Kategori: Peter Franziskus Strassegger – Stasia

Stasia

StasiaPeter Franziskus Strassegger vant Tarjei Vesaas’ debutantpris 2012 med romanen Stasia. Det er foreløpig den eneste norske debutanten fra 2012 jeg har lest, så jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt prisen var fortjent og om konkurransen var hard. Det jeg kan si, er at det er en vanskelig tilgjengelig roman. Jeg har lett på internett etter anmeldelser av boken, men fant ingenting. Enten lette jeg ikke godt nok, eller så var det flere anmeldere enn meg som i all stillhet følte at de kom til kort.

Stasia handler om søskenparet Armin og Stasia. Det er lillebror Armin som forteller, og han er en svært upålitelig forteller. Til tross for at han er ganske stor (begynnende pubertet-ish), opplever han verden som om han var mye yngre. Stasia er forgudet storesøster på 15 år, og Armins eneste faste holdepunkt i verden. Moren er norsk, faren slovensk. Søskenparet lever en rotløs tilværelse fordi de må være med foreldrene til Slovenia der faren bygger hus sammen med onkel Janko, istedenfor å ha et eget hjem og en forutsigbar hverdag. De går ikke på skole, og foreldrene er neppe det man kan kalle stabile foreldre. Stasia er en opprørsk lolita med sterk utferdstrang, og Armin lever i en tankeverden der fantasi og virkelighet ikke lar seg skille. Derav upåliteligheten.

Jeg ba om et anmeldereksemplar av Stasia fordi den fra forlagshold ble beskrevet som veldig unorsk, og det gjorde meg nysgjerrig. Jeg kan styre min begeistring for typisk norsk samtidslitteratur, og Stasia er virkelig ikke det. Den er annerledes. Det er ikke bare handlingen lagt til den slovenske landsbygda, alle timene i bil på Autobahn, og en setting som aldri føles norsk selv når den foregår i Norge, som gjør Stasia til en unorsk roman. Stemningen, verdiene, livsstilen, karakterene – ingenting lar seg forklare eller forstå ut fra en norsk kontekst. På handlingsplanet er teksten relativt udramatisk, men underteksten er urovekkende og ubehagelig. Det er noe som ikke stemmer, noe som ikke er bra.

Men hva dette «noe» er, fikk jeg aldri taket på. Omsorgssvikt? Seksuelle overgrep? Psykiske lidelser? Jeg aner ikke. Derfor kan jeg heller ikke vurdere romanen, for jeg var enten feil leser eller så leste jeg den på feil måte. Til tross for at jeg leste langsomt og oppmerksomt med all min fortolkningsmessige kyndighet i beredskap, var jeg ute av stand til å finne holdbare hypoteser på hva som egentlig foregikk bak Armins upålitelighet. Hypotesene mine ble verken bekreftet eller avkreftet, de ble bare hengende i luften som spørsmålstegn. Sannsynligvis er det meningen at leseren ikke skal finne svar på noe, at romanen skal være mystisk. Kanskje ville jeg ha fått mer ut av Stasia hvis jeg hadde begynt å lese med det som utgangspunkt.

Jeg tviler likevel på at Stasia ville ha vært romanen for meg. Jeg liker både kompleksitet og rik undertekst, og upålitelige fortellere står høyt oppe på listen min over ting jeg liker i litteraturen. Men upålitelige fortellere er mest spennende når jeg etter hvert skjønner hvor de lyver eller misforstår, og ser kontrasten mellom deres perspektiv og den ytre virkeligheten (eventuelt min egen oppfatning av den). Her fant jeg få slike kontraster, fordi fortelleren i liten grad ble korrigert av noe utenfor ham selv. Dermed åpnet ikke teksten for noen ny innsikt, og jeg ble ikke berørt av den. Og jeg klarer ikke å like bøker bare fordi de er velskrevne og komplekse, hvis det ikke føles viktig å lese dem. I tillegg var teksten såpass lite spennende på handlingsplanet at hele leseropplevelsen forutsatte en dypere forståelse av underteksten, som jeg altså ikke fikk.

Det betyr som sagt ikke at Stasia er en dårlig roman. Kvaliteten må nesten noen andre vurdere, noen som har fått noe ut av den. Jeg kan bare konkludere med at jeg definitivt ikke var riktig leser av den. Gnien litteratur er ikke noe for meg. More is more, less is a bore, sier jeg bare. Men for all del, jeg anbefaler Stasia helhjertet til de leserne som liker noe å bryne seg på. Og hvis noen har en relativt sammenhengende tolkning av romanen å by på, vil jeg gjerne høre det. Vi kan godt kalle det et frustrasjonsforebyggende litterært tiltak.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Advertisements