Måned: juni 2011

Stephanie Plum, Dostojevskij og Ekman

Det er sol, det er sommer, det er ferie, og jeg er i det nostalgiske hjørnet. Snart skal jeg på ferie og må være atskilt fra Lines bibliotek i mange uker fremover. (Det ordentlige biblioteket, altså, ikke bloggen. (Og hvis du er innbruddstyv og nå begynner å gni deg i hendene ved tanken på å stjele alle bøkene mine mens jeg er borte: Leiligheten står ikke tom i sommer).) Istedenfor hovedbiblioteket mitt i Oslo må jeg nøye meg med et stusselig lite reservebibliotek hjemme på jenterommet, heldigvis supplert av Mammas bibliotek og det lokale folkebiblioteket. Men panikken begynner nå å melde seg, for hvilke få heldige utvalgte bøker skal få være med på ferie? Flyselskapene er noen gniere på hvor mange kilo man får lov til å ha med seg, og når man skal nordover på sommeren man ha med seg klær som passer for temperaturer mellom 0 og 30 grader.

Noen bøker er selvsagte, og det er mine faste sommerferietravere samt neste lesesirkelbok. Men ellers? Jeg har sikkert 30 gode kandidater, og vet at jeg kommer til å angre uansett hvilke jeg velger. Etter mye om og men kommer jeg til å plukke med meg noe som virker veloverveid, glemme hvilke jeg har valgt før jeg er ute av døra, og fnyse vantro og skrekkslagen av mine idiotiske valg så fort jeg åpner kofferten igjen. What to do?

Noe nytt har jeg selvsagt fått siden sist, men nå er det de absolutt siste bøkene som kommer innenfor døren på lenge (bortsett fra de jeg kjøper på Gardermoen imorgen, selvfølgelig). Den første har jeg bestilt i anledning lesemaraton. Det er Janet Evanovich Plum Lovin’, som handler om den klossete dusørjegeren Stephanie Plum. Mens Sizzling Sixteen, som jeg fikk for noen uker siden, er en del av serien om Stephanie, er dette en between-the-numbers-bok som ikke har noen tilknytning til utviklingen i serien for øvrig. Grunnen til at dette er den perfekte lesemaratonbok, er at skriften er den største jeg har sett i en bok for voksne, og innholdet er lettlest og lett fordøyelig. Det er morsomt og romantisk, og hva mer kan man ønske seg? Dette er en bok som vil gi meg god selvtillit når jeg holder på å sovne og er lei meg fordi alle de andre maratonleserne har lest dobbelt så mye som meg.

Mysterious men have a way of showing up in Stephanie Plum’s apartment. When the shadowy Diesel appears, he has a task for Stephanie – and he’s not taking no for an answer. Annie Hart is a “relationship expert” who is wanted for armed robbery and assault with a deadly weapon. Stephanie needs to find her, fast. Diesel knows where she is. So they make a deal: He’ll help her get Annie if Stephanie plays matchmaker to several of Annie’s most difficult clients. But someone wants to find Annie even more than Diesel and Stephanie. Someone with a nasty temper. And someone with “unmentionable” skills. Does Diesel know more than he’s saying about Annie Hart?  Does Diesel have secrets he’s keeping from Stephanie and the two men in her life – Ranger and Morelli? With Stephanie Plum in over her head, things are sure to get a little dicey and a little explosive, Jersey style!

En “samlivsekspert” som er ettersøkt for væpnet ran og overfall? Stephanie Plum som Kirsten Giftekniv? Å, kjære. Bedre lesestoff enn dette til et lesemaraton tror jeg ikke man finner. Jeg gleder meg!

Andre bok er bind to av Dostojevskijs De besatte fra Verdensbiblioteket. Første bind skrev jeg lite entusiastisk om i forrige måned, og jeg ser ingen grunn til å gjenta meg selv her. I stedet skal du få en bokrelatert anekdote å forlyste deg med.

