Kategori: W. M. Thackeray – Vanity Fair

Vanity Fair

Charles Dickens og Jane Austen er kongen og dronningen over britisk 1800-tallslitteratur – i hvert fall i Norge. William Makepeace Thackeray er sannsynligvis ikke like kjent for norske lesere, selv om han står bak en av de ubestridte klassikerne fra denne perioden: Satiren Vanity Fair – A Novel Without A Hero, eller Forfengelighetens marked – En roman uten helt, som den heter på norsk. Romanen kom ut i serieform i løpet av 1847-8 og trykkes fortsatt opp i stadig nye opplag. I filmatiseringen med samme navn fra 2004 er det Reese Witherspoon som spiller hovedrollen som Becky Sharp, navnet som i den engelske kulturen er blitt synonymt med en skikkelig gold digger. Kort oppsummert er Vanity Fair en roman hvor alle karakterer blottlegges i sin egoisme, sentimentalitet, grådighet, hykleri, bedrag, selvbedrag, løgn og forstillelse, skildret av en forfatter som likevel lar sin kjærlighet for mennesker skinne gjennom. Thackeray klarer sånn sett mesterstykket det er å skrive om kynikerne uten å la kynismen få overtaket.

Hovedperson Becky Sharp er datter av en operadanserinne og en kunstner, noe som i de høyere kretser i datidens London ble ansett for å være like lugubert som å være datter av en prostituert og en svindler. I begynnelsen av romanen er hun ca 16 år og foreldreløs, uten familie, venner, penger eller status. Hennes eneste fordeler er at hun er vakker, vittig og intelligent – og det viser seg fort at hun har talent for manipulasjon og bedrag. Beckys livsprosjekt er å karre til seg alt hun kan få av rikdom og status, og hun vil ha innpass i Londons eksklusive sosietet. Om hun ikke har verdens beste utgangspunkt for å lykkes med dette, har hun i hvert fall den fordelen at hun verken er synlig hemmet av noen sans for moral eller omtanke for andre.

Becky klarer å gjøre maksimalt ut av alle muligheter hun får, og romanen følger Becky mens hun snor seg stadig oppover i samfunnet. Hun gifter seg med sønnen til en baron i håp om å få både rikdom, adelig tittel og status med på kjøpet, men lar seg ikke vippe av pinnen når han blir gjort arveløs på grunn av henne. Selv om de knapt eier nåla i veggen, klarer hun med stor oppfinnsomhet å lure kreditorene trill rundt, og paret lever ubekymret over evne mens Becky planlegger hvordan hun skal legge sosieteten for sine føtter.

Vanity Fair ville ikke vært en skikkelig klassiker hvis ikke Becky hadde en rak motsetning som vi også følger fra begynnelse til slutt. Hun heter Amelia Sedley og har alt Becky mangler – eller mangler alle hennes fortrinn, alt ettersom hvordan man ser det. I romanens første kapittel møter vi de to jentene idet de uteksamineres fra pikeskolen Chicwick Mall, og forlater den sammen på vei ut i verden og livet. Becky vet å henge seg fast i Amelia som et første ledd i sin sosiale klatring. Amelia er nemlig rikmannsdatter med herskapelig hus og gode utsikter i livet. Selv om hun er noe bortskjemt, er hun likevel utpreget godhjertet, naiv, trofast og tilbøyelig til å leve kun for andre. Mens Becky jobber beinhardt for å karre seg oppover i samfunnet, har den litt hjelpeløse Amelia stort sett bare en tanke i hodet – George Osborne, hennes livs store kjærlighet. Tankene hennes kretser først om å få ham, deretter om å gifte seg med ham. Etter hans tidlige død (både i alders- og romanmessig forstand) bruker hun mesteparten av tiden sin – og romanens 67 kapitler – på å dyrke ham som en gud. Hun nekter å gifte seg på nytt, og hun nekter å la livet gå videre.

Johnathan Rhys Meyers og Reese Witherspoon som George Osborne og Becky Sharp

Nå hører det selvsagt med til historien at George Osborne er en kvinnebedårer og egoist av rang, som gifter seg med Amelia kun etter å ha blitt overtalt til å gjøre det av sin beste venn, William Dobbin, som selv forguder Amelia, og ville ha giftet seg med henne på flekken om det ikke var for at hun er så forelsket i George. Og det mer enn antydes at George innleder en affære med nettopp Becky Sharp, sin kones venninne, en knapp uke etter at de er gift. Mannen Amelia dyrker som en gud er med andre ord en mann hun burde ha vært lettet over å bli kvitt. Men en slik erkjennelse på et tidlig stadium ville selvfølgelig ikke vært noe godt utgangspunkt for en roman på ca tusen sider, full av forviklinger.

