Vareopptelling

vareopptellingJeg har aldri kommet spesielt godt ut av det med Erlend Loes romaner. Verken Tatt av kvinnen eller Naiv. Super var det helt store, selv om Doppler jo var morsom. Kanskje var en skamløs og drøy kvinnelig hovedperson alt som skulle til. Jeg lo i alle fall så høyt av Vareopptelling at naboen til slutt måtte skru opp lyden på tv-en. På en fredagskveld. 

Forfatterskapet til lyrikeren Nina Faber har aldri tatt helt av. Hun har alltid vært i utakt med de rådende tendensene i lyrikken, og skrevet om «myrflangre, mønsteret i øyenstikkervinger og om været i byer hun aldri hadde vært i». Andre lyrikere har skrevet politisk, eksperimentert med form eller operert med sofistikerte triple lag av metabetydning, og oppnådd mer. Nina har hatt kronisk dårlig råd, ligget med mange (veldig mange) menn, drukket tett og fått en sønn. Hun har ikke utgitt noe på mange år, og er avskrevet av alle da hun utgir diktsamlingen Bosporos. Den får hard medfart av kritikerne, spesielt av en jypling i Universitas. Akademika avlyser Ninas opplesning i siste liten og unnskylder seg med at de skal ha vareopptelling. Nina er rasende, og finner seg ikke i behandlingen. Hun legger alle hemninger igjen hjemme, og strener ut i verden for å vise at det finnes grenser for hvordan man kan oppføre seg mot lyrikere.

Anmelderen er dessuten en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig.

Sånn, da vet dere hvor dere har meg.

Det er ikke så rart at en roman som kretser rundt forholdet mellom forfatter og anmeldere, får anmeldere til å flekke opp romanen for å finne ut hva forfatteren mon har tenkt å melde om deres litteraturkritiske bedrifter. Derfor er jeg litt overrasket over at ingen av anmelderne så langt har tatt skikkelig tak i svaret som ligger i teksten. Nina har helt rett i at anmeldere lett kan komme til å posisjonere seg på bekostning av boken de anmelder, og at de risikerer å forelske seg i både sin egen stemme og relative makt. Markeringsbehovet kan fort komme i veien for teksten de skal kritisere. Men er det den endelige dommen over anmelderne? Slett ikke. Bare se på dette:

Nina syns ikke bare det er problematisk at noen velger å være anmelder, hun syns det er direkte ynkelig. Å leve av å kommentere andres verk, som det i mange tilfeller har tatt årevis å produsere, er en svært spesiell og særdeles komplisert oppgave. Spesielt når kommentatoren selv kanskje aldri har forsøkt å skape noe av ingenting. Det å lage eplekake er ingen kunst så lenge man har tilgang på epler, skrev Nina i et dikt en gang, men å tenke ut selve eplet er noe ganske annet.

Nina Faber er altså en lyriker som mener at det er direkte ynkelig å være anmelder. Men Nina Faber er også en lyriker som skriver dikt om å lage eplekake, og som mener at det å «tenke ut selve eplet» er en knakende god metafor på kunstnerisk virksomhet. Anmelderne kan kanskje være kruttønner og maktsyke, men deres oppgave er nå engang å gjøre lyrikere som Nina Faber oppmerksomme på at de mangler både talent og litterært gangsyn. For eksempel på grunn av elendige eplekakemetaforer.

Både litteraturkritikken og litteraturen har sine fallgruver, men Nina Faber er neppe den rette til å bedømme hvor godt kritikerne skjøtter sitt arbeid. Hun har mer enn nok med å kave seg gjennom sitt eget skakkjørte forfatterskap. Sitatene over er gode eksempler på hvor gjennomført ironisk Vareopptelling er. Nina har en klar forståelse av hvor andres tekster kommer til kort, men hun ser ikke de åpenbare svakhetene i sine egne. Men fortelleren gjør det, og utleverer Ninas tåpelige metaforbruk for å punktere kritikken hennes av kritikerne.

