Måned: november 2013

Lesesirkel 1001 bøker: The Hours

The HoursMånedens lesesirkelbok er Michael Cunninghams The Hours/Timene (1998). Romanen vant Pulitzerprisen i 1999, og er for mange bedre kjent i filmversjonen med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i rollene. Jeg så filmen da den kom i 2002, og likte den veldig godt. Jeg hadde nettopp lest Virginia Woolfs Mrs. Dalloway i et engelskfag på universitetet, og fikk mye igjen for det da jeg så filmen. Det er nok en fordel å ha lest Woolfs roman først, men jeg tror ikke det er tvingende nødvendig.

Fra 1001-boken: The Hours er en intrikat bearbeidelse av Virginia Woolfs Mrs. Dalloway (1925). Clarissa Dalloways indre monolog deles inn i tre kvinners tredjepersonfortellinger. Clarissa Vaughan er middelaldrende, lesbisk og bor i dagens New York. Hun kalles til og med «Mrs. Dalloway» av Richard, en kjent, homofil lyriker som hun har hatt et seksuelt tvetydig vennskap med. Los Angeles-husmoren Laura Brown leser Mrs. Dalloway og andre romaner for å gjøre morsrollen i forstedene i slutten av 1940-årene lettere å bære, og hun sjokkeres over sitt lesbiske begjær. Og en fiktiv Virginia Woolf ergrer seg over sin roman Mrs. Dalloway. Mens Clarissa forbereder en fest for å feire at Richard har fått en høythengende litteraturpris, forsøker Laura å gå opp i sin unge sønn, og Woolf kjemper for å holde sykdommen fra livet og fullføre verket.

Jeg er godt i gang med boken, og gleder meg til å bruke søndagen på å lese. Om jeg skriver innlegg om den i tillegg, blir det i så fall først om et par dager. Jeg har så mange bøker i kø nå som jeg vil skrive om, og så lite tid å gjøre det på, at jeg må prioritere knallhardt. Men da har jeg desto bedre tid til å lese hva dere andre deltakere mener om boken.

Slik deltar du i lesesirkelen: Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om The Hours tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Husk å stemme på lesesirkelbok for november 2014.

God søndag!

Advertisements

Vareopptelling

vareopptellingJeg har aldri kommet spesielt godt ut av det med Erlend Loes romaner. Verken Tatt av kvinnen eller Naiv. Super var det helt store, selv om Doppler jo var morsom. Kanskje var en skamløs og drøy kvinnelig hovedperson alt som skulle til. Jeg lo i alle fall så høyt av Vareopptelling at naboen til slutt måtte skru opp lyden på tv-en. På en fredagskveld. 

Forfatterskapet til lyrikeren Nina Faber har aldri tatt helt av. Hun har alltid vært i utakt med de rådende tendensene i lyrikken, og skrevet om «myrflangre, mønsteret i øyenstikkervinger og om været i byer hun aldri hadde vært i». Andre lyrikere har skrevet politisk, eksperimentert med form eller operert med sofistikerte triple lag av metabetydning, og oppnådd mer. Nina har hatt kronisk dårlig råd, ligget med mange (veldig mange) menn, drukket tett og fått en sønn. Hun har ikke utgitt noe på mange år, og er avskrevet av alle da hun utgir diktsamlingen Bosporos. Den får hard medfart av kritikerne, spesielt av en jypling i Universitas. Akademika avlyser Ninas opplesning i siste liten og unnskylder seg med at de skal ha vareopptelling. Nina er rasende, og finner seg ikke i behandlingen. Hun legger alle hemninger igjen hjemme, og strener ut i verden for å vise at det finnes grenser for hvordan man kan oppføre seg mot lyrikere.

Anmelderen er dessuten en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig.

Sånn, da vet dere hvor dere har meg.

Det er ikke så rart at en roman som kretser rundt forholdet mellom forfatter og anmeldere, får anmeldere til å flekke opp romanen for å finne ut hva forfatteren mon har tenkt å melde om deres litteraturkritiske bedrifter. Derfor er jeg litt overrasket over at ingen av anmelderne så langt har tatt skikkelig tak i svaret som ligger i teksten. Nina har helt rett i at anmeldere lett kan komme til å posisjonere seg på bekostning av boken de anmelder, og at de risikerer å forelske seg i både sin egen stemme og relative makt. Markeringsbehovet kan fort komme i veien for teksten de skal kritisere. Men er det den endelige dommen over anmelderne? Slett ikke. Bare se på dette:

Nina syns ikke bare det er problematisk at noen velger å være anmelder, hun syns det er direkte ynkelig. Å leve av å kommentere andres verk, som det i mange tilfeller har tatt årevis å produsere, er en svært spesiell og særdeles komplisert oppgave. Spesielt når kommentatoren selv kanskje aldri har forsøkt å skape noe av ingenting. Det å lage eplekake er ingen kunst så lenge man har tilgang på epler, skrev Nina i et dikt en gang, men å tenke ut selve eplet er noe ganske annet.

Nina Faber er altså en lyriker som mener at det er direkte ynkelig å være anmelder. Men Nina Faber er også en lyriker som skriver dikt om å lage eplekake, og som mener at det å «tenke ut selve eplet» er en knakende god metafor på kunstnerisk virksomhet. Anmelderne kan kanskje være kruttønner og maktsyke, men deres oppgave er nå engang å gjøre lyrikere som Nina Faber oppmerksomme på at de mangler både talent og litterært gangsyn. For eksempel på grunn av elendige eplekakemetaforer.

