Bokbloggerprisen 2014 – kortlisten

Endelig er ventetiden over. 52 bokbloggere har nominert de norske bøkene fra 2014 de likte aller best innen kategoriene Årets roman og Åpen klasse. De tre bøkene som fikk flest poeng i de to kategoriene er samlet på en kortliste.

Det er nå konkurransen begynner for alvor. De seks bøkene på kortlisten skal samleses av bokbloggere i perioden 1. februar til 31. juli. Alle bøkene får hver sin måned, og alle som vil kan være med på samlesingen. Den endelige avstemningen starter 1. august, og da nullstiller vi poengene fra nominasjonsrunden. De bloggerne som har stemmerett i august, er de 52 bokbloggerne som nominerte minst én bok i januar.

Vi inviterer alle de kortlistede forfatterne til bokbad og prisutdeling under bokbloggertreffet i Oslo i september, og da avslører vi hvem de to heldige vinnerne er. Men hovedpremien er – i år som i fjor – å komme på kortlisten, og bli lest og omtalt av mange bokbloggere i løpet av det neste halvåret. Gratulerer så mye til de seks forfatterne!

Her er årets kortliste.

ÅRETS ROMAN

Ida Hegazi Høyer Unnskyld (Tiden Norsk Forlag)

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Aina Basso Finne ly (Samlaget)

Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (Samlaget)

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

***

ÅPEN KLASSE

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug)

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. «Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

Simon Stranger De som ikke finnes (Cappelen Damm)

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. Med den tredje og siste boka om Emilie har Simon Stranger skrevet en aktuell, medrivende og politisk ungdomsroman. De to første bøkene i trilogien, Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012) er solgt til oversettelse i en rekke land, deriblant Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Ingvild H. Rishøi Vinternoveller (Gyldendal)

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene. I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.

***

I år som i fjor er det én mann og fem kvinner på kortlisten. I år som i fjor er det Cappelen Damm som stiller med mannen. Sjangrene i Åpen klasse ble i år dokumentar, ungdomsroman og novellesamling.

Da langlisten ble offentliggjort for to uker siden, nevnte jeg at det var veldig jevnt mellom bøkene på langlisten. Tredje- og fjerdeplassene i begge kategorier hadde like mange poeng, og det var flest antall førsteplasser som avgjorde hvilken bok som kom med på kortlisten. I kategorien Årets roman fikk Lars Mytting Svøm med dem som drukner 50 poeng; like mange poeng som tredjeplassen på kortlisten, men med færre førsteplasser.

I Åpen klasse var konkurransen enda jevnere. Tredjeplassen på kortlisten i Åpen klasse hadde 54 poeng. Det hadde også Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, men boken som gikk videre hadde flere førsteplasser. Eli Fossdal Vaage Hekla myter hadde hele seks førsteplasser og fikk 52 poeng, mens fjorårets kortlistede forfatter Siri Pettersen fikk 51 poeng med Råta. Veldig jevnt, og kjempegøy at debutantene Grimnes og Vaage markerte seg så sterkt.

Mer informasjon om bakgrunnen for prisen og reglene for nominasjon og avstemning finner du på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Samlesingen av de kortlistede bøkene starter førstkommende søndag, og i år får komiteen hjelp av to utmerkede bloggere til å arrangere samlesingen. Tusen takk til Artemisias verden og Moshonista som stiller opp!

Samlesingsplan:

• Februar: Ida Hegazi Høyer Unnskyld – Siljes skriblerier
• Mars: Aina Basso Finne ly – Bokelskerinnen
• April: Simon Stranger De som ikke finnes – Lines bibliotek
• Mai: Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg – Artemisias verden
• Juni: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz – Groskros verden
• Juli: Ingvild H. Rishøi Vinternoveller – Moshonista

Jeg synes mine medbloggere har stemt frem en utmerket kortliste. Kaldhols roman er den eneste boken jeg har fullført foreløpig, og den fortjener både en plass på kortlisten og mange flere lesere. Jeg har lest halve Finne ly og en tredjedel av De som ikke finnes, og kan si det samme om dem. Ut fra det jeg har hørt om bøkene til Høyer, Jackson og Rishøi, spår jeg at det vil bli veldig vanskelig å velge hvem jeg skal stemme på når vi kommer til august. Her kan det gå alle veier. I mellomtiden gleder jeg meg stort til samlesing!

