Greven av Monte Christo

Edmond Dantès er en lykkelig mann. Han blir utnevnt som kaptein på seilskuten Pharaon allerede som nittenåring, og skal snart gifte seg med vakre Mercedes. Mer kan ikke den unge, beskjedne mannen ønske seg her i verden. Men ikke alle unner Edmond å seile lykkelig og nygift inn i solnedgangen. Herr Danglars ønsker å få kapteinsjobben på skuta fremfor Dantès. Mercedes’ fetter Fernand er hodestups forelsket i henne og vil aller helst drepe sin forhatte konkurrent. Danglars får en idé om å rydde Dantès av veien, slik at han selv kan få kapteinsjobben og Fernand kan gifte seg med Mercedes. De sender et anonymt brev til myndighetene hvor de angir Edmond som bonapartist og landsforræder.

Dantès ender i klørne på den ambisiøse dommeren Villefort, som tilfeldigvis har sine personlige grunner til å ville sende ham i fengsel på livstid. I løpet av de fjorten årene Dantès sitter fengslet under kummerlige forhold stifter han bekjentskap med en abbed som skal gi Edmond muligheten til å hevne sviket. Etter en dramatisk flukt gjenoppstår Edmond Dantès som den mystiske og styrtrike greven av Monte Christo, en mann med ubegrenset formue og ubegrensede muligheter i verden. Gjennom nøye planlegging får han innpass hos familiene til Danglars, Villefort og Fernand, familier som nå tilhører toppsjiktet i det franske aristokratiet i Paris. Det er duket for en storslagen, utspekulert og grusom hevn. Og som det så vakkert heter: Hevnen nytes best kold.

Noen klassikere er tunge å komme gjennom. Greven av Monte Christo er ikke blant dem, til tross for at sideantallet nærmer seg tusen i min norske utgave. I likhet med mange andre 1800-tallsromaner ble romanen opprinnelig publisert i serieformat. Det er nok noe av forklaringen på hvorfor spenningskurven i en så lang roman er så til de grader høy, for leseren måtte selvsagt ha en grunn til alltid å ville lese videre. Boken er sterkt handlingsdrevet; Dumas kaster ikke bort tiden på lengre skildringer av natur og miljø, eller dype refleksjoner over livet og døden. Dette er eventyr og underholdning fra ende til annen.

Når det er sagt, tilhører Greven av Monte Christo den stolte vestlige litterære tradisjon hvor verdispørsmål konstrueres over dikotomier: God-ond, hevn-tilgivelse, skyld-uskyld, innsikt-uvitenhet, og så videre. Så selv om boken stort sett er blottet for undertekst, er den likevel ingen rent overflatisk underholdningsroman. Men det skal sies at boken neppe tilfører så mye til debatten; den spiller snarere på verdispørsmålene som gjennomsyrer kulturen allerede. Et hovedtema i romanen finner vi gjennom å følge Edmond Dantès’ utvikling fra en ung og naiv, men rettskaffen og godhjertet mann, til den kyniske, hevngjerrige og til tider nådeløse greven av Monte Christo. Han anser seg selv for å være en hevnens engel med oppgave å straffe de tre svikefulle herrene Villefort, Danglars og Fernand. Det skal imidlertid sies at han belønner gode, renhjertede mennesker med like raus hånd som han straffer de onde. Men prisen han må betale for sin hevn er at han selv på sett og vis blir like hard som de han straffer. Greven lærer mye om menneskets natur gjennom å bli forrådt på det groveste, men innsikt er ikke alltid et gode. Samtidig er det herlig å kjenne på min egen hevngjerrighet mens jeg leser: Jeg heier på greven og fryder meg over de tre herrene som snart skal få smake sin egen medisin. Det er tross alt bare en bok, og jeg er tross alt bare et menneske.