Ninas erkefiende i denne omgang er studentanmelderen Roger Kulpe, en folkemordentusiastisk lyrikkanmelder som ikke engang gjenkjenner strofer fra Paul Celans legendariske «Todesfuge». Han er totalt uvitende hva lyrikk angår, og burde aldri ha anmeldt Ninas diktsamling. De er litt av et radarpar, Nina Faber og Roger Kulpe; den ene mer inkompetent enn den andre. Anmelderens faglige svakheter gjør imidlertid ikke Nina til en bedre lyriker. Det er jo synd for Nina at selv en uvitende studentanmelder som Roger Kulpe sannsynligvis har rett i det han skriver i anmeldelsen sin: «Faber har kommet til et punkt i sitt allerede ujevne forfatterskap hvor hun tydeligvis må beskyttes mot seg selv.» Alt Nina Faber sier og gjør i Vareopptelling tyder på at Kulpe har truffet spikeren på hodet, selv om dommen har sprunget ut av hans «massive uforstand».

Jeg kan ha kommet til å si tidligere at det beste jeg vet i litteraturen er upålitelige fortellere. Det beklager jeg, for det aller beste jeg vet er forfattere som bruker fri indirekte diskurs sånn som Erlend Loe gjør i Vareopptelling. For de som ikke kjenner begrepet, betyr det at stemmene til fortelleren og karakter blandes sammen slik at det er uklart hvem av dem som snakker. I tilfellet Vareopptelling er det blant annet den gjennomførte bruken av fri indirekte diskurs som gjør romanen like gjennomført ironisk.

Mye hadde endret seg siden sist. Flere toneangivende kritikere, både de hun hadde ligget med og ikke, hadde gått ut av tiden og blitt erstattet av yngre hoder som uten unntak skuet fremover og som det ikke var enkelt å få ligge med. Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker, men det hadde vært en fantastisk tid hvor grensene mellom de som skrev og de som kritiserte hadde vært deilig utydelige, ja mennesker fra begge sider, alle sider, hadde så å si vært en eneste stor familie. Praktisk og koselig hadde det vært.

Det er veldig usikkert hvem det er som mener hva her, Nina eller fortelleren. «Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker». Hvem sier det? Nina, som en forsikring om sin egen hederlighet? Eller fortelleren, som en antydning om at hun er alt annet enn hederlig? Begge to snakker her; Nina i selvforsvar, fortelleren i et slags snikete angrep på henne. De snakker med samme tunge, men fortelleren vrir på det hun sier. Som om de har en fortrolig samtale med hverandre gjennom hele teksten der Nina forsøker å overbevise fortelleren, mens fortelleren utleverer henne til leseren uten at hun skjønner det selv. Nina insisterer på sitt eget blodige alvor mens fortelleren latterliggjør henne. Fortellerteknisk er dette nydelig lesning for en ironi-fan som meg. Det gir dessuten en komisk undertone til alle Ninas (selv)høytidelige store og små slag her i verden.

Fortelleren kommer inn på begrepet kognitiv dissonans i begynnelsen av romanen, da Nina har trøblete samvittighet fordi hun lenge har foret laktoseintolerante pinnsvin med kumelk og kanskje tatt livet av dem. For meg er Vareopptelling en ikke helt velvillig fremvisning av Nina Fabers grunnleggende kognitive dissonans, for øyeblikket utløst av de negative anmeldelsene. Hun tenker én ting, handler på en måte som overhodet ikke samsvarer med det hun tenker, blir stresset av ubehaget over sin egen inkonsistens, og forsøker mer eller mindre desperat å rettferdiggjøre seg selv for å glatte over. I det ene øyeblikket tenker hun klart og fornuftig, og man forstår henne godt. I det neste øyeblikket gjør hun noe fullstendig absurd, og avdekker en forbløffende mangel på selvinnsikt. Eller fortelleren kommer inn og sparker beina ondskapsfullt vekk under henne. Nina strever, blåser seg opp, snubler og tryner, gang etter gang. For inkonsistent, det vil hun ikke være.

Fra en samtale med psykologvennen Lars, om den homofile sønnen Ludvig som plutselig er blitt hetero:

«Jeg traff ham nå nettopp. På gaten her nede. Med en kvinne.»

«Med en kvinne?»

«Syns du ikke det er litt inkonsekvent av ham?»

