Første kvinne ut i årets novelleutfordring er den kanadiske forfatteren Margaret Atwood med «Significant Moments in the Life of My Mother», utgitt i novellesamlingen Bluebeard’s Egg (1983). Tittelen gir en god pekepinn på hva novellen handler om, nemlig betydningsfulle øyeblikk i livet til Atwoods mor. Atwood gjengir morens egne fortellinger om rampestreker og flauser fra barndoms- og ungdomstiden, som moren gjerne forteller ivrig gestikulerende med imitasjoner av mennesker og lyder. De mange morsomme anekdotene preget lenge Atwoods oppfatning om morens liv:
I used to think that my mother, in her earlier days, led a life of sustained hilarity and hair-raising adventure. (That was before I realized that she never put in the long stretches of uneventful time that must have made up much of her life: the stories were just the punctuation.) Horses ran away with her, men offered to, she was continually falling out of trees or off the ridgepoles of barns, or nearly being swept out to sea in rip-tides; or, in a more minor vein, suffering acute embarrassment in trying circumstances.
Feiloppfatningen av morens liv som spesielt begivenhetsrikt gir en god beskrivelse av livet generelt, synes jeg. Man husker alt som er spennende, pinlig eller morsomt, men glemmer de lange, begivenhetsløse periodene som utgjør mesteparten av tiden. Sitatet minner også om hvordan man (muligens feilaktig) oppfatter livet til andre mennesker ut fra det de forteller om seg selv. Og at fiksjonen som regel aldri forteller om de lange setningene hvor ingenting skjer, men nødvendigvis fokuserer på setningenes punktum.
Etter hvert som Atwood blir eldre, innlemmes hun også i mer alvorlige fortellinger, som kun fortelles lavmælt til andre kvinner, uten imitasjoner eller gestikulering, vanligvis på kjøkkenet, og aldri i menns nærvær. Dette er mer tragiske historier om kvinner, som ikke kan fortelles i menns nærvær eller fortelles videre til menn, fordi Atwoods mor mener at slike fortellinger bare ville overvelde og skade dem:
Men, for some mysterious reason, find life more difficult than women do. (My mother believes this, despite the female bodies, trapped, diseased, disappearing, or abandoned, that litter her stories.) Men must be allowed to play in the sandbox of their choice, as happily as they can, without disturbance; otherwise they get cranky and won’t eat their dinners.
Herlig atwoodsk feministisk ironi. Og apropos ironi: For en gangs skyld er det ikke innholdet i teksten jeg interesserer meg mest for når jeg leser (Atwood klarer uansett å gjøre det meste interessant.) I stedet blir jeg mer fascinert over Atwoods språk, fortellerstemme og stil. På samme måte som man kan snakke om dickensk og ibsensk stil, finnes det nemlig en atwoodsk stil. Den kan imiteres, men aldri bli som originalen. Hun klarer for eksempel å forsterke innholdet i teksten ved å velge ord som passer så godt til det som beskrives, at det oppleves nærmest som lydmalende. Som når hun beskriver søte småkaker laget for å sjarmere barn:
Wonderful cookies shaped like bunny rabbits, with faces and clothes of coloured icing, little skirts for the little girl bunny rabbits, little pants for the little boy bunny rabbits.
Atwood skriver ikke som noen annen forfatter jeg vet om, og det byr på vanskeligheter å skulle karakterisere stilen hennes. En beskrivelse som går igjen hos andre, er den jeg synes er mest treffende: «chilly and ironic». Og foruroligende, kanskje, siden det ikke finnes noe beroligende ved tekstene hennes. Som i denne novellens siste avsnitt, hvor forholdet mellom Atwood og moren plutselig, fra et avsnitt til neste, formørkes idet Atwood begynner på college:
Like smog I wafted through her days, dankness spreading out from around me. I read modern poetry and histories of Nazi atrocities, and took to drinking coffee. Off in the distance, my mother vacuumed around my feet while I sat in chairs, studying, with car rugs tucked around me, for suddenly I was always cold. […] It struck me, for the first time in my life, that my mother might be afraid of me.
Den ellers så gemyttlige novellen får plutselig en ubehagelig undertone. Hittil i novellen har Atwood vært datteren som erindrer morens fortellinger med humor og distanse, og hennes egen rolle i morens liv har bestått av en typisk mor/datter-relasjon. Så introduserer hun seg selv som et ubehagelig moment i morens minne, som kald tåke. Jeg vet ikke om det er formuleringene «sat in chairs» istedenfor «sat in a chair», og «for I was always cold» istedenfor «because I was always cold» som gir beskrivelsen et litt forstyrrende preg, siden det bryter med den mer prosaiske stilen i resten av novellen. Eller at det aller siste ordet i novellen, løsrevet fra sin gåtefulle sammenheng, er disaster.
Konklusjonen min er i hvert fall at Margaret Atwood er en sjeldent lesverdig forfatter.
Lines bibliotek 