Måned: april 2011

Veien gjennom skogen

Inspektør Morse er på en av sine sjeldne ferier i Dorset når politiet i Oxfordshire mottar et dikt fra en anonym avsender hvis innhold er relatert til en uoppklart forbrytelse. Året før forsvant den unge svenske studenten Karin Eriksson i nærheten av Woodstock, og siden har ingen sett henne. Ryggsekken hennes ble imidlertid funnet i veikanten utenfor Oxford, og politiet har derfor hele tiden mistenkt at hun er blitt drept. Diktet politiet mottar har klare referanser til «the Swedish daughter», men på grunn av ferieavvikling blir det først fortgang i sakene når politimesteren mottar enda et brev: «Hvorfor gjør De ingenting med brevet mitt? – Karin Eriksson». Kulturredaktøren i The Times kontaktes for bistand til å tolke diktet. Avisen trykker diktet i sin helhet, og i de påfølgende ukene trykkes også lesernes tolkninger av diktet jevnlig i avisen. Overkonstabel Lewis lykkes i å overtale Morse til å avbryte ferien sin for å lede etterforskningen og letingen etter Karin Erikssons lik i skogene rundt Oxford. Morse gjør i løpet av få dager større oppdagelser enn hans forgjenger, førstebetjent Johnson, har klart på et år. Men oppdagelsene bidrar bare til å øke forvirringen rundt hva som egentlig skjedde den dagen Karin Eriksson forsvant.

Dette var mitt første møte med Colin Dexter og hans inspektør Morse, og det var en fornøyelse fra begynnelse til slutt. På omslaget i min utgave av boken står det at Dexter «leste sine første krimbøker da han var på ferie i Wales med familien, og tenkte ‘dette kan jeg gjøre bedre selv'». Nå nevnes det ikke hvilke krimbøker Dexter hadde lest, men jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Veien gjennom skogen er en av få politikrimbøker hvor språket er viet like mye oppmerksomhet som i annen skjønnlitteratur, og resultatet er en velskrevet krimroman fullspekket med den tørrvittige humoren som britene er så gode på:

Alt og alle fikk skylden i tur og orden: politiet, foreldrene, lærerne, kirken, lavkonjunkturen, arbeidsledigheten, mangelen på fritidstilbud for ungdom, bilfabrikantene, været, fjernsynet, bryggeriene, venstreorienterte sosialarbeidere og høyreorienterte sosialarbeidere. Arvesynden høstet også mange stemmer, og til og med Djevelen fikk en.

Som halvparten av sine politikrimkollegaer er Morse svært glad i noe å drikke, og han hevder blant annet at «å drikke er som å puste, faktisk». Han inntar gjerne sine kalorier i flytende form, som han sier, istedenfor å spise, og anbefaler en favorittvin ved å si at «man trenger mye av den. Den er ikke så bra i små mengder». Morse ser ut til å tenke bedre så lenge promillen er jevn, og trives med det. Men Morse er ikke mindre glad i damer. Han sjarmerer de fleste damene han treffer i boken i senk, og når han i slutten av boken går til sengs med en ikke navngitt av dem, må jeg fundere litt før jeg bestemmer meg for hvem den mest sannsynlige kanditaten er.

Som etterforsker fremstår Morse som en impulsiv og intuitiv etterforsker, men han har helt klart mye til felles med Agatha Christies Poirot. Han får med seg ting som andre overser, og elsker en skikkelig gåte. Han er observant, kløktig, gretten og sær, og går løs på etterforskningen med glød og iver. Hans faste makker Lewis er derimot omgjengelig og blid, men ikke i nærheten så skarp som Morse. Ikke ulik Poirots trofaste kaptein Hastings, faktisk.

Plottet i boken sitter veldig godt, og det legges ut så mange forvirrende ledetråder underveis at det bare var en liten del av løsningen jeg klarte å gjennomskue på forhånd. Ellers var jeg stort sett like forvirret som Lewis. Det er et vanlig grep i krimromaner at leseren får vite mer enn etterforskerne, noe som for min del medfører en god del frustrasjon og kjedsomhet mens jeg venter på at etterforskerne omsider skal ta meg igjen. Her er det motsatt. Allerede litt over halvveis i boken har Morse løst mesteparten av gåten. Han forteller hva han vet til Lewis, men leseren får ikke vite noe som helst. Dette er et godt grep som pirrer nysgjerrigheten ekstra. Dexter veksler også mellom mange synsvinkler, avisinnlegg og dagboknotater, og det er mye av den tilsynelatende uskyldige informasjonen vi får som viser seg å være viktige ledetråder i gåten. Dette var en bok jeg brukte god tid på, og det var det verdt. Den var spennende, men sjelden så spennende at jeg begynte å sluke setningene.