Dumas spanderer som sagt ikke mye plass på lengre utlegninger om natur og miljø. Paradoksalt nok er Greven av Monte Christo likevel det jeg vil kalle en stemningsfull roman, hvor det er mulig å leve seg inn i en grafisk forestilling av romanens begivenheter. Boken er plottorientert, men mens man leser utfolder det seg en praktfull indre verden hvor man som flue på veggen får dufte og smake på det eksotiske gamle Frankrike. Man får følge Edmond inn i et ekte fransk fengsel tidlig på 1800-tallet, og det er akkurat like romantisk elendig som man forestiller seg. Vi får deretter slå følge med ham på en dramatisk flukt og en eventyrlig skattejakt. Senere er det duket for karneval i Roma, komplett med Colosseum i måneskinn, og en rekke kvelder i operaen blant grever og baronesser i kostbare klær. Han ankommer Paris med brask og bram, og flytter inn i et palass på Champs-Élysées. Det oser av luksus, overdådighet og fransk romantikk (epokebetegnelsen, ikke ømme følelser), og jeg kan ikke annet enn å konkludere med at menneskelige svakheter finnes overalt, men i litteraturens verden er de uendelig mye morsommere å følge i fornemme omgivelser enn på et fattighus. Greven av Monte Christo spiller på den allmenne nysgjerrighet på det storslagne, og er nærmest en iscenesettelse av rikdom og makt.

Jeg elsker denne romanen. Det er nøyaktig en sånn bok som kan få meg til å sukke tilfreds over å forsvinne inn i fiksjonens verden, og tenke at akkurat slik skal en bok være. Greven av Monte Christo gått rett inn på listen min over vidunderlige litterære bekjentskaper ved siden av Jane Eyre, Tatt av vinden og Pride and Prejudice. Alexandre Dumas gir meg dessuten vanvittig lyst til å lese mer av Charles Dickens. For det Dumas gjør godt, gjør Dickens enda bedre. De store romanene fra 1800-tallet går bare aldri ut på dato. Greven av Monte Christo er en stor leseropplevelse i ordets rette forstand. Les den, og les den komplette versjonen. Du kommer neppe til å angre.

18 thoughts on “Greven av Monte Christo”

    1. Jeg har lest både femten, sytten og nitten år flere steder, så jeg tror folk har referert fritt etter hukommelsen. Dessverre. Men fjorten år var i det minste mer enn nok til å gjøre Edmond nedtrykt og deretter kunnskapsrik og håpefull, hvis det er en trøst:-)

  1. Jeg må vel finne meg skyldig i å sitere etter hukommelsen jeg også, i og meg at jeg har lest boka, og allikevel alltid tenkt 19 år. Kan muligens skylde på populær kulturen også, siden Bjørn Afzelius viselig synger om nitton år.

    Innlegget ditt ga meg forøvrig lyst til å lese boka igjen. En av mine beste leseropplevelser. Har en irrasjonell frykt for at ungdommens begeistring ikke var velfortjent, men omtalen din ga meg håp.

  2. Jeg er veldig enig med deg i at det Dumas gjør bra gjør Dickens enda bedre!🙂

    En fantastisk bra anmeldelse av en flott bok. Jeg tror det er noe av de overdådige Frankrike på bakgrunn av 14 år i fengsel som gjør at en unner Edmond alt han oppnår. Og så er det det at han får hevne seg alt han lyster. Det er greit når man kan leve ut følelser i bøkenes verden hvor alt, tross alt, ikke er virkelig!

  3. @Silje: Takk! Jeg håper du liker den like godt som meg!

    @Mari: Jeg visste heller ikke hva den handlet om før jeg begynte, jeg hadde bare kjøpt den for lenge siden fordi tittelen var så kjent. Men nå kan jeg anbefale den på det sterkeste!

    @Haruhi: Kanskje opereres det med forskjellig antall år i de forskjellige versjonene av boken? Når man kan ta seg friheten å korte ned en bok, kan man sannsynligvis ta seg flere freidige friheter. Det gleder meg å høre at du også likte boken, og tviler på at dette er en bok man ikke kan lese flere ganger. Verdt et forsøk?

