Stikkord: The Mysteries of Udolpho

Fanny Hill og Det sanne kongelige lem

fanny-hill-by-john-clelandEtter at jeg skrev om det å kjøpe pornografisk litteratur – eller Fanny Hill – på Mammutsalget, har jeg blitt en slags autoritet på det pornolitterære feltet på Google. En av de svette og håpefulle pornoentusiastene som havnet på bloggen min, søkte på «porno poirot». Det kan ha vært noen som bare ville gjøre meg glad. Det kan ha vært den frekke barten. Uansett: It made my day.

Fanny Hill, ja. Hvor skal man begynne? Hvis du ikke har lest Porno i bokhandelen allerede, bør du begynne der. Fanny Hill ble lest i en kontekst, og den konteksten var farget av min ydmykelse og skam over å redusere meg selv og min person til en skarve kjøper av porno. (Nå bør jeg ha nevnt porno tilstrekkelig mange ganger til å opprettholde de mer interessante søkene.)

John Clelands pornografiske klassiker fra 1748 er en roman jeg både kan og vil si fryktelig mye om, til tross for at den er så godt som blottet for litterære kvaliteter og er platt og pinlig lesning. Den fortjener klassikerstatus kun fordi den er hundgammel, og fordi den må sammenliknes med andre pornografiske bøker som kvalitativt sett er enda dårligere. Bokens opprinnelige tittel er Memoirs of a Woman of Pleasure, men den er bedre kjent som Fanny Hill – navnet på gledespiken som så raust deler sine erindringer fra horelivet med resten av verden. Hun er sannsynligvis også grunnen til at Fanny er mer enn bare et jentenavn i England.

Blant alt som er sært med boken, er formen det mest iøynefallende. Det er en brevroman, av alle ting. Min utgave er på 233 sider, og består av to ekstremt lange brev fra Fanny til en ukjent kvinnelig mottaker av høy byrd. Her beskriver Fanny hvordan hun som femten år gammelt og foreldreløst gudsord fra landet lures inn i prostitusjonens gleder (på grunn av sin totale uvitenhet, fristende kropp og «naturlige varmblodighet»), før hun ender opp som rik og lykkelig gift mor i en alder av 18.

En meget troverdig historie, med andre ord. Akkurat denne utviklingen utgjør ca 10% av boken. Resten av teksten er dedikert svært detaljerte beskrivelser av nakne mennesker, deres (stort sett) vakre kropper og (stort sett) perfekt koordinerte orgasmer. I hundresiders brev, altså. Men hva vet jeg om brevskrivingens kunst? Dagens mennesker skriver jo aldri brev til hverandre lenger. Dessverre, får en vel si.

Det sanne kongelige lem og naturens søte munn

Da Cleland skrev Fanny Hill på midten av 1700-tallet, kunne man ikke utgi pornografiske bøker uten å risikere fengselsstraff. Clelands kunstneriske visjoner kan ha vært så sterke at han tok sjansen likevel. I stedet for å kalle alle «ting» og «handlinger» ved deres rette navn, benyttet han seg av pussige, komiske og poetiske eufemismer for å få budskapet gjennom. Det vil si: Jeg vet ikke om de mange eufemismene for kjønnsorganer var et forsøk på å unngå sensur, eller bare et mislykket forsøk på å være poetisk. Mislykket var det i alle fall, for Cleland ble belønnet med både fengselsstraff og et velfortjent renommé som dårlig forfatter.

Datidens sensurapparat mente nok at pornografi ikke blir mindre pornografisk selv om man bruker latterlige eufemismer for å beskrive «den ømme fektningen» der «nytelsens sverd» trenger inn i «det dype sår i kroppen». Jeg noterte ivrig mens jeg leste Fanny Hill, og samlet sammen et utvalg av de aller teiteste og mest svulstige eufemismene Cleland bruker.

