I januar skrev jeg at jeg kjedet meg overraskende mye med starten på De tre musketerer. Nå er boken gledelig overstått, og årets første 1001-mursteinsklassiker krysset av på listen. For å gjøre mest mulig ut av min sedvanlige prokrastinering når jeg skriver innlegg, sjekket jeg YouTube for å finne filmversjoner av musketerene. Blant annet den siste filmen fra 2011, med d’Artagnan i skinnbukser, snakk om en kommende apokalypse, flyvende skip og en fektende Milla Jovovich. Litt perspektiv er på sin plass: Det er mye bedre å lese de seks hundre til norsk klønete oversatte sidene, enn å sitte skrekkslagen i to minutter og se på den traileren.
Enda en formildende omstendighet ved boken: Et av kapitlene starter med «Det var en mørk, stormfull natt.» Det er så tett opp til klisjéen «Det var en mørk og stormfull aften» at det nesten må godkjennes.
En klassisk bromance
Jeg antar at de fleste kjenner, eller tror de kjenner, historien om musketerene fra ulike filmversjoner, mens det kanskje ikke er like mange som har lest hele boken. I hvert fall ikke den komplette utgaven. Jeg er overrasket over at jeg ikke kjente til plottet på forhånd, og hadde visst forvekslet De tre musketerer med Mannen med jernmasken, som er den siste boken i serien om d’Artagnan. Men historien foregår altså tidlig på 1600-tallet i Frankrike og England, i den tiden da kardinal Richelieu var ung og sprek og hadde store planer for nasjonalstaten Frankrike; planer som kong Ludvig 13. pent måtte adlyde enten han ville eller ei. Historiens helt d’Artagnan kommer fra Gascogne til Paris som ung mann og hans største ønske er å bli en del av kongens livvakter, musketerene. Han treffer Athos, Porthos og Aramis, og etter litt startproblemer ender de raskt opp i hverandres armer med det velkjente «En for alle, alle for en!» som livsmotto.
De første drøyt hundre sidene av boken var så kjedelig lesning at jeg måtte tvinge meg til å lese ti sider her og der for å komme gjennom. Mest fordi historien åpner som en klassisk bromance, hvor våre helter først ønsker å knuse hverandre med kården, og deretter har lyst til å elske hverandre lidenskapelig på den måten menn gjorde før homofili ble oppdaget. Kvinner nevnes kun i forbifarten, og våre helter kunne like gjerne hatt valgspråket «bros before hoes». Plottet dras ikke ordentlig i gang før ca side 130, og det er altfor lenge for en bok der karakterer sier: «Snu Dem, hr. fliremikkel, ellers hogger jeg Dem bakfra!»
Guttekvinner
Apropos kjedsomhet, kom jeg til å tenke på Espen Søbye og hans seksuelle strikkepinnefantasier. For disse kårdene som guttene har så lyst til å stikke i andre menn hele tiden, er de kanskje et symbol på hva musketerene egentlig har lyst til å gjøre med hverandre? I stedet for å kalle homofile menn som strikker for «guttekvinner», passer det bedre å bruke begrepet om Dumas’ stridskåte og jålete musketerer. De får i hvert fall lov til å være betraktelig mer femi og skeptisk til kvinner enn den moderne norske mannen kan, uten at gamlinger blir gretne og seksualkonspiratoriske i Morgenbladet. Les et utvalg sitater, og døm selv:
«Man bør behandle tjenere som man behandler kvinner; man må sette foten på nakken av dem hvis man vil at de skal være trofaste. Det bør De tenke over.»
«Kvinnene er skapt til vår ulykke, fra henne kommer all vår elendighet.»
«Og en må virkelig innrømme, sa Athos, at den engelskmannen er verd å elske. Jeg har aldri sett en flottere mann enn ham. For ikke å snakke om at han kler seg på en uforlignelig måte, sa Porthos.»
«Hendene, som han ikke ofret noen større omsorg, gjorde Aramis fortvilet av misunnelse, skjønt han brukte mandelpasta og velluktende olje i massevis til sine.»
«d’Artagnan kastet seg om halsen på ham og kysset ham.»
«Porthos trakk kården og ga seg til å gjøre utfall mot veggen; deretter gikk han bakover med elegante bukk og dansetrinn. Aramis, som fremdeles arbeidet på diktet sitt, stengte seg inne i Athos’ kabinett og ba om å få være uforstyrret til de skulle trekke blank.»
«Og kong Ludvig den trettende snodde mustasjene sine og vugget i hoftene.»