Jeg har vurdert å melde meg ut av Bokklubbens Verdensbiblioteket i noen måneder nå, men jeg bestemte meg for å vente til jeg hadde fått Dostojevskij andre bind vel hjem først. Forrige uke ble jeg så oppringt av en dame fra Bokklubbene som lurte på om jeg kunne tenke meg å melde meg inn i Verdensbiblioteket? Jeg ble helt forfjamset, og i forfjamselsen klarte jeg ikke å huske om jeg hadde meldt meg ut eller ikke. Men jeg hadde faktisk ikke meldt meg ut ennå, og jeg mener bestemt at Bokklubben nå har avslørt at de enten 1) Overvåker tankene mine, 2) Avlytter leiligheten min, eller 3) Har foretatt en grundig analyse av bokkjøpvanene mine de siste femten årene, og basert på tidligere atferd regnet ut at jeg nå mest sannsynlig har meldt meg ut for denne gang. Og det utløser en slags krisealarm hos Bokklubbene, siden min selvdisiplin før eller senere vil føre til at Bokklubbene går konkurs. De tåler en måned eller to, men ikke et helt år. Men det var fint at dama ringte, for da ble jeg påminnet om at jeg skulle melde meg ut, og det har jeg nå gjort. Og er klar til å takke ja til gratis bok og medlemskap neste gang hun ringer, selvfølgelig.

Tredje nye bok er Kerstin Ekmans Heksering-trilogi (Hekseringene, Springkilden, Englehuset) som jeg aldri ville kjøpt om den ikke var hovedbok. Men den høres slett ikke verst ut:

Heksering-trilogien er bygget på Kerstin Ekmans egen oppvekst i Katrineholm i Sverige. Her gir hun et uforglemmelig bilde av en søvnig småby, skildret med våkne øyne, og hun forteller om tre generasjoner kvinner og deres skjebnevalg. Persongalleriet er broket og mangfoldig. Det føles som om vi blir kjent med hver eneste sjel og hver minste avkrok i den lille stasjonsbyen over et tidsrom på nærmere hundre år.

Det blir heller ikke flere hovedbøker på en stund, for jeg har vært superflink og har avbestilt tre hovedbøker på rad. Jeg kan ikke annet enn klappe meg selv på skulderen for den enorme selvdisiplinen jeg nå legger for en dag. Måtte den vare over sommeren.

Eneste skjær i sjøen – utover bokvalgets sommerferiekvaler – er at jeg må innlede sommerferielesingen med å fullføre tre bøker. Buddenbrooks har ligget brakk i månedsvis, Bevareren er blitt blytung etter at jeg skrev innlegg om den, og Den lange søvnen måtte jeg skumme slutten på for å bli ferdig med. Dermed må jeg lese slutten på nytt for å få alle de løse trådene til å gå opp, og tilfredsstille min indre autist. Men Chandler er i det minste morsom, så den skal gå greit. Buddenbrooks liker jeg også, men jeg kommer likevel til å bruke ufattelig lang tid på de mange hundre sidene som gjenstår. Bevareren var en dårlig, dårlig idé, men jeg gir meg ikke.

Det er tragisk å måtte innlede sommerferielesingen med tre halvleste bøker som må leses ferdig. Det er nesten som å være nødt til å gjøre lekser mens alle andre drikker øl i solen. Men nå skal de leses ferdig, en etter en, om det så blir det siste jeg gjør. Heldigvis for meg kan man både lese bøker OG drikke øl i solen samtidig. I mellomtiden gleder jeg meg til alle bøkene jeg skal lese så fort jeg er ferdig.

Hvilken bok gleder du deg mest til å lese i ferien?

Advertisements

Vil du skrive for Biblioteket?

Neste nummer av Biblioteket har temaet tragedie/komedie. Dette innebærer for det første en utforskning av tragedie og komedie som sjangre innen drama og teater. For det andre vil vi utforske komedie og tragedie som tema og motiv i litteraturen. Spørsmål vi stiller oss er: Hvorfor er den tragiske karakteren så spennende? Hvorfor er det ofte regnet som lettere å skrive morsomt enn å skrive tragisk? Og hvorfor skrives det så lite komisk litteratur på norsk i dag?

