Måned: juli 2010

Jeg leser, altså er jeg

Norunns bibliotek og Dipsolitteraten har tagget meg – mange takk! – og her er mine svar på de seks spørsmålene om litteratur og lesevaner.

Hvilke bøker leser du akkurat nå?

Jeg har nettopp begynt på Patricia Cornwells The Scarpetta Factor. Foreløpig er jeg positivt overrasket, for Cornwell har kommet til poenget allerede i første kapittel.

Hvor liker du best å lese?

Under parasollen på en strand, med sand mellom tærne. Ellers foretrekker jeg å lese hjemme, aller helst i horisontalen med en katt i armene. Selv om det nesten er umulig å holde seg våken. Snork.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Krimbøkene til Janet Evanovich. De er en absurd blanding av Sex and the City, Gudfaren og South Park, og er verdens morsomste bøker. Heldigvis er drømmen min i ferd med å gå i oppfyllelse; etter at Columbia Pictures kjøpte filmrettighetene for en mannsalder siden, er innspillingen av første film «One for the Money» nå endelig i gang. Jeg er dessuten fornøyd med at Katherine Heigl fra Grey’s Anatomy skal spille hovedrollen som Stephanie Plum, så alt er bare velstand.

Hva er favorittboken din?

Kaptein Corellis Mandolin av Louis de Bernières. Den har alt! Livet, døden og havet, verdenskrig, kjærlighet, tragedie, godt språk, massevis av humor og uforglemmelige karakterer. Jeg fikk brukt hele spekteret av tanker og følelser da jeg leste den, og den gjorde et uforglemmelig inntrykk.

Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?

Jeg gleder meg til å lese Edward Trencom’s Nose av Giles Milton (en roman om nese og ost, merkelig nok, men det må jo bare bli bra), Stemmen av Hilde Brunsvik, Steinar Opstads Avhymninger, og ikke minst Evighetsarbeid, debutsamlingen til min kjære samboer Dan Aleksander Andersen som kommer nå i august.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Hard konkurranse, men The Penelopiad av Margaret Atwood (bildet over) går av med seieren.

Jeg kan ikke se at Fløy en liten blåhval har svart på disse spørsmålene ennå, så stafettpinnen er herved overlevert!

Da Vinci-koden

Da jeg så filmen «The Da Vinci Code» forleden ble jeg påminnet om hvor utrolig godt jeg likte boken. Jeg er en tilhenger av store, ambisiøse plot. Midt oppi alle lavmælte romaner om ulykkelige kjærlighetsforhold, inderlig ensomhet eller oppvekst på bygda, blir jeg oppspilt over å få lese noe som tar helt av. Derfor blir jeg også imponert over ambisjonene til Dan Brown. Våknet han en morgen og tenkte: Hvorfor ikke skrive en roman med utgangspunkt i at Jesus var gift med Maria Magdalena og fikk en datter, hvis etterkommere Sion-ordenen har måttet skjule for den katolske kirken, som har villet utslette dem alle; hvor tidligere stormester i Sion-ordenen Leonardo da Vinci har lagt inn referanser til denne hemmelige historien i maleriene sine, slik at nåværende stormester, som tilfeldigvis jobber i Louvre, kan bruke bildene hans til å gi kodete beskjeder når han blir myrdet av en selvpiskende, latintalende albinomunk, slik at Robert Langdon, professor ved Harvard og hyggelig kar, på vill flukt fra politiet kan finne den hellige gral, som viser seg å være ingen ringere enn kvinnen han har flyktet sammen med; etterkommeren av selveste Jesus Kristus og Maria Magdalena?

Jeg må innrømme at når folk sier at de ikke likte Da Vinci-koden eller klarte å lese den fordi språket er så dårlig, så tenker jeg at det er bittelitt smålig av dem. Med et plott av så storslagent kaliber, skjønner jeg ikke at man har tilstedeværelse nok til å få med seg språket. Og at det er et noe usaklig argument i denne sammenhengen, selv om språk generelt er en viktig del av enhver leseropplevelse. For Da Vinci-koden er en sånn bok hvor språket helst bør være så effektivt og lettlest som mulig, slik at drivet i plottet kommer til sin rett. Aller helst skal man sluke setningene i et forrykende tempo, og da kan man ikke stoppe opp underveis å tenke: «Det var jammen en velformulert og elegant beskrivelse av Mona Lisa».

