialog mellom Mette-Marit, Esther Moe og forleggeren selv at jeg ikke vet om jeg skal beundre elegansen eller bli satt ut av skamløsheten. Det vil si: Jeg er ikke engang bombesikker på at Vidar Kvalshaug er forleggeren til Esther Moe, eller om han bare støtter henne som «Twitter-venn». Samtalen var beleilig utydelig på det punktet. Men måten han trådte kyndig inn på banen da Moe fikk et anfall av beskjedenhet, tyder på at han snakket som forlagsmann.

At dette ikke blir presisert for de som hører på, tjener ikke til noens fordel. Her er vi visstnok alle litteraturens venner. Da kan man ikke henge seg opp i sånne bagateller som hvem som tjener penger på litteratur og hvem som bruker penger på litteratur, når vi heller kan flyte svevende og vennskapelig hevet over roller og andre trivialiteter. Du finner samtalen på YouTube, men dette er kortversjonen:

Mette-Marit: Du skriver så fine dikt på Twitter! Når kommer boka?

Esther Moe: Når du sier det, så må jeg jo skrive bok.

Kvalshaug: Jeg kan røpe at tittelen på boka allerede er bestemt.

Mette-Marit: Den gleder jeg meg til!

*Kvalshaug leser opp to eksempler på hva Mette-Marit kan glede seg til*

Hvis ikke samtlige av Norges andre forlag satt og gremmet seg over at ikke de også er Twitter-venner med Mette-Marit, så kommer de til å gå konkurs når samfunnet tar enda et skritt over i den nye digitale verden der ansvar og roller åpenbart ikke lenger finnes. For all del, jeg synes det er flott at et så hemningsløst PR-stunt kommer en lyrikkdebutant til gode. Men begeistringen min er ikke like stor når forleggeren hennes og Norges kronprinsesse sitter ved siden av og kaller det en arbeidsdag.

Hvor samtalen beveget seg derfra, kjenner jeg bare fra NRKs sparsomme Twitter-gjengivelse. Jeg var for provosert til å orke å se hele seansen på YouTube, for jeg nekter plent å høre lydig på en samtale som starter sånn uten å ha mulighet til å hviske høylytt og misfornøyd, kaste råtne tomater eller forlate salen i protest. Men jeg vil anta at både Garpestad og Kvalshaug var smarte nok til å unngå (flere) direkte tips til bøker de selv har økonomiske interesser av å anbefale. Jeg antar at de var smarte nok til å spare tipsene til en senere anledning på Twitter, når Kronprinsessen nå med god hjelp av NRK har vist dem frem som flinke litteraturfolk som vet hvor de gode bøkene finnes. Garpestad ventet ikke så lenge, viste det seg. Jeg kommer tilbake til det.

Hvis jeg ikke hadde visst hvem Anette Garpestad og Vidar Kvalshaug er og hvem som betaler lønnen deres, ville jeg ha kjøpt hele opplegget uten å tenke over det. Det skulle bare mangle, når samtalen ble fremstilt som en trivelig prat mellom bokelskende mennesker, der det ikke spiller noen rolle om man er kongelig, debutant eller sjef i et nytt eller stort forlag. Det viktigste er tydeligvis at alle er enige om at vi elsker gode bøker. At bøker er bøker, litteratur er litteratur, lesere er lesere, leserglede er leserglede, og en bokelsker er en bokelsker.

Men det er stor forskjell på en bokelsker som jobber i et forlag, og en bokelsker som ikke gjør det. Når litteratur diskuteres er det aldri hipp som happ om bokelskere må forholde seg til kravstore direktører og aksjonærer i forlagshus, eller ikke. Akkurat denne forskjellen har åpenbart gått Mette-Marits rådgivere hus forbi. Den har tilsynelatende også gått NRK hus forbi, i deres iver etter å dekke denne koselige og fine bokbegivenheten. Men den har neppe gått direktørene som betaler lønn til Garpestad og Kvalshaug hus forbi. Jeg tipper at de fikk det med seg. Og hvem vet? Kanskje sa de også til Garpestad og Kvalshaug at de selvfølgelig ikke trengte å ta fri fra jobben for å reise nordover for å snakke med Mette-Marit. Sånt kan man selvfølgelig gjøre i arbeidstiden. Det kommer tross alt forlaget til gode.