Vi skal trykke bidrag fra blant andre Are Kalvø og Magne Hovden, så det ligger an til å bli en fest av et nummer. Det er imidlertid to bøker vi gjerne ønsker å ha med i nummeret: Tolstojs roman Anna Karenina og Marit Kaldhols barnebok Farvel, Rune. Hvis du har lest en av disse bøkene og kunne tenke deg å skrive om den, ber vi om at du tar kontakt med oss!

Du trenger ikke å være profesjonell skribent eller utdannet litteraturviter for å skrive for Biblioteket. Du velger selv om du vil skrive to eller ti sider, og om du ønsker å være personlig eller formell i tonen. Du kan skrive en artikkel, et essay, en anmeldelse eller en omtale. De eneste kravene vi stiller til deg, er at du henvender deg til et bredt bokelskende publikum, at du skriver om litteratur, og at du ikke skriver i skjønnlitterær form.

Hvis dette høres fristende ut, ikke vær beskjeden; send en epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com og fortell oss hva du kunne tenke deg å skrive om. Mer informasjon om hva vi har publisert tidligere finner du på www.biblio.no. Deadline for første utkast er 20. august.

Populær litteratur

Da var nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket sendt av gårde til alle abonnenter, og jeg feirer ved å reklamere litt for nummeret. Denne gang var temaet populær litteratur.

Oppfatningen om at populær litteratur nødvendigvis er dårlig litteratur, er utbredt. Dermed er den populære litteraturen et relativt uutforsket område fra et dybdekritisk ståsted, sammenliknet med den smalere (og mindre populære) litteraturen. Men betyr det at det ikke er noe mer å finne i den populære litteraturen enn ren overflate og åpenbare virkemidler? Stemmer det at kvalitetslitteratur ikke kan være voldsomt populær, og at den populære litteraturen er så intetsigende som ryktene vil ha det til? Er det en forutsetning for stor suksess at boken ikke egentlig har et budskap å formidle? Eller at man må skrive virkelighetsfjern litteratur basert på velkjente formler for å nå fram til et stort publikum?

Dette er spørsmål som artiklene i det nyeste nummeret av Biblioteket på hver sin måte tar opp. I åpningsartikkelen spør redaktør Annika Lisa Belisle hvorfor Haruki Murakami er blitt så voldsomt populær, og ser nærmere på Murakamis to romaner After Dark og Kafka på stranden. Annika er ny redaktør i tidsskriftet, og har nettopp opprettet bloggen Annikas bibliotek som du finner her.

Linnea Helgesen undersøker det moralske budskapet i Harry Potter-bøkene, og argumenterer for at det er en av årsakene til at bøkene er blitt så populære. Ingvild Øye gjør en vantro og humoristisk lesning av Rhonda Byrnes selvhjelpsbok The Secret, med et kritisk blikk på bokens lumske verdisyn.

Cornelia Kristiansen argumenterer for at vampyr- og varulvheltene i Twilight-sagaen egentlig representerer hver sin sosiale klasse, og viser hvordan Edward Cullen er mistenkelig lik den aristokratiske drømmemannen på 1800-tallet. Bjørg Myhre Ims tar for seg to par kjærlighetsfortellinger som har en sterk intertekstuell forbindelse: Romeo og Julie/Under en ny måne (Twilight) og Stolthet og fordom/Bridget Jones’ dagbok. Ims undersøker hvordan det kan ha seg at to av tekstene nyter stor anerkjennelse som klassikere, mens de andre to anses for å være litteratur av laber kvalitet. Karen Marie Øvern ser nærmere på fenomenet Jane Austen, og spør hva som er årsaken til at Austens romaner bare blir mer og mer populær med årene.