Det som gjør Vanity Fair til en spennende roman er ikke bare at man som leser lurer på hvordan det skal gå med Becky og Amelia, eller at fortellerstemmen forfører deg gjennom handlingen med humor, intelligent kritikk og velrettede satiriske spark i alle retninger. Det som er så spennende er at romanen pirker borti våre forventninger og ønsker om hva som skal skje ved å utfordre vår forhåpentligvis velutviklede sans for moral. Det er nemlig slik at det går stadig bedre for eventyrersken Becky når hun manipulerer, bedrar, lyver, forfører, kravler og kryper seg sleipt og møysommelig oppover i samfunnet, og overkjører de fleste hun møter på sin vei. Hun blir invitert til stadig mer prestisjefylte selskaper og glitrer i vakre kjoler og kostbare juveler (som hun selvsagt bare har «lånt»). At livet er en stadig flukt fra kreditorer, bekymrer henne lite. Hun overser følelsene til ektemannen, og misliker sin lille sønn intenst.  Hun har ingenting til overs for «føleri» (eller medmenneskelighet, som andre kaller det). På forfengelighetens marked er det bare overflaten som gjelder.

Samtidig går det stadig nedover med Amelia. Ektemannen George dør på slagmarken i Waterloo i 1815. Amelias far går konkurs, og herskapshuset med alt innbo auksjoneres bort i full offentlighet med all skam og ydmykelse det innebærer. Etter konkursen blir faren halvgal og moren bitter og kranglevoren, og Amelia må bruke dagene på å blidgjøre foreldrene og bekymre seg for hvor penger til mat og husleie skal komme fra. Hennes fiendtlige svigerfar foreslår til slutt å overta foreldreretten til sønnen hennes, den eneste hun lever for, fordi hun er fattig og svigerfar er rik. Så mens Becky glitrer seg gjennom det fasjonable London,  er Amelia en hårsbredd fra rennesteinen, venneløs og elendig, og må ta stilling til om hun skal gi fra seg sønnen eller ikke.

Og det er her man som leser nærmest blir tvunget til å ta stilling til hva man ønsker skal skje med damene. Selv om Becky kaldblodig bedrar alle hun møter og bruker mennesker som et redskap til selv å lykkes, er det et faktum at majoriteten av hennes «ofre» selv er forfengelige, løgnaktige og grådige. Og som hun resonnerer for seg selv: Hvorfor skal ikke hun få ta del i livets goder? Hun er tross alt både smartere og flinkere enn de fleste rikmannsdøtre som har fått alt lagt i hendene. Likevel forandrer det ikke at hun er en egoistisk og overfladisk hykler og at hun er en ulykke for sine nærmeste. Underveis i lesningen er det vanskelig å avgjøre om jeg faktisk liker henne eller ikke. Hun er nådeløst fornøyelig i de mange scenene hvor smålige, rike mennesker prøver å sette henne på plass med vittigheter på hennes bekostning, og hun uten å nøle parerer med giftige, ydmykende kommentarer og et uskyldig blikk. I det sosiale spillet er hun en mester man bare må beundre for sin uredde kvikkhet og intelligens. Men samtidig er hun like nådeløst full av forakt og kynisme i forholdet til ektemannen Rawdon og sønnen deres, og det er ikke bare en tolkning fra min side at hun helst skulle sett at den lille sønnen aldri var blitt født.

Forfatterens egne illustrasjoner

Så: Vil jeg at hun skal lykkes, eller vil jeg at hun skal bli straffet for sin forfengelighet? Men hvis jeg vil at hun skal lykkes, innebærer det at jeg godkjenner hykleri? Og hvis jeg vil at hun skal straffes, er jeg da et moraliserende fjols som indirekte støtter de som er født med sølvskje i munnen og som gjerne vil ha privilegiene sine i fred for samfunnets mindre heldige, og dermed mest sannsynlig er selv er hyklere? 