Kjærlighetsforviklinger
Men De tre musketerer likner litt på Bibelen; plottet og kvinnene dukker opp samtidig, og deretter går det til helvete. For med ekte kvinner inne i bildet, går guttekvinnene våre fullstendig fra vettet. d’Artagnan forelsker seg i kona til verten sin, som er et fjols. Når hun blir bortført på grunn av d’Artagnan, forelsker han seg i lady Winter aka mylady. Men for å komme seg inn på soverommet til mylady, må han først forføre kammerpiken hennes. Han har en del grunner for hvorfor han gjør dette, men dessverre er de ikke så enkle å forstå for noen andre enn ham selv. I hovedsak går det ut på at han ved å ligge med andre kvinner regner med å finne spor etter den bortførte kjæresten sin.
d’Artagnan er likevel ingenting sammenliknet med den ovennevnte flotteste og mest velkledde mannen i verden, engelske hertug Buckingham, som er vilt forelsket i fru Ludvig 13. dronningen av Frankrike. Kardinal Richelieu er sjalu, og driver Buckingham ut av landet for å holde de elskende fra hverandre. Buckingham gjør det eneste han kan komme på for å se sin kjære, og det er – ta da! – å la England erklære krig mot Frankrike. Planen hans er at engelskmennene skal sable ned så mange franskmenn at han selv må trå til som diplomat i forhandlinger med den forsmådde ektemann kongen. Mens han venter på krig og kjærlighet i palasset sitt i London, har han laget et alter foran et portrett i helfigur av dronningen, med diverse av hennes gaver som han har tenkt å begraves med. #psycho
Vokt Dem for kvinnen!
Etter så mye innledende guttefjas, gjør Dumas det eneste han kan for å vinne meg over på sin side. Han introduserer den ondeste kvinnen i verden. Hun er ondere enn kardinalen, som sender alle fiender, uvenner og andre plagsomme folk til Bastillen. Mye ondere enn Buckingham, som sender landsmenn i døden for å få seg en bit. Hun er en slags Antikrist, blodtørstig, hevngjerrig og livsfarlig. Jeg liker de kunstneriske valgene til Dumas. Han kunne ha gjort som alle andre mannlige forfattere i gamledager (og en hel del i våre), og latt kvinner bli hjemme og stelle med gardiner mens mennene dro i krig og gjorde farlige ting. Istedet fungerer krigen som et slags krisesenter for menn med en rasende kvinne i hælene: «For er vi først i hæren, er det forhåpentlig ikke annet enn mannfolk vi har å være redd for.»
De er så fine sånn, musketerene. De skammer seg ikke over å være livredd for en jente. Ellers har de den irriterende egenskapen at de aldri er redd for noe. I krigen dreper de lett et tjuetalls fiender uten å få en skramme mens de spiser frokost og drikker flaskevis med vin. Men selv om musketerene kan hamle opp med minst fem guttesoldater hver i frokostfylla, er det langt mer krevende å håndtere en vakker, ubevæpnet og genial kvinne: «Hvis du bare hadde med fire menn å gjøre, kjære venn, ville jeg trygt la deg reise alene; men siden det gjelder denne kvinnen, så la oss reise alle fire, og Gud gi at vi og tjenerne våre måtte være mange nok!»
Så ble romanens største styrke for min del at de tapre musketerer har all grunn til å være redd. Jeg trodde først at det var kardinal Richelieu som var superskurken her. Men selv han er forskrekket og skremt av den onde kvinnen i hans tjeneste. Når hun tar avskjed med hans utsendte agent, sier hun «Hils kardinalen fra meg». Til svar får hun «Hils Satan fra meg.» Og så smiler de innforstått til hverandre. Mye tyder på at begrepet girl power har tapt seg en del etter den franske renessansen.
Historien fortsetter
Litt perspektiv igjen: Selv om det etter hvert var gøy å lese om truende kardinaler, lettlurte konger, spioner, forfalskninger, giftmord og skurkestreker, når De tre musketerer ikke opp til Greven av Monte Christo, som kanskje er det aller morsomste som finnes i litteraturen. Likevel var den god nok til at jeg vurderer å lese fortsettelsen om d’Artagnan og de tre andre musketerene (som ikke gir 1001-kryss): Twenty Years After og Le Vicomte de Bragelonne: Ten Years Later/ Louise de la Vallière/ The Man in the Iron Mask.
Min siste uleste Dumas-roman på 1001-listen er La Reine Margot, på norsk Dronning Margot, som ifølge internett skal være nesten på høyde med Monte Christo, men som ifølge samme internett dessverre ikke foreligger i komplett oversettelse til verken engelsk eller norsk. Jeg har den i en tobindsutgave fra 1950, og regner med at den er så bra som jeg får det uten nitidig og helt unødvendig oppfriskning av fransken fra videregående.
Helt til slutt, en artig historie fra internettet om hvordan det gikk med Richelieus lik etter at han døde.
«Richelieu died on 4 December 1642, aged 57. His body was embalmed, and interred at the church of the Sorbonne. During the French Revolution, the corpse was removed from its tomb, and the mummified front of his head, having been removed and replaced during the original embalming process, was stolen. It ended up in the possession of Nicholas Armez of Brittany by 1796, and he occasionally exhibited the well-preserved face. His nephew, Louis-Philippe Armez, inherited it and also occasionally exhibited it and lent it out for study. In 1866, Napoleon III persuaded Armez to return the face to the government for re-interment with the rest of Richelieu’s body. An investigation of subsidence of the church floor enabled the head to be photographed in 1895.»
***
De tre musketerer ble lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker. Hva de andre deltakerne leste finner du her. En oversikt over hva vi skal lese fremover finner du her.
Lines bibliotek 