Bokelskerinnen/Elin Brend Johansen har gjort et eksklusivt intervju med den danske krimforfatteren Jussi Adler-Olsen, og har dessuten skrevet en tankevekkende artikkel om barnelyrikken i krise. Anna Høyem slår et slag for tegneserieromanen, og gir oss en innføring i den norske tegneserieromanen De fire store. Når de døde våkner. Bjørn Erga tar oss med på en reise til Tor Åge Bringsværds Ker Shus, og hevder at den fantastiske litteraturen yter viktig motstand mot normalvirkelighetens ideologi.

Hvis du synes dette høres spennende ut, finner du mer informasjon om hvordan du skaffer deg et eksemplar eller abonnement på nettsiden vår – www.biblio.no. Her finner du også en oppdatert oversikt over de 75 folkebibliotekene i Norge som abonnerer på tidsskriftet, hvor du kan låne eller lese det helt gratis. God fornøyelse!

Bevareren

«Bevareren, det er Mehring – fremgangsrik forretningsmann. Han er gift, har en voksen sønn, elskerinne, luksusbolig i byen og gård på landet som han kan holde gående uten økonomiske oppofrelser. Og han er innstilt på å forsvare, koste nesten hva det koste vil, sin privilegerte livsform. Mehring er ingen ond mann, han behandler de farvede han har i sitt brød med patriarkalsk vennlighet, og han har distré omsorg og interesse for sine omgivelser. Allikevel er han ikke elsket, ikke av konen, ikke av elskerinnen, og selv er han ute av stand til å utvikle dypere følelser for menneskene omkring seg. Det eneste han føler seg virkelig ett med er Afrika. Men en ukjent farvet mann som man finner død på gården stiller plutselig et spørsmålstegn ved Mehrings rett til Afrikas jord.»

Jeg må innrømme at jeg ikke helt kjenner boken igjen ut fra baksideteksten. Mehring er ikke gift, han er skilt, og forholdet til elskerinnen er avsluttet før boken begynner. Jeg har heller ikke fått inntrykk av at Mehring er en mann som er innstilt på å forsvare sine privilegier for enhver pris.

Og privilegier er en sentral del av tematikken i boken. Søkkrike hvite sørafrikanere som har privilegier på bekostning av den lutfattige svarte delen av befolkningen. Mehring reflekterer stadig over forholdet mellom fattig og rik, spesielt fordi sønnen hans og den tidligere elskerinnen er opptatt av å ta avstand fra de hvites makt i Sør-Afrika. Men snarere enn å være en mann som forsvarer sine privilegier ut fra en overbevisning om at han fortjener det, eller at han er verdt mer enn de sorte afrikanerne, får jeg heller inntrykk av at Mehring betrakter sin livsform som et slags uunngåelig resultat av historiens utvikling, noe enkeltmennesker ikke kan bestemme over:

Hvor mange prosent av verdens befolkning sulter? Hvor lenge kan vi fortsette å komme ustraffet fra det? Da aristokratene ble utsatt for terror, innså de da at: nå er det vår tur. Snart, i denne generasjonen eller i neste, må det bli vår tur til å sulte og lide, hvorfor ikke?

Dessuten ser han hvor utilstrekkelig sønnens og elskerinnens idealisme er; hvor avhengige idealene deres er av den eksisterende maktstrukturen og at det er mye vanskeligere å skulle forandre samfunnet enn det de liker å tro.

Mehring er ikke en mann som har rett i sitt levesett eller i sine tanker, men han tar ikke helt feil, heller. En annen ting som underlig nok ikke kommer frem av baksideteksten, er at mye av tekstens perspektiv ligger hos de svarte tjenerne ved Mehrings farm. Særlig Jacobus, den eldre mannen som har ansvaret når Mehring er i byen. Jacobus som er avhengig av sin masters tillit for å kunne ha innflytelse over de andre tjenerne; han kan bruke tilliten til å oppnå fordeler for de andre, men ikke tøye det for langt.

