Kategori: Nick Hornby – Tribunefeber

Nick Hornby – Tribunefeber

Nick Hornby er en forfatter jeg godt kan lese. Selv om han skriver chick lit for gutter, skriver han såpass god chick lit for gutter at også jenter kan lese. Det er snart ett år siden jeg leste Nick Hornbys Tribunefeber, og selv til meg å være har utkastet ligget veldig lenge på vent. Jeg har likevel ikke fått meg til å droppe det, for jeg har et og annet å si om boken. Spesielt om det å lese en bok som helt åpenbart ikke var beregnet på meg, men som jeg likevel ble lurt til å lese. Ja, lurt er et godt ord. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å styre unna hele boken siden den handler om fotball, og fotball i mine øyne er mindre spennende enn å vaske filteret på ventilatoren over komfyren. Men etter å ha blitt overbegeistret av High Fidelity og sånn passe begeistret av Gutter er gutter, lot jeg meg overtale av baksideteksten til at denne boken var også for meg, til tross for at jeg er sportsanalfabet. Les bare hva den sier:

«Da Tribunefeber kom ut i England i 1992, ble boken umiddelbart en suksess. Nick Hornby skildrer det nærmest absurde følelsesmessige engasjementet knyttet til fotballsporten og favorittlaget Arsenal, et engasjement som domineres av gnagende uro og mismot, men som også innebærer stunder av jublende glede. Samtidig skriver han om barndommen, om det å vokse til, om maskulinitet, klasseskiller, sex og familieliv, og om vanskelighetene voksentilværelsen bringer med seg. Boken er full av lun humor, ironi og innsikt, og man behøver ikke å være sportsfrelst for å verdsette ærligheten og sjarmen i Hornbys bok.»

Allerede her burde jeg ha tenkt: «Man behøver altså ikke å være sportsfrelst. Seriøst? Hvorfor skal man ellers lese en bok som består av 99% prosent fotball, hvorav 90% er dårlig fotball?»

Men jeg var sjarmert av Hornby, og ble sjarmert av tanken på at fotball kunne være artig fra en litterær og selvironisk synsvinkel. Jeg visste dessverre så lite om Arsenals historie på dette tidspunktet at jeg ikke skjønte at det å skulle skildre en livslang besettende kjærlighet til Arsenal er litt som å skulle skildre et livslangt ekteskap med en sprøytenarkoman: Smertefullt, deprimerende og helt uforståelig for uinnvidde.

Jeg tror dessuten ikke man kommer så langt hvis man bare er generelt sportsfrelst, for det står relativt lite om for eksempel langrenn, friidrett og turn. Boken har helt enkelt et publikum, og det er de fotballfrelste. De gode nyhetene er at hvis du er Arsenal-tilhenger, bør denne boken øyeblikkelig få status som Hellig Bok og du kan skamme deg over ikke å ha lært deg den utenat allerede. Man kan også få en ekstatisk leseropplevelse hvis man er innbitt tilhenger av Manchester United eller City, Tottenham eller Liverpool, West Ham eller Newcastle, Derby eller Southampton – kort sagt et av svært mange lag som i løpet av en lang rekke tiår har hatt gleden av å knuse Arsenal på hjemme- eller bortebane mange, mange ganger. Kanskje spesielt hvis man ikke heier på Arsenal, for her finner du mange pinlige og knusende tap du kan mobbe Arsenal-fans med, gjerne ondskapsfullt, nedlatende og arrogant. For den er ikke lystig, Arsenals historie. Såpass har jeg lært av å lese Tribunefeber.

Det skal veldig mye til før jeg legger fra meg en bok uten å fullføre den. I ettertid skjønner jeg likevel ikke hvordan jeg klarte å fullføre Tribunefeber. Hvis jeg leste mer enn tre sider i strekk, fikk jeg en følelse av at jeg pugget tippekupongen. Tottenham – Arsenal 3-0. Arsenal – Liverpool 1-5. Arsenal – Derby 0-9. Borte – borte – uavgjort. Hjemme – borte – uavgjort. Og så videre og så videre. Jeg kunne like gjerne prøvd å lese en bok om trafikkregler eller printerens bruksanvisning for moro skyld.