En sammenlikning mellom Da Vinci-koden og Umberto Ecos Rosens navn viser litt av poenget, siden begge bøker baserer seg på oppdagelsen av at en gammel myte viser seg å være sann. I Rosens navn er det den lærde fransiskaneren William av Baskervilles oppdagelse av at den delen av Aristoteles’ poetikk som omhandler komedien ikke er gått tapt for alltid, men at en avskrift befinner seg strengt bevoktet og hemmeligholdt i et kloster i middelalderens Italia. Rosens navn er holdt i et omstendelig og nyansert språk, inneholder lange partier med tunge filosofiske diskusjoner og refleksjoner om heksebrenning, litteratur og hvorvidt Jesus syntes det var greit å le eller ikke. Boken innbyr til en mye langsommere og reflektert lesning, selv om blodige lik av munker oppdages på daglig basis og en morder er på ferde. Jeg kan i hvert fall ikke skjønne annet enn at man må være ualminnelig interessert i Aristoteles hvis man ofrer nattesøvnen for å finne ut om poetikken virkelig fins (i boken) eller ikke. Med andre ord tror jeg det er vanskelig å skrive en roman som både har godt språk og reflektert innhold, og samtidig gjøre den vanvittig spennende.

Likevel mangler det ikke på spennende tanker i Da Vinci-koden, selv om man nok bør oppsøke mer pålitelige kilder før man endrer historiesyn helt. Man skal tross alt ikke ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten. Men hvorfor spiller det noen rolle hvorvidt Jesus og Maria Magdalena var gift og fikk barn? Hvilke fakta fins egentlig om Jesus? Og hva er myter konstruert av den katolske kirke for å tjene helt andre formål? Hvor mye vet vi om prosessene bak det som i den kristne kulturen presenteres som statisk sannhet? So dark the con of man…

Min personlige favorittanke er hva som møter munken Silas, biskop Aringarosa og deres historiske forgjengere når de etter sin død står foran Perleporten og vil inn i Paradis. Jeg regner med at de vil få et forklaringsproblem når de skal gjøre rede for hvorfor de har tjent Jesus, som døde for dem på korset, ved å drepe alle hans etterkommere på jorden. «Vi gjorde det for deg, Jesus, bare for deg!» Jeg skulle ønske noen kunne skrive en bok om akkurat dét.

Min leserpersonlighet – hva er din?

Jeg hadde egentlig aldri tenkt over at jeg hadde en leserpersonlighet før Norunn la ut en hjemmesnekret test på bloggen sin. Jeg trodde rett og slett at jeg var en leser, punktum, og at alle leste som meg. Så feil kan man ta. Jeg må ha sovet meg gjennom alle forelesningene om leserrespons-teori. Ut fra Norunns kriterier er jeg en kantiansk leser (plikt, samvittighet, struktur). Du kan ta testen her.

1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?

Aldri. Livet er for kort, jeg leser for nøye, og det er for mange bøker å lese. Jeg har imidlertid tenkt å gjøre et unntak en eller annen gang i fremtiden for min favorittbok Kaptein Corellis mandolin av Louis de Bernières. Må sjekke om jeg liker den ti år++ etter første gang jeg leste den.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?

Definitivt. Jeg er Bokklubbenes verste mareritt, og krever nye omslag tilsendt hvis de er blitt ødelagt i frakt (Jeg vet: Jeg er gal. Men VIP-kunde, tross alt). Jeg liker imidlertid at bøker har noen skrammer ETTER at jeg har lest dem, som bevis på anstrengelsen.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?

Går det an å lese uten? Ordnung muss sein. Men jeg blir bekymret over å se at jeg har over tre hundre bøker på listen, og det er bare bøkene jeg allerede eier som jeg ikke har lest. Kommer jeg til å rekke alt i løpet av et liv? Jeg utsetter å lese Tolstojs Krig og fred så lenge jeg kan, for jeg skal ha på gravsteinen min at jeg har lest den. Og så lenge jeg ikke leser den, kan jeg jo ikke dø.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?

Det er like vanskelig hver gang. Prøver å variere sjangre, forfatterens nasjonalitet, kjønn og epoke slik at det blir noenlunde balanse. Men lar meg overtale av tiltrekkende omslag og behagelig font.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?

Niks. Men hvis anmeldere med sans for smal, ny, norsk litteratur er vill av begeistring, mister jeg interessen. Helt.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?

Alltid. Koste hva det koste vil. Jeg har gjort kun fem unntak så langt i mitt liv: Sølvhingstens arv (hvem pokker skriver barnebok med en hest som hovedfigur?), Iliaden av Homer (kom halvveis. For mye krig. For lange stamtavler), Den guddommelige komedie av Dante (Inferno bra. Skjærsilden kjedelig. Paradis helt krise) Virginia Woolfs debutroman The Voyage Out. Og Thomas Hardys Jude the Obscure. Utover det er min samvittighet ren.