Jeg håper for deres del at de tok fri, for syns skyld. Men rollene tok de uansett med seg på tur. Man jobber ikke i forlag på dagtid, for så å dukke opp på Twitter som en uhildet bokelsker på kvelden. Selvfølgelig satt Garpestad og Kvalshaug i samtale med Mette-Marit og representerte sine respektive forlag, deres økonomiske interesser og sin egen posisjon. Det jeg reagerer på her er at de fikk lov til å gjøre det helt uten videre. At ikke Mette-Marits rådgivere sa noe. At ikke Mette-Marit selv skjønte hva hun gjorde. Og pussig nok: At ingen kritikere har reagert på det i uken etterpå. Hele litteratursfæren gikk tilsynelatende inn i en euforisk boble over at det ble snakket vidt og bredt om ypperlig litteratur overalt, og dermed var alt greit. Eller?

Vel. De samme menneskene som har hørt Mette-Marit snakke ærlig og modig om sin far, sin vanskelige oppvekst og hva litteraturen har gitt henne i form av flukt og innsikt hele livet, får mer eller mindre samtidig presentert to forlagsfolk som pålitelige boktipsere fordi Mette-Marit følger dem på Twitter. Det er ikke greit. Det er ikke greit uansett hvilken målestokk for habilitet, redelighet eller etikk man bruker. Det er bare ikke greit.

Jeg er generelt en nokså verdensfjern humanist som er ubrukelig på å telle kapitalistisk klingende mynt, men selv jeg skjønner at det er reklamegunstig når et medlem av kongefamilien fronter forlagsfolk som sine litteraturvenner, og lar en av dem fremsnakke sin debutant i løpet av de første fem minuttene av en samtale, når publikum er mest våkent. Som kritisk tenkende menneske må man være bevisstløs for ikke å reagere på sånt.

Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av at de som får betalt for å være kritisk tenkende mennesker og bedrive kritikk i aviser og sosiale medier synes det er helt greit at Mette-Marit lar Twitter-forlagsvennene sine slippe til her, så lenge de snakker om Knausgård, Shakespeare og Jon Fosse. Til helvete med andre hensyn.

Denne kritiske tausheten er gull verdt for Garpestad og Cappelen Damm. At Bokdama jobber i forlag, er forståelig nok ikke allmennkunnskap. Her blir vanlige lesere med en Twitter-konto bare overlatt til å stole på dømmekraften til Mette-Marit og NRK, og fraværet av motargumenter. Det kan Garpestad utnytte fullt ut mens hun tipser i vei fra Cappelen Damms indre gemakker.

Jeg har selv fulgt Anette Garpestad på Twitter en stund, og anbefaler det. Hun holder meg til enhver tid oppdatert på interessante utgivelser fra Cappelen Damm, hvilke arrangementer de har, og gir forholdsvis god dekning av utgivelser fra Flamme forlag (som Cappelen Damm eier) og Vagant tidsskrift (som Cappelen Damm også eier). Ved å følge Bokdama føler jeg meg alltid oppdatert på hva de driver med i Cappelen Damm. Men en forutsetning for å følge Bokdama, bør være at man er innforstått med at minst 50% av oppdateringene hennes er reklame for eget forlag.

Eksempel: Mens firkløveret Mette-Marit, Garpestad, Moe og Kvalshaug fremdeles var i den fine og lykkelige stemningen som gode samtaler om bøker med grei pressedekning gir, tvitret Garpestad om at hun gleder seg til Cappelen Damms oversettelse av Yahya Hassans diktsamling, en storsatsning fra forlaget denne våren. Hun fikk nevnt Pølser og politikk-arrangementet som forlaget arrangerer annenhver onsdag. I går klarte hun i løpet av få timer å 1) anbefale ny bok fra Cappelen Damm, 2) anbefale nytt nummer av Vagant, og 3) anbefale en bok fra Flamme.

Garpestad er flink i jobben sin som sjef for nye medier, deriblant Twitter. Jeg aner ikke hva hun tjener, men jeg mener at hun tjener for lite. Det der er virkelig godt jobbet! Og det er nettopp det: Det er en jobb. Og det er forlagsarbeid, ikke litteraturformidling. For en vanlig leser er det ikke umiddelbart mulig å si om hun driver med reklame eller formidling, og saken burde sånn sett ha vært av interesse for Forbrukerombudet.

Mette-Marit trenger derimot nye rådgivere. Samtaler som den i Mosjøen er sånt som kongelige rådgivere tjener penger på å forutse og unngå, når Kronprinsessen mister gangsynet. Som hun gjorde her. Hovedansvaret ligger hos dem og Mette-Marit, som jeg går ut fra inviterte til denne samtalen.

