Stikkord: 1800-tallsroman

Lesesirkel 1001 bøker – mai og juni

The Virgin SuicidesMai gikk veldig fort over, og til tross for iherdig lesing rakk jeg aldri å starte på lesesirkelboken min. Istedet har jeg hatt en Margaret Atwood- og Harry Potter-raptus, som endte med at jeg natt til mandag begikk forbrytelser mot litteraturen. Klokka tre på natta var jeg 350 sider inn i Harry Potter og Føniksordenen uten å være i nærheten av å kunne legge den fra meg for å sove. Så jeg bladde meg gjennom seks hundre sider for å finne ut hvordan det gikk til slutt. En uakseptabel ting å gjøre, selvfølgelig, men alternativet var å gå på jobb uten søvn og forgjeves spørre sjefen om ikke Harry Potter-lesing heretter kan inngå som en del av arbeidsoppgavene mine.

Jeg gremmes over den plutselige mangelen på impulskontroll. Nå har jeg brutt min minst tjue år gamle personlige rekord med å ikke sniklese slutten. Men de fire første Potter-bøkene har vært så enkle å legge fra seg og tidvis disiplinkrevende å fullføre, at jeg var uforberedt på at femteboka skulle være besettende allerede fra første kapittel. Ja, ja. Så snart jeg er ferdig med å lese alle de seks hundre sidene på den måten det er meningen at de skal leses, er jeg klar for to lesesirkelbøker på rappen.

Temaet for lesesirkelen i mai var å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Jeg skal lese Jomfrudød/The Virgin Suicides, debutromanen til Jeffrey Eugenides som utkom i 1993. Bokens første setning lover godt, om enn sterkt:

«Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord – det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese – visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep.»

Eugenides har skrevet tre bøker, og alle er på 1001-listen. Han vant Pulitzerprisen for andreboka Middlesex. The Marriage Plot leste jeg i 2012, og anbefaler den varmt til alle som har lurt på hvorfor litteraturvitere er så sære og kompliserte i smaken, og ikke leser underholdende bøker med plott istedet. Boken bør selvsagt også leses av litteraturvitere, enten de har sær og komplisert smak, eller ligger våken om natten og snikleser underholdende bøker med plott istedenfor Pulitzerprisvinnere.

Et annet tips er en annen Pulitzerprisvinner: Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad. Ellers har jeg ikke full kontroll på hvilke av 1001-forfatterne som er amerikanske og fremdeles lever, men her er noen av navnene: Siri Hustvedt, Paul Auster, Don DeLillo, Philip Roth, Nicole Krauss, Thomas Pynchon, Tom Wolfe, Bret Easton Ellis, Donna Tartt, Joan Didion, Toni Morrison, John Irving, Chad Harbach, Philipp Meyer, Lorrie Moore, Jonathan Safran Foer, Jonathan Franzen, Lydia Davis, Annie Proulx, Junot Díaz, Alice Walker og James Ellroy. Jeg har lest Donna Tartt og Nicole Krauss, men verken The Secret History eller The History of Love overbeviste meg. Andre har derimot elsket bøkene, så de er nok verdt et forsøk.

Hvis du allerede har lest din amerikaner i mai, kan du avlegge rapport i kommentarfeltet. Hvis ikke, kan du bli med meg på forsinket mailesing i juni, pluss/minus juniboken. Temaet for juni er å lese en 1001-bok utgitt på 1800-tallet. På listen min gjelder det alle bøker fra nr 77 Castle Rackrent av Maria Edgeworth til nr 265 Some Experiences of an Irish R.M. av Somerville and Ross. Min liste inneholder alle 1800-tallsbøkene som har vært innom 1001-redaksjonens lunefulle fokus, så slipper du å tenke på om bøkene pr i dag er innafor eller utafor.

1800-tallet er århundret jeg liker best både i og utenfor 1001-listen, og jeg har ikke klart å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese denne gangen. Det står mellom Elizabeth Gaskell og Anne Brontë, eventuelt å fullføre en av mine påbegynte; Jude the Obscure av Thomas Hardy eller Tolstojs Anna Karenina. Alt frister. Austens Mansfield Park frister spesielt, men det er den eneste uleste Austen-boka jeg har igjen. Runder jeg Austens romaner uten å være mentalt og emosjonelt forberedt, kan det fort utløse en prematur førtiårskrise. Sånt bør man helst legge til januar, når livet uansett er umulig å forholde seg til. Jeg ser det an og bestemmer meg etter Eugenides’ døde jomfruer.

Du kan melde deg på juniboken i kommentarfeltet, og lenke til innlegget ditt samme sted. God sommer så lenge!

Greven av Monte Christo

Edmond Dantès er en lykkelig mann. Han blir utnevnt som kaptein på seilskuten Pharaon allerede som nittenåring, og skal snart gifte seg med vakre Mercedes. Mer kan ikke den unge, beskjedne mannen ønske seg her i verden. Men ikke alle unner Edmond å seile lykkelig og nygift inn i solnedgangen. Herr Danglars ønsker å få kapteinsjobben på skuta fremfor Dantès. Mercedes’ fetter Fernand er hodestups forelsket i henne og vil aller helst drepe sin forhatte konkurrent. Danglars får en idé om å rydde Dantès av veien, slik at han selv kan få kapteinsjobben og Fernand kan gifte seg med Mercedes. De sender et anonymt brev til myndighetene hvor de angir Edmond som bonapartist og landsforræder.