«Jo, det syns jeg kanskje. Men la det gå, Nina, dette finner Ludvig ut av selv. Det er ikke ditt problem.»

«Jeg leste her om dagen at sirkelen ikke er sluttet, verken biologisk eller emosjonelt, før man får barnebarn. Det sitter dypt rotfestet i oss, sto det. Da jeg leste det, kjente jeg at det antakelig er sant, og samtidig foraktet jeg meg selv fordi jeg er så konvensjonell.»

«Da er det vel bare bra at Ludvig finner seg en kvinne.»

«Hun var så vampete.»

«Det var du også, Nina.»

«Men jeg var ikke vulgær og horete.»

«Jo, det var du, om enn på en tiltrekkende måte.»

«Var jeg vel ikke.»

«Jo, det var du.»

[…] «Nei, det var jeg ikke,» sier hun med ettertrykk.

Å, som hun kaver. Med alt. Morsrollen, selvbildet, identiteten, følelser og resten av verden. Nina er ikke den hun vil være, og hun vil ikke være den hun er. Paradoksalt nok hadde Nina Faber sannsynligvis vært en langt mer interessant – og vellykket – lyriker hvis hun hadde klart å kanalisere noe av ubehaget ved dissonansen inn i diktene hun skriver. I stedet forsøker hun å utslette ubehaget ved å lyve til seg selv, slik at hun kan fortsette å skrive pretensiøse og meningsløse dikt om myrflangre, eplekaker og utsikten fra en balkong i Istanbul. Hun er ikke på utkikk etter erkjennelse eller innsikt. Hun vil helst bare danse og ha det fint. Og få selvbildet, forfatterskapet og livet til å gå opp i en deilig konsekvent helhet.

Da er det jo nærliggende å spørre hvorfor Nina Faber egentlig ble lyriker? Tja. Hun liker lanseringsfestene, opplesningene, å ligge med anmelderne. Den alternative livsstilen og mangelen på konformitet. Men hvorfor ønsker hun å skrive? Sannheten er vel at hun aldri har hatt særlig lyst til å skrive, at det snarere er kunstnerlivet og -myten som har tiltrukket henne. I samtalen med Lars avslører han et par ting som Nina selv kanskje ikke er så interessert i å ta innover seg:

I mange år nå har du følt at du skriver fordi alle andre tog har gått, og at du ikke lenger aner hva du driver med. Du vet ikke lenger hva som er livet og hva som er teksten.

[…] du har jo egentlig aldri likt å skrive, kanskje utenom de aller første årene, etter det har det stort sett vært mas for deg, med prestasjonsangst og pengebekymringer.

Det såreste for Nina Faber er nok ikke at anmelderne slakter diktsamlingen hennes, men at slakten konfronterer henne med at hun har brukt hele livet sitt på noe hun verken likte spesielt godt eller syntes var viktig. Ninas private vareopptelling viser at hun nå er 65 år, og at alle tog definitivt har gått. Det vil si, ikke helt. Det siste som skjer er nemlig at Nina blir påkjørt av østgående trikk utenfor Litteraturhuset, overlever mirakuløst, bare for å bli truffet av vestgående trikk rett etterpå. For å sitere en Simpsons-karakter i en liknende situasjon: «I don’t know what hurts the most, the excruciating pain or the irony. Can you believe it’s the irony?»

Jeg har fått med meg at Vareopptelling visstnok ikke er en spesielt god roman fordi den verken forandrer liv eller utvider horisonter. En av innvendingene mot den har til og med vært at den er så ironisk (!). At noen ikke klarer å verdsette en tekst som fungerer så utrolig bra på premissene den selv skaper, fordi den ikke fungerer ut fra premisser man som leser kan påtvinge den utenfra, er jo bare trist. Der er vi enige, Nina Faber og jeg. Jeg kan ikke se annet enn at Vareopptelling er en vellykket roman, og at det er nettopp ironien som gjør den så vellykket. Ironien fungerer på alle plan; fortellerteknisk, på setningsnivå, tematisk, i hovedpersonens indre og i relasjonen mellom karakterene.