Samtidig blir jeg som skeptisk leser/følger/menneske unektelig nysgjerrig på hva Garpestad og Kvalshaug tenker om dette selv. Jeg får inntrykk av at Garpestad forsøker å fremstille seg selv som en oppriktig og lidenskapelig leser, på evig jakt etter de gode bøkene. Enten glemmer hun hvem som betaler lønnen hennes, eller så velger hun bare å overse det og kjøre på likevel. Kvalshaug burde på sin side vite bedre, bakgrunn som han har fra andre siden av forlagsbordet. Som kritiker i Aftenposten er han vant til å kunne anbefale bøker i vildens sky, ideelt sett fristilt fra andre interesser enn å fremme god litteratur – som en kritiker med respekt for seg selv skal gjøre. Jeg får inntrykk av at Kvalshaug forsøker å dra med seg den gamle rollen over i den nye; å fremstå som om han har befunnet seg lenge nok i litteraturkritikernes rekke til at han fremdeles kan snakke om bøker helt fritt fra jobben han har nå. Det kan han selvfølgelig ikke.

Men er det da snakk om bedrag eller selvbedrag? Jeg aner ikke. Ett av to må det nødvendigvis være, for rollene er der enten man liker dem eller ikke. Å forsøke å overse sin egen rolle på den måten er enten et forsøk på å lure de som hører på, eller å tro på en illusjon om upartiskhet som ikke finnes i virkeligheten. Det virker likevel som om flere enn Mette-Marit og hennes rådgivere er villige til å spre den illusjonen videre blant lesere. Blant annet de av kulturjournalistene som beviselig har vært på jobb den siste uken.

Kvalshaugs tidligere arbeidsgiver Aftenposten bidro med et godt eksempel på tirsdag, da Konkurransetilsynet hadde inspeksjon hos forlagene Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm og Schibsted. Aftenposten slapp Kvalshaug til med en kommentar som «forlegger og kulturdebattant (!)», en mann som «har vært blant de argeste kritikerne av forholdene i bokbransjen». Kvalshaug syntes selvfølgelig det var bare flott at Konkurransetilsynet viser interesse for bokbransjen. Det skulle bare mangle, ettersom de dukket opp på døra hos konkurrentene hans. Det er meget mulig at Kvalshaug VAR den argeste kritikeren av bokbransjen. Men for tiden ER han forlegger med et regnskap å forsvare overfor Arve Juritzen. Samme Juritzen som konkurrerer hardt mot ovennevnte forlag og har som målsetning å slå dem. Men ut fra Aftenpostens beskrivelse, er det nesten så man skulle tro at Kvalshaug bare var opptatt av ærlighetens vilkår her i verden. En sånn vinkling fra Aftenpostens side er god nok forklaring for meg på hvorfor de ikke dekker Kvalshaugs forlegger-eskapader når han er i kongelig selskap.

NRK kan man nok heller ikke forvente stort fra. Gjennom et av internettets pussige sammentreff ble både forlagsbindinger og upålitelige boktipsere diskutert i forbindelse med et kåseri fra NRKs Siss Vik, samme dag som NRK tvitret fra Litteraturtoget med Mette-Marit. Siss Vik skrev et kritisk innlegg om blurbing, der hun kritiserte forlagenes bruk av en hvilken-som-helst beleilig positiv leser sitert på omslaget av bøker for å selge dem. Hun nevnte spesielt «bokinspirator» Liv Gade, som dukker opp overalt, særlig på bøker fra Juritzen forlag, eieren av Kvalshaug forlag.

Blant de som kommenterte innlegget, var en bokblogger som via et eget innlegg tilbød leserne en liste over pålitelige boktipsere. Hans tips var Foreningen !les, Lesesenteret i Stavanger, Bokdama, enhver god bibliotekar og mange dyktige lærere. Bloggeren synes det er frekt av Liv Gade å kalle seg Norges eneste bokinspirator når det er så mange andre som jobber med å inspirere folk til å lese. Blant dem altså Bokdama Anette Garpestad. Interessant nok kommenterte Siss Vik under innlegget sitt at hun sjekker om bokbloggere jobber for forlag, for å vite om «de kan ha andre motiver for å anbefale enkelte bøker».

Jeg håper at jeg ikke er den eneste som ser den flotte ironien i at Siss Vik skrev den kommentaren nøyaktig samtidig som en av hennes kolleger i NRK pumpet ut boktips fra forlagsduoen Garpestad & Kvalshaug gjennom NRKs egen Twitter-konto, uten engang å nevne at de jobber i forlag.