Både litteraturkritikken og litteraturen har sine fallgruver, men Nina Faber er neppe den rette til å bedømme hvor godt kritikerne skjøtter sitt arbeid. Hun har mer enn nok med å kave seg gjennom sitt eget skakkjørte forfatterskap. Sitatene over er gode eksempler på hvor gjennomført ironisk Vareopptelling er. Nina har en klar forståelse av hvor andres tekster kommer til kort, men hun ser ikke de åpenbare svakhetene i sine egne. Men fortelleren gjør det, og utleverer Ninas tåpelige metaforbruk for å punktere kritikken hennes av kritikerne.

Ninas erkefiende i denne omgang er studentanmelderen Roger Kulpe, en folkemordentusiastisk lyrikkanmelder som ikke engang gjenkjenner strofer fra Paul Celans legendariske «Todesfuge». Han er totalt uvitende hva lyrikk angår, og burde aldri ha anmeldt Ninas diktsamling. De er litt av et radarpar, Nina Faber og Roger Kulpe; den ene mer inkompetent enn den andre. Anmelderens faglige svakheter gjør imidlertid ikke Nina til en bedre lyriker. Det er jo synd for Nina at selv en uvitende studentanmelder som Roger Kulpe sannsynligvis har rett i det han skriver i anmeldelsen sin: «Faber har kommet til et punkt i sitt allerede ujevne forfatterskap hvor hun tydeligvis må beskyttes mot seg selv.» Alt Nina Faber sier og gjør i Vareopptelling tyder på at Kulpe har truffet spikeren på hodet, selv om dommen har sprunget ut av hans «massive uforstand».

Jeg kan ha kommet til å si tidligere at det beste jeg vet i litteraturen er upålitelige fortellere. Det beklager jeg, for det aller beste jeg vet er forfattere som bruker fri indirekte diskurs sånn som Erlend Loe gjør i Vareopptelling. For de som ikke kjenner begrepet, betyr det at stemmene til fortelleren og karakter blandes sammen slik at det er uklart hvem av dem som snakker. I tilfellet Vareopptelling er det blant annet den gjennomførte bruken av fri indirekte diskurs som gjør romanen like gjennomført ironisk.

Mye hadde endret seg siden sist. Flere toneangivende kritikere, både de hun hadde ligget med og ikke, hadde gått ut av tiden og blitt erstattet av yngre hoder som uten unntak skuet fremover og som det ikke var enkelt å få ligge med. Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker, men det hadde vært en fantastisk tid hvor grensene mellom de som skrev og de som kritiserte hadde vært deilig utydelige, ja mennesker fra begge sider, alle sider, hadde så å si vært en eneste stor familie. Praktisk og koselig hadde det vært.

Det er veldig usikkert hvem det er som mener hva her, Nina eller fortelleren. «Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker». Hvem sier det? Nina, som en forsikring om sin egen hederlighet? Eller fortelleren, som en antydning om at hun er alt annet enn hederlig? Begge to snakker her; Nina i selvforsvar, fortelleren i et slags snikete angrep på henne. De snakker med samme tunge, men fortelleren vrir på det hun sier. Som om de har en fortrolig samtale med hverandre gjennom hele teksten der Nina forsøker å overbevise fortelleren, mens fortelleren utleverer henne til leseren uten at hun skjønner det selv. Nina insisterer på sitt eget blodige alvor mens fortelleren latterliggjør henne. Fortellerteknisk er dette nydelig lesning for en ironi-fan som meg. Det gir dessuten en komisk undertone til alle Ninas (selv)høytidelige store og små slag her i verden.

Fortelleren kommer inn på begrepet kognitiv dissonans i begynnelsen av romanen, da Nina har trøblete samvittighet fordi hun lenge har foret laktoseintolerante pinnsvin med kumelk og kanskje tatt livet av dem. For meg er Vareopptelling en ikke helt velvillig fremvisning av Nina Fabers grunnleggende kognitive dissonans, for øyeblikket utløst av de negative anmeldelsene. Hun tenker én ting, handler på en måte som overhodet ikke samsvarer med det hun tenker, blir stresset av ubehaget over sin egen inkonsistens, og forsøker mer eller mindre desperat å rettferdiggjøre seg selv for å glatte over. I det ene øyeblikket tenker hun klart og fornuftig, og man forstår henne godt. I det neste øyeblikket gjør hun noe fullstendig absurd, og avdekker en forbløffende mangel på selvinnsikt. Eller fortelleren kommer inn og sparker beina ondskapsfullt vekk under henne. Nina strever, blåser seg opp, snubler og tryner, gang etter gang. For inkonsistent, det vil hun ikke være.

Fra en samtale med psykologvennen Lars, om den homofile sønnen Ludvig som plutselig er blitt hetero:

«Jeg traff ham nå nettopp. På gaten her nede. Med en kvinne.»

«Med en kvinne?»

«Syns du ikke det er litt inkonsekvent av ham?»

«Jo, det syns jeg kanskje. Men la det gå, Nina, dette finner Ludvig ut av selv. Det er ikke ditt problem.»

«Jeg leste her om dagen at sirkelen ikke er sluttet, verken biologisk eller emosjonelt, før man får barnebarn. Det sitter dypt rotfestet i oss, sto det. Da jeg leste det, kjente jeg at det antakelig er sant, og samtidig foraktet jeg meg selv fordi jeg er så konvensjonell.»

«Da er det vel bare bra at Ludvig finner seg en kvinne.»

«Hun var så vampete.»

«Det var du også, Nina.»

«Men jeg var ikke vulgær og horete.»

«Jo, det var du, om enn på en tiltrekkende måte.»

«Var jeg vel ikke.»

«Jo, det var du.»

[…] «Nei, det var jeg ikke,» sier hun med ettertrykk.