For Henne: Gledens dal, den kresne fråtseren, den svulmende munn, kjærlighetens tjener, det lille tryllemiddelet, gledens genialt anbragte sentrum, den gloende hete ovnsdør, lystens berg, den mysteriøse målskiven, den skjulte gruve, det åpne pass, naturens nytte og pryd, det nylig åpnede sår, kjærlighetens myke laboratorium, den herlige skatt, naturens yndlingskvarter, den utvalgte vei, leketøy, agnet og hjemme.

For Ham: Det prektige stykke inventar, den harde gjenstanden, den stive senen, den reiste stangen, det fryktinngytende redskap, ulykkesredskapet, den rastløse og stormende gjest, det fyldige instrument, den lange skummende kommandostav, tilstanden bak forhenget, elskovens rambukk, den stive hornaktige brusk, gangeren, det viktigste redskap for nytelse, den søte årsak til klage, den opprørske skøyeren, det ypperste av alle legemidler, den elskede gjest, lystens stolpe, huggert og fienden.

Når Han møter Henne: Den gode gamle handling, det eneste rette botemiddel, elskovens konsert, den sentrale forbindelse, fløyelsstøtet, ha besøk, harmoni mellom kjønnene, sammenstøt mellom kjønnene, å drive inn kilen, stikke sliren helt opp til festet, drive spikeren inn til hodet, omvendte slag fra ambolt mot hammer, festmåltidet og fastere kost.

Det som er like sært med boken er at den er skrevet av en voksen mann, men blir fortalt av en tenåringsjente – sikkert for å underbygge troverdigheten i historien og brevformen. Første del av romanen er en ubeskjeden hyllest til fallosen, eller «skjønnhetens kilde», «naturens uovertrufne mesterverk» og «gledens rette håndtak», som Cleland også liker å kalle den. Hyllesten blir formulert av skjønne lille Fanny, slik alle kvinner ville ha snakket hvis hele verden var en mannlig pornografisk fantasi.

Og nå, frigjort av skjorten, hva så jeg med undring og forbløffelse? Ikke en gutts leketøy eller en manns våpen, men en flaggstang av så enorme dimensjoner at hvis resten av ham skulle svare til den, måtte den ha tilhørt en kjempe. Dens veldige størrelse fikk meg til å rygge tilbake, men likevel kunne jeg ikke uten glede betrakte den, og jeg våget meg til og med til å kjenne på denne veldige lengde, denne enorme bredde av levende elfenben! […] Den sto der, som en kilde til både skrekk og fryd.

Hvis du ikke engang trekker på smilebåndet av det sitatet, vil jeg fremdeles respektere deg som menneske. Men vit at vi aldri kommer til å bli nære venner.

Fanny opplever mye skrekk og fryd i møtet med nakne karer, for de mannlige karakterene er så velskapte og velutrustede at det grenser til en funksjonshemning. De er unge, kjekke, friske, sterke, rike og blide, og alle som én i besittelse av det Cleland gjerne omtaler som «en stiv, sterk maskin». Alternativt en hard maskin, en enorm maskin eller en rasende maskin. Eller de har et «spent våpen». Et fryktelig våpen. Et potensielt farlig og ødeleggende våpen. Det er synd at Cleland aldri fikk oppleve atombomben. Jeg tror han hadde likt den.

De kvinnelige karakterene er like unge, vakre og blide som sine mannlige motstykker. Kvinnenes problem er bare at «den ømtålige delen» ikke på noen måte passer til herrenes «hovedgjenstand». «Den hete og utilstrekkelige åpningen» er nettopp det: Svært villig og lysten på «besøk», men Alas! så altfor liten.