Altså: En stk forlagssjef ansatt i et forlag for tiden under gransking av Konkurransetilsynet, som reklamerer uavbrutt for Cappelen Damms bøker som om hun var nøytral litteraturformidler, tatt på sitt ord av både bokbloggere og lesere, spredd videre av Hoffet og NRK. En stk forlegger med nettverk i kongefamilien og Aftenposten, som hjelper både denne «arge bransjekritikeren og kulturdebattanten» og Juritzen-forlagene med å fremstå som seriøse bransjeaktører, sånn at de kan fortsette å spre bøker blurbet av Liv Gade og tjene penger til Kvalshaugs Esther Moe-diktutgivelse, som Mette-Marit gleder seg sånn til å lese.

Og NRKs Siss Vik er nøye påpasselig med hvilke bindinger og motiver bokbloggere har?!

Herregud, for en gjeng. Jeg kan ikke annet enn å le.

Apropos bokbloggere: For halvannet år siden skrev jeg et kritisk og formanende innlegg om at bokbloggere bør passe seg for hva de driver med på blogg, ellers vil kritikerne komme å ta dem. Beklager, bokbloggere, det var naivt av meg. Det var mens jeg fremdeles trodde at det fantes spilleregler og kritikere med gangsyn. Dere kan se bort fra den advarselen. Jeg tviler ærlig talt på at den gjengen her er noe å frykte.

For min del gleder jeg meg allerede stort til neste runde av kritikk mot bokbloggeres grunnleggende upålitelighet, for det er fra disse folkene kritikken kommer. NRK og Aftenposten har hatt sine runder, Garpestad har sparket nedover mot bokbloggere når hun har hatt sjansen, og Kvalshaug toet tidligere i år sine hender på Twitter for hva som vil skje når bokbloggere tar over for kritikerne. Ut fra det jeg så forrige uke, er jeg ikke spesielt bekymret. Hvis bokbloggere skal kunne konkurrere med denne typen skamløse PR-stunt, rolleblanding, forlagsbindinger, (selv)bedrag og hul egeninteresse, blir vi nødt til å jobbe dag og natt fremover. Vi rekker ikke å lese noe som helst, enda mindre blogge om noe, hvis vi skal holde tritt med dette her.

Problemet er likevel at vi mangler det tilstrekkelige nettverket. Ingen av oss er venner med kongefamilien på Twitter (eller andre beleilige steder). Ikke jobber vi i forlag, ikke driver NRK med bred og ukritisk dekning av det vi driver med, og ikke har vi kjente navn. Kanskje er det derfor vi er så enkle å kritisere?

Det blir uansett en smal sak å hamle opp med kritikerne i neste omgang, når de først våkner fra dvalen de befinner seg i nå. Vi kan bare paralysere dem med spørsmålet om hvor de var da Mette-Marit snakket bøker med Garpestad og Kvalshaug.

Lesesirkelbok april: Cora Sandel – Alberte og Jakob

Alberte og JakobFor første gang på flere år skal lesesirkelen 1001 bøker i april lese en bok skrevet av en norsk forfatter. Forrige gang var i september 2011, da vi leste Knut Hamsuns Sult. Ellers har vi lest bøker fra Frankrike, USA, England, Danmark, Finland, Skottland, Russland, Japan, Sveits, Sverige, Canada og Portugal. Senere i år skal vi lese bøker fra Tyskland, India og Kina, så nå mangler vi noen forfattere fra Afrika og Sør-Amerika for å ha dekket verdenskartet sånn noenlunde.

Men denne gangen er det Cora Sandels tur. Alberte og Jakob er første bok i Alberte-trilogien, som består av Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Deltakerne i lesesirkelen bestemmer selv om de vil lese bare Alberte og Jakob eller hele trilogien. Boken kan blogges om når som helst i løpet av april.

Alberte og Jakob er ikke med på den internasjonale 1001-listen, men ble tatt med i den norske bokutgaven av listen i 2008. Der er begrunnelsen for at man bør ha lest boken før man dør følgende:

Det første bindet i Cora Sandels Alberte-trilogi er blitt hyllet som et mesterverk av kvinnefrigjøringsbevegelsen. Romanen foregår i Tromsø og konsentrerer seg om Alberte, en pike i en middelklassefamilie som er havnet i økonomiske vanskeligheter. Hun får ikke gå på skole og heller ikke reise sørover til det muntre selskapslivet i Kristiania – hun har ikke annet å gjøre enn å tørke støv, stoppe strømper og gå i kjedelige selskaper. Romanen trenger inn i den kvelende tomheten i Albertes liv, hennes håp og frykt, hennes hemmelige lengsler og indre opprør.