Bokbloggerprisen 2014 – langlisten

I september delte vi ut Bokbloggerprisen 2013 til Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven under Oslo bokfestival. Nå har 52 bokbloggere nominert de norske bøkene de likte aller best fra 2014. 64 bøker er nominert i kategorien Årets roman. 84 bøker er nominert i Åpen klasse.

Her er de tolv bøkene som fikk flest poeng.

ÅRETS ROMAN

Ida Hegazi Høyer Unnskyld (Tiden Norsk Forlag)

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Carl Frode Tiller Innsirkling 3 (Aschehoug)

Siden 2007 har norske lesere stilt seg ett spørsmål: Hvem er David? Med «Innsirkling 3» nærmer vi oss et svar. Marius skal gifte seg med Julie, men set alt på spel. Han sender eit brev til David, som har mista hukommelsen, der han avslører ei hending som har fått store konsekvensar for dei begge. Davids ekskjærast Susanne kjenner seg svikta av David, og tar eit oppgjer med han og si eiga fortid i brevs form. I denne boka møter vi også David sjølv, nokre sommardagar i 2006 og på kontoret til psykiateren han går til.

Med «Innsirkling 3» er eit storverk i norsk litteratur fullført. I tre bøker har Carl Frode Tiller sirkla inn ein mann som ikkje veit kven han er, og dei som har skrive til han. Gjennom ei rekke røntgenblikk på det psykologiske spelet mellom menneske, på ulike tiår og miljø, har Tiller skapt eit usedvanleg rikt og komplekst eventyr om det moderne Norge. Den siste brikka gir ikkje berre svaret – den vil også snu opp ned på alt du trudde du visste om David.

Aina Basso Finne ly (Samlaget)

Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Anne Kyong-Sook Øfsti Si at vi har hele dagen (Gyldendal)

Rebekka sørger over søsteren Marions død – de er begge adoptert fra Korea, og vet ingenting om hvem mødrene deres var. Hun bestemmer seg for å lete etter røttene sine. I Korea møter hun I-Sook, som bærer på en mørk og uforløst historie. Og hun møter «komfort-kvinnene», unge jenter som ble holdt fanget og misbrukt av japanske soldater under krigen, og som ble utstøtt av sine egne da de senere kom tilbake til Korea.

Menneskene i denne romanen stiller seg selv spørsmålet: Hvem kunne jeg ha blitt om alt hadde vært annerledes? Det er en fortelling om hvordan minner blir glemt og hva som skjer når man velger å huske.Romanen Si at vi har hele dagen er en historie om mødre, søstre og døtre. Og om det å høre til.

Lars Mytting Svøm med dem som drukner (Gyldendal)

Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike. Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar. Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager? Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til? Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris.

Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (Samlaget)

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

***

ÅPEN KLASSE

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug)

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. «Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

Siri Pettersen Råta (Gyldendal)

Tenk deg å være jaget i en ukjent verden. Uten identitet. Uten familie. Uten penger. Alt du har er en menneskejeger, en likfødt, og en grim, gryende visshet om hvem du er. Hirka er strandet i en døende verden, dratt mellom menneskejegere, likfødte og lengselen etter Rime, vennen hun ville gitt alt for å se igjen. I vår urbane virkelighet er hun fritt vilt. Men kampen for å overleve blekner mot det som kommer, når hun innser hvem hun er. Kilden til råta har tørstet etter frihet i tusen år. En frihet bare Hirka kan gi. Dette er oppfølgeren til den kritikerroste fantasysuksessen Odinsbarn. I Råta møter vi grådighet, dødsfrykt og hevn. Det er den andre av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene – en original, helstøpt og velskrevet norsk fantasyserie for ungdom og unge voksne.

Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte (Aschehoug)

Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen – og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid. «Kaoshjerte» er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv.

Eli Fossdal Vaage Hekla myter (Cappelen Damm)

På sitt unike vis skriver Eli Fossdal Vaage frem formødrenes historie og en felles kvinnelig arv. Diktene beskriver søsterskap på tvers av generasjoner, der en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i. Hekla myter rommer like uanstrengt større og mindre refleksjoner, alt ført i et språk som både er likefrem og høystemt på samme tid.

