Måned: juni 2010

Gutten som hadde svar på alt

Gutten som har svar på alt er en foreldreløs indisk gutt ved navn Ram Mohammad Thomas, som vinner en milliard rupier i tv-programmet Hvem vil vinne en milliard? Dessverre for Ram har ikke produsenten råd til å betale gevinsten, og politianmelder Ram for juks. I prologen blir Ram arrestert og torturert, og forsøkt presset til å innrømme at han ikke har vunnet milliarden på ærlig vis. For hvor sannsynlig er det egentlig at en fattig gategutt uten utdannelse kan ha kunnskaper nok til å vinne en slik konkurranse?

Heldigvis for Ram blir han reddet av den unge, fremmede advokaten Smita i siste liten, før han rekker å signere tilståelsen. Sammen går de gjennom opptaket av programmet natten før Ram skal forsvare seg i retten. Boken handler om denne natten, og den er strukturert slik at de tretten kapitlene tar for seg de tretten spørsmålene Ram har besvart i konkurransen. For hvert spørsmål tar han Smita og leseren med tilbake til en skjellsettende opplevelse i sitt liv, og kapitlet avsluttes med at Ram får et spørsmål av programlederen som handler om denne opplevelsen. Spørsmål for spørsmål kommer Ram stadig nærmere toppgevinsten, og vi får lese den usedvanlige livshistorien til en vanlig foreldreløs gategutt i India.

Som litteraturviter blir jeg alltid like lykkelig over å oppdage at strukturen i boken er en av hovedgrunnene til at den er så fabelaktig god. De tretten spørsmålene trekker ut den tematiske essensen i hvert kapittel, og fremhever de mange tilfellene av ironi og karma; tragiske og komiske hendelser. Tredje kapittel handler for eksempel om den tolvårige Ram og bestevennen Salim som deler rom i slummen, og deres nabo, en alkoholisert astronom som bor der sammen med kona og datteren Gudiya. Om kveldene sitter guttene klistret inntil veggen for å lytte til astronomens utlegninger om stjerner og planeter og henger ut av vinduet for å få øye på alle stjernebildene de ikke visste var annet enn prikker på himmelen.

Gudiya finner en kattunge som hun gjerne vil beholde. Faren lar seg overtale. Han krever at katten må oppkalles etter Pluto, den minste av planetene, siden han er minste medlem av en astronomfamilie. Men så går alt galt. Faren drikker stadig mer og blir voldelig overfor både kone og datter. Mens datteren ligger på sykehus etter å ha blitt skåldet i ansiktet av faren, hører Ram et hyl fra siderommet. Dagen etter finner han det mishandlede og whiskey-stinkende liket av Pluto i søppelkassen. Så forgriper faren seg på Gudiya, og i blindt raseri dytter Ram fylliken utfor trappen. Kapitlet avsluttes når Ram i vill panikk for politiet flykter fra Mumbai til Delhi. Så er vi tilbake i nåtiden, med Smita og Ram som kikker på opptaket av spørsmål nummer tre, som er: Hvilken planet er den minste i vårt solsystem? Hvor Ram selvfølgelig tenker på lille Pluto. Og slik fortsetter det.

Gutten som hadde svar på alt er til tider veldig morsom, og den er underholdende fra begynnelse til slutt. Men likevel må jeg innrømme at det som fengslet meg mest med boken, er de beske beskrivelsene av fattigdom og nød i India – som Ram ofte betrakter med usentimental selvfølgelighet:

Av og til kjører toget gjennom slumområder som ligger langs jernbanelinjen som en stripe søppel. Vi ser halvnakne unger med utstående mager vinke til oss mens mødrene deres vasker kjøkkenutstyr i kloakkvann. Vi vinker tilbake.

Men selv om Ram er fattig og bor i slummen, blir han i sitt møte med andre fattige likevel rystet over hvor begredelig skjebnen kan være. Ofte er det voksne som utnytter barn – eller gir blaffen i at andre voksne utnytter barn, og boka vrimler av ensomme foreldreløse gutter som drømmer om moren sin:

«Jitu! … Jitu!» Jeg rister ham. «Hva er det du driver med?» «La meg være i fred,» sier han døsig. «Jeg svever i lufta. Jeg sover på skyene.» Jeg gir ham en ørefik. Han hoster opp svart slim. «Jeg sniffer lim,» forteller han meg senere. «Jeg kjøper det hos skomakeren. Lim tar bort sulten og smerten. Jeg ser strålende farger og av og til moren min.»