Da er jeg fornøyd. Så fornøyd, faktisk, at jeg nå tviler litt på hvor god vurderingen min av Naiv. Super og Tatt av kvinnen var. Jeg leste begge som tenåring, og jeg er usikker på hvor velutviklet den ironiske sansen var i min umodne tenåringshjerne. En ting er sikkert: Hvis du mangler humoristisk sans generelt og sans for ironi spesielt, trenger du ikke å lese Vareopptelling. Les heller en diktsamling om myrflangre.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

18 thoughts on “Vareopptelling”

  1. Ingenting er som god ironi! Det er dessverre ganske få forfattarar som meistrar dette veldig godt, men Erlend Loe er absolutt ein favoritt på dette området. Den einaste andre norske forfattaren eg kjem på som skriv med ei slik distanse til hovudpersonen, må vere Garborg, i Bondestudentar. For min del var eg så ung då eg las både Tatt av kvinnen, Naiv. Super og L, at eg la aldri merke til det i desse bøkene. Eller, det vil seie, eg syntest bøkene var morsomme, men eg klarte ikkje sette fingeren på kva det var som gjorde dei morsomme. Dei bøkene eg har lese seinare har eg likt endå betre, nettopp fordi eg har skjønt kor sjeldan vare det faktisk er å kunne skrive så gode ironiske tekstar. Eg kjenner eg må lese meir Erlend Loe, nå altså!

    1. Jeg har tenkt mye etter opplegget på onsdag, og føler et ekkelt behov for å dementere hele anmeldelsen og skrive den på nytt. Noe som er litt rart, siden jeg fremdeles mener alt jeg har skrevet og i så fall bare kan gjenta det. Jeg får utdype her istedet.

      Ja, han er fantastisk på ironi! Det er det ingen tvil om. Det jeg er usikker på, er hvordan den skal tolkes. Utpå natten dukket det opp et utrolig godt poeng (dessverre ikke mitt) om epler. Jeg nevnte den eplekakemetaforen i innlegget, men hadde helt oversett at Nina møter opp hos Roger Kulpe under påskudd av å skulle lage eplekake. Og epler representerer selvfølgelig kunnskap. Hvordan kan jeg ha oversett det? Jo, fordi det er så opplagt at det blir usynlig. Jeg har en følelse av at Loe er den smarteste her, og at alle andre bare er mer eller mindre dårlige lesere av bøkene hans.

      Når det gjelder dybde, lurer jeg på om ikke problemet med Loe er at man ofte leter etter kompleksitet i form av en slags undertekst, og overser kompleksiteten i selve teksten. Altså i det som sies, rett ut. Gir det mening? Jeg kommer hele tiden tilbake til Kafkas «I straffekolonien» når jeg tenker på Loe, og mener det er visse likheter i hvordan de kombinerer realisme med det absurde, og hvordan teksten så ofte bare viser til seg selv. At det er der mye av ironien oppstår. Samtidig som teksten også godt kan kommentere virkeligheten, og gjerne gjør det veldig presist.

      En annen ting: Jeg tror det er meningen at vi skal le av Nina Faber. Ellers ville han ikke ha beskrevet henne sånn. Men i motsetning til andre, ser jeg ikke denne latteren som noen motsetning til alvoret. Jeg mener at alle mennesker har noe latterlig i seg, enten det ligger i selvforståelsen eller forestillingen om verden. Og så mener jeg at Loe som forfatter er ekstremt god til å formulere denne latterligheten, og gjøre det helt uten forakt. Det er interessant.

      1. Du må lese det essayet du fekk av meg, altså! Margunn Husby er inne på veldig mykje av det same, både i forlenginga av dette med at overflata faktisk har ein eigenverdi og dette med latter. Det slo meg under opplesinga av dette utdraget kor diktaren skjærer eplet ut av munnen på anmeldaren, at det er jo absolutt noko bakthinsk-karnevalistisk over det heile, kor normer blir snudd opp ned og det blir komisk i eit slags absurd spel. Eg var veldig fornøgd med poenget mitt, heilt til eg oppdaga at eg hadde lese det før i nevnte essay. Men eg trur du har heilt rett i at mykje av ironien oppstår i det at vi som lesarar er så opptatt av å leite etter undertekst og så er teksten i veldig stor grad i overflata.