Simon Stranger De som ikke finnes (Cappelen Damm)

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. Med den tredje og siste boka om Emilie har Simon Stranger skrevet en aktuell, medrivende og politisk ungdomsroman. De to første bøkene i trilogien, Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012) er solgt til oversettelse i en rekke land, deriblant Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Ingvild H. Rishøi Vinternoveller (Gyldendal)

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene. I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.

***

I Åpen klasse finner vi altså tre ungdomsromaner, en dokumentarbok, en diktsamling og en novellesamling. Ni av bøkene på langlisten er skrevet av kvinner. Fire av bøkene er skrevet på nynorsk. Ingen krimromaner nådde opp i Årets roman. Tre av forfatterne er debutanter: Anne Kyong-Sook Øfsti, Lise Forfang Grimnes og Eli Fossdal Vaage.

52 bokbloggere har nominert bøker, og det er sju flere bloggere enn de som stemte frem vinnerne i august. Det kan tyde på at fjorårets prisutdeling bidro til å øke engasjementet for norsk litteratur blant bloggerne, og fikk flere til å bruke stemmeretten da vi åpnet for nominasjoner 1. januar.

I år har vi tatt i bruk en ny måte å beregne poengene på. I fjor fikk alle førsteplasser en dobbeltstemme, mens resten av bøkene fikk ett poeng hver. I år har bloggernes rangering av bøkene hatt mye mer å si. Førsteplasser har fått sju poeng, andreplasser seks poeng, tredjeplasser fem poeng, og så videre. Der to bøker har fått likt antall poeng, har vi lagt vekt på flest antall førsteplasser.

I Åpen klasse avgjorde det tredje- og fjerdeplass, altså hvilken bok som kom med som den siste på kortlisten. I Årets roman avgjorde det både tredje- og fjerdeplass og sjette- og sjuendeplass. Bjarte Breiteig Mine fem år som far hadde like mange poeng som siste bok på langlisten, men kom ikke med fordi den siste boken på langlisten hadde flere førsteplasser. Hvilke to bøker i Årets roman og Åpen klasse som ikke kom med på kortlisten, men som hadde like mange poeng som tredjeplassene, kommer vi tilbake til når kortlisten offentliggjøres om to uker.

Grensen for å komme med på langlisten gikk i år ved 36 poeng i Årets roman. De som rundet 20 poeng i tillegg til Bjarte Breiteig var Ingrid Storholmen Her lå Tirpitz, Didrik Morits Hallstrøm Krø, Lars Petter Sveen Guds barn, Tore Renberg Angrep fra alle kanter, Rune Christiansen Ensomheten i Lydia Ernemans liv og Monica Isakstuen Om igjen. I Årets roman nomineres med andre ord relativt unge forfatterskap på linje med etablerte forfattere.

Grensen for å komme med på langlisten gikk i år ved hele 51 poeng i Åpen klasse. De bøkene som fikk minst 20 poeng her var Marte Michelet Den største forbrytelsen (dokumentar), Ruth Lillegraven Manilahallen (dikt), Liv Marit Weberg Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (ungdomsroman), Maria Kjos Fonn Dette har jeg aldri fortalt til noen (noveller), Tora Seljebø Om kvelden blir namna ropa heim (dikt), Bjørn Ingvaldsen Tryllemannen (barnebok) og Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.) Akvarium (barnebok). Det betyr at stemmene i Åpen klasse fordeler seg ganske jevnt på de ulike sjangrene som konkurrerer mot hverandre.

Mer informasjon om bakgrunnen for prisen og reglene for å nominere finner du på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Konkurransen om å vinne Bokbloggerprisen 2014 starter for alvor med kortlisten, som inneholder tre bøker i hver kategori. De seks bøkene skal samleses av bokbloggerne i perioden februar til juli, og alle bøkene får hver sin måned. Kortlisten og plan for samlesing blir offentliggjort på hjemmesiden vår mandag 26. januar kl 12.

I mellomtiden: Hva er deres første reaksjoner på langlisten?