Å, som hun kaver. Med alt. Morsrollen, selvbildet, identiteten, følelser og resten av verden. Nina er ikke den hun vil være, og hun vil ikke være den hun er. Paradoksalt nok hadde Nina Faber sannsynligvis vært en langt mer interessant – og vellykket – lyriker hvis hun hadde klart å kanalisere noe av ubehaget ved dissonansen inn i diktene hun skriver. I stedet forsøker hun å utslette ubehaget ved å lyve til seg selv, slik at hun kan fortsette å skrive pretensiøse og meningsløse dikt om myrflangre, eplekaker og utsikten fra en balkong i Istanbul. Hun er ikke på utkikk etter erkjennelse eller innsikt. Hun vil helst bare danse og ha det fint. Og få selvbildet, forfatterskapet og livet til å gå opp i en deilig konsekvent helhet.

Da er det jo nærliggende å spørre hvorfor Nina Faber egentlig ble lyriker? Tja. Hun liker lanseringsfestene, opplesningene, å ligge med anmelderne. Den alternative livsstilen og mangelen på konformitet. Men hvorfor ønsker hun å skrive? Sannheten er vel at hun aldri har hatt særlig lyst til å skrive, at det snarere er kunstnerlivet og -myten som har tiltrukket henne. I samtalen med Lars avslører han et par ting som Nina selv kanskje ikke er så interessert i å ta innover seg:

I mange år nå har du følt at du skriver fordi alle andre tog har gått, og at du ikke lenger aner hva du driver med. Du vet ikke lenger hva som er livet og hva som er teksten.

[…] du har jo egentlig aldri likt å skrive, kanskje utenom de aller første årene, etter det har det stort sett vært mas for deg, med prestasjonsangst og pengebekymringer.

Det såreste for Nina Faber er nok ikke at anmelderne slakter diktsamlingen hennes, men at slakten konfronterer henne med at hun har brukt hele livet sitt på noe hun verken likte spesielt godt eller syntes var viktig. Ninas private vareopptelling viser at hun nå er 65 år, og at alle tog definitivt har gått. Det vil si, ikke helt. Det siste som skjer er nemlig at Nina blir påkjørt av østgående trikk utenfor Litteraturhuset, overlever mirakuløst, bare for å bli truffet av vestgående trikk rett etterpå. For å sitere en Simpsons-karakter i en liknende situasjon: «I don’t know what hurts the most, the excruciating pain or the irony. Can you believe it’s the irony?»

Jeg har fått med meg at Vareopptelling visstnok ikke er en spesielt god roman fordi den verken forandrer liv eller utvider horisonter. En av innvendingene mot den har til og med vært at den er så ironisk (!). At noen ikke klarer å verdsette en tekst som fungerer så utrolig bra på premissene den selv skaper, fordi den ikke fungerer ut fra premisser man som leser kan påtvinge den utenfra, er jo bare trist. Der er vi enige, Nina Faber og jeg. Jeg kan ikke se annet enn at Vareopptelling er en vellykket roman, og at det er nettopp ironien som gjør den så vellykket. Ironien fungerer på alle plan; fortellerteknisk, på setningsnivå, tematisk, i hovedpersonens indre og i relasjonen mellom karakterene.

Da er jeg fornøyd. Så fornøyd, faktisk, at jeg nå tviler litt på hvor god vurderingen min av Naiv. Super og Tatt av kvinnen var. Jeg leste begge som tenåring, og jeg er usikker på hvor velutviklet den ironiske sansen var i min umodne tenåringshjerne. En ting er sikkert: Hvis du mangler humoristisk sans generelt og sans for ironi spesielt, trenger du ikke å lese Vareopptelling. Les heller en diktsamling om myrflangre.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Fanny Hill og Det sanne kongelige lem

fanny-hill-by-john-clelandEtter at jeg skrev om det å kjøpe pornografisk litteratur – eller Fanny Hill – på Mammutsalget, har jeg blitt en slags autoritet på det pornolitterære feltet på Google. En av de svette og håpefulle pornoentusiastene som havnet på bloggen min, søkte på «porno poirot». Det kan ha vært noen som bare ville gjøre meg glad. Det kan ha vært den frekke barten. Uansett: It made my day.

Fanny Hill, ja. Hvor skal man begynne? Hvis du ikke har lest Porno i bokhandelen allerede, bør du begynne der. Fanny Hill ble lest i en kontekst, og den konteksten var farget av min ydmykelse og skam over å redusere meg selv og min person til en skarve kjøper av porno. (Nå bør jeg ha nevnt porno tilstrekkelig mange ganger til å opprettholde de mer interessante søkene.)

John Clelands pornografiske klassiker fra 1748 er en roman jeg både kan og vil si fryktelig mye om, til tross for at den er så godt som blottet for litterære kvaliteter og er platt og pinlig lesning. Den fortjener klassikerstatus kun fordi den er hundgammel, og fordi den må sammenliknes med andre pornografiske bøker som kvalitativt sett er enda dårligere. Bokens opprinnelige tittel er Memoirs of a Woman of Pleasure, men den er bedre kjent som Fanny Hill – navnet på gledespiken som så raust deler sine erindringer fra horelivet med resten av verden. Hun er sannsynligvis også grunnen til at Fanny er mer enn bare et jentenavn i England.

Blant alt som er sært med boken, er formen det mest iøynefallende. Det er en brevroman, av alle ting. Min utgave er på 233 sider, og består av to ekstremt lange brev fra Fanny til en ukjent kvinnelig mottaker av høy byrd. Her beskriver Fanny hvordan hun som femten år gammelt og foreldreløst gudsord fra landet lures inn i prostitusjonens gleder (på grunn av sin totale uvitenhet, fristende kropp og «naturlige varmblodighet»), før hun ender opp som rik og lykkelig gift mor i en alder av 18.