I mellomtiden ga den myke, trange passasjen gradvis etter, og spente seg ut så langt som mulig på grunn av det tykke, stive lemmet, og jeg kjente på en gang den vidunderligste fryd og smerte ved utvidelsen idet han slapp halvveis inn. Her hjalp hans iver etter å trenge lengre inn ham ikke en tomme, for mens han nølte der, ble han innhentet av nytelsens høydepunkt, og den varme, dype foldens stramme trykk presset ut av ham den ekstatiske utgytelse ennå før jeg var klar til å møte den, forsinket som jeg var av den smerte jeg hadde måttet holde ut under kampen på grunn av hans våpens uutholdelige størrelse, selv om det ennå ikke var inne med mer enn halve lengden.

Legg merke til hvordan Cleland forsøker å distrahere leseren fra den altfor tidlige utløsningen ved å fremheve den formidable størrelsen på våpenet to ganger i de to siste linjene. Hvis våpenet bare er stort og prangende nok, er det tilsynelatende ingen som bryr seg om hvordan det virker. Ja vel, ja. Da sier vi det sånn. For fredens skyld.

Krigføring, feite folk og homser

I den grad første del av Fanny Hill kan sies å ha et plott, så handler det om hvordan man skal få plundret den mannlige kamel gjennom det kvinnelige nåløye uten at noen får varige mén. Det er nok derfor Cleland så ofte bruker militær terminologi for å beskrive den utmattende og omstendelige prosedyren når «den rødtoppede stridsmann» skal forsøke å innta «Hovedfestningen». Sex er ikke bare sex, skjønner du. Det er Napoleon med sin hær, og en storstilt invasjon av hylende, ekstatiske og blødende jomfruer. Cleland bruker aldri ordet samleie. Istedet bruker han ord som krigstjeneste, hovedangrepet, stormløpet, invasjonen, striden, gjentatte trefninger (hvis våpenet virker da), blokaden, det ømme angrep, angrepet på slagmarken, operasjonen og kroppslig arbeid.

Du har selvfølgelig allerede gjettet det, men John Cleland var altså soldat fra han var 19 til 30 år, i Bombay. Gudene må vite hva slags krigføring han var involvert i der. For min del minnet sitatet over meg mest om hvordan det var å kjempe seg gjennom de første hundre sidene av Herman Melvilles Moby Dick. Jeg var veldig motivert, men møtte så hard motstand at jeg ga opp før jeg var halvveis. I likhet med Fannys kavaler.

Clelands klamme fascinasjon for store peniser og trange jomfruer minnet meg også om et sitat fra Matias Faldbakkens Macht und Rebel, der karakteren Feiten har skrevet en upublisert roman med tittelen «Den Lille Lille Pike og den Store Store Penis», som på mange måter er det Fanny Hill handler om.

Boken var i sannhet en ren masturbasjonsroman, og det kommer veldig tydelig frem at Feiten verken – i motsetning til sine ønsker og drømmer – a) noensinne har hatt hendene på en liten liten pike, eller b) på noen måte er i besittelse av en stor stor penis. Noe vi alle vet at feite folk sjelden har.

Beskrivelsen passet så godt på inntrykket jeg fikk av forfatteren bak Fanny Hill at jeg antok at romanen var Clelands måte å fantasere seg fram til noe han aldri kunne få lagt labbene (eller snabben) på i virkeligheten.

Men teorien ble alvorlig utfordret da jeg leste om Clelands liv på wikipedia, som konkluderer (noe smålig) med at Cleland tvert imot var homofil, fordi han a) var ugift og bodde alene, b) var bitter og forhatt av alle, c) hadde en eldgammel og stygg kvinnelig tjener, d) hadde skapt en kvinnelig karakter som elsket store peniser, og e) ble uvenner med en venn som hadde skrevet en positiv pamflett om homofili. Hvis ikke det er grundig bevisførsel for seksuell legning, så vet ikke jeg. Wikipedia bekrefter med andre ord det verden alltid har visst: Kjipe folk er alltid homser.