Et eget rom

«Hennes fulle navn var Anna Louisa Germaine Millisdotter, hun hadde penger på konto, et eget rom, og var forsvunnet i en gigantisk dobbeltdyne. Hun hadde valgt bort verden til fordel for flere års bedagelig søvn.»

Det slo meg da jeg leste de første linjene i Lotta Elstads Et eget rom, at det nå er fem måneder siden sist jeg anmeldte en bok. Det viser bare hvor fort gjort det er å velge bort verden når man har penger på konto, et eget rom og en gigantisk dobbeltdyne. Jeg er med andre ord ikke den rette til å dømme Anna Louisa, selv om hun har sovet bort hele femten år av sitt liv når hun i prologen bråvåkner klokken tre på natten, lørdag 7. desember 2013.

Romanen følger Anna Louisa denne lørdagen, som på slutten viser seg å være en overraskende spesiell dag i hennes liv. Men det er først på kvelden. Tidlig på morgenen rystes hun ut av dvalen idet hun intetanende åpner lørdagsavisen og finner en kronikk av sin akademiske erkefiende Katarina Ulv – kvinnen som fikk Anna Louisa til å velge eksil fra offentligheten for femten år siden. Katarina Ulv kritiserer Femens Inna Sjevtsjenko for at hennes toppløse stunts for å stanse sexturisme i Ukraina i beste fall er meningsløs, i verste fall er direkte skadelig for feminismen. Det blir for mye for Anna Louisa, som elsker Inna Sjevtsjenko og hater Katarina Ulv. Hun klarer ikke engang å lese hele kronikken. Et sted går grensen for hva Anna Louisa Germaine Millisdotter kan finne seg i. Spørsmålet er: Skal hun svare Katarina Ulv, eller skal hun la det passere? To be or not to be.

Tittelen Et eget rom viser selvfølgelig til Virginia Woolfs klassiske essay om kvinnelige forfattere, og Woolfs påstand om at en kvinne må ha minst 500 pund i året og et eget rom for å kunne skrive. Rommet kan også tolkes i videre forstand, som å ha et rom i offentligheten og frihet til å uttrykke seg. Anna Louisa er nylig pensjonert professor med en leilighet på 250 kvadrat på Frogner, som lever godt på pensjon fra staten og arv fra faren. Men skrive gjør hun ikke. Man kan nok snu på Woolfs påstand og si at det krever mer enn 500 pund og et eget rom for å skrive.

Istedet jakter Anna Louisa begjærlig på rommet for sin egen del, og ser ikke på leiligheten, pengene, utdannelsen eller friheten som et utgangspunkt for å utrette noe. Woolfs midler for å kunne skape stor litteratur har for Anna Louisa blitt et mål i seg selv. I den grad hun tidligere hadde et politisk engasjement, skyldtes det en trang til å gå mot strømmen på pur faen. Professortittelens gjeveste funksjon er visst at den kan føyes til navnet hennes på flybilletter og lister i borettslaget. Leiligheten tusket hun til seg gjennom et drøyt bedrag av både borettslag og samboer, og ble kjøpt for penger hun smuglet inn i landet. Anna Louisa setter frihet, makt og et eget rom ekstremt høyt. Men så fort hun oppnådde det, satte hun seg til foran tv-en.

«Tv-tittingen hadde begynt som et antropologisk studium av såpeserien Glamour, og endt i avhengighet. Jo mer hun forsket på tv-mediet, desto mer likte hun dets programtilbud, enten det dreide seg om Fangene på fortet (særlig den svenske, der skiløperen Gunde Svan var programleder) eller Ally McBeal (som egentlig handlet om troen på kjærlighet og retten til å være annerledes). Selv Hverdagsliv kunne gi innsikter.»

Selv for en professor emeritus er det jammen ikke enkelt å holde sin kulturelle sti ren når Get-boksen med opptaksfunksjon er så tilgjengelig. Spørsmålet er om Anna Louisa hadde stort å bidra med før Katarina Ulv satte henne ut av spill, eller om hun i bunn og grunn bare er enda en nordmann som tilbringer livet med å sløve foran tv-en. Men som Anna Louisa selv slår fast: Genialitet stråler sporadisk.