Som kulturinteressert er det spesielt morsomt med alle referansene til litteratur, musikk og arkitektur som boken inneholder. Hvert av de 69 kapitlene innledes av sitater, som både er relevant for selve kapitlet, men også morsomme å lese i seg selv. Som for eksempel disse: «Ethvert hustak er en fryd for øyet, helt til det løftes av – da finner vi tragedier og jamrende kvinner og ektemenn med harde blikk” (Ralph Waldo Emerson). «Hva er en komité? En gruppe uvillige, utvalgt blant de udugelige, til å gjøre det unødvendige” (Richard Harkness).  Og favoritten min: «Den som leser og ikke blir klokere, ser sjelden noen mangel ved seg selv, men klager i stedet over vanskelige ord og uklare vendinger og spør hvorfor man skriver bøker som andre ikke forstår” (den alltid like fantastiske Samuel Johnson).

Veien gjennom skogen er en bok som trygt kan anbefales til både de som liker krim, og de som ikke gjør det.

Påskekrim og Lang dags ferd mot natt

Min drøm om en lesende påske gikk i vasken og jeg aner ikke hvor tiden ble av. Men det er ikke ofte at jeg prioriterer trening fremfor lesing, og da går det ikke an å være lei seg. Dessuten er det godt å senke tempoet så mange hakk at man egentlig ikke får gjort noe, men uten å kjede seg.

Jeg har holdt på med Colin Dexters Veien gjennom skogen i over en uke nå, og det er første gang på lenge at jeg har lest en bok så sakte samtidig som hvert ord fenger. Et av mine fremste kriterier for kriminalromaner er at det skal være lett å lese fort. Jeg er ellers en langsom leser, men unntaket er krim. Derfor er det gøy å kunne lese krim sakte, og se at boken likevel tåler det. Inspektør Morse er en herlig romankarakter, og Colin Dexter skriver krim som selv den mest kresne leser kan like. Boken er original, velskrevet, spennende og humoristisk. Anbefales!

Før påske kjøpte jeg filmatiseringen av P. D. James’ bøker om Adam Dalgliesh på DVD, og vi har begynt med første bok/serie Døden i laboratoriet (Death of an Expert Witness). Jeg har bare lest to James-romaner før og syntes det gikk for treigt for min smak. Filmatiseringen er like treig, men det fungerer faktisk godt på tv. Det vies mye tid til hver enkelt scene og karakter, og det gir serien en helt særegen stemning. Nå begynner jeg å lure på om jeg må revurdere tempokriteriet mitt når det gjelder krim. Kanskje kan et roligere tempo bidra til å gjøre det mer spennende?

Forrige ukes desidert hyggeligste hendelse er at mitt mest populære innlegg hittil er blitt enda mer populært. Da jeg skrev om Eugene O’Neills skuespill Lang dags ferd mot natt i fjor sommer var jeg helt sikker på at ingen kom til å interessere seg for innlegget, og ville skrive om det kun fordi jeg liker det så godt. Men i forbindelse med Riksteatrets oppsetning i 2010 er det mange som har lest om stykket på bloggen, og innlegget fikk ca femten hundre treff da NRK viste oppsetningen på søndag. Det er utrolig oppløftende og inspirerende å oppdage at folk bruker bokblogger til mer enn å lese om bestselgere.

Ellers er lesesirkelen hvor vi skal samlese et utvalg av de 1001 bøkene nå i gang. Da jeg foreslo lesesirkelen trodde jeg ikke at så mange kom til å melde sin interesse. Det er kjempehyggelig at så mange vil være med, og mye mer spennende å skulle gå løs på de 1001 bøkene sammen med andre lesere, enn å pusle med det alene. Første bok ut er Elskeren av Marguerite Duras med bloggdato 22. mai. Oversikt over lesesirkelen og deltakerne finner du her. Det er bare å bli med på samlesingen, enten du har egen blogg eller ikke.

