Merkelapp: Biblioteket

Bloggkåring, Biblioteket og nye bøker

I går kom jeg hjem fra en bedre middag til en hyggelig melding om at bloggen min er blitt rangert av Cision som tredje beste norske bokblogg. Hva skal man si til sånt? Annet enn det obligatoriske ‘hipp, hipp hurra!’? Jeg er kjempestolt over å være på listen sammen med så mange av mine favorittbokbloggere, selv om andre var dypt savnet og kriteriene som er lagt til grunn for vurderingen ikke er angitt. Listen finner du her.

Det er kjempegøy at noen utenfor Blogglandia legger merke til hva vi gjør. Forhåpentligvis blir det en inspirasjonskilde, og ikke en kilde til prestasjonsangst. Jeg måtte forresten le litt av min egen reaksjon etter at den første overraskelsen hadde gitt seg. Tanken på at noen jeg ikke kjenner leser bloggen min har hittil bare vært en vag hypotese i bakhodet. Når jeg legger ut innlegg ser jeg som regel for meg et publikum som består av de faste leserne jeg vet at jeg har, og jeg tenker aldri over at mange av leserne mine er mennesker jeg ikke aner hvem er.

Særlig kommentarfeltet tenker jeg på som et sosialt og uformelt sted hvor man kan diskutere eller fleipe, alt etter som. Samtidig er det den uformelle tonen som gjør bokblogging så gøy, og da får jeg heller bare undertrykke den nevrotiske impulsen til å redigere vekk alskens merkverdige, ironiske og useriøse innfall jeg har gitt uttrykk for i min illusjon om at Blogglandia var en mer isolert og idyllisk nettenklave. Først og fremst må jeg forsone meg med at jeg i lengre tid og i all offentlighet har utlevert meg selv som kronisk og uhelbredelig bokshopoholiker. Oh, the horror.

Men jeg har også gjort andre ting i det siste enn å vinne kåringer og glise fra øre til øre. Etter mye om og men er årets tredje nummer av Biblioteket endelig klart til distribusjon, og jeg pådrar meg snart senebetennelse og frimerkelimforgiftning for å få flest mulig tidsskrifter sendt i posten fortest mulig. Denne gangen er jeg ekstra stolt over resultatet, ikke minst fordi jeg synes designeren vår har laget et usedvanlig lekkert omslag for anledningen. Men innholdet tror jeg også er blitt spennende.

Temaet denne gangen er tragedie og komedie, og her skal det være lesestoff man både kan le og gråte av. Forfatterne Are Kalvø og Magne Hovden har skrevet om humoristisk litteratur, og Inger Størseth Haarr gir leseren et kræsjkurs i ny nynorsk humor. Silje fra Siljes skriblerier har skrevet om Marit Kaldhols billedbok Farvel, Rune, og jeg har skrevet om nyere barnebøker som tar opp alvorlige temaer som sorg, sykdom og død. Og Bokelskerinnen har intervjuet den danske forfatteren Mathilde Walter Clark under Oslo bokfestival. Andre forfattere i fokus er Carl Frode Tiller, Henrik Ibsen, Molière, Euripides og Anton Tsjekhov. For den nysgjerrige som ikke allerede abonnerer og (snart) har blad på vei i posten, har vi for tiden kampanje hvor nummeret selges for kun kr 69 (ordinær pris kr 109). Send epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com hvis du vil ha!

Jeg har fått to bokgaver siden sist, og det er få ting som er hyggeligere å få i gave enn bøker. Spesielt når man ikke engang har bursdag og begge bøker står på ønskelisten allerede. Fra verdens snilleste ekssvigermor fikk jeg DBC Pierres Vernon God Little, tidenes kanskje mest omstridte Bookerprisvinner og 1001-listerepresentant. Verdig prisvinner eller ikke, baksideteksten lover en saftig leseropplevelse:

«Sannheten svir. Det er som om alle dem som pleide å forbanne de avdøde nå stiller seg i kø for å fortelle hvilke perfekte Guds engler de var. Det jeg lærer er at verden ler med ræva hver eneste dag, og så bare lyver dobbelt når dritten glir ned. Jeg mener – hva slags fuckings liv er dette?»