Boken minner meg på, om enn på en vennlig måte, at jeg virkelig ikke har peiling på hvordan fattige mennesker lever rundt omkring i verden, og at jeg dermed ikke har noen forutsetning til å mene noe om livene deres. For eksempel har fattigdommen en helt egen logikk, slik det kommer frem i følgende replikkveksling mellom Ram og den prostituerte 17-årige Nita han forelsker seg i:

«Er du ikke redd for å få en eller annen sykdom? Det er til og med et skilt ved innkjørselen som advarer mot aids.» Hun ler igjen, en falsk og hul latter. «Hør her, dette er et yrke for meg, ikke en hobby. Det gir meg nok til å forsørge meg og hele familien min. Hvis jeg ikke gjorde dette, ville familien min ha sultet i hjel for lenge siden. Vi prostituerte kjenner til aids. Men det er bedre å dø av sykdom i morgen enn av sult i dag, er du ikke enig i det?»

Nita har vært prostituert siden hun var tolv. Både hun og Ram har måttet jobbe siden de var små for å overleve. Ram jobber som tjener for rike familier, får maten han trenger, en seng å sove i, lønn. Nita må selge kroppen sin til hun enten dør av sykdom, eller blir for gammel og stygg. Andre barn må tigge og stjele for å overleve. Gutten som hadde svar på alt er likevel full av barmhjertighet og gode handlinger. Ram er en ukuelig optimist, med idealismen i behold hele boken gjennom, alltid klar til å hjelpe, og til å gi bort penger til de som trenger det mer enn ham. Han er en positiv og livsglad gutt, og han bruker ikke nevneverdig mye tid på å beklage seg over sin fattigdom. Ram beslutter seg for å kjøpe ut Nita fra hallikbroren sin (!), og det er et passende sted å avslutte:

«La oss si … fire lakh rupier. Kan du skaffe meg den summen?» Han ler, og samtalen er over. Om kvelden teller jeg sparepengene mine. Jeg har 480 rupier. Altså mangler jeg bare 399 520 rupier.

Advertisements

Lansering av krimnummer!

Lørdag 12. juni ble Tidsskriftet Bibliotekets andre nummer lansert med tittelen Kriminelt! Som navnet anslører, er nummeret i sin helhet viet til kriminallitteratur.

Her skriver tidligere Riverton-president Nils Nordberg om ulike kriminalsjangre. Forfatter Birger Baug spør om de samfunnskritiske skandinaviske krimforfatterne er de som best tar opp arven etter Ibsen. Dagbladets krimanmelder Kurt Hanssen feirer 35-årsjubileet til Jon Michelets Thygesen-serie med en gjennomgang av bøkene. Knut Nærum har skrevet parodier over ulike krimforfattere fra Agatha Christie til Jo Nesbø. Riverton-vinner Vidar Sundstøl ser på sammenhengen mellom forbrytelse og landskap, med referanser til eget forfatterskap og et virkelig drap i Telemark. Professor Elin Nesje Vestli gir en oversikt over den regionale trenden i tyskspråklig krimlitteratur. Forfatter og etterforsker Jørn Lier Horst skriver om krimlitteraturens særegne kvaliteter utover underholdningsaspektet, og forfatter Jørgen Jæger ser med kritisk blikk på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Nummeret inneholder i tillegg anmeldelser av nye og gamle krimutgivelser.

Kriminelt! og abonnement på Biblioteket kan kjøpes via www.biblio.no.

Det knuste vinduet

Krimforfatteren Jeffery Deaver har alltid hatt en høy stjerne hos meg fordi han er en mester på alt som er gøy i underholdningskrim: Intrikate plot, utspekulerte seriemordere, heseblesende tempo, og overraskende vendinger på løpende bånd. Plottene er som regel like lite sannsynlige som plottene i Frøken Detektiv, men du verden så spennende det er likevel. Sammenliknet med den mer alvorlige og samfunnskritiske skandinaviske krimlitteraturen, er Deavers bøker for røverromaner å regne, ikke ulik Dan Browns Robert Langdon-bøker.