Jeg avslutter med å videreformidle et tips jeg fikk på epost som kan være av interesse for alle lesende mennesker der ute. Det er nemlig opprettet en egen nettside hvor du kan sammenlikne priser på bøker hos de største bokforhandlerne. Her er det nok mye penger å spare, så det er bare å sjekke ut www.billybok.no.

Hva har dere lest i påsken?

Lesesirkel 1001 bøker

Jeg har nå opprettet en egen side på bloggen for lesesirkelen hvor målet er å samlese så mange som mulig av de 1001 bøkene «man må ha lest før man dør». Jeg legger ut infoen på siden som eget innlegg, slik at alle som skal eller vil være med får det med seg. Oversikten over alle bøkene som er nevnt på listene finner du i arkfanen øverst på bloggen. Hvilke av de ulike listene du ønsker å følge bestemmer du selv. Du trenger likevel ikke å følge noen liste for å være med på samlesing, og du trenger ikke være med å lese alle bøkene. Det er fullt mulig å bli med på samlesingen underveis. Jeg forholder meg ikke til én bestemt liste når jeg velger bøker. Med ett unntak finnes alle titlene jeg har valgt for 2011 i norske utgaver. Det kan hende jeg legger til flere etter hvert.

Hvem som helst kan delta og du trenger ikke å ha egen blogg. Om du ikke rekker å lese ferdig boken eller skrive innlegg innen bloggdatoen, kan du gjøre det på etterskudd. Jeg lager lenker til alle innleggene etter hvert som de er klare. Bloggdatoene legges til søndager, siden de fleste har fri da og har hatt helgen på seg til å lese og skrive innlegg.

Marguerite Duras – Elskeren (bloggdato 22. mai)

Årets mest omdiskuterte og leste roman i Frankrike i 1984 og hedret med Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse.

Elskeren er Marguerite Duras’ (1914-1996) mest kjente roman. Den er en intim bekjennelse nær smertegrensen, en naken avsløring av kjærlighetens mange avskygninger. Den navnløse fortelleren er en aldrende forfatter, som ser tilbake på sin oppvekst i Indokina. Etter alle årene gjenopplever hun sitt første møte med kjærligheten: Hun er femten år, skolepike og europeer på et fremmed kontinent. Han er en ung, styrtrik kineser. De møtes på en ferge over Mekong-elven, og hun blir hans elskerinne. Dette skaper skandale i kolonien. I skyggene hviskes det om barneprostitusjon, og hun støtes ut av det gode selskap. Hennes kjærlighet er dømt på forhånd.

Informasjon om boken er hentet fra baksideteksten på Bokklubbenes utgave. Elskeren finnes på alle versjoner av listen. Bloggerne som foreløpig er med på samlesningen av Elskeren er:

Raymond Chandler – Den lange søvnen (Bloggdato 19. juni)

Den lange søvnen er en amerikansk detektivroman skrevet av Raymond Chandler. Boken ble første gang utgitt i USA i 1939 og ble oversatt til norsk i 1954. Det er den første romanen detektiven Philip Marlowe opptrer i. Den er ansett for å være Chandlers beste arbeid, og som en av bøkene som skapte den hardkokte kriminallitteraturen. Historien er kjent for å være kompleks og vanskelig å følge, der mange karakterer lurer hverandre. Tittelen er en forskjønnende omskriving (eufemisme) av ‘død’. Den referer til en grubling i boken om «å sove den lange søvnen», og er ikke beskrivende for handlingen.

Informasjon om boken er hentet fra wikipedia. Den lange søvnen finnes på alle versjoner av listen.

OBS! Jeg blander konsekvent sammen Chandlers to Marlowe-romaner Det lange farvel og Den lange søvnen, blant annet i dette innlegget. Riktig forslag for i år er altså Den lange søvnen. Men Det lange farvel står også i bokhyllen mi og blomstrer, så den skal nok også leses om ikke lenge. (Hvis noen av bloggerne som meldte sin interesse til Det lange farvel av en eller annen grunn ikke ønsker å lese Den lange søvnen, går det an å blogge om den istedet.)