En meget troverdig historie, med andre ord. Akkurat denne utviklingen utgjør ca 10% av boken. Resten av teksten er dedikert svært detaljerte beskrivelser av nakne mennesker, deres (stort sett) vakre kropper og (stort sett) perfekt koordinerte orgasmer. I hundresiders brev, altså. Men hva vet jeg om brevskrivingens kunst? Dagens mennesker skriver jo aldri brev til hverandre lenger. Dessverre, får en vel si.

Det sanne kongelige lem og naturens søte munn

Da Cleland skrev Fanny Hill på midten av 1700-tallet, kunne man ikke utgi pornografiske bøker uten å risikere fengselsstraff. Clelands kunstneriske visjoner kan ha vært så sterke at han tok sjansen likevel. I stedet for å kalle alle «ting» og «handlinger» ved deres rette navn, benyttet han seg av pussige, komiske og poetiske eufemismer for å få budskapet gjennom. Det vil si: Jeg vet ikke om de mange eufemismene for kjønnsorganer var et forsøk på å unngå sensur, eller bare et mislykket forsøk på å være poetisk. Mislykket var det i alle fall, for Cleland ble belønnet med både fengselsstraff og et velfortjent renommé som dårlig forfatter.

Datidens sensurapparat mente nok at pornografi ikke blir mindre pornografisk selv om man bruker latterlige eufemismer for å beskrive «den ømme fektningen» der «nytelsens sverd» trenger inn i «det dype sår i kroppen». Jeg noterte ivrig mens jeg leste Fanny Hill, og samlet sammen et utvalg av de aller teiteste og mest svulstige eufemismene Cleland bruker.

For Henne: Gledens dal, den kresne fråtseren, den svulmende munn, kjærlighetens tjener, det lille tryllemiddelet, gledens genialt anbragte sentrum, den gloende hete ovnsdør, lystens berg, den mysteriøse målskiven, den skjulte gruve, det åpne pass, naturens nytte og pryd, det nylig åpnede sår, kjærlighetens myke laboratorium, den herlige skatt, naturens yndlingskvarter, den utvalgte vei, leketøy, agnet og hjemme.

For Ham: Det prektige stykke inventar, den harde gjenstanden, den stive senen, den reiste stangen, det fryktinngytende redskap, ulykkesredskapet, den rastløse og stormende gjest, det fyldige instrument, den lange skummende kommandostav, tilstanden bak forhenget, elskovens rambukk, den stive hornaktige brusk, gangeren, det viktigste redskap for nytelse, den søte årsak til klage, den opprørske skøyeren, det ypperste av alle legemidler, den elskede gjest, lystens stolpe, huggert og fienden.

Når Han møter Henne: Den gode gamle handling, det eneste rette botemiddel, elskovens konsert, den sentrale forbindelse, fløyelsstøtet, ha besøk, harmoni mellom kjønnene, sammenstøt mellom kjønnene, å drive inn kilen, stikke sliren helt opp til festet, drive spikeren inn til hodet, omvendte slag fra ambolt mot hammer, festmåltidet og fastere kost.

Det som er like sært med boken er at den er skrevet av en voksen mann, men blir fortalt av en tenåringsjente – sikkert for å underbygge troverdigheten i historien og brevformen. Første del av romanen er en ubeskjeden hyllest til fallosen, eller «skjønnhetens kilde», «naturens uovertrufne mesterverk» og «gledens rette håndtak», som Cleland også liker å kalle den. Hyllesten blir formulert av skjønne lille Fanny, slik alle kvinner ville ha snakket hvis hele verden var en mannlig pornografisk fantasi.

Og nå, frigjort av skjorten, hva så jeg med undring og forbløffelse? Ikke en gutts leketøy eller en manns våpen, men en flaggstang av så enorme dimensjoner at hvis resten av ham skulle svare til den, måtte den ha tilhørt en kjempe. Dens veldige størrelse fikk meg til å rygge tilbake, men likevel kunne jeg ikke uten glede betrakte den, og jeg våget meg til og med til å kjenne på denne veldige lengde, denne enorme bredde av levende elfenben! […] Den sto der, som en kilde til både skrekk og fryd.

Hvis du ikke engang trekker på smilebåndet av det sitatet, vil jeg fremdeles respektere deg som menneske. Men vit at vi aldri kommer til å bli nære venner.

Fanny opplever mye skrekk og fryd i møtet med nakne karer, for de mannlige karakterene er så velskapte og velutrustede at det grenser til en funksjonshemning. De er unge, kjekke, friske, sterke, rike og blide, og alle som én i besittelse av det Cleland gjerne omtaler som «en stiv, sterk maskin». Alternativt en hard maskin, en enorm maskin eller en rasende maskin. Eller de har et «spent våpen». Et fryktelig våpen. Et potensielt farlig og ødeleggende våpen. Det er synd at Cleland aldri fikk oppleve atombomben. Jeg tror han hadde likt den.

De kvinnelige karakterene er like unge, vakre og blide som sine mannlige motstykker. Kvinnenes problem er bare at «den ømtålige delen» ikke på noen måte passer til herrenes «hovedgjenstand». «Den hete og utilstrekkelige åpningen» er nettopp det: Svært villig og lysten på «besøk», men Alas! så altfor liten.