      2. Ja, det må jeg! Jeg tenkte essayet kunne være fint å lese i forbindelse med f.eks. Stille dager i Mixing Part. Hvis jeg leser det nå, blir jeg bare nødt til å skrive enda et innlegg om Vareopptelling, og da rekker jeg ikke å skrive om flere bøker i år. Da blir det heller ingen gode kandidater til bloggprisen, er jeg redd. Jeg er så skremt over alle de middelmådighetene som kan komme til å slippe gjennom til shortlisten, at jeg leser på spreng akkurat nå.

  2. For noen skikkelige anmeldelser du skriver, fabelaktig!
    Jeg likte også Vareopptelling godt, og det er med skam å si kun den andre boka jeg har lest av Erlend Loe. Den andre var Kurtby, som jeg lyttet til på lydbok og holdt på å le meg ihjel av.

    1. Tusen takk, Anita! Jeg har gitt opp å skrive om alt jeg leser, og forsøker heller å si noe ordentlig når jeg først skriver. Les Doppler, den er også morsom! Loe leste fra en av Kurtby-bøkene på onsdag (tre kritikere diskuterte forfatterskapet hans, og så leste han etterpå). Jeg holdt også på å le meg ihjel, så jeg skjønner at jeg må lese den.

  3. Enig med Anita. Anmeldelsene dine (og Bjørg sine, for den saks skyld) er så omstendelige at mine ser ut som små parenteser. Positivt ment, altså. Jeg har et litt ambivalent forhold til Loe. Jeg elsker de fleste bøkene hans, men Fakta om Finland og L har jeg avbrutt. Førstnevnte irriterte vettet av meg med sine manglende punktum, og L har jeg egentlig aldri kommet lenger enn å bladd i. Men jeg elsker som sagt resten av bøkene, Unntatt Kurt-bøkene, Men det er fordi jeg ennå ikke har lest dem. Sånn. Nå skrev jeg litt mer enn «Flott anmeldelse».

    1. Takk, Lena! Det må være den lengste kommentaren jeg har fått fra deg, så nå er jeg imponert (og stolt). Jeg trodde at jeg hadde et ambivalent forhold til Loe før Vareopptelling, og før arrangementet på onsdag. Nå er jeg stor fan av Loe, og mer ambivalent til meg selv. Sånn kan det gå her i verden. L har jeg liggende ulest og nedpakket hos eks-svigers, men nå skal den både leses og premieres med plass i bokhyllen (så fort jeg får hentet den, da). Ellers har jeg merket meg Stille dager i Mixing Part og Muleum. I tillegg til den ene Kurt-boka, som virker helt fantastisk. Dette blir travelt!

  4. Det første som slår meg er at dette innlegget må da være lenger enn selve boka? Nr.2, og det er ikke fordi jeg har et problematisk forhold til Erlend Loe, the Paasilinna impersonator, garantert mer fornøyelig. Lydboka har jeg lånt to ganger, og aner fremdeles ikke om han leser selv. Det gjorde han på Doppler, med sin livstrette Flettfriddialekt, og hele min appreciation for mannen døde. Jeg har 2 på samvittigheten, NaivSuper og Tatt av Kvinnen – og likte begge to – men det hjelper ikke. Doppler ødela alt.

    Nr.3: Hvor mange fremmedord du kan. Kognitiv dissonans? I’m impressed. Og det slår meg at du i forklaringen beskriver alle gamle russerhelter (Dostojevskij har ingen en enste helt uten denne lidelsen) – og Hamsun, og Vigdis.. . For et useful begrep – kommer til å dukke opp i alle mine framtidige innlegg, selv om jeg framover bare skal skrive om farlige reiser for å lokke deg tilbake til kommentarfeltet og inn i en viss Mexicoseksperts armer.

    Nr.4: Fri indirekte diskurs skjønner jeg meg ikke på, synes det bare høres ut som en vanlig 3.pers forteller som ironiserer over sin teite heltinne. Utdann meg plz. Altså jeg vet jo hva det er teoretisk, og hadde en irsk foreleser i sin tid som brukte flere uker på The Dead, så jeg kan sikkert hoste opp noe lurt – likevel, i de aller fleste tilfeller er det umulig for meg å skille f.i.d fra vanlig 3.pers fortids harseleringer. Eksempler!