    @Astrid Terese: Tusen takk:-) Godt sagt om hvordan man lever seg inn i Edmonds hevntanker! Den grove urettferdigheten i det han opplever gjør sitt til at man unner ham alt han kan få til. Dessuten tenker jeg at hvis han først skal hevne seg på sine fiender, hvorfor ikke gjøre det til gangs?

  4. Flott omtale! Hvilken utgave har du? Jeg leste denne i «Berømte bøker» utgaven fra Aschehoug og syntes vel 4 -500 sider var piece of cake med en slik handlingsdrevet fortelling. Kommer Dickens på samlesingslista for 2012? Jeg venter i spenning!

    1. Takk:-) Min utgave er oversatt til norsk av Johanne Buvik og var hovedbok i Bokklubben i 2000. Da var nok din versjon en forkortet utgave, og sannsynligvis eldre enn min. Jeg tror i hvert fall de har sluttet å forkorte utgavene nå til dags. Men selv med sine nesten tusen sider var den lettlest:-)

      Dickens kommer på listen for 2012, og listen legger jeg ut om et par dager. Det blir så bra!

  5. Veldig godt skrevet omtale, Line!
    Dette er en av bøkene som jeg ha kommet halvveis i. Jeg la den til side, fordi den ble for underholdende, og for lite å bryne seg på, hvis du skjønner hva jeg mener. Dette er tidtrøyte. Veldig bra og proff sådan.
    Jeg skal ta den fram igjen en dag jeg bare vil sløve… Enhver dag, enhver stemning har sin forfatter.

    1. Takk for det, Geir! Jeg skjønner godt hva du mener, for dette er ingen dyp og klok bok til ettertanke. Men som ren underholdning er det etter min mening ikke mye som kan konkurrere med dette. En perfekt bok for lystlesning, eller som avveksling fra tyngre litteratur.

  6. Jeg leste denne da jeg var på mitt mest påvirkelige. På den tiden da verden stoppet hver gang jeg åpnet ei bok og jeg ikke kom opp for luft før på siste side. Min farfars, 3 tjukke skinnbind, bare såvidt jeg fikk røre. Hadde det vært opp til han, hadde han stått ved sengekanten og bladd om for å forhindre klisne fingeravtrykk.
    Eventyr. Hoppet over den på loppis i forrige uke men tror nå, etter å ha fått blod på tann av omtalen din, at jeg må gå tilbake og kjøpe, føler sterkt at det er på tide å presse den på snart 13-åringen. Boka får meg også til å tenke på en annen fransk pageturner. Den Røde Pimpernell, har du lest den.

    – og så får den meg til å tenke på Wilhelm Moberg for jeg leste den presset imellom alle innvandrer og utvandrer bindene.
    (ja, mitt unge sensitive sinn var på overload -)

    Glimrende litteraturformidling!

    1. Åh, Den røde pimpernell! Det var litt av en pageturner! Jeg har dessverre ikke boken selv, men begynte på den en lørdag morgen jeg overnattet hos en venninne på barneskolen og hun ville sove lenge. Enden på visa var at jeg ikke fikk gjort annet den helgen enn å lese. Godt at du nevnte den, for nå fikk jeg satt den opp på ønskelisten. (Du begynner å bli ganske farlig med disse kommentarene dine. Du nevner alltid en eller annen barne/ungdomsbok jeg ikke allerede har, og plutselig har jeg bestilt noe igjen. Men denne gangen klarte jeg å motstå fristelsen, for nå er det snart på tide å sende ønskeliste til julenissen.)

      Men tilbake til Greven: Jeg skulle gjerne hatt denne i tre tjukke skinnbindsutgave, men var takknemlig for min mer ordinære tobindsutgave hver gang jeg skulle spise. Du må skaffe den på loppis og gi til trettenåringen, for dette må da være det optimale overgangsritet fra barn til tenåring?

    1. Tusen takk:-) Og takk for lenke til innlegg! Jeg la særlig merke til at Dumas’ evne til å skrive gode dialoger ble trukket frem i innlegget, for det imponerte meg stort med boken. Det er noe av det vanskeligste å lykkes med litterært, men dialogene i Greven flyter som bare det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s