I mellomtiden ga den myke, trange passasjen gradvis etter, og spente seg ut så langt som mulig på grunn av det tykke, stive lemmet, og jeg kjente på en gang den vidunderligste fryd og smerte ved utvidelsen idet han slapp halvveis inn. Her hjalp hans iver etter å trenge lengre inn ham ikke en tomme, for mens han nølte der, ble han innhentet av nytelsens høydepunkt, og den varme, dype foldens stramme trykk presset ut av ham den ekstatiske utgytelse ennå før jeg var klar til å møte den, forsinket som jeg var av den smerte jeg hadde måttet holde ut under kampen på grunn av hans våpens uutholdelige størrelse, selv om det ennå ikke var inne med mer enn halve lengden.

Legg merke til hvordan Cleland forsøker å distrahere leseren fra den altfor tidlige utløsningen ved å fremheve den formidable størrelsen på våpenet to ganger i de to siste linjene. Hvis våpenet bare er stort og prangende nok, er det tilsynelatende ingen som bryr seg om hvordan det virker. Ja vel, ja. Da sier vi det sånn. For fredens skyld.

Krigføring, feite folk og homser

I den grad første del av Fanny Hill kan sies å ha et plott, så handler det om hvordan man skal få plundret den mannlige kamel gjennom det kvinnelige nåløye uten at noen får varige mén. Det er nok derfor Cleland så ofte bruker militær terminologi for å beskrive den utmattende og omstendelige prosedyren når «den rødtoppede stridsmann» skal forsøke å innta «Hovedfestningen». Sex er ikke bare sex, skjønner du. Det er Napoleon med sin hær, og en storstilt invasjon av hylende, ekstatiske og blødende jomfruer. Cleland bruker aldri ordet samleie. Istedet bruker han ord som krigstjeneste, hovedangrepet, stormløpet, invasjonen, striden, gjentatte trefninger (hvis våpenet virker da), blokaden, det ømme angrep, angrepet på slagmarken, operasjonen og kroppslig arbeid.

Du har selvfølgelig allerede gjettet det, men John Cleland var altså soldat fra han var 19 til 30 år, i Bombay. Gudene må vite hva slags krigføring han var involvert i der. For min del minnet sitatet over meg mest om hvordan det var å kjempe seg gjennom de første hundre sidene av Herman Melvilles Moby Dick. Jeg var veldig motivert, men møtte så hard motstand at jeg ga opp før jeg var halvveis. I likhet med Fannys kavaler.

Clelands klamme fascinasjon for store peniser og trange jomfruer minnet meg også om et sitat fra Matias Faldbakkens Macht und Rebel, der karakteren Feiten har skrevet en upublisert roman med tittelen «Den Lille Lille Pike og den Store Store Penis», som på mange måter er det Fanny Hill handler om.

Boken var i sannhet en ren masturbasjonsroman, og det kommer veldig tydelig frem at Feiten verken – i motsetning til sine ønsker og drømmer – a) noensinne har hatt hendene på en liten liten pike, eller b) på noen måte er i besittelse av en stor stor penis. Noe vi alle vet at feite folk sjelden har.

Beskrivelsen passet så godt på inntrykket jeg fikk av forfatteren bak Fanny Hill at jeg antok at romanen var Clelands måte å fantasere seg fram til noe han aldri kunne få lagt labbene (eller snabben) på i virkeligheten.

Men teorien ble alvorlig utfordret da jeg leste om Clelands liv på wikipedia, som konkluderer (noe smålig) med at Cleland tvert imot var homofil, fordi han a) var ugift og bodde alene, b) var bitter og forhatt av alle, c) hadde en eldgammel og stygg kvinnelig tjener, d) hadde skapt en kvinnelig karakter som elsket store peniser, og e) ble uvenner med en venn som hadde skrevet en positiv pamflett om homofili. Hvis ikke det er grundig bevisførsel for seksuell legning, så vet ikke jeg. Wikipedia bekrefter med andre ord det verden alltid har visst: Kjipe folk er alltid homser.

Likevel tillater jeg meg å la tvilen komme Cleland til gode, ut fra tanken om at det ene usaklige argumentet slår det andre i hjel, basert på noe så vilkårlig som intertekstuell enighet mellom Faldbakken og Cleland om feite menns penisstørrelse:

[Våpenets] enorme lengde, som ikke sto i forhold til dets bredde, var så meget mer overraskende som denne størrelsen vanligvis ikke finnes hos folk av hans korpulente habitus.

Hva man ikke lærer av å lese romaner! Det beste argumentet jeg har for at Cleland var hetero, er likevel at han gjennom hele Fanny Hill vender tilbake til en slags snodig idé om at kvinner «smelter hen i henrykkelse» av mannens utløsning. Det skal visstnok fungere som en lindrende balsam med enten brannslukkende eller orgasmefremmende egenskaper. Det er enten det lille ekstra kvinnen trenger for å nå ekstase, eller det som skal til for å roe ned den prekære brannen som truer med å drive henne til vanvidd. Jeg tror nesten man må være hetero for å få sånne innfall. Enten man har kriget i Bombay eller ikke.

Sex og singelliv i 1700-tallets London

Men Fanny Hill er mye mer enn en pinlig mannlig seksuell fantasi. Mye, mye mer. Det er også en typisk britisk 1700-tallsroman, og jeg vedder på at Cleland har latt seg inspirere av Daniel Defoes Moll Flanders (1722). Begge bøkene er forresten på 1001-listen, så du bør følge godt med hvis du velger din lektyre derfra.