7) Hvor mye leser du hver dag?

Altfor lite. Sukk.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?

Nei. Men jeg tenker ofte at jeg burde spise sunnere og trene oftere. Eller, jo: Jeg burde lese mer. Og fortere.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.

Handling, helt klart. Godt språk er en bonus, men er ikke verdt å lese uten bra handling/prosjekt. På den andre siden er det mye bra handling/gode prosjekter som går i vasken på grunn av elendig språk. Opplagt, ikke absurd spørsmål.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?

Nei, dessverre. Jeg er en yrkesskadet litteraturviter og er alltid på jobb.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?

Alle tre samtidig, takk! Når alle tre er på plass, er jeg overlykkelig. Hvis jeg skal være presis, foretrekker jeg dannelsen som underholder meg så mye at jeg ikke merker at den kommer snikende. Flukt tolker jeg som total innlevelse, og jeg liker det når det en sjelden gang skjer.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?

Nei. Margit Sandemos Sagaen om Isfolket er grunnen til at jeg ble lidenskapelig bokelsker og litteraturviter, og det innrømmer jeg gladelig. Om jeg hadde likt den i dag, er en annen sak.

Lang dags ferd mot natt

Når man leser skuespill er det ikke alltid like lett å få karakterene til å bli levende og troverdige. I hvert fall ikke de skuespillene som er beregnet på fremføring (overraskende mange dramaer er såkalte lesedramaer og kan ikke fremføres i sin helhet uten overnattinger: Peer Gynt og Faust er kjente eksempler). Fordi man bare har replikker å forholde seg til, og kanskje noen nøkterne sceneanvisninger, er det opp til leseren å få levende mennesker med ekte tanker og (forhåpentligvis) forståelige handlinger ut av det sparsomme materialet. Det er ikke helt enkelt, spesielt siden karakterer (som de ekte menneskene de skal forestille å være) ofte sier noe helt annet enn det de mener.

Selv liker jeg Ibsens samtidsdramaer veldig godt, ikke minst av den praktiske årsak at de er så til forveksling like at man forstår alle hvis man har forstått ett. Et skuespill som minner meg ikke så rent lite om Ibsens er Lang dags ferd mot natt (1956) av den amerikanske dramatikeren Eugene O’Neill. Skuespillet regnes som nobelprisvinnerens mesterverk, og er utvilsomt en tragedie. I typisk Ibsen-stil foregår alt på ett sted på en dag, med få karakterer, og det er fortidige hendelser som styrer karakterenes liv og tanker.

Lang dags ferd mot natt handler om en dag i den dysfunksjonelle familien Tyrones liv, hvor faren James og sønnene Jamie og Edmund er alkoholikere, og moren Mary er avhengig av morfin. Mary er akkurat kommet hjem fra avrusning, og familien befinner seg i det forfalne sommerhuset sitt. Mennene er livredde for at Mary skal sprekke, og Mary er livredd for at Edmund skal ha fått tæring. Frykten fører til rusmisbruk og krangling. Familiemedlemmene er i strupen på hverandre konstant, men klarer ikke å kommunisere uansett hvor mye de anklager, kjefter og kritiserer.

Tragedien til familien Tyrone er ikke rusmisbruk i seg selv. Som med rusmisbruk generelt er det snarere hva misbruket er et symptom på: frustrasjon, skuffelse, avmakt og behov for lindring eller flukt. For Tyronene er det fortidens hendelser og deres manglende evne til å glemme eller tilgi som resulterer i avhengighet av alkohol og morfin. I Ibsens dramaer har det meste allerede skjedd når vi møter karakterene for første gang. Tragedien består i at alt er for sent, og det gjenstår bare for karakterene å erkjenne at det er for sent. I Lang dags ferd mot natt er det streng tatt ikke for sent ennå, for det er ingen ytre betingelser som ikke lar seg endre. Det er derimot karakterenes personlighet som gjør at man likevel skjønner at det kommer til å ende dårlig for familien, fordi de aldri vil klare å ta nødvendige grep om livene sine og allerede har gitt opp. Tittelen på Bertrand Besigyes diktsamling Du dør så sakte at du tror du lever (1993) er en passende beskrivelse på familien Tyrone.

Det som gir Lang dags ferd mot natt en ekstra tragisk dimensjon, er at stykket er sterkt selvbiografisk – som forfatterens dedikasjon viser:

«Til Carlotta på vår tolvte bryllupsdag. Kjæreste: Jeg gir deg originalmanuskriptet til dette skuespillet om gammel sorg, skrevet med tårer og blod. Det kan synes som en sørgelig upassende gave på en dag da lykken skal feires. Men du vil forstå. Den er ment som en hyllest til din kjærlighet og ømhet, som ga meg den tro på kjærligheten som gjorde meg i stand til endelig å møte mine døde ansikt til ansikt og å skrive dette stykket – skrive det med dyp medfølelse og forståelse og tilgivelse for alle de fire hjemsøkte Tyronene.»