Forlaget beskriver Et eget rom som (blant annet) en feministisk satire, og Anna Louisas variant av feminismen er spesielt interessant. Hun har riktignok lært seg å bytte ut «oi, unnskyld» med «faen heller», og tenker at hun med sine 70 år så visst ikke er forhindret fra å være verken sexy eller en stemme å regne med. Samtidig er alle tv-serieheltinnene hennes mistenkelig unge, vakre og veldreide, og Anna Louisa irriterer seg over at disse feministene alltid skal krangle på alt når laissez-faire jo er et reelt alternativ. Og for all del, hvorfor ikke underordne feminismen etter patriarkalske prinsipper hvis det gir bedre flyt.

Det er lett å le av Anna Louisa. Romanen innbyr til det, siden spotten i hovedsak er rettet mot henne. Men det er ingen ubarmhjertig spott, og Elstad balanserer den med et sympatisk blikk på en kvinne som tiden har løpt fra. Internett forstår Anna Louisa seg ikke på, og det byr på problemer når hun skal sende inn svaret sitt på Katarina Ulvs kronikk pr epost. Hun prøver å finne en måte å spørre stesønnen Adrian, som hun tror er på face space, om hvordan hun kobler skriveprogram og elektronisk post. Men hun lar være å spørre, fordi hun allerede vet hva svaret hans vil bli: «Spørsmålet ditt gir ikke mening.» Tiden venter ikke på noen, selv om «Time is on my side» optimistisk nok er favorittsangen aldri så mye.

I likhet med alle andre dødelige lever Anna Louisa i en passe grad av selvbedrag. Man bør som kjent ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, og kanskje er det det som skal til for å beholde verdigheten? Kanskje også for å bevare en glødende indre begeistring over livets potensial for magiske øyeblikk og den sporadisk strålende genialitet?

Et eget rom åpner for ulike tolkninger, og jeg vil tro at leserens referanseramme, erfaring og personlighet har mye å si for hva man opplever som romanens silver lining. For min del ble det den blandede velsignelsen et eget rom kan være. Anna Louisa har muligheten til å låse døren bak seg og la livet og historien utspille seg i hennes eget indre rom. Men er det frihet eller isolasjon?

Anna Louisa kan mene akkurat hva hun vil, for hun møter ingen motstand i sin isolerte tilværelse. Avstanden til andre mennesker er for stor. Hun har ingen venner, og diskuterer minst mulig med samboeren Harold, den ortopediske kirurgen hun regner som ganske enkel og derfor sjelden lytter til når han snakker. Harold gjentar seg selv for mye, og har dessuten en kjedelig tendens til å punktere de flotte teoriene hennes ved å vise til fakta. Et sted tenker hun indignert: «Sannhet? Sannhet? Hva i helvete er sannhet?» Et spørsmål det er vanskelig å besvare når dialogen med fellesskapet er stengt. Men desto større kraft får Anna Louisas endelige avgjørelse om å svare på kronikken fra Katarina Ulv.

Et eget rom har mye jeg liker: Satire, tredjepersonsforteller, distanse til hovedpersonen og ikke minst preteritum. I tillegg til underfundige analyser av Mad Men, Anne Boleyn, politiske aktivister, dødsstraff og tillatte måter for avlivning av mink. Elstad skriver best når hun harselerer lekent og overlegent med menneskelig skrøpelighet. Svakest er de mer hverdagslige partiene tidlig i boken der karakterene tråkker rundt i sokkelesten, før vi vet hvem de er.

Elstad er en intelligent og underholdende forteller, og beviser at en forfatter fint kan skape dybde og menneskelighet i karakterer selv når de i hovedsak ikke får snakke for seg selv. Til en viss grad forblir Anna Louisa like gåtefull for meg som for samboeren Harold.

«Anna Louisa hadde vært som Ikea på Furuset for ham. Den Ikea-en med en inngang som han aldri hadde forstått hvor var. Hvor svingte man inn? […] Han hadde aldri forstått hvor man fant hovedinngangen, og nå føltes det som om han hadde kjørt rundt på Alnabru i fjorten år.»

Romanen er skrevet i en munter stil og appellerer i utgangspunktet mer til hjernen enn følelsene. Likevel er den overraskende vemodig. Vittig og vemodig på en gang.

Et eget rom fikk jeg fra Flamme Forlag.