Den kvinnelige hovedpersonen Moll er mindre seksuelt eksplisitt enn Fanny, men skriver ned alle sine skammelige eventyr under påskudd av å være en nyfrelst angrende synder. Det var sånn man gjorde det på 1700-tallet for å kunne skrive om livet på skråplanet; man lot som om man bekjente sine pikante og forlokkende synder fordi man angret så fælt, for da kunne man ikke beskyldes for å korrumpere leserens moral mens man underholdt dem med historier fra sitt umoralske liv. For moralen var jo tydelig nok den, bare man snakket hardt nok om hvor mye man angret på det deilige kriminelle livet man hadde levd.

Moll Flanders’ femhundresiders beskrivelse av sitt lastefulle, kjempemorsomme og superspennende liv er full av forsikringer om at hun angrer på alt sammen, og hyppige advarsler til leseren om aldri å vike en tomme fra den smale sti. Den komplette tittelen til Moll Flanders oppsummerer hennes lastefulle CV (og hele plottet):

The Fortunes and Misfortunes of the Famous Moll Flanders, &c. Who was Born in Newgate, and during a Life of continu’d Variety for Threescore Years, besides her Childhood, was Twelve Year a Whore, five times a Wife (whereof once to her own Brother), Twelve Year a Thief, Eight Year a Transported Felon in Virginia, at last grew Rich, liv’d Honest, and died a Penitent. Written from her own Memorandums.

Fanny gjør omtrent det samme med sin fortelling. Etter å ha tatt en grundig gjennomgang av sine tre år som gledespike, der Fanny har gledet seg mye og ofte, runder hun av historien med å si at hun nå er godt gift, lykkelig mor og anstendig kvinne. Da er hun hele 18 år gammel, og avslutter med en glødende moralpreken om at Dyden alltid er bedre enn Lasten, og at Lastens nytelse alltid vil komme til kort for Dydens sødme. Joda. Det er en dyp og tankevekkende innsikt som gis ekstra tyngde når den kommer fra en tenåring. Spesielt en tenåring som etter å ha spriket med beina for penger i tre år gifter seg med mannen som tok dyden hennes og uansett ga henne den aller største tilfredsstillelsen. Han har til og med lepper som svulmer røde og hovne som etter et bistikk!

Men ok. Fanny Hill skal få massevis av poeng for at Fanny har det mye gøyere enn lille persille Emily i Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho (1794). Emily vansmekter dydig i fangenskap på Udolpho mens kjæresten hennes hygger seg på bordell i Paris. Fanny får derimot være med på moroa og leve et bekymringsløst sex og singelliv i London i et par år før hun går lei av uforpliktende gladsex og gifter seg med kjæresten, som neppe har hatt det like gøy i fangenskap i Karibien. Hun legger ikke skjul på noe av det hun har gjort, heller. Hun virker ikke engang spesielt flau over alle tilståelsene. Men som hun sier det selv: «Jeg må tilstå at den dypere tankevirksomhet på den tiden ikke hørte til min karakter». No shit.

Kanskje skyldes kjærestens tålmodighet at Fanny på dette tidspunktet er stinn av penger, mens kjærestens eneste kapital er en vakker kropp, et kjærlig og samarbeidsvillig lynne, og svulmende røde lepper. Likevel virker det som om et-eller-annet kjønnsmessig er snudd på hodet her. Det virker som om kvinnelige romankarakterer på 1700-tallet hadde mye mer tilfredsstillende, spennende og givende (sex)liv når de ble skapt av mannlige forfattere. Når de ble skapt av kvinnelige forfattere, satt de bare og broderte duker til misjonsbasaren og gispet forskrekket over den ukristelig høye prisen på damask. Uten et kongelig lem i sikte.

Cleland slår virkelig et slag for kvinner, han skal ha for det. Det som er både søtt og sjarmerende med Fanny Hill, er at den er en slags kvinnelig seksuell oppvekstroman. Fannys oppvåkning dokumenteres iherdig, og gjentas gjennom fortellinger fra hennes venninner i bordellet om deres tidlige erfaringer. Det som går igjen i de unge kvinnenes historier, er at de har vokst opp i et overbeskyttet miljø og derfor ikke har noen anelse om hva seksualitet innebærer. Den seksuelle oppvåkningen kommer enten gjennom en for dem helt uforklarlig opphisselse og fysisk lengsel etter noe de ikke vet hva er. Eller den våkner når de tilfeldigvis kommer i kontakt med en naken mann og blir helt bestyrtet over hva de ser. De blir helt sjokkert over at menn er så annerledes skapt enn kvinner, men vet umiddelbart hva de vil.

Fraværet av beskjedenhet, skamfølelse og tvil gjør seksualiteten påfallende positivt ladet. Her er Cleland for eksempel nådeløs mot menn som ikke klarer å tilfredsstille kvinner, og finner på ondskapsfulle penisvitser for å rakke ned på dem. Voldtekt eller tvang har han heller ikke sansen for, og han er veldig opptatt av gjensidig tiltrekning og nytelse.

En annen ting som var ganske interessant å finne i en roman om gledespiker på horehus, er to tilfeller hvor kvinner faktisk betaler menn for sex. Fannys slitne, gamle og fæle første horemamma ligger med en ung, kjekk soldat, og leseren (dvs jeg) lurer oppriktig talt på om han ikke har bedre kvinner å bruke lommepengene sine på. Før hun finner fram sedlene og takker for god service. I sitt eget horehus. Veldig stilig.

Fanny skaffer seg tidlig en rik elsker, men blir kastet på dør etter at hun i smug tar seg en fattig elsker som hun betaler med pengene fra den rike elskeren. Det er hun som forfører ham, og gir ham penger han kan kjøpe seg noe fint for. Når de blir oppdaget, er det hun som tar på seg skylden, sånn at den uskyldige og naive stakkaren skal slippe billigere unna. Mellom oss er han ikke så skarp, stakkar. Det er forresten han med den digre flaggstangen i første sitat. Fanny har mye moro med ham.