Det knuste vinduet er åttende bok i serien om kriminalisten Lincoln Rhyme og etterforsker Amelia Sachs. For de som ikke kjenner serien, er Rhyme en godhjertet grinebiter som ble lenket til rullestolen da en brakk nakken i en arbeidsulykke før serien startet. I seriens første bok Knokkelsamleren (1997) brukte han dagene på å surmule og planlegge sitt eget selvmord. Inntil han traff politikvinnen Amelia Sachs (vakker, fartsgal, skarpskytter) i forbindelse med en sak, og søt musikk oppstod.

I Det knuste vinduet utforsker Deaver skrekk-scenariet med en drapsmann som bruker moderne datateknologi og informasjonssamfunnet for alt det er verdt for å komme tett inn på mennesker – og drepe dem. Deretter planter han beviser hos en uskyldig utvalgt, og får ham dømt for forbrytelsen. Men når Lincoln Rhymes fetter Arthur blir arrestert for mordet på en kvinne han ikke engang kjenner, skjønner Rhyme raskt at det er en iskald og utspekulert morder på ferde – «Mannen som vet alt». Mistanken om at morderen må ha tilgang til enorme mengder digital informasjon om mennesker, fører etterforskningen raskt til SSD; et stort selskap som opererer i et etisk grenseland ved å innhente alle tenkelige opplysninger om mennesker for så å selge dem videre til høystbydende. Opplysningene gir for eksempel bedrifter en indikasjon på hvem de skal rette markedsføringen sin mot. Og de gir bokens morder anledning til å stjele identiteter, og til å finne drapsofre og intetanende syndebukker.

Lincoln Rhyme er en av mine store krimhelter av to grunner. For det første minner han meg litt om en av mine andre krimhelter, Hercule Poirot, fordi han er like sær, gretten, kravstor og sylskarp. På samme måte som Poirot og hans ‘små grå’ oppklarer mordgåten like enkelt som andre legger puslespill, er det ikke mye som unnslipper Lincoln Rhymes årvåkne oppmerksomhet. Se for deg et typisk Poirot-mysterium. Poirot står bøyd over en mystisk flekk på gulvteppet til en «gammel hurpe» som nettopp er blitt «kverket» (slik hennes nonchalante, og nå også styrtrike, nevø vil omtale hendelsen). Poirot undersøker flekken, smaker på den, og utbryter «Mon dieu, Hastings! Det er kakao! Dette forklarer alt!» Hvorpå Poirot styrter mumlende ut av rommet mens Hastings – igjen – tenker at det har rablet helt for ham. Lincoln Rhyme er på liknende måte i stand til å dra de utroligste konklusjoner ut av – i hvert fall for meg – meningsløs informasjon:

Til slutt forelå resultatene, og Mel Cooper [krimtekniker] forklarte analysen mens han skrev detaljene ned på den hvite tavla.

– Det vi har her, er vermikulitt, gips, syntetisk skum, glasstøv, malingspartikler, fibre av stålull, glassfiber, kalsittbiter, papir, kvartspartikler, lavtemperaturforbrenningsmateriale, metallspon, krysotylasbest, og noen kjemikalier. Det ser ut til at det dreier seg om polisyklisk aromatiske hydrokarboner, parafin, olefin, naften, oktaner, polyklorinerte bifenyler, dibensodioksiner – ikke ofte man treffer på dem [så sant, så sant]– og dibensofuraner. Pluss litt brominert difenyleter.

– Trade Center, sa Rhyme.

– Tror du?

– Jepp.

Det er vel en underdrivelse å anta at Rhyme var naturfagslærerens yndlingselev. Ved hjelp av et skarve mikroskop og en lynrask gjennomgang av sin mentale database klarer han å lokalisere morderens tilholdssted til området rundt Trade Center, og ennå er vi ikke engang halvveis i romanen. Ikke spesielt troverdig, men desto mer fornøyelig.