    Nr.5 : På grunn av deg skal jeg nå låne denne engang til. Og lese den med fremmedord i bagasjen.

    1. Altså, jeg liker veldig godt å få kommentarer som krever så mye av meg at jeg må sette av tid i kalenderen for å kunne svare. Var lengdekommentaren en fornærmelse mot meg eller Erlend Loe? Du tar uansett feil, i begge tilfeller. Jeg har ikke lest Paasilinna, ergo ingen kommentar. Jeg elsket lydbok-Doppler!! Loe leser helt fantastisk. Den eneste lydboken jeg har likt thus far in life.

      Det var ikke jeg som snakket om kognitiv dissonans, det var Loe. Nå må du slutte å gi meg æren for andres fremmedord. Litteraturen og verden er full av kognitiv dissonans, men jeg la aldri merke til den hos verken Dostojevskij, Hamsun eller Vigdis. Sannsynligvis fordi jeg kjedet meg så mye med forfatterens åpenbare kognitive dissonans at det overskygget alt annet. Skal du skrive om Vigdis igjen nå da? Jeg kan komme til å like essaysamlingen hennes, kognitiv dissonans eller ei.

      Forskjellen mellom vanlig tredjeperson og fri indirekte diskurs er at med vanlig tredjeperson finnes det et tydelig skille mellom forteller og karakter, og det er veldig lett å oppdage hvis fortelleren ironiserer over en karakter. Med fri indirekte diskurs blandes fortellerens stemme med karakterens, og det kan være uklart hvem som mener hva. Gi eksempler? Jeg har jo gitt eksempler i innlegget! Les dem på nytt. Hvis du fremdeles ikke skjønner det, må du spørre mer konkret ut fra eksemplene.

      Du trenger ikke å låne boken på nytt. Du likte Naiv. Super og Tatt av kvinnen, men ikke Doppler. For meg var det motsatt. Ergo kommer du til å hate Vareopptelling, siden jeg elsket den. Var det ikke du som syntes The Cocka Hola Company var lite morsom? Da må du slutte å ta imot tips fra meg når jeg ler av noe.

      1. Her finnes ingen fornærmelser, bare komplimenter. Jeg skrev jo at du var mer fornøyelig enn Loe, garantert, selv om det framstår som om det er Passillinna som stikker av med morsonprisen. Du vet jeg uttrykker meg klossete og at en viss kreativ mellomlinjelesing er påkrevd. Regel1, tolk alt positivt.

        Den indirekte diskursen: Jeg har lest eksemplene, skjønner teorien, men er håpløs på praktisk utførelse. Altså man utelukker alle bøker med ren 3.pers, men har alle bøker med delt forteller/karakter indirekte, vil det snike seg inn i enhver direkte tale. Det ma det jo medmindre man helt utelukker at fortelleren sniker inn egne kjepphester – og hva med forfatteren, kan han snakke ironisk gjennom karakteren og holde fortelleren utenfor. Muligens skjønner jeg ikke teorien likevel. Når det gjelder det eksemplet der Nina ligger med anmelderne ser jeg ikke helt entydig at fortelleren blander seg inn, men det er sikkert tydligere når man har lest boka – som jeg framholder at jeg skal gjøre. Syntes tross alt Cocka Hola var svært underholdende, om ikke direkte morsom – det var Agnes jeg ikke likte. Hele vårt samkvem reddes av at vi begge liker Vittula.