Det er noe ved romanen som minner meg om en gammeldags versjon av Sex and the City. Fanny lever nokså fritt, hun har sex med hvem hun vil, hun har sin egen leilighet og tjener sine egne penger. Når hun gifter seg er hun egentlig en fallen kvinne, men mannen hennes elsker henne like høyt for det. Hun sitter på pengesekken og trenger ikke en mann til å forsørge seg. Hun gifter seg av kjærlighet.

Man kan sikkert kritisere Cleland for å forherlige et tvilsomt yrke. Men siden Fanny Hill ikke er en realistisk roman som forsøker å gi et korrekt bilde av virkeligheten, viser han istedet hvordan ting burde eller kunne være, ut fra de snevre mulighetene som fantes for kvinner på 1700-tallet. Cleland gir en svært positivt ladet fremstilling av kvinnelig seksualitet, sammenliknet med for eksempel Pauline Réages gyselige Historien om O, som er en studie i fornedrelse, ydmykelse og seksuell vold.

Misjonæren

Det som ikke er umiddelbart synlig i romanen – på grunn av prostitusjon, trange jomfruer og generelt pornografisk innhold – er at den faktisk er ganske konservativt innstilt til sex. Romanen er for eksempel en hyllest til misjonærstillingen. Alt som foregår utenom den er tilsynelatende ikke verdt å kjenne til. Det Fanny og vennene hennes gjør når de virkelig skal være vågale og eksperimentelle, er ifølge moderne dagsaviser et dørgende kjedelig minimum hvis man vil unngå å være en skikkelig taper på soverommet. I Fanny Hill er sex både gøy og spennende, selv i misjonærstillingen. I dag er vi ikke helt der. Vi trenger seksualundervisning, ukentlige instrukser i massemediene og multifunksjonelle hjelpemidler for å konkludere med at sex likevel er dritkjedelig og et slit uten like. Ikke har vi tid, heller.

Også Clelands seksuelle hierarki er ganske tydelig, og han har klare moralske begreper om hva som er greit og ikke greit. Øverst troner kjærligheten og forelskelsen. Deretter kommer sex mellom menn og kvinner som er noenlunde jevnaldrende (dvs unge), like vakre og på samme sosiale nivå. Deretter kommer menn og kvinner som ikke er like gamle, vakre eller rike, der penger må strømme nedover i systemet for å skape seksuell balanse. Så har vi sex mellom to kvinner, og flere par som har sex i samme rom mens andre ser på. Det siste er greit ifølge Cleland, så lenge man konverserer høflig og dannet med hverandre i pausene:

Da han hadde trukket seg ut, reiste Emily seg, og vi flokket oss omkring henne med gratulasjoner og andre småtjenester, for det må huskes at selv om all bluferdighet og tilbakeholdenhet var bannlyst under utøvelsen av disse nytelser, holdt man strengt på høflighet og gode manerer.

Der har du briter i et nøtteskall. Det eneste folkeslaget i verden som er troende til å utvikle en egen etikette for orgier. Stivt er vel et stikkord her. Jeg leste oversettelsen, ikke originalen, men vil tro at Clelands tips til hva menn skal si til kvinner etter et … festmåltid som … smakte, er noe à la:

I am very much obliged to you, Madam. Please allow me to compliment you on the exquisite tightness of your little treasure. My fierce weapon was quite happy to make its acquaintance. Might I suggest we schedule an appointment for another invasion of my armed forces into the unguarded territory of your valley of joy?

Det som derimot ikke er greit er å ha sex med ukjente utenfor hjemmets (eller bordellets) fire vegger, der sex med en kjekk fremmed likevel er å foretrekke fremfor sex med en stygg fremmed. Voldtekt er heller ikke bra, eller sex uten gjensidig lyst og samtykke. Cleland anbefaler å unngå sex med mennesker som er eldre enn tredve år, med mindre de er usedvanlig snille eller rike. Så kommer fetisjene inn, og Cleland liker dem ikke. Menn som liker å børste kvinnehår er patetiske, de som liker SM er noen ynkelige stakkarer. Om SM sier Fanny følgende:

Vanligvis pleier denne smaken å angripe personer som ved sin alder nødsages til å søke sin tilflukt til denne typen av eksperimenter, som skal få deres trege safter til å sirkulere raskere, og gi stimulans og pirring av de hendøende sanser.

Huff da. In your face, Fifty Shades.

Men aller verst er homsene. Her fant jeg de aller største (ufrivillig) komiske øyeblikkene i romanen. Fanny har hele tiden referert til riktig åpning og feil åpning, og proklamerer til slutt at hun ikke forstår hvordan det er mulig for mennesker å få slike lyster, «som ikke bare var aldeles motbydelige og absurde, men til og med umulige å få tilfredsstilt», fordi det er «fysisk umulig å gjennomføre et slikt misforhold». Denne presise vurderingen av anatomiske begrensninger kommer altså fra en jentunge som nylig har brukt to år av sitt liv og to hundre romansider på å kjempe imot fysisk umulige misforhold når den Store Store Penis skal inn i den Lille Lille Pike.

