Kategori: J. K. Rowling – Harry Potter og mysteriekammeret

Harry Potter og mysteriekammeret

Etter sitt første år på Galtvort er Harry Potter tilbake hos Dumlingene i Hekkveien med alt det innebærer av slavearbeid og husarrest. En dag dukker en liten husnisse opp for å advare Harry mot å reise tilbake til Galtvort igjen. Hvis han gjør det, vil fryktelige ting skje. Men etter å ha blitt reddet bort fra Hekkveien av Ronny, Fred og Frank Wiltersen i en forhekset flyvende bil, blir Harry selvfølgelig med på lasset når Wiltersen-ungene sendes av gårde til Galtvort ved skolestart. Som husnissen lovet, tar det ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje. På allehelgensaften dukker det opp en skrift på veggen som erklærer mysteriekammeret for åpnet, og et tusen år gammelt sagn vekkes til live igjen og setter skrekk i elever og lærere. Flere elever blir forsteinet, og det hviskes om at den onde trollmannen Salazar Smygards arving er på ferde på Galtvort. Som om ikke det er nok, blir Harry belemret med en innpåsliten førsteklassing og en usedvanlig innbilsk lærer i forsvar mot svartekunster.

Harry Potter og mysteriekammeret er skodd over samme lest som Harry Potter og de vises stein. Begivenhetene begynner rundt Harrys bursdag på sommeren, og deretter blir han lykkelig befridd fra de fæle gompeslektningene sine til fordel for trolldom og vennskap. Farlige ting begynner å skje og alt kulminerer i en dramatisk finale rett før sommerferien. Men plottet er mer sofistikert i andre bok, og Rowlings fantasi kommer bedre til sin rett. De faste karakterene blir også tydeligere. Spesielt positivt er det at Rowling har evnen til å skape så entydig gode og onde karakterer, uten at de gode blir kjedelige og de onde totalt usympatiske. Mine favorittkarakterer så langt er Ronny Wiltersen og Severus Slur, to karakterer som i sin respektive godhet og ondskap liver opp kapitlene med kjappe replikker, sarkasmer og spydigheter.

Den nye læreren Gyldeprinz Gulmedal er et kapittel for seg selv, både i boken og for leseren. Gyldeprinzen er frydefullt inkompetent, PR-kåt, jålete og selvforherligende, og Rowling føyer seg glatt inn i den stolte britiske tradisjonen av forfattere som latterliggjør ufyselige karaktertrekk via en todimensjonal type, som aldri er mer fornærmende enn når han prøver å gi komplimenter og tror at verden vokser ut av hans egen navle. Severus Slur er kanskje ond og urettferdig, men man heier likevel på ham når det gjelder å skulle sette den åleglatte Gyldeprinzen på plass.

Med Harry Potter og mysteriekammeret introduseres for øvrig et nytt, og mer alvorlig, element i serien: Rasisme. Smygardingene er ikke bare ondskapsfulle og slemme, de har også en klar formening om at man må være fullblods for å være en verdig trollmann eller heks. Hvis man har gompeblod i årene, er man grums, og grumser har smygardingene ingenting til overs for. Harrys erkefiende nummer to etter Voldemort, Draco Malfang, fryder seg over at Mysteriekammeret åpnes igjen, siden det er skapt for å drepe grumser.

Ved å etablere rasetenkning og etnisk rensing som tema i serien, tilfører Rowling kampen mellom godt og ondt i Harry Potter-land en undertekst med klare paralleller til leserens egen virkelighet. Linnea Helgesen har skrevet masteroppgave om Harry Potter, og i artikkelen «Harry Potter – Det folk vil ha» (Tidsskriftet Biblioteket 2/2011) påpeker hun at Rowling muligens spiller på nazisme og Holocaust når hun skaper et skille mellom grumser og fullblods trollmenn og hekser i serien; et grep som gir serien «et moralsk budskap som er lett fordøyelig og politisk korrekt». Helgesen sier videre at «kampen mot rasisme og diskriminering står i sentrum, og de refererer tydelig til reelle verdenshistoriske kamper hvor ettertiden har utpekt en klar vinner og en klar taper.» Hun vurderer valget om å referere til reelle historiske eksempler på grusomhet som en av hemmelighetene bak Harry Potter-bøkenes enorme suksess. Jeg tror hun har rett. Selv om Rowling skaper et fantastisk og originalt fantasy-univers rundt Harry Potter, tilfører det bøkene ekstra spenning når man mer eller mindre ubevisst assosierer kampen mellom godt og ondt med verdenen vi selv lever i. Kanskje flykter leseren best fra virkeligheten i bøker hvor vår verdens problemer defineres entydig og klart, og attpåtil overvinnes, i nye og mer fantastiske omgivelser. Gode barnebøker skriver Rowling i alle fall, og jeg ser allerede frem til å lese neste bok i serien, Harry Potter og fangen fra Azkaban.