Vekslingen mellom de to perspektivene får frem hvilke to forskjellige verdener de rike hvite afrikanerne og de fattige svarte afrikanerne lever i, og ikke minst hvordan de forholder seg til hverandre. Det er i forholdet dem i mellom at kompleksiteten ved urettferdigheten i Sør-Afrika kommer frem, og mangelen på gode løsninger glimrer med sitt fravær. De svarte tjenerne er dyktige til å manipulere og lyve, men gjør det i et forsøk på å klare seg. Problemene i “negerbyen” i nærheten av Mehrings gård er omfattende; alkoholmisbruk, arbeidsledighet, vold og folk som dreper eller blir drept for småpenger.

Helt adskilt fra slike problemer lever Mehring og hans like, men de kan ikke verne seg helt fra det. Som når en død mann blir funnet på Mehrings land. Politiet gidder ikke engang å ta liket med seg, men begraver det likeså godt på Mehrings jord.

Mer enn noe annet er det resignasjon som kjennetegner karakterene i boken. Det blir feil å si at Mehring ikke er i stand til å føle dypt for andre mennesker. Han virker snarere ute av stand til å opprettholde nære forhold, og det er noe annet. Han tenker mye på sønnen, og ønsker at de skal ha et nærere forhold enn det de har. Men sønnen er dypt kritisk til måten faren lever på, og vil ikke ha penger fra ham eller assosieres med ham på annen måte. Han insisterer blant annet på at tjenerne på gården skal kalle ham Terry, ikke master Terry. Mens Mehring elsker Afrikas jord, er sønnen mer opptatt av Afrikas mennesker. Det store gapet mellom dem skyldes den store forskjellen i verdenssyn, ikke mangel på kjærlighet.

Dette er ingen enkel bok verken å lese eller skrive om. Delvis skyldes det at det skjer eksepsjonelt lite på handlingsplanet. Derimot florerer det av beskrivelser av trær, siv, leire, gress og dyreliv i landskapet på Mehrings gård, noe som gjør at det går treigt å lese. Etter min mening kunne boken godt ha vært halvparten så lang uten at noe hadde gått tapt. Samtidig skaper alle naturskildringene et inntrykk av at det er nettopp Afrikas jord og landskap som er voldsomt, vakkert og evig, mens mennesker, kultur og samfunn trår inn i bakgrunnen. Sånn sett passer det narrative grepet godt til Mehrings verdisyn. Men det tyngste med boken er at det ofte er vanskelig å følge Mehrings tanker rent teknisk. Gordimer lar Mehring henvende seg til sønnen i tankene, for plutselig å komme på en samtale han har hatt med elskerinnen. Han veksler stadig vekk, og de mange skiftene er vanskelig å henge med på. De fleste avsnittene måtte jeg lese minst to ganger for å holde de ulike karakterene fra hverandre, og å sortere ut fortid fra nåtid. Grepet er utmattende, og overskygger tematikken. Det er synd, for utover det skriver Gordimer svært godt.

Jeg har lest Bevareren i forbindelse med lesesirkelen hos Migrating Coconuts, hvor du også vil finne lenker til andre som har skrevet om boken. Nadine Gordimer var forsåvidt et spennende nytt forfatterskap å oppdage, men hun er langt fra å være noen ny favoritt. Temaet hun skriver om er både viktig og interessant, men skrivemåten hennes passer ikke helt for meg, i hvert fall ikke i denne boken.

Mørkets elsker, Moby Dick og Nadine Gordimer

Det begynner å merkes at jeg har satt stopp for bokkjøp i en periode, for det er stadig sjeldnere at jeg får hjertebank av å åpne postkassen. Men det drypper fortsatt inn noe, blant annet det som ligger an til å bli sommerens store høydepunkt: Første bok i J. R. Wards vampyrserie «Den sorte dolks brorskap». Første bok har tittelen Mørkets elsker, og det sier seg selv at dette er et must i sommervarmen. Du finner alle de gode grunnene du trenger til å kaste deg over serien hos Moshonista, så jeg nøyer meg med å gjengi baksideteksten:

Bli kjent med Den sorte dolks brorskap og kvinnene som forelsker seg i mørkets menn…

Beth er 25 år og jobber i en lokalavis. Hun har ingen familie, for moren døde da hun ble født. Beth har aldri fått vite hvem som er faren hennes. Hun lever et stille liv, men alt endrer seg da en bil går i luften utenfor en lokal bar. Mannen som omkommer i eksplosjonen er nemlig Beths far. Han er vampyr, og han har alltid passet på henne på avstand. Men nå får Beth en ny vokter. Wrath er vampyrenes leder, og den eneste som kan hjelpe Beth inn i vampyrenes verden. Det er en verden preget av mørke og destruksjon, men også ufattelig rikdom, evige vennskap og brennende begjær.