Likevel tillater jeg meg å la tvilen komme Cleland til gode, ut fra tanken om at det ene usaklige argumentet slår det andre i hjel, basert på noe så vilkårlig som intertekstuell enighet mellom Faldbakken og Cleland om feite menns penisstørrelse:

[Våpenets] enorme lengde, som ikke sto i forhold til dets bredde, var så meget mer overraskende som denne størrelsen vanligvis ikke finnes hos folk av hans korpulente habitus.

Hva man ikke lærer av å lese romaner! Det beste argumentet jeg har for at Cleland var hetero, er likevel at han gjennom hele Fanny Hill vender tilbake til en slags snodig idé om at kvinner «smelter hen i henrykkelse» av mannens utløsning. Det skal visstnok fungere som en lindrende balsam med enten brannslukkende eller orgasmefremmende egenskaper. Det er enten det lille ekstra kvinnen trenger for å nå ekstase, eller det som skal til for å roe ned den prekære brannen som truer med å drive henne til vanvidd. Jeg tror nesten man må være hetero for å få sånne innfall. Enten man har kriget i Bombay eller ikke.

Sex og singelliv i 1700-tallets London

Men Fanny Hill er mye mer enn en pinlig mannlig seksuell fantasi. Mye, mye mer. Det er også en typisk britisk 1700-tallsroman, og jeg vedder på at Cleland har latt seg inspirere av Daniel Defoes Moll Flanders (1722). Begge bøkene er forresten på 1001-listen, så du bør følge godt med hvis du velger din lektyre derfra.

Den kvinnelige hovedpersonen Moll er mindre seksuelt eksplisitt enn Fanny, men skriver ned alle sine skammelige eventyr under påskudd av å være en nyfrelst angrende synder. Det var sånn man gjorde det på 1700-tallet for å kunne skrive om livet på skråplanet; man lot som om man bekjente sine pikante og forlokkende synder fordi man angret så fælt, for da kunne man ikke beskyldes for å korrumpere leserens moral mens man underholdt dem med historier fra sitt umoralske liv. For moralen var jo tydelig nok den, bare man snakket hardt nok om hvor mye man angret på det deilige kriminelle livet man hadde levd.

Moll Flanders’ femhundresiders beskrivelse av sitt lastefulle, kjempemorsomme og superspennende liv er full av forsikringer om at hun angrer på alt sammen, og hyppige advarsler til leseren om aldri å vike en tomme fra den smale sti. Den komplette tittelen til Moll Flanders oppsummerer hennes lastefulle CV (og hele plottet):

The Fortunes and Misfortunes of the Famous Moll Flanders, &c. Who was Born in Newgate, and during a Life of continu’d Variety for Threescore Years, besides her Childhood, was Twelve Year a Whore, five times a Wife (whereof once to her own Brother), Twelve Year a Thief, Eight Year a Transported Felon in Virginia, at last grew Rich, liv’d Honest, and died a Penitent. Written from her own Memorandums.

Fanny gjør omtrent det samme med sin fortelling. Etter å ha tatt en grundig gjennomgang av sine tre år som gledespike, der Fanny har gledet seg mye og ofte, runder hun av historien med å si at hun nå er godt gift, lykkelig mor og anstendig kvinne. Da er hun hele 18 år gammel, og avslutter med en glødende moralpreken om at Dyden alltid er bedre enn Lasten, og at Lastens nytelse alltid vil komme til kort for Dydens sødme. Joda. Det er en dyp og tankevekkende innsikt som gis ekstra tyngde når den kommer fra en tenåring. Spesielt en tenåring som etter å ha spriket med beina for penger i tre år gifter seg med mannen som tok dyden hennes og uansett ga henne den aller største tilfredsstillelsen. Han har til og med lepper som svulmer røde og hovne som etter et bistikk!