      2. Den snurtheten min var skin deep, altså. Jeg blir så sjelden fornærmet at jeg av og til får lyst til å blåse meg opp, bare for treningens skyld. Klossete? Du har da både en giftig tunge og en giftig penn, eh, tastatur, og det er da ikke mulig å tolke alt positivt! For hvordan skal du da klare å være negativ? Og skiller du mellom offentlig small talk og privat korrespondanse? Men kreativ mellomlinjelesning skal jeg alltids klare. C’est mon métier, tu sais. (seriøst, jeg aner ikke hvor den kom fra)

        Nei, det er kanskje ikke like lett å se ut fra eksemplene som jeg trodde. Det er nok tydeligere når man leser hele boken, fordi det er så gjennomført. I praksis er fri indirekte diskurs sjelden interessant i seg selv, med mindre det brukes til å så tvil rundt hvem som snakker. Enten det er ment som en kontrast eller for å skape undertekst. For eksempel. Jeg vet sannelig ikke hvor lett det er å oppdage i praksis med mindre man går veldig analytisk til verks. Det oppleves vel ofte som en så naturlig del av stilen i teksten at man ikke tenker over teknikken. Men nei, det trenger ikke å snike seg inn overalt. Og nei, forfatteren holder vi utenfor her. Vi har da lest vår Barthes og Foucault, tross alt.

        Godt å høre at Cocka Hola var «svært underholdende», om ikke annet. Vittula hadde jeg glemt! Jeg har ikke engang skrevet om den ennå. Det må jeg jo. Årets morsomste. Og en livbøye i mitt sosiale liv, tydeligvis.

  5. Jeg likte Naiv.Super veldig godt som tenåring uten at jeg skal skryte på meg at min ironiske sans var så veldig velutviklet. Jeg skjønte ihvertfall at Loe hadde en spesiell stil og stemme som jeg likte godt. Tatt av kvinnen var jeg ikke like begeistret for, det er mulig min avsky mot tafatte mannlige romankarakterer var på sitt sterkeste da:-) L var ganske morsom, Kurtby er kjempegøy og Doppler fullførte jeg aldri pga av en lydbok som streiket. Kan forøvrig anbefale lydbøker med Erlend Loe som oppleser. Deilig at det er en kvinne som er hovedperson denne gangen, tror denne må leses.

    Har forresten en venninne som i begynnelsen av 20-årene snakket om å sende takkebrev til Erlend Loe for å ha gitt henne lysten til å lese ihvertfall noen skjønnlitterære bøker, så enkelte setter nok ironi høyt når de vurderer en bok. Jeg vil påstå at å bruke humor til å formidle alvor må være noe av det vanskeligste å virkelig lykkes med.

    1. Jeg har en vag erindring om at jeg leste Tatt av kvinnen samme vår som jeg leste Hamsuns Pan, og mistenker at det var da forakten for vinglete menn i litteraturen oppstod. Det ble too much!! MEN jeg er usikker på om det var fordi mannen som ble Tatt av Kvinnen var så tafatt, eller om jeg bare ikke skjønte poenget med boken. Det kan hende den er langt mer ironisk enn jeg var i stand til å skjønne. Det eneste jeg husker er faktisk at Kvinnen har en venninne som han kaller Nidar Bergene. Det var jo morsomt, da. Og det eneste jeg er helt sikker på, er at fraværet av ironi hos Hamsun var en av grunnene til at jeg hadde lyst til å brenne Pan etter å ha lest den.

      Doppler hørte jeg på lydbok! Jeg liker å høre Loe lese. Både på opptak og IRL. Humor er nok undervurdert for mange som sliter med motivasjonen. Jeg bruker det selv når jeg er lei av å lese, da går jeg for de bøkene jeg tror er morsomme. Men du har rett i at det er vanskelig å kombinere humor og alvor. De fleste går for en av delene. Dessverre, synes nu jei. Ingenting er bedre enn en vellykket kombinasjon av de to.

  6. Eg har berre lese Loes bøker om Kurt, og det er mange år sidan. Eg tvilar på at eg kjem til å lese denne boka her. Har veldig mykje anna å lese (blant anna «Kjærlighetens historie»), så det kjem ikkje til å bli med det første. Men bra at du likte boka. Gode leseopplevingar er i alle fall noko eg sett pris på🙂

    1. Å mangle bøker man har lyst til å lese, er nok et problem ingen av oss kommer til å oppleve noen gang. Det er verre å få tid til alt. Kjærlighetens historie skal jeg også få lest, det får bli årets romjulsbok. Og så kan jeg røpe at et av målene mine for neste år er å unngå bøker jeg ikke tror jeg vil like, og lære meg å avbryte bøker. Jf. gode leseropplevelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s