Dantès ender i klørne på den ambisiøse dommeren Villefort, som tilfeldigvis har sine personlige grunner til å ville sende ham i fengsel på livstid. I løpet av de fjorten årene Dantès sitter fengslet under kummerlige forhold stifter han bekjentskap med en abbed som skal gi Edmond muligheten til å hevne sviket. Etter en dramatisk flukt gjenoppstår Edmond Dantès som den mystiske og styrtrike greven av Monte Christo, en mann med ubegrenset formue og ubegrensede muligheter i verden. Gjennom nøye planlegging får han innpass hos familiene til Danglars, Villefort og Fernand, familier som nå tilhører toppsjiktet i det franske aristokratiet i Paris. Det er duket for en storslagen, utspekulert og grusom hevn. Og som det så vakkert heter: Hevnen nytes best kold.

Noen klassikere er tunge å komme gjennom. Greven av Monte Christo er ikke blant dem, til tross for at sideantallet nærmer seg tusen i min norske utgave. I likhet med mange andre 1800-tallsromaner ble romanen opprinnelig publisert i serieformat. Det er nok noe av forklaringen på hvorfor spenningskurven i en så lang roman er så til de grader høy, for leseren måtte selvsagt ha en grunn til alltid å ville lese videre. Boken er sterkt handlingsdrevet; Dumas kaster ikke bort tiden på lengre skildringer av natur og miljø, eller dype refleksjoner over livet og døden. Dette er eventyr og underholdning fra ende til annen.

Når det er sagt, tilhører Greven av Monte Christo den stolte vestlige litterære tradisjon hvor verdispørsmål konstrueres over dikotomier: God-ond, hevn-tilgivelse, skyld-uskyld, innsikt-uvitenhet, og så videre. Så selv om boken stort sett er blottet for undertekst, er den likevel ingen rent overflatisk underholdningsroman. Men det skal sies at boken neppe tilfører så mye til debatten; den spiller snarere på verdispørsmålene som gjennomsyrer kulturen allerede. Et hovedtema i romanen finner vi gjennom å følge Edmond Dantès’ utvikling fra en ung og naiv, men rettskaffen og godhjertet mann, til den kyniske, hevngjerrige og til tider nådeløse greven av Monte Christo. Han anser seg selv for å være en hevnens engel med oppgave å straffe de tre svikefulle herrene Villefort, Danglars og Fernand. Det skal imidlertid sies at han belønner gode, renhjertede mennesker med like raus hånd som han straffer de onde. Men prisen han må betale for sin hevn er at han selv på sett og vis blir like hard som de han straffer. Greven lærer mye om menneskets natur gjennom å bli forrådt på det groveste, men innsikt er ikke alltid et gode. Samtidig er det herlig å kjenne på min egen hevngjerrighet mens jeg leser: Jeg heier på greven og fryder meg over de tre herrene som snart skal få smake sin egen medisin. Det er tross alt bare en bok, og jeg er tross alt bare et menneske.

Dumas spanderer som sagt ikke mye plass på lengre utlegninger om natur og miljø. Paradoksalt nok er Greven av Monte Christo likevel det jeg vil kalle en stemningsfull roman, hvor det er mulig å leve seg inn i en grafisk forestilling av romanens begivenheter. Boken er plottorientert, men mens man leser utfolder det seg en praktfull indre verden hvor man som flue på veggen får dufte og smake på det eksotiske gamle Frankrike. Man får følge Edmond inn i et ekte fransk fengsel tidlig på 1800-tallet, og det er akkurat like romantisk elendig som man forestiller seg. Vi får deretter slå følge med ham på en dramatisk flukt og en eventyrlig skattejakt. Senere er det duket for karneval i Roma, komplett med Colosseum i måneskinn, og en rekke kvelder i operaen blant grever og baronesser i kostbare klær. Han ankommer Paris med brask og bram, og flytter inn i et palass på Champs-Élysées. Det oser av luksus, overdådighet og fransk romantikk (epokebetegnelsen, ikke ømme følelser), og jeg kan ikke annet enn å konkludere med at menneskelige svakheter finnes overalt, men i litteraturens verden er de uendelig mye morsommere å følge i fornemme omgivelser enn på et fattighus. Greven av Monte Christo spiller på den allmenne nysgjerrighet på det storslagne, og er nærmest en iscenesettelse av rikdom og makt.

Jeg elsker denne romanen. Det er nøyaktig en sånn bok som kan få meg til å sukke tilfreds over å forsvinne inn i fiksjonens verden, og tenke at akkurat slik skal en bok være. Greven av Monte Christo gått rett inn på listen min over vidunderlige litterære bekjentskaper ved siden av Jane Eyre, Tatt av vinden og Pride and Prejudice. Alexandre Dumas gir meg dessuten vanvittig lyst til å lese mer av Charles Dickens. For det Dumas gjør godt, gjør Dickens enda bedre. De store romanene fra 1800-tallet går bare aldri ut på dato. Greven av Monte Christo er en stor leseropplevelse i ordets rette forstand. Les den, og les den komplette versjonen. Du kommer neppe til å angre.