Inni boken leser jeg:

«Vernon God Little er høyst sannsynlig den første romanen fra Amerikas grillsaushovedstad i hjertet av Texas. I tillegg til Vernon er byen befolket av en horde overvektige, shoppinggale, kaldblodige kvinner med Doris, Vernons mor, hjelpeløst vaklende i spissen. I et nyskapende og nesten dysfunksjonelt språk har DBC Pierre skrevet en historie om uskyld i en ond verden. Han serverer oss et sårt og hylende morsomt eventyr som gir vår samtid et satirisk nådestøt midt i hjertet.»

Det høres ut som min kopp te, og boken føk rett inn på prioriteringslisten min. Den andre boken fikk jeg av verdens snilleste mamma, som er på besøk og impulsshoppet Lucy M. Montgomerys Anne fra Bjørkely til meg på Fretex. Boken kostet latterlige 19 kroner, for en praktfull illustrert bokklubbutgave fra 1982. Jeg kommer aldri til å slutte å fryde meg over at de bøkene jeg verdsetter høyest, er de bøkene andre ser på som verdiløse nok til skjødesløst og/eller usentimentalt å donere dem til veldedighet. Anne fra Bjørkely husker jeg godt fra barne-tv, men jeg kom meg aldri så langt at jeg fikk lest bøkene. Det skal jeg snart gjøre noe med.

Boken har ingen baksidetekst, men jeg har stjålet fra wikipedia:

«Foreldreløse 11-årige Anne blir ved en feiltakelse sendt fra barnehjemmet til søsknene Marilla og Matthew Cuthbert på gården Bjørkely i den oppdiktede småbyen Avonlea i den canadiske provisen Prince Edward Island. Cuthbert-familien hadde bedt om en gutt som kunne hjelpe til med arbeidet på gården. Anne opplever mange eventyr på gården og boken følger henne fram til hun er 16 år. Romanserien følger Anne gjennom oppveksten, utdanning til lærer, ekteskap og samliv.»

Jeg gleder meg til å mimre over barndommens gode tv-opplevelser gjennom boken, og vet at den er mye morsommere enn den lunkne wikipedia-omtalen tilsier.

Men før det skal det blogges om Greven av Monte Christo, og jeg må lese på spreng denne uken for å bli ferdig i tide. Bloggdato i lesesirkelen er førstkommende søndag, og jeg er spent på å lese andres omtaler av boken. Neste uke er lesesirkelbøkene for 2012 klar, så du kan bare glede deg! Hvis du ennå ikke har stemt på hvilke bøker vi skal lese, eller du vil stemme på flere, kan du gjøre det her.

Until then… God les!

Advertisements

Vil du skrive for Biblioteket?

Neste nummer av Biblioteket har temaet tragedie/komedie. Dette innebærer for det første en utforskning av tragedie og komedie som sjangre innen drama og teater. For det andre vil vi utforske komedie og tragedie som tema og motiv i litteraturen. Spørsmål vi stiller oss er: Hvorfor er den tragiske karakteren så spennende? Hvorfor er det ofte regnet som lettere å skrive morsomt enn å skrive tragisk? Og hvorfor skrives det så lite komisk litteratur på norsk i dag?

Vi skal trykke bidrag fra blant andre Are Kalvø og Magne Hovden, så det ligger an til å bli en fest av et nummer. Det er imidlertid to bøker vi gjerne ønsker å ha med i nummeret: Tolstojs roman Anna Karenina og Marit Kaldhols barnebok Farvel, Rune. Hvis du har lest en av disse bøkene og kunne tenke deg å skrive om den, ber vi om at du tar kontakt med oss!

Du trenger ikke å være profesjonell skribent eller utdannet litteraturviter for å skrive for Biblioteket. Du velger selv om du vil skrive to eller ti sider, og om du ønsker å være personlig eller formell i tonen. Du kan skrive en artikkel, et essay, en anmeldelse eller en omtale. De eneste kravene vi stiller til deg, er at du henvender deg til et bredt bokelskende publikum, at du skriver om litteratur, og at du ikke skriver i skjønnlitterær form.

Hvis dette høres fristende ut, ikke vær beskjeden; send en epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com og fortell oss hva du kunne tenke deg å skrive om. Mer informasjon om hva vi har publisert tidligere finner du på www.biblio.no. Deadline for første utkast er 20. august.

Populær litteratur

Da var nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket sendt av gårde til alle abonnenter, og jeg feirer ved å reklamere litt for nummeret. Denne gang var temaet populær litteratur.

Oppfatningen om at populær litteratur nødvendigvis er dårlig litteratur, er utbredt. Dermed er den populære litteraturen et relativt uutforsket område fra et dybdekritisk ståsted, sammenliknet med den smalere (og mindre populære) litteraturen. Men betyr det at det ikke er noe mer å finne i den populære litteraturen enn ren overflate og åpenbare virkemidler? Stemmer det at kvalitetslitteratur ikke kan være voldsomt populær, og at den populære litteraturen er så intetsigende som ryktene vil ha det til? Er det en forutsetning for stor suksess at boken ikke egentlig har et budskap å formidle? Eller at man må skrive virkelighetsfjern litteratur basert på velkjente formler for å nå fram til et stort publikum?

Dette er spørsmål som artiklene i det nyeste nummeret av Biblioteket på hver sin måte tar opp. I åpningsartikkelen spør redaktør Annika Lisa Belisle hvorfor Haruki Murakami er blitt så voldsomt populær, og ser nærmere på Murakamis to romaner After Dark og Kafka på stranden. Annika er ny redaktør i tidsskriftet, og har nettopp opprettet bloggen Annikas bibliotek som du finner her.

Linnea Helgesen undersøker det moralske budskapet i Harry Potter-bøkene, og argumenterer for at det er en av årsakene til at bøkene er blitt så populære. Ingvild Øye gjør en vantro og humoristisk lesning av Rhonda Byrnes selvhjelpsbok The Secret, med et kritisk blikk på bokens lumske verdisyn.

Cornelia Kristiansen argumenterer for at vampyr- og varulvheltene i Twilight-sagaen egentlig representerer hver sin sosiale klasse, og viser hvordan Edward Cullen er mistenkelig lik den aristokratiske drømmemannen på 1800-tallet. Bjørg Myhre Ims tar for seg to par kjærlighetsfortellinger som har en sterk intertekstuell forbindelse: Romeo og Julie/Under en ny måne (Twilight) og Stolthet og fordom/Bridget Jones’ dagbok. Ims undersøker hvordan det kan ha seg at to av tekstene nyter stor anerkjennelse som klassikere, mens de andre to anses for å være litteratur av laber kvalitet. Karen Marie Øvern ser nærmere på fenomenet Jane Austen, og spør hva som er årsaken til at Austens romaner bare blir mer og mer populær med årene.

Bokelskerinnen/Elin Brend Johansen har gjort et eksklusivt intervju med den danske krimforfatteren Jussi Adler-Olsen, og har dessuten skrevet en tankevekkende artikkel om barnelyrikken i krise. Anna Høyem slår et slag for tegneserieromanen, og gir oss en innføring i den norske tegneserieromanen De fire store. Når de døde våkner. Bjørn Erga tar oss med på en reise til Tor Åge Bringsværds Ker Shus, og hevder at den fantastiske litteraturen yter viktig motstand mot normalvirkelighetens ideologi.

Hvis du synes dette høres spennende ut, finner du mer informasjon om hvordan du skaffer deg et eksemplar eller abonnement på nettsiden vår – www.biblio.no. Her finner du også en oppdatert oversikt over de 75 folkebibliotekene i Norge som abonnerer på tidsskriftet, hvor du kan låne eller lese det helt gratis. God fornøyelse!

Dickens, Hornby og Evanovich

Om ca en time tar jeg offisielt sommerferie, og da er det ingen grunn til å utsette feiringen av total lese- og bloggefrihet! Whohoo! Neste nummer av Tidsskriftet Biblioteket er straks fiks, ferdig og klart til trykking, og resultatet blir veldig bra. Temaet denne gangen er populær litteratur, og vi har fått mange spennende bidrag om alt fra Harry Potter og Twilight-sagaen til Jane Austen og Murakami. Jeg er superfornøyd med det bidragsyterne våre har fått til, og gleder meg til å se det på trykk.

Jeg har riktignok innført bokshoppeforbud, men først etter å ha bestilt en hel bråte med bøker. Derfor havner det stadig et og annet i postkassen, og forrige uke var intet unntak. Jeg begynner med høydepunktet, som utvilsomt er årets beste kjøp så langt. Ikke målt i kroner og øre, men i estetikk og kjærlighet. Hos et antikvariat fant jeg nemlig en norsk utgave av Charles Dickens’ The Pickwick Papers, eller Pickwick-klubbens etterlatte papirer, i to bind fra 1991, og den er så vakker at jeg foreløpig ikke har hatt hjerte til å sette den i bokhylla. Bokklubbens designer har brukt to fargelagte versjoner av originalillustrasjonene på forsiden, og resten av illustrasjonene finner man inni. Nydelig! Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Pickwick Papers, men har måttet innse at jeg aldri vil klare å komme meg gjennom min engelske Penguin-utgave med knøttliten skrift og kronglete språk. Det sier seg selv at jeg nå havner i den delen av helvete som er reservert for mennesker som ikke leser sine klassikere på et språk de faktisk kan lese. Men det er tross alt bedre enn å havne i den miserable delen av helvete for mennesker som ikke leste Charles Dickens i det hele tatt.

I stedet for hele baksideteksten får du i denne omgang nøye deg med den herlige bokdesignen øverst og et sitat av Johan Borgen som burde si det meste: “Det er svært mange synspunkter hvoretter man kan stille menneskene i to slags, men ett av dem er i alle fall holdbart: De som synes Pickwick-klubben er morsom, og de som ikke synes det.”

Neste kjøp er inspirert av Moshonista. Jeg er generelt inspirert av Moshonista for tiden. Jeg har meldt meg på Bookcrossing og skal fra høsten av både delta på møter og kvitte meg med en god del bøker (og, selvfølgelig, hente med meg hjem igjen en god del andre bøker, sannsynligvis dobbelt så mange). Jeg har bestilt første bok i J.R. Wards serie om Den sorte dolks brorskap som jeg skal forlyste meg med nå som jeg har tid til å lese. Jeg har derimot ikke begynt å jogge ennå. Men det kommer nok det også, hvis jeg fortsetter i dette tempoet.

Denne uken fikk jeg Nick Hornbys The Complete Polysyllabic Spree, som Moshonista skrev om her. Etter å ha slitt meg gjennom Hornby om fotball i høst, gleder jeg meg til å kose meg med Hornby om bøker i sommer. Ikke minst fordi jeg tror at Hornby vet hvordan man skal skrive om bøker slik at man kan utgis i gullkantede flerbindsverk og med tiden overta litteraturkritikkens verdensherredømme. Baksideteksten lover en bok “about reading – about enjoying books wherever and however you find them” (Antikvariat? Bookcrossing? = sitat du jour). “It is a celebration of why we read – its pleasures, its disappointments and its surprises.” Jepp, det høres ut som et must.

Siste nye bok er likevel ikke mindre etterlengtet, for det er nummer seksten i Janet Evanovich’ herlige krimserie om den sjarmerende og klossete dusørjegeren Stephanie Plum – Sizzling Sixteen. Jeg leste Finger Lickin’ Fifteen i fjor sommer, og skrev om den her. Da beskrev jeg den som en blanding av Sex in the City, Gudfaren og South Park, og den beskrivelsen er jeg fornøyd med. Det er chick lit og New Jersey-mafia, med barske menn og gærne familiemedlemmer. Det blir ikke sommer for meg uten årets bok om Stephanie Plum, og tittelen er sånn sett veldig lovende. Bøkene er aldri originale, men da vet man heldigvis at man får nøyaktig det man vil ha. If it ain’t broke, osv.

Nå på søndag skal det blogges i stor skala om Raymond Chandlers Den lange søvnen, som andre lesesirkelbok 1001. Boken er kort og lett (?), så jeg håper du er med på samlesing!

En fremmed

Jeg har aldri vegret meg så mye for å skrive et innlegg på bloggen som nå. Kanskje ville jeg heller ha gått til tannlegen (med Valium, riktignok) enn å skrive om denne novellen. Det er en hel måned siden jeg leste den, og jeg får omtrent samme følelse av å skulle tenke på den som jeg ville fått dersom noen hadde bedt meg om å analysere mitt aller mest traumatiske minne. Kanskje er det nettopp derfor jeg likevel må skrive om den. For det skyldes definitivt ikke at novellen er dårlig. Dårlig litteratur er kanskje det enkleste å skrive om. Det skyldes heller ikke at novellen har en marerittaktig stemning, eller et innhold som er på grensen til hva man kan klare å lese om. Tvert imot handler den om noe så prosaisk som en kvinne som har to menn i sitt liv. Først velger hun feil, og må betale for det. Deretter velger hun riktig, og må betale for det også.

Men dette er en svært overbevisende skildring av et depressivt sinn, og det er kanskje presisjonen i Sigrid Undsets analyse av menneskets sårbare psyke som gjør så sterkt inntrykk. Novellen er lang, og med sine hundre sider er den faktisk lengre enn romanen Fru Marta Oulie. Jeg har googlet etter en forklaring på denne forvirrende kuriositeten, bare for å oppdage at Google har utnevnt meg til en av Norges Sigrid Undset-eksperter fordi hun er et populært emne på bloggen min. Svarene må jeg med andre ord finne hos meg selv.

Thanks for nothing, Google.

Hovedpersonen i novellen er Edele Hammer, en ung kvinne i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun er god venn med den tyve år eldre Per Dyrssen, arkitekt og nyforlovet med sin ungdoms store kjærlighet. På pensjonatet hvor hun bor treffer hun Alf Aagaard, en mann som oser av dårlige egenskaper. Hvis du tenker som meg, kan en karakter med så mange A’er i navnet neppe stå for noe positivt. Edele forelsker seg på en måte i Alf, men det er mot bedre vitende. Han viser seg snart å være en umoden, sjalu og manipulerende guttunge som griner for hver minste lille ting. Edele sliter med en nagende følelse av at han aldri vil kunne forstå henne eller kjenne henne ordentlig, men det er paradoksalt nok denne usikkerheten som gjør at hun involverer seg sterkere.

«I det hele var det ofte at Edele ikke likte Alf. Men hun elsket ham»

Edele vemmes ved tanken på å ligge med Alf, men det er denne vemmelsen som gjør at hun ligger med ham likevel: “Hun følte det nesten som hun hadde gjort noe galt ved å nekte. Det ble ved å spøke i hennes tanker. Til hun nesten lengtes – efter å vise ham, jo hun elsket ham, uten forbehold”. Kanskje er det Edeles desperate trang til å la viljen vinne over virkeligheten som driver henne. Eller redselen for å elske for lite. “Elskov” blir i hvert fall det som sakte men sikkert fører Edele til bunns:

Hun hadde lært å lenges efter hans kjærtegn. Efter den første tid, da det sved henne som en skam – at hun var blitt bedratt for alt det fine, deilige, svulmende hun hadde tenkt seg – den dype, stigende bølge av elskov, som til sist skulle bære henne uimotståelig inn i en manns armer. – Hun hadde kastet seg hen for å stoppe munnen på ham da han grep henne i å lyve.

Det er noe ekkelt ved å lese om en karakter som ikke tror på sin egen livsløgn, som handler irrasjonelt og hele tiden er klar over det. Edele løser problemene sine ved å skape seg et nytt, større problem. Men hun fornekter ingenting, lar bare erkjennelsen over egne feil velte over seg og gradvis slukke troen på at det finnes en fremtid likevel. Edele er reflektert nok til å se virkeligheten, men hun klarer ikke å la være å pirke i sine egne (selvpåførte) sår:

Hun lo hånlig til seg selv – hun husket på sine småpikedrømmer om kjærlighet. Gud bevare meg, hvor hun hadde hatt på det rene hva man alltid skulle gjøre. Man bryter ikke sånn med en elsker. Kjærligheten – gang efter gang blir den revet i stykker – man lapper på den så godt man kan. – Å, man vet så god beskjed om livet – bare man ikke står midt oppi det, i spinnet av tusen små tråder, med synet forvirret av de tusen små ting hvis rekkevidde man ikke kan se til ende når de yrer over og inn på en – myldret av tanker, hensyn, som drar til alle kanter. Hun hadde sett det så ofte, og hun hadde lukket øynene, gjort natt og mørke om seg og elsket vilt i mørket. […]

De hadde samme sprog, ja, men hvert ord betydde noe forskjellig for dem: Elskov og vennskap, troskap og ære og lykke – for ham var det tunge, håndgripelige former, fylt med noe ensartet noe, som kunne fattes sammen i en norsk stil – for henne brøt det i tusen skiftende farver. Jo, det som hadde ført dem sammen, da de stod alene begge to. Det hadde de vært enige om å kalle elskov.

Edele blir stadig mer desillusjonert, og forholdet til Alf får et farseaktig preg når han truer med å skyte seg fordi hun ikke er hjemme en kveld han kommer for å skvære opp etter en krangel. Forholdet avsluttes brått noen uker senere, pr. brev, og Edele er fortvilet over det hun nå oppfatter som en tapt kjærlighet.

Etter at forholdet er slutt, synker Edele dypt ned i depresjon og ensomhet. Hun er en fallen kvinne, noe hun ikke glemmer et øyeblikk. Edele og Per Dyrssen finner tilbake til vennskapet, men Edele piner seg ustanselig med illusjonene som har bristet, og æren som er tapt. Herfra og ut stiller jeg meg veldig ambivalent til Edeles reaksjoner. På den ene siden forstår jeg hvorfor hun tenker som hun gjør. På den andre siden dyrker hun det negative. Hun er sin egen Mefistofeles: Hun ser en halv sannhet, den negative, men hun ser ikke hele bildet. Per Dyrssen prøver å nå frem til henne gjennom den depressive tåken som omgir henne, i en av de mer håpefulle delene av novellen:

Man skulle aldri vise fra seg menneskers – nåja, medlidenhet da. Ikke engang når den kommer fra folk man akter litt ringe. Selv om den er nokså grunt følt – man skal være stolt og huske på – det kan være litt i den av det beste som er i menneskene. Det er allikevel det eneste som gjør oss til medmennesker en gang imellom – det eneste som bringer oss ut av oss selv for et øyeblikk –. Det er sant, man synes alltid ens egen sorg er så stor – at all medlidenhet er ynkelig uforstand. Men man skal jo heller ikke be om medlidenhet – bare ta takknemlig mot det lille folk kan gi av sin fattigdom. Ikke sant, mot en gave tar man med takk – spør ikke efter dens verd –.

Per foreslår at de skal gifte seg. Edele tar da innover seg konsekvensene av å være et “ødelagt” menneske uten noe å tilby en mann, spesielt ikke mannen hun elsker, i novellens dramatiske høydepunkt. Heldigvis – eller beklageligvis – er ikke dette høydepunktet like godt motivert som resten av novellen. Men det var nok det som gjorde at jeg klarte å fullføre.

Jeg vil verken anbefale eller fraråde noen å lese “En fremmed”, for jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg egentlig synes om den. Jeg opplever den mer som en roman enn en novelle, uten at det har noe som helst med saken å gjøre. Men det er kanskje noe i det at litteratur som det gjør vondt å lese og tenke på, er den litteraturen som virkelig er viktig.

«En fremmed» er hentet fra novellesamlingen Den lykkelige alder (1908).