Det er ikke enklere å bestemme seg for hva jeg vil skal skje med Amelia, som i motsetning til Becky bare bedrar seg selv i sin urokkelige trofasthet mot en død mann. Amelia har aldri vært populær hos kvinnelige lesere, noe som for så vidt er litt morsomt siden Amelia ikke er populær blant kvinnene i boken heller. Men der årsaken til manglende popularitet i boken er at Amelia er så umåtelig populær blant menn, selve oppskriften på kvinners misunnelse, kan Amelias manglende popularitet blant kvinnelige lesere skyldes at hun er feministens verste mareritt. Jenta som tidlig i romanen venter og venter og venter på at George skal besøke henne (mens han er ute og spiller biljard, drikker seg full og har seg med andre damer), som nekter å tro at han er noe annet enn en halvgud som nedlater seg til å elske stakkars lille henne, og som hardnakket tror at han er den eneste mannen i verden som duger til noe, selv om både leseren og samtlige andre karakterer vet at dette er vrangforestillinger som står i grell kontrast til den virkelige George. Hun er heller ikke i stand til å løsrive seg fra minnet om ham mange år etter hans død, til tross for at den alltid hengivne og snille William Dobbin står parat til å gifte seg med henne. Så hva skal man tenke om henne? Vil jeg at hun skal synke stadig dypere i elendighet og fattigdom som straff for selvbedraget, eller vil jeg at hun skal bli belønnet for sin evne til å føle og leve etter en forestilling om trofast kjærlighet?

I motsetning til med Becky, tror jeg faktisk at jeg klarer å konkludere med noe når det gjelder Amelia. For selv om Amelia til tider er utrolig irriterende i sine naive forestillinger om livet og kjærligheten, er hun en av ytterst få karakterer i boken som faktisk klarer å holde på prinsippene sine, selv om hun må lide aldri så mye av den grunn. Og hun har den, i denne sammenheng, hjertevarmende egenskap at hun faktisk tillater seg å føle godhet, at hun bryr seg om andre mennesker og at hun tror det beste om menneskene hun er glad i. Så ja, jeg håper på happy ending for Amelia – om ikke annet, så i nestekjærlighetens og rettferdighetens navn.

Kanskje er det nettopp Amelias prinsippfasthet og troen på kjærligheten – to solide, gode verdier – som forklarer hvorfor det er desto vanskeligere å konkludere med noe når det gjelder Becky, som mangler begge deler, og som heller snor seg etter vinden. Forklaringen ligger nok også i at det er lettest å lese Amelia som en ren romanfigur, mens det er noe livlig eller levende over Becky som gjør at jeg leser henne som et menneske, og som igjen gjør at kriteriene for bedømmelse blir uendelig mange flere og kompliserte. Hennes trang til berømmelse og suksess er lett å kjenne igjen fra kjendissamfunnet jeg selv lever i, og det at hun lever over evne fordi hun vil karre til seg alt hun kan få, gir meg assosiasjoner til de vandrende økonomiske katastrofene i TV3s Luksusfellen. Men Becky er likevel aldri en taper, selv når hun har tapt. At jeg kan ha problemer med å velge hva jeg skal tenke om henne, forandrer likevel ikke at det i denne «romanen uten helt», er Becky som er heltinnen – enten jeg liker henne eller ikke.

William Makepeace Thackeray

Thackeray skrev Vanity Fair for å dømme samfunnet han levde i. I det forfengelighetens marked han så rundt seg fantes det ingen helter, bare bedrag og selvbedrag. Eller mennesker, som man gjerne kaller slike antihelter. Og romanen er full av smålige, egoistiske mennesker som gjerne vil fremstille seg som bedre enn de er, uten å ha noe ønske om å faktisk forbedre seg. Men det som er kilde til samfunnskritikk i romanen, er samtidig også det som gjør den så ustyrtelig morsom og underholdende. Det foruroligende ved romanen, at slemme mennesker klarer å klatre til toppen fordi de ikke eier hemninger mens de snille meies ned, synes jeg stemmer nokså bra med den virkelige verden.

Selv om jeg er over gjennomsnittlig begeistret for britisk litteratur fra 1700- og 1800-tallet og det påvirker min opplevelse av boken, må det sies at menneskelige svakheter og hykleri neppe har forandret seg noe særlig siden 18oo-tallet. Vanity Fair oppfyller dermed kravet som må oppfylles for å kunne kalles en ekte klassiker: Evig aktualitet.

Dessverre er det ikke helt enkelt å få tak i en utgave av Vanity Fair på norsk, men på originalspråket er den tilgjengelig i rimelige utgaver og er et standard innslag i alle engelske klassikerserier. Hvis man vil lese den på norsk, er det imidlertid ikke like enkelt å skaffe seg et eksemplar. Et folkebibliotek med respekt for seg selv burde ha en utgave til utlåns. Man kan også tråle antikvariater eller prøve å skaffe seg en utgave på nett. Romanen er strålende, om enn krevende og langdryg lesning, og krever en leser som ikke mister motet av størrelsen på boken eller av detaljrikdommen i skildringen. Som leser er jeg likevel takknemlig når jeg lukker boken for siste gang og tenker at menneskene heldigvis ikke er like kalde i min verden, selv om jeg vet at jeg nok tar feil.

Advertisements