Bloggerne som foreløpig er med på samlesningen av Den lange søvnen er:

Andre titler med forslag til datoer:

  • Louis de Berniéres – Señor Vivo and the Coca Lord (24. juli)
  • Karen Blixen – Den afrikanske farm (21. august)
  • Knut Hamsun – Sult (25. september)
  • Alexandre Dumas – Greven av Monte Cristo (23. oktober)
  • Väinö Linna – Ukjent soldat (27. november)
  • Tom Wolfe – Forfengelighetens fyrverkeri (18. desember)

Påskelesning, nye bøker og lesesirkelen 1001 bøker

Jeg har aldri helt skjønt hvorfor nordmenn holder påskeferien mer hellig enn det katolikkene gjør, men det begynner å demre for meg at vi kanskje bare har forvekslet ordet feire med ferie. Og ferie liker vi. Inntil i dag trodde jeg i hvert fall at lesing og blogging bare var gøy, og at påskeferie er en god anledning til å drive med begge deler. Der tok jeg feil. Hjernen min er nå ugjenkallelig i feriemodus, og jeg klarer i beste fall å brodere litt. Joda, du leste riktig. Sunne, norske husmorinteresser til felles glede og nytte. Men en beskjeden oppdatering blir det likevel.

Forrige uke leste jeg første Harry Potter-bok og likte den ganske godt. Grunnen til at jeg ikke ble helt fra meg av begeistring over Harry Potters eventyr i denne omgang, er at jeg tror det hadde vært morsommere å lese boken sammen med et barn i passende alder (eventuelt å være et barn i passende alder). Jeg er kanskje bare tredve år, men jeg har til tider mentalitet (og fritidsinteresser) som en svært gammel dame. Men jeg kommer definitivt til å lese resten av bøkene. Bare ikke akkurat nå.

Siden jeg visste at jeg ikke kunne kjøpe bøker i påskeferien, benyttet jeg anledningen til å hamstre bøker i forrige uke. Jeg skulle gjerne tatt en gjennomgang som vanlig, men skjemmes for mye av mangelen på impulskontroll til å dvele ved det. Derfor nøyer jeg meg med å ramse opp: Agatha Christies Snikende død og Guds kvern maler langsomt, John Boyles Mytteriet på Bounty, Henri Charrières Papillon, Alistair MacLeans Ørneredet og Hans Olav Lahlums Menneskefluene. Det ser ut til at jeg er på god vei inn i en slags maskulin action/eventyr-fase. Det skal bli spennende å finne ut hva den gamle broderende damen vil synes om mytterier, fengselsflukter, innbrudd i Nazi-festninger og drap i lukkede rom. Heldigvis fikk jeg bøkene billig, men jeg må snart ut på en runde i borettslaget for å spørre om noen av naboene mine har en ledig hyllemeter eller to å leie ut.

En stor del av min ambisjon om en bloggende påske gikk ut på å lage en egen side for lesesirkelen hvor de 1001 +++ bøkene skal leses. I morgen, i morgen, men ikke i dag. Men jeg har endelig landet på hvilke bøker jeg vil starte med: Marguerite Duras’ Elskeren (bloggdato 20. mai) og Raymond Chandlers Det lange farvel (bloggdato 15. juni). Hvis du har lyst til å lese en eller begge bøker og/eller være med på å krysse av på din egen liste, er det bare å bli med i lesesirkelen. Mer info kommer på siden jeg skal lage en annen dag.

Begge bøkene er veldig korte (henholdsvis ca 120 og 200 sider) og det var en avgjørende faktor i utvelgelsen.  Det gir nemlig svært god selvtillit å kunne stryke et par titler på kort tid. At god selvtillit er et must i denne ambisiøse utfordringen skjønte jeg da jeg traff fetteren min på flyplassen forleden. Han lo bare da jeg fortalte om planen om å lese alle de 1001 bøkene (jeg holdt klokelig kjeft om de par hundre tilføyelsene), til tross for at jeg faktisk har lest 75 allerede (og mange av de lange og vanskelige, som Tristram Shandy og Moll Flanders). Men om ca femti års tid skal jeg nok få siste ord i den saken.

God påske til dere alle sammen!