Den andre grunnen til at Rhyme er en av mine krimhelter, er at det går stadig bedre med ham hvor det med andre krimhelter går i strak nedoverbakke.  Han har gjenvunnet følelsen i en av fingrene, og holder den lamme kroppen i toppform ved å bruke avansert treningsutstyr. I denne boken får han igjen kontakt med sin fetter Arthur, som han tidligere var bestevenn med, men som sluttet å ta kontakt da Rhyme ble lam. Han og Amelia tenker på å få barn sammen i fremtiden en gang, og han er rett og slett strålende opplagt og klar til å ta fatt på et ny og innviklet sak.

Rhymes stigende formkurve tror jeg skyldes Jeffery Deavers iboende ønske om at det skal gå bra for alle gode mennesker, og en like stor aversjon mot å drepe mennesker – selv om det er snakk om fiktive drap på fiktive karakterer. For det er nemlig et interessant paradoks ved Deavers bøker at romanene innledes med en gal seriemorder uten skrupler, bloddryppende drap, og politiets intense jakt for å stoppe ham før han slår til neste gang. Men ved romanens slutt er det likevel mistenkelig få lik å holde styr på. I mitt innlegg om Cornwells Scarpetta nevnte jeg at jeg synes bøkene til Patricia Cornwell for tiden er mer kvalmefremkallende enn underholdende, fordi hun velter seg i beskrivelsen av grove voldshandlinger. Deaver baserer sine bøker på like psykopatiske seriemordere som Cornwell, men i bøkene hans er voldshandlinger sterkt nedtonet. I Det knuste vinduet avslører Deaver seg når Rhyme leter etter tidligere forbrytelser som «Mannen som vet alt» kan ha begått:

Jeg forklarte ham situasjonen, og han nevnte uten videre to saker som kunne stemme med den profilen vi hadde. Den ene dreide seg om tyveri av noen skjeldne mynter verdt rundt femti tusen. Den andre var en voldtekt.

– Voldtekt?

Dette introduserte et dypere og mer bekymringsfullt element.

Voldtekt er med andre ord mer bekymringsfullt enn et knivdrap? Neppe. Men i Deavers bøker er lidelse noe som utsettes til det ikke lenger kan unngås, og til og med da blir vi forskånet for mange av de blodige detaljene.

Deavers uvilje mot å ta livet av karakterer skaper imidlertid et spenningsproblem når man har lest flere av bøkene hans. Det karakteristiske Deaver-grepet består kort fortalt ut på å sette karakterene i livsfare, avslutte kapitlet, ny scene, en totalt overraskende vending hvor Rhyme har foregrepet begivenhetene i siste liten, og karakteren reddes. I Deavers første bøker i Rhyme-serien utviklet han dette grepet til neglebitende perfeksjon (og det er derfor jeg kaller det Deaver-grepet istedenfor Dan Brown-grepet, for Deaver gjør det så mye bedre). Men dette grepet kan bare brukes et visst antall ganger før leseren lærer seg at det som regel er falsk alarm. De få gangene det er ekte, dreier det seg dessuten om en karakter vi ikke har rukket å knytte noen følelser til, og du skal være en usedvanlig empatisk leser for å engste deg over skjebnen til «hva-var-det-nå-han-het-igjen».

Det er synd, for i Det knuste vinduet legger Deaver opp til en mer subtil og grøssende spenning ved at morderen har tilgang til så mye informasjon om Rhyme og co. «Mannen som vet alt» foretar en svært treffende observasjon innledningsvis når han slår fast at i dagens teknologiske samfunn tror vi på data, ikke mennesker. Når han finner ut hvem som jakter på ham, bestemmer han seg naturlig nok for å rydde dem av veien. Det gjør han ved å få avstengt strømmen i Rhymes bolig (og etterforskningens hovedkvarter), fingere narkotikatestene etterforsker Sellito rutinemessig har tatt, slik at de gir positivt utslag og fører til umiddelbar suspensjon, og å føre opp betjent Pulaskis amerikanskfødte kone opp på en liste over mistenkelige innvandrere i USA, slik at hun blir arrestert av immigrasjonsmyndighetene. Og hvor mye Sellito og Pulaski enn argumenterer for det absurde i situsjonen, blir de ikke trodd så lenge dataene viser noe annet.