Men ok. Fanny Hill skal få massevis av poeng for at Fanny har det mye gøyere enn lille persille Emily i Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho (1794). Emily vansmekter dydig i fangenskap på Udolpho mens kjæresten hennes hygger seg på bordell i Paris. Fanny får derimot være med på moroa og leve et bekymringsløst sex og singelliv i London i et par år før hun går lei av uforpliktende gladsex og gifter seg med kjæresten, som neppe har hatt det like gøy i fangenskap i Karibien. Hun legger ikke skjul på noe av det hun har gjort, heller. Hun virker ikke engang spesielt flau over alle tilståelsene. Men som hun sier det selv: «Jeg må tilstå at den dypere tankevirksomhet på den tiden ikke hørte til min karakter». No shit.

Kanskje skyldes kjærestens tålmodighet at Fanny på dette tidspunktet er stinn av penger, mens kjærestens eneste kapital er en vakker kropp, et kjærlig og samarbeidsvillig lynne, og svulmende røde lepper. Likevel virker det som om et-eller-annet kjønnsmessig er snudd på hodet her. Det virker som om kvinnelige romankarakterer på 1700-tallet hadde mye mer tilfredsstillende, spennende og givende (sex)liv når de ble skapt av mannlige forfattere. Når de ble skapt av kvinnelige forfattere, satt de bare og broderte duker til misjonsbasaren og gispet forskrekket over den ukristelig høye prisen på damask. Uten et kongelig lem i sikte.

Cleland slår virkelig et slag for kvinner, han skal ha for det. Det som er både søtt og sjarmerende med Fanny Hill, er at den er en slags kvinnelig seksuell oppvekstroman. Fannys oppvåkning dokumenteres iherdig, og gjentas gjennom fortellinger fra hennes venninner i bordellet om deres tidlige erfaringer. Det som går igjen i de unge kvinnenes historier, er at de har vokst opp i et overbeskyttet miljø og derfor ikke har noen anelse om hva seksualitet innebærer. Den seksuelle oppvåkningen kommer enten gjennom en for dem helt uforklarlig opphisselse og fysisk lengsel etter noe de ikke vet hva er. Eller den våkner når de tilfeldigvis kommer i kontakt med en naken mann og blir helt bestyrtet over hva de ser. De blir helt sjokkert over at menn er så annerledes skapt enn kvinner, men vet umiddelbart hva de vil.

Fraværet av beskjedenhet, skamfølelse og tvil gjør seksualiteten påfallende positivt ladet. Her er Cleland for eksempel nådeløs mot menn som ikke klarer å tilfredsstille kvinner, og finner på ondskapsfulle penisvitser for å rakke ned på dem. Voldtekt eller tvang har han heller ikke sansen for, og han er veldig opptatt av gjensidig tiltrekning og nytelse.

En annen ting som var ganske interessant å finne i en roman om gledespiker på horehus, er to tilfeller hvor kvinner faktisk betaler menn for sex. Fannys slitne, gamle og fæle første horemamma ligger med en ung, kjekk soldat, og leseren (dvs jeg) lurer oppriktig talt på om han ikke har bedre kvinner å bruke lommepengene sine på. Før hun finner fram sedlene og takker for god service. I sitt eget horehus. Veldig stilig.

Fanny skaffer seg tidlig en rik elsker, men blir kastet på dør etter at hun i smug tar seg en fattig elsker som hun betaler med pengene fra den rike elskeren. Det er hun som forfører ham, og gir ham penger han kan kjøpe seg noe fint for. Når de blir oppdaget, er det hun som tar på seg skylden, sånn at den uskyldige og naive stakkaren skal slippe billigere unna. Mellom oss er han ikke så skarp, stakkar. Det er forresten han med den digre flaggstangen i første sitat. Fanny har mye moro med ham.

Det er noe ved romanen som minner meg om en gammeldags versjon av Sex and the City. Fanny lever nokså fritt, hun har sex med hvem hun vil, hun har sin egen leilighet og tjener sine egne penger. Når hun gifter seg er hun egentlig en fallen kvinne, men mannen hennes elsker henne like høyt for det. Hun sitter på pengesekken og trenger ikke en mann til å forsørge seg. Hun gifter seg av kjærlighet.

Man kan sikkert