Poirot løser gåten

Påsken er rett rundt hjørnet. Krim skal leses, Poirot er på tv, og jeg ligger på etterskudd i årets novelleutfordring. Hva passer da bedre enn å hente frem en av Agatha Christies mange novellesamlinger med Poirot i hovedrollen? Poirot løser gåten er nylig utgitt i en ny, feiende flott pocketutgave fra Aschehoug. Jeg ble litt skuffet over at designet er hentet fra de engelske nyutgivelsene, for jeg var forberedt på å juble over at norsk bokdesign endelig har tatt seg opp. Uansett: Boken heter egentlig Poirot’s Early Cases (1974) og består av femten noveller.

For de leserne som i likhet med meg har sett utallige Poirot-episoder på tv, vil mange av novellene i samlingen være kjent. Novellene er nemlig brukt som utgangspunkt for manus i BBCs produksjoner, blant annet “Mordet på seiersballet”, “Mysteriet i Cornwall” og “Kløverkonge”. I ondskapsfulle øyeblikk mistenker jeg at novellene ble noveller istedenfor romaner fordi Agatha Christie innså at plottet ikke var spennende nok til å tåle utbrodering. Derfor er mange av dem faktisk mer spennende å se filmatisert. Men de er likevel artig lesning, spesielt hvis man har få sammenhengende lesetimer til disposisjon og ønsker en god, gammeldags påskekrimstemning likevel.

I Agatha Christies krim blir man ofte overrasket over hvem forbryteren er, men man blir sjelden overrasket over motivet for forbrytelsen. Det dreier seg enten om arv, hevn eller simpelthen å rydde folk av veien fordi de vet for mye. Den skyldige er nesten uten unntak iskald, beregnende og slu, og går ikke av veien for å prøve å kvele Poirot foran femten vitner idet sannheten avsløres.

Det jeg merket meg med novellene i denne samlingen, var at de faste karakterene kommer mye tydeligere frem enn i romanene. Og novellene er svært gode eksempler på den fortreffelige sansen for humor Agatha Christie skriver med. Humor er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med fortidslevningene som befolker bøkene hennes, men følgende tekstutdrag kan kanskje bidra til å endre på oppfatningen av akkurat dét.

En mann for sin bart

«Er du sikker på at barten min ser ok ut, Hastings?»

I en av de første novellene får vi en god beskrivelse av Hercule Poirot, sett gjennom øynene til hans trofaste venn og side kick kaptein Hastings:

Min lille venn, som vanlig meget pertentlig og elegant, med sitt eggformete hode bøyd litt til siden, var opptatt med å behandle barten sin med et nytt pomadeprodukt.

Med unntak av sin evne til å oppklare de mest intrikate mysterier, er det to ting Poirot er lidenskapelig opptatt av: Pedanteri og mustasjen sin. Han klarer til og med å fylle hele dager med slike sysler:

«Min garderobe, Hastings. Om jeg ikke er på villspor, fins det en fettflekk på den nye grå dressen min – en enslig flekk, må jeg innrømme, men det er nok til å skaffe meg hodebry. Og så er det vinterfrakken min – jeg må henge den vekk i kamferpose. Og så tror jeg – ja, jeg tror virkelig det – at tiden er moden for å stusse barten min – og når det er gjort, må den pomadiseres.»

Så viktig er det for Poirot å stelle barten og garderoben sin at han bestemt erklærer at det kun er en affære hvor nasjonens sikkerhet står i fare som kan trekke oppmerksomheten hans vekk fra stussing og flekkfjerning. Poirot er i sannhet en mann som vet hvordan man skal prioritere.

De fleste av novellene og romanene om Poirot inneholder referanser til det samme. Et sted foreleser han til og med nedlatende og hoderystende om andre herremenn som ikke pleier sin mustasje på riktig vis (skandale!), for ikke å snakke om menn uten mustasje! Han blir omtrent like opprørt over manglende bartestell som han blir over kyniske drapsmenn.