«Mannen som vet alt» lammer dermed etterforskningsteamet, som plutselig får mer prekære ting å bekymre seg over enn en skarve seriemorder. Og han setter Rhymes liv i fare fordi ingen av hjelpemidlene hans fungerer, og han blir smertelig bevisst sårbarheten som funksjonshemningen hans innebærer. Å følge opp denne tråden til siste slutt ved å spille på morderens modus operandi ville understreket plottet og skapt en riktig fin spenning. I stedet forlater Deaver denne situasjonen relativt fort, og tyr i stedet til det gamle «Amelia-blir-kidnappet-av-morderen»-trikset. Men vi har skjønt det nå: Amelia kommer ikke til å dø.

I tillegg er det noe skuffende over løsningen av mordgåten. Driven i Jeffery Deavers romaner er alltid basert på at leseren skal lure på hvem, hvem, HVEM??? som er morderen – og jeg har til dags dato ikke klart å gjette riktig. Men denne gangen følte jeg ingen tilfredsstillelse ved oppklaringen. Selv om jeg – som vanlig – ikke klarte å gjette hvem den skyldige er, sitter jeg igjen med følelsen av at jeg ble lurt på en kjedelig måte, fordi det var flere mistenkte som hadde vært mye bedre mordere. Det knuste vinduet er et must for alle som liker Rhyme-serien, for her skjer det alltid noe nytt, men for nye lesere vil jeg heller anbefale å lese de tre første bøkene Knokkelsamleren, Kistedanseren (1998) og Insektgutten (2000), særlig sistnevnte.

Skinndød

Det er ikke mange forfattere som får så mye oppmerksomhet rundt sin debut som det Thomas Enger har fått med Skinndød. I forbindelse med lanseringen av boken annonserte forlaget Gyldendal at det var det beste krimmanuset de hadde mottatt fra en debutant noensinne, og at de allerede hadde gitt Enger kontrakt på seks romaner. Dette første presse- og publikumsfrieriet er blitt etterfulgt av jevnlige oppdateringer på hvilke land boken nå er solgt til, og for hvilke beløp. Siden min litteraturinteresse i hovedsak er rettet mot selve boken, og jeg ikke bryr meg nevneverdig om verken salgstall, gjeve litteraturpriser eller hvilke språk boken er oversatt til, skal jeg la Gyldendals markedsstrategier ligge og heller fokusere på hva boken handler om.

Unge Henriette Hagerup blir funnet steinet til døde i et telt på Ekeberg-sletta, med avhugd hånd og piskemerker på ryggen. Drapsmetoden tyder på æresdrap, og Hagerups muslimske kjæreste blir raskt politiets hovedmistenkte. Samtidig er nettjournalist Henning Juul tilbake på jobb etter en brann hvor han fikk store skader, og sønnen Jonas døde. Henning får i oppgave å dekke drapssaken for nettavisen, og er snart like aktiv som politiet i etterforskningen. Særlig etter at den mistenktes bror blir skutt og drept med Henning som eneste vitne. Etter hvert dukker det opp slående paralleller mellom drapet på Hagerup og et filmmanus som hun arbeidet med før hun ble drept. Morderen må ha kjent Hagerup godt nok til å få lese manuset, og til å hate henne intenst nok til å ville drepe henne på bestialsk vis.

Det Enger først og fremst lykkes med i Skinndød, er å etablere en hovedperson med troverdig motivasjon som jeg blir interessert i, og har lyst til å følge videre. Henning Juul er en fin kombinasjon av offensiv, sarkastisk journalist, og ensom ulv i dyp sorg etter sønnens død. Siden han ikke er politimann, er det viktig at han har solide grunner for å engasjere seg så til de grader i en etterforskning som han strengt tatt ikke har noe med. Henning har imidlertid journalistens usvikelige pågangsmot med teft for et skikkelig scoop, og trenger å tenke på noe annet enn sønnen. I tillegg har han strengt tatt ikke så mye å tape, siden han har oppfattet seg selv som skinndød i de to årene etter brannen. Jeg skulle likevel ønske at Henning var en enda tydeligere beskrevet person – både på det ytre og indre plan – fordi jeg av og til blir litt usikker på om han er ment å være sympatisk eller ikke. Etter å ha lest boken husker jeg faktisk ikke engang hvordan han skal se ut, bortsett fra at han har skjemmende brannsår i ansiktet. Men han er absolutt en karakter det går an å lage spennende bøker om.