Enda bedre blir det når Fanny et par uker senere spionerer nysgjerrig på to forelskede unggutter på et vertshus, og oppdager at alt går «glatt og ubesværet og uten noe motstand». I stedet for å vurdere om hun kanskje har trukket forhastede slutninger om naturens misforhold, spionerer hun ferdig kun fordi hun vil anmelde dem og få dem straffet for sine kriminelle gjerninger. Tenk det. Vellystige lille Fanny Hill kommer rett fra det hemmelige bordellet der hun har solgt sex i årevis fordi hun liker det så godt, og blir på et blunk seksualmoralens høye vokter. Heldigvis for de forelskede guttene snubler Fanny i sine ivrige små tysterbein på vei ned fra spionposten sin, og klasker det rettenkende og vakre lille hodet sitt i gulvet så hardt at hun besvimer.

Det første hun gjør etter denne episoden, er for øvrig å hjelpe venninnen Louisa med å forføre en psykisk utviklingshemmet gutt – eller «kyllinghjernen», som de kaller ham – for å få brakt på det rene hvorvidt det er noe i ordspillet «en dåres spire er damens leketøy». Svaret er visstnok ja: «Dette instrumentet kunne jo ha fortjent å bli utstilt for penger. Dets enorme hode lignet i form og farve et middels stort sauehjerte, og man kunne makelig ha slått terning på dets brede rygg.»

Cleland liker altså å gjøre narr av folks kjønnsorganer. Aller mest fornøyd er han når han får knyttet kjønnsorganenes utseende og funksjon med eierens personlighet. Jeg tror Cleland prøver å lage en slags pornografisk versjon av frenologien, der kule folk har lekre og perfekte kjønnsorganer, mens kjipe folk har stygge og defekte. Men jeg er ikke bedre enn at jeg gapskrattet høyest og lengst over Clelands nedrigste kjønnsorganvitser.

Om SM-tilhengeren: «Jeg rettet naturligvis blikket mot den lunefulle mester, for hvis skyld alle disse forberedelsene ble gjort, men oppdaget at den syntes nesten som sunket inn i kroppen og knapt nok viste sin spiss utenfor den busk av mørke krøller som dekket disse delene. Det var som når man ser en gjerdesmutt stikke hodet opp gjennom gresset.»

Om den stakkarslige jomfrujegeren: «Jeg rakk imidlertid å få et glimt av en person som langt fra lovet en så mandig opptreden som stormen av en jomfrudom i alminnelighet krever. Hans svakelige, tæringssyke utseende minte mer om en invalid som ble tvunget til tjeneste, enn om en mann som frivillig hadde meldt seg til det vanskelige oppdraget […] hans maskin, som var av en størrelse som glir ut og inn uten at man merker det.»

Om den eldre horemammaen: «Hele det ulekre landskapet lå åpnet for mitt syn: En bred, tykkmunnet spalte, overskygget av en gråsprengt dusk, som så ut som en tiggerskål som ble rakt frem for å bli fylt […] Da han nå vendte ryggen mot meg, kunne jeg bare ta for gitt at han var oppslukt, å dømme etter den retning bevegelsene hans tok og det umulige i å bomme på et så betydelig mål.»

Pinlige eufemismer

Fanny Hill er en gullgruve (pun intended) for de av oss som brukte store deler av studietiden på å fordype oss i et fagfelt det er komplett umulig å stryke i, nemlig feministisk fallosteori. Den går kort sagt ut på at hele verden er et eneste digert fallossymbol, og at all vestlig tenkning er en tilbedelse ved Fallosens alter. Jo mer fantasifulle og omfattende (konspirasjons)teorier man klarer å finne på, desto høyere karakter får man. Selv var jeg bittelitt skeptisk til teoriene, siden jeg ikke kan skjønne annet enn at teorier om fallosens verdensherredømme er med på å sikre nettopp fallosens verdensherredømme.

Etter å ha lest Fanny Hill klarer jeg ikke å bestemme meg for om alle fallosteoriene er helt korrekte, eller om feministene bare har forlest seg på Fanny Hill. Cleland beviser i alle fall at det ikke finnes noen ord som ikke kan gis en seksuell undertone bare karakterene er tilstrekkelig nakne og kåte. Det er ikke bare uttrykk som «å ha grep om», «nå målet» og «møte motstand» som får en uvant grov betydning. Også enkeltord som redskap, gjenstand, instrument, sår, åpning, sentrum, gjest, besøk og hjemme får en seksuell funksjon. Hvis man skal dømme ut fra Fanny Hill, er både språket og verden ufattelig sexy.

Pussig nok får alle disse ordene meg bare til å tenke på alternative barneboktitler: Harry Potter og Den skjulte gruve. Nancy Drew og mysteriet med Den skummende kommandostav. Tassen i Gledens dal. Om ikke annet viser Cleland at alt kan handle om sex bare man har den rette innstillingen.

Vanligvis pleier jeg å si noe om hvordan leseropplevelsen var, men akkurat i dette tilfellet står jeg over. Utgaven min er full av blyantstreker i margen der Cleland er ekstra teit og komisk, og det aner meg at man ikke skal lese pornografisk litteratur med notatblokk og blyant i hendene. Men sex er nå en gang sånn at det er bedre å gjøre det selv enn å se andre gjøre det. I motsetning til for eksempel husarbeid, som fungerer stikk motsatt.

Derfor kan jeg ikke anbefale boken til noen, egentlig. Jeg tror du skal være bra desperat og underernært på erotikk for å oppleve boken som en kilde til seksuell inspirasjon. Som klassiker gjør Fanny Hill skam på den fenomenale 1700-tallslitteraturen. Den har ingen underholdningsverdi. Eller vent, det har den. Det er jo litt morsomt at Fanny beskrives som naken, for deretter å kle av seg morgenkåpe, tøfler, snøreliv, underskjørt og underkjole med hette. Men hvis du er som meg, må selv erotisk litteratur fylle visse litterære kvalitetskriterier for å virke opphissende:

Dårlig språk = No deal.