Eugene O’Neill hadde tæring, moren hans var avhengig av morfin, og både han selv, faren og storebroren var alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. Lang dags ferd mot natt er et skuespill det skal gjøre vondt å lese. Det er vanskelig å felle en dom over karakterene, fordi O’Neill lykkes så godt i å formidle sin medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykket har den tristeste siste linjen jeg har lest i et drama, når Mary tenker tilbake på ungdomstiden sin:

«Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.»

Kindred

«Slavery is a long, slow process of dulling»

Octavia Butlers Kindred er en av mine favorittbøker, selv om jeg egentlig ikke er interessert i verken science fiction eller fantasy, og boken er en kombinasjon av disse to sjangrene. Kindred handler om afroamerikanske Dana Franklin, som feirer 26-årsdagen sin med å flytte inn i ny leilighet i California sammen med sin hvite ektemann Kevin når hun plutselig blir forflyttet nesten 200 år tilbake i tid til en plantasje i Maryland. En ung gutt, Rufus, er i ferd med å drukne, og Dana klarer å redde ham i siste liten. Rufus’ far, plantasjeeieren Tom Weylin dukker opp, og retter geværet sitt mot Dana. Så er hun igjen tilbake i sitt eget hjem i 1976. Dette er den første av flere tidsreiser Dana gjør. Hver gang Rufus havner i livsfarlige situasjoner, blir Dana forflyttet tilbake i tid for å redde ham. Etter hvert skjønner hun at hensikten med redningsaksjonene er å holde liv i Rufus inntil han i voksen alder kan gjøre slavejenta Alice gravid med Hagar, Danas tipptipptippoldemor. Tidsreisene handler altså om å sørge for at familielinjen hennes blir skapt slik at hun selv kan bli født.

Det å holde liv i Rufus er ikke enkelt; han har en egen evne til å rote det til for seg selv. Etter hvert som Danas opphold i Maryland blir stadig lengre, settes også hennes eget liv i fare. Hun får føle på kroppen hvor lite en slavekvinne er verdt, hva straffen er for å prøve å rømme, og hvor farlig fort selv et moderne, frigjort menneske venner seg til et nedrig liv i fangenskap. Oppgaven med å sørge for unnfangelsen av Hagar er heller ikke spesielt hyggelig: Selv om Rufus ikke er så brutal som en slaveeier har mulighet til å være, bruker han rå makt uten å nøle når han anser det som nødvendig, også mot Dana og Alice, som han er følelsesmessig knyttet til. Men selv om Dana føler med Alice, kan hun ikke gjøre annet enn å redde Rufus og hjelpe ham med å ligge med Alice, siden hennes eget liv avhenger av det.

Dette er ikke en kjærlighetshistorie med lykkelig slutt:

“I was beginning to realize that he loved the woman – to her misfortune. There was no shame in raping a black woman, but there could be shame in loving one.”

I tillegg til at det er spennende å lese hvordan historien utvikler seg, er det utrolig fascinerende å følge romanens veksling mellom 1800-tallets idéer om slaveriet, og en moderne afroamerikansk kvinnes tanker om sin egen verdi. Boken er en kontinuerlig kollisjon mellom nåtidens og fortidens tanker om rase:

«Does Dana belong to you now?»

«In a way,» said Kevin. «She’s my wife.»

«Wife?» Rufus squealed. […] «Niggers can’t marry white people!» […]

«Where we come from,» I said, «it’s vulgar and insulting for whites to call blacks niggers. Also, where we come from, whites and blacks can marry.»

«But it’s against the law!»

Og så videre.

Men utover i boken blir kontrasten mellom fortid og nåtid gradvis visket ut etter hvert som Dana skjønner at slaveriets vilkår er noe man før eller senere tilpasser seg:

«We get better food later on after the white folks eat,» said Luke. «We get whatever they leave.»

Table scraps, I thought bitterly. Someone else’s leftovers. And, no doubt, if I was here long enough, I would eat them and be glad to get them.

Når hun ser slavebarn som leker ved å dramatisere en slaveauksjon, innser hun at det er lettere å godta slaveri enn hun hadde trodd: «I never realized how easily people could be trained to accept slavery». Dana oppdager at idéer om frihet, likeverd og respekt blekner når man har mer enn nok med å overleve. Kindred er like spennende som en krimroman og like lærerik som en historiebok.