Bittert nok lover baksideteksten at Hornby skriver om mer enn bare fotball, som blant annet sex og familieliv, men det er en sannhet med visse modifikasjoner. Riktignok skriver Hornby en del om det familielivet han ikke har og ikke kan ha fordi han bare tenker på fotball. Men sex får bare et par stusselige sider, når han sammenlikner gleden ved orgasme med gleden over at Arsenal overraskende vinner en kamp (eventuelt det engelske landslaget; jeg husker ikke, jeg nekter å sjekke, og det går ut på det samme). Orgasmen kommer selvsagt til kort sammenliknet med seiersrusen. Å si at Hornby dermed skriver om sex og familieliv er å dra det vel langt. Litt som å si at Nadine Gordimers Bevareren handler om botanikk bare fordi den nøyaktig og samvittighetsfullt beskriver den sørafrikanske floraens mangfold. Eller at Thomas Manns Buddenbrooks handler om interiør bare fordi det buddenbrookske hjem beskrives i hver minste detalj. Man kan bare ikke strekke språket så langt at det forandrer sannheten.

Men rett skal være rett: Hornby skriver godt uansett om temaet er fotball, og noen sitater kan jeg fortsatt humre over. For eksempel Hornbys refleksjon rundt maskulinitet:

«Det virker som om mange regner femininitet som en egenskap, mens maskulinitet ifølge et stort flertall av både menn og kvinner er et sett synspunkter som menn enten godtar eller avfeier. Liker du fotball? Da liker du også soul, øl, slåssing, brystklåing og penger. Er det rugby eller cricket som gjelds? Da liker du Dire Straits eller Mozart, vin, rompeklyping og penger. Passer du ikke inn i noen av leirene? Macho, nein danke? I så tilfelle følger det logisk at du er pasifist og vegetarianer, en lesehest blind for Michelle Pfeiffers sjarm, en som mener at det bare er glisende spradebasser som hører på Luther Vandross.”

Boken var nesten verdt å lese bare for frasen ‘Macho, nein danke’. Så festlig at jeg nesten kalte innlegget ‘Fotball, nein danke’.

Jeg skjønner at jeg griper etter halmstrå her, men Tribunefeber gjorde meg faktisk én tjeneste, nemlig å forklare hvorfor menn er like hårsåre når det gjelder laget i deres hjerte som menn beskylder kvinner for å være når det gjelder fedme (reell eller innbilt) og dårlige hårdager. Man kan nemlig ikke velge fotballag. Når man først er blitt tilhenger av et lag, er man forpliktet av kjærlighet til å bli værende der resten av livet enten det går bra eller dårlig. Eneste unntak er pussig nok fotballspillerne selv, som ubeskjedent kan la lommebok og ambisjonsnivå avgjøre hvor lojaliteten deres ligger.

Det er kjekt å vite, for inntil jeg leste Hornbys bok har jeg alltid reagert pragmatisk når menn klager over Lagets dårlige sesong. «Hvorfor gidder du å heie på dem, da? Hvis du blir så sur når de taper?» Reaksjonen har alltid vært vantro på grensen til hatefull. Heretter skal jeg tie klokelig ved slike følelsesutbrudd, og heller diskutere irrasjonelle fotballfølelser med de av mine kamerater som mener at det burde vært forbudt å tjene mer enn en halv million i året på å spille fotball.

Selv har jeg selvinnsikt nok til å anerkjenne at jeg er helt feil leser av denne boken. Jeg kan ikke verdsette de kvalitetene den kanskje har, og innrømmer at jeg sannsynligvis har oversett hva den egentlig handler om. Men skylden legger jeg på den utspekulerte baksidetekstforfatteren, som jeg vil gi et velment tips: «Know thy audience».