Beretningen rammes inn av manende beskrivelser av de intense kontrastene mellom årstidene i Nord-Norge. Den begynner i det konstante vintermørket da Albertes verden skrumper inn til hennes eget hus. Når dagene blir lengre, dukker det opp rike, unge mennesker i byen. Hennes verden utvides og fylles med selskaper og utflukter. Alberte er imidlertid fanget i følelsen av å være utiltrekkende og sosialt utilstrekkelig. Hun står utenfor nesten alle sosiale evenementer som observatør, ute av stand til å handle. Når dagene blir kortere igjen, er Alberte like mye fange.

Albertes utadvendte og opprørske bror Jakob slåss derimot åpent for sin rett til å dra til sjøs, og etter hvert klarer han å unnslippe fra familien. Til slutt, da til og med den frittalende venninnen Beda Buck tvinges til å innordne seg, overveier Alberte å begå selvmord. Men i siste øyeblikk kjenner hun livet inni seg hevde sin rett, og hun sleper seg hjem, fast bestemt på «å leve tross alt, å leve videre som best hun kunne.»

For de som skal være med å lese er det kanskje greit å være obs på at det finnes flere utgaver. Vanligvis tenker man ikke så mye over hvilke utgaver man leser når norsk er originalspråket, men her er det veldig viktig. Siste bok i trilogien, Bare Alberte, ble nemlig sensurert på grunn av andre verdenskrig, og all kritikk av tyskerne ble fjernet fra boken av Gyldendal etter at forlagsdirektøren havnet på Grini.

NRK har skrevet en interessant sak om sensuren som jeg anbefaler alle å lese. Den nye utgaven fra 2002 er ifølge Gyldendal en såkalt tekstkritisk utgave basert på førsteutgaven med forord og kommentarer ved Nina M. Evensen. Utgaven inneholder de sensurerte delene, pluss ordforklaringer og oversettelser av utenlandske tekstinnslag.

Jeg har Alberte og Jakob i to utgaver: Den ene er utgitt av Gyldendal i serien Norges nasjonallitteratur i 1996, til sammen tredve bøker fra Snorre til Wassmo. Her er språket modernisert og lettest å lese, men mangler altså Evensens kyndige tekstkritiske bearbeidelse. Den andre utgaven min er trilogien samlet i Århundrets bibliotek fra Bokklubben i 2003, der Nina M. Evensen har gjort sitt, men der språket er nokså tunglest med sine «mig», «skjælver» og «koldt». Man kan tydeligvis ikke få alt her i verden.

Da jeg leste saken fra NRK, demret det for meg at jeg har holdt foredrag om tekstarbeidet til Evensen på et masterseminar. Jeg fikk veldig lyst til å lese boken da, men det må ha forsvunnet for meg blant alle eksamener og arbeid med egen masteroppgave. Det er nok en mening med alt her i verden, og lesesirkelen kommer meg endelig til unnsetning. Forlagets presentasjon av boken frister i alle fall veldig, den inneholder alle ordene jeg liker:

Alberte og Jakob er første bok i Cora Sandels trilogi om Alberte, en trilogi som er blitt stående som et hovedverk i norsk litteratur. I romanen skildres Albertes liv i en sosietetsfamilie i Nord-Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Fortellingen om Alberte er et mesterlig psykologisk portrett, skildret med varme, innsikt og tørrvittig ironi.

Altså: Hovedverk, Nord-Norge, mesterlig, varme, innsikt, tørrvittig og ironi. Det kan bare ikke bli feil.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Et lite utdrag fra åpningen av Alberte og Jakob:

Kirkeuret lyser som en måne i natten. Det slår, og små, svake bluss fødes ute i mørket og brenner matt, fortapt i dets uendelighet, ensomme og spredte. Uret slår igjen, og de svake bluss blir flere, flokker seg, danner rader og ruter. Liv rører seg mellom dem, en hestebjelle ringler, en hører kanskje en tom slede slenge hit og dit efter hesten på en hardtrampet vei. Et sted går et eller annet med plask i sjøen, en kjetting rasler. Lyd av årer og knirkende tollepinner kommer opp fra mørket, en båt støter dumpt mot treverk, tunge ben i røyserter ramler innover en brygge, noen roper noe.

God fornøyelse!