Mordplottet i boken er velkomponert med passe utforutsigbare vendinger, og fremdriften i handlingen er god. Jeg skulle ønske at avsløringene underveis ble presentert på en litt mer dramatisk og spennende måte, men det fungerer likevel godt. Det effektive språket bidrar dessuten til å gjøre boken svært lettlest, og det liker jeg. Enger klarer å flette sammen mordplottet og Juuls privatliv til en helhet hvor begge deler virker like relevante, selv om jeg nok holder en knapp på privatlivet. Det er en uvanlig opplevelse for meg, for jeg pleier å synes at skildringen av hovedpersoners privatliv i krim er et nødvendig onde, omtrent like spennende som pauseunderholdningen mellom to akter. At Enger klarer å gjøre det mer interessant enn mordplottet, kan skyldes at han allerede har tankene festet på hvordan serien skal utvikle seg videre, og der vil sønnens død utvilsomt spille en stor rolle.

Romanens største styrke, og som lover godt for de neste fem bøkene, er at den inneholder en fin balanse mellom det humoristiske og det vemodige. Balansen bidrar til å gjøre boken nyansert og særpreget, og jeg håper at den om noen år kommer til å være et rendyrket kjennetegn ved Engers bøker. Beskrivelsen av Juuls første møte med naboen i etasjen over er et godt eksempel på det humoristiske:

En eldre mann er på vei oppover da Henning titter ut. Mannen peser, har bare shorts på seg. Ingenting på overkroppen. Til å være en eldre mann, sikkert over 70 år, ser Henning at mannen har muskler i massevis fremdeles. […] Mannen kommer ned mot Henning og rekker ut hånden.

– Gunnar Goma. Jeg har hatt en bypassoperasjon. Fire årer. Han peker på et stort arr midt på brystet. […]

– Det er derfor jeg peser. Jeg holder på å trene meg opp igjen. Så jeg kan tilfredsstille elskerinnene mine, he-he.

– Henning Juul.

– Jeg bruker ikke underbukser heller.

– Takk for opplysningen.

– Vi må ta en kaffe en dag.

[…] Kaffe er godt, men han tenker at han neppe kommer til å drikke kaffe med Gunnar Goma. Selv om han kjenner at han egentlig har litt lyst.

Sære naboer uten underbukser er fantastisk i bøker; kanskje fordi de er desto mer slitsomme i virkeligheten. Jeg håper virkelig Juul tar den kaffen med Gunnar i bok nummer to – Fantomsmerte.

Samtidig er det en trist undertone i boken som forsterkes etter hvert som leseren får vite mer om hva som egentlig skjedde i brannen for to år siden. Først var jeg redd for at tragedien ville fungere som et trykkende mørke som skulle holde Juul i et vedvarende eksistensielt vakuum, men på slutten av romanen har han oppnådd innsikter han ikke hadde i starten:

Det er vanskelig å være takknemlig for det jeg fikk, tenker han, det er vanskelig å huske hver dag, hvert øyeblikk, istedenfor å fortape seg i øyeblikkene som aldri ble noe av […] Han skal ikke låse vekk sorgen, for han trenger å kunne kjenne på den. Men ikke der. Ikke nå. Det vil komme en tid. Blott en dag, et øyeblikk om gangen. Til jeg, Jonas, når ditt gode land.”

Jeg synes Enger klarer å få frem en sår vemodighet gjennom det som egentlig er en merkelig miks mellom patos og enkelhet. Og når siste side kommer med en (for meg) svært overraskende opplysning om omstendighetene rundt brannen som skal lede opp mot neste bok, må jeg innrømme at jeg gleder meg til fortsettelsen.

Takk til Gyldendal forlag for leseeksemplar.