Derfor er det ekstra lattervekkende når en mann han skal oppklare et mysterium sammen med er så frekk at han foreslår at Poirot bør fjerne barten for anledningen:

«Og kan du tenke deg, Hastings, denne herr Pearson fikk den mest forrykte idé! Han snakket om å iføre seg en forkledning – ja, han foreslo til og med at jeg – jeg skulle – jeg kan nesten ikke få meg til å si det – skulle rake av meg min mustasje! Jeg påpekte at det både var latterlig og meningsløst. Man tilintetgjør ikke et vakkert klenodium av ren skjødesløshet. Dessuten, hvorfor skulle ikke en belgisk herre med mustasje like så godt føle trang til å oppleve livet og røke opium som en mann uten mustasje?»

Enda morsommere enn Poirots rystede reaksjon på herr Pearsons skammelige, ubehøvlede forslag, er tanken på en opiumsrøykende Poirot. I de utallige Poirot-historiene jeg har lest, inntar Poirot sjelden mer enn et lite glass solbærtoddy. En trang til å sprenge grenser og leve livet er dessuten neppe det man assosierer med en liten pertentlig mann som gjerne bruker en hel dag på å stelle garderoben sin. Veien fra solbærtoddy til opiumsrøyking er for de fleste forholdsvis lang, bortsett fra i Poirots lille eggformete hode.

Kaptein Hastings og Frøken Lemon

Men Poirot er ikke alene om å være en figur man kan smile av. I duoen Poirot-Hastings har Agatha Christie satt sammen to vidt forskjellige typer, og man kan bare undre seg over hvordan de klarte å finne tonen. Mens Poirot er sjeldent skarp og lett klarer å se sammenhenger i selv de mest innviklede saker, er Hastings en naiv og lettlurt herremann som alltid dømmer folk etter utseendet. Og stoler fullt og fast på sine egne førsteinntrykk. Han kan bli helt sjokkert over Poirots mistanker mot en vakker kvinne, dersom Hastings synes at hun virker sympatisk. Da kan han komme med utbrudd som dette: “Gode Gud, Poirot! De kan da vel ikke mene at den vakre og sjarmerende unge damen skulle være i stand til å myrde noen?!” Og bli helt sjokkert når det viser seg at den vakre unge damen det er snakk om har myrdet opptil flere nære slektninger uten den minste antydning til anger.

Men i samlingens siste novelle – “Gror det godt i hagen din?” – får man en pekepinn på hvorfor Poirot setter så stor pris på sin gode venn. Her er Hastings av ukjent grunn fraværende, noe Poirot beklager seg over:

Poirot sukket. “Å, hvor jeg savner min venn Hastings. Han hadde en sånn livlig fantasi. Han var så romantisk! Riktignok var hans fantasifulle slutninger alltid feilaktige – men bare det var en rettesnor.”

En tvilsom kompliment. Men sjelden er noen mer på villspor enn kaptein Hastings, så det er godt oppsummert av Poirot.

Faktisk er denne siste novellen et av høydepunktene i samlingen, for Christie er ikke stort nådigere i beskrivelsen av Poirots privatsekretær frøken Lemon. I tv-serien er frøken Lemon fremstilt som en profesjonell og sympatisk kvinne som tilfredsstiller Poirots krav til pedanteri, samtidig som hun trekker på smilebåndet av hans mange luner. I denne novellen blir hun imidlertid fremstilt som hakket verre enn Poirot:

Frøken Lemon var åtteogførti år gammel med et lite vinnende utseende. Det inntrykk man fikk av henne, var en knokkelhaug som var slengt sammen på måfå. […] Hun var nærmest den fullendte maskin, fullstendig og vidunderlig uinteressert i enhver form for menneskelige problemer. Hennes store lidenskap i livet var å perfeksjonere et arkiveringssystem som ville overskygge alle andre arkiveringssystemer og få dem til å forsvinne under glemselens slør. Hun drømte om et slikt system om natten.

Agatha Christies karakterer er sjelden troverdige eller tredimensjonale. Men hun er veldig god på typer fra det britiske samfunn som er lett gjenkjennelige. Du finner som regel en selvgod lord eller lady, en fjollete tjenestepike, en vulgær kokkepike, en beskjeftig gammeljomfru, en rødmusset og brautende jovial oberst eller major, noen jålete nyrike unge damer og herrer, en velinformert butler og en drøss sladderaktige nabokjerringer. Karakterer som stort sett bare har én ting til felles: Skepsisen til pertentlige små europeere med eggformete hoder, rar aksent og velstelte mustasjer.