Kategori: Alexandre Dumas – Greven av Monte Christo

Greven av Monte Christo

Edmond Dantès er en lykkelig mann. Han blir utnevnt som kaptein på seilskuten Pharaon allerede som nittenåring, og skal snart gifte seg med vakre Mercedes. Mer kan ikke den unge, beskjedne mannen ønske seg her i verden. Men ikke alle unner Edmond å seile lykkelig og nygift inn i solnedgangen. Herr Danglars ønsker å få kapteinsjobben på skuta fremfor Dantès. Mercedes’ fetter Fernand er hodestups forelsket i henne og vil aller helst drepe sin forhatte konkurrent. Danglars får en idé om å rydde Dantès av veien, slik at han selv kan få kapteinsjobben og Fernand kan gifte seg med Mercedes. De sender et anonymt brev til myndighetene hvor de angir Edmond som bonapartist og landsforræder.

Dantès ender i klørne på den ambisiøse dommeren Villefort, som tilfeldigvis har sine personlige grunner til å ville sende ham i fengsel på livstid. I løpet av de fjorten årene Dantès sitter fengslet under kummerlige forhold stifter han bekjentskap med en abbed som skal gi Edmond muligheten til å hevne sviket. Etter en dramatisk flukt gjenoppstår Edmond Dantès som den mystiske og styrtrike greven av Monte Christo, en mann med ubegrenset formue og ubegrensede muligheter i verden. Gjennom nøye planlegging får han innpass hos familiene til Danglars, Villefort og Fernand, familier som nå tilhører toppsjiktet i det franske aristokratiet i Paris. Det er duket for en storslagen, utspekulert og grusom hevn. Og som det så vakkert heter: Hevnen nytes best kold.

Noen klassikere er tunge å komme gjennom. Greven av Monte Christo er ikke blant dem, til tross for at sideantallet nærmer seg tusen i min norske utgave. I likhet med mange andre 1800-tallsromaner ble romanen opprinnelig publisert i serieformat. Det er nok noe av forklaringen på hvorfor spenningskurven i en så lang roman er så til de grader høy, for leseren måtte selvsagt ha en grunn til alltid å ville lese videre. Boken er sterkt handlingsdrevet; Dumas kaster ikke bort tiden på lengre skildringer av natur og miljø, eller dype refleksjoner over livet og døden. Dette er eventyr og underholdning fra ende til annen.

Når det er sagt, tilhører Greven av Monte Christo den stolte vestlige litterære tradisjon hvor verdispørsmål konstrueres over dikotomier: God-ond, hevn-tilgivelse, skyld-uskyld, innsikt-uvitenhet, og så videre. Så selv om boken stort sett er blottet for undertekst, er den likevel ingen rent overflatisk underholdningsroman. Men det skal sies at boken neppe tilfører så mye til debatten; den spiller snarere på verdispørsmålene som gjennomsyrer kulturen allerede. Et hovedtema i romanen finner vi gjennom å følge Edmond Dantès’ utvikling fra en ung og naiv, men rettskaffen og godhjertet mann, til den kyniske, hevngjerrige og til tider nådeløse greven av Monte Christo. Han anser seg selv for å være en hevnens engel med oppgave å straffe de tre svikefulle herrene Villefort, Danglars og Fernand. Det skal imidlertid sies at han belønner gode, renhjertede mennesker med like raus hånd som han straffer de onde. Men prisen han må betale for sin hevn er at han selv på sett og vis blir like hard som de han straffer. Greven lærer mye om menneskets natur gjennom å bli forrådt på det groveste, men innsikt er ikke alltid et gode. Samtidig er det herlig å kjenne på min egen hevngjerrighet mens jeg leser: Jeg heier på greven og fryder meg over de tre herrene som snart skal få smake sin egen medisin. Det er tross alt bare en bok, og jeg er tross alt bare et menneske.

Dumas spanderer som sagt ikke mye plass på lengre utlegninger om natur og miljø. Paradoksalt nok er Greven av Monte Christo likevel det jeg vil kalle en stemningsfull roman, hvor det er mulig å leve seg inn i en grafisk forestilling av romanens begivenheter. Boken er plottorientert, men mens man leser utfolder det seg en praktfull indre verden hvor man som flue på veggen får dufte og smake på det eksotiske gamle Frankrike. Man får følge Edmond inn i et ekte fransk fengsel tidlig på 1800-tallet, og det er akkurat like romantisk elendig som man forestiller seg. Vi får deretter slå følge med ham på en dramatisk flukt og en eventyrlig skattejakt. Senere er det duket for karneval i Roma, komplett med Colosseum i måneskinn, og en rekke kvelder i operaen blant grever og baronesser i kostbare klær. Han ankommer Paris med brask og bram, og flytter inn i et palass på Champs-Élysées. Det oser av luksus, overdådighet og fransk romantikk (epokebetegnelsen, ikke ømme følelser), og jeg kan ikke annet enn å konkludere med at menneskelige svakheter finnes overalt, men i litteraturens verden er de uendelig mye morsommere å følge i fornemme omgivelser enn på et fattighus. Greven av Monte Christo spiller på den allmenne nysgjerrighet på det storslagne, og er nærmest en iscenesettelse av rikdom og makt.

Jeg elsker denne romanen. Det er nøyaktig en sånn bok som kan få meg til å sukke tilfreds over å forsvinne inn i fiksjonens verden, og tenke at akkurat slik skal en bok være. Greven av Monte Christo gått rett inn på listen min over vidunderlige litterære bekjentskaper ved siden av Jane Eyre, Tatt av vinden og Pride and Prejudice. Alexandre Dumas gir meg dessuten vanvittig lyst til å lese mer av Charles Dickens. For det Dumas gjør godt, gjør Dickens enda bedre. De store romanene fra 1800-tallet går bare aldri ut på dato. Greven av Monte Christo er en stor leseropplevelse i ordets rette forstand. Les den, og les den komplette versjonen. Du kommer neppe til å angre.

Advertisements