Jeg hadde egentlig tenkt å begynne på denne så fort jeg hadde lest ut Nadine Gordimers Bevareren, men så kom jeg til å tenke på at dette må være den perfekte bok å lese i anledning lesemaraton lørdag om to uker. Spørsmålet er om jeg klarer å la den ligge så lenge… Jeg bladde opp på første side, hvor ord og begreper er forklart. Det første begrepet man kommer til er –

Blodslave: Mannlig eller kvinnelig vampyr som er blitt tvunget til å stille andres blodtrang. Skikken med å holde blodslaver er stort sett opphørt, men er ikke forbudt ved lov.

Hjelpes!

Jeg begynner å angre på at jeg ikke bestilte hele serien med en gang.

Den andre nye boken jeg fikk klarer jeg ikke engang å opparbeide et minimum av engasjement for. Det er Herman Melvilles (dørgende kjedelige) klassiker Moby Dick. Jeg hadde den på pensum da jeg tok et universitetskurs i amerikansk litteratur på 1800-tallet, og kom halvveis i boken før jeg måtte gi meg. Etterpå har jeg kjøpt den i norsk utgave, men jeg tror ikke det kommer til å hjelpe. Nå har jeg kjøpt den på lydbok, og vil i teorien kunne klare å komme gjennom hele boken på ett døgn hvis jeg setter av 23 timer og 41 minutter til det. Kanskje det skal bli sommerens store torturprosjekt; først et døgn Moby Dick, deretter to døgn Don Quijote?

Hvis du hører til dem som godt kan tenke seg å lese om en hvit hval og en vannvittig båtkaptein på ett bein, lover baksideteksten følgende:

Kaptein Ahab er besatt av å jakte på en hvit hval kalt Moby Dick, fordi han i en tidligere seilas mistet sitt ene ben takket være denne hvalen. Ahab ønsker hevn over hvalen, og legger derfor ut på en farefull seilas for å få has på Moby Dick. Romanen åpner med den velkjente replikken «Kall meg Ishmael», ettersom det er sjømannen Ishmael, og ikke Ahab selv, som forteller historien om den dramatiske jakten med det tragiske endelikten.

Jeg heier på Moby Dick, bare så det er sagt. Den beste slutten jeg kan tenke meg på denne romanen, er at kaptein Ahab ender opp med å miste det andre benet også på grunn av Moby Dick. Da ville alt ha vært verdt det.

Forresten så lurer jeg på hvordan og hvorfor «Kall meg Ishmael» ble en så berømt åpningslinje? Den kan jo ikke konkurrere med for eksempel, «jeg har vært min mann utro» eller «noen måtte ha baktalt Josef K. …», osv. Ishmael er riktignok et stilig navn, men bytt ut navnet og du har ingenting: «Kall meg Karl Ove». «Kall meg Dag». «Kall meg Line».

Pussig.

Som jeg nevnte innledningsvis, holder jeg for øyeblikket på med Nadine Gordimers Bevareren til lesesirkelen hos Migrating Coconuts med bloggdato i morgen. Det er en merkelig bok, med ekstremt lite handling og ekstremt mange lange beskrivelser av trær, leire og siv i et afrikansk landskap. Jeg kjeder meg ikke, men jeg blir heller ikke ferdig med boken tidsnok til å skrive et velfundert innlegg om den. Så i morgen skal jeg altså for første gang skrive innlegg om en bok jeg ikke har lest ferdig. Stay tuned, for å se hvordan dét går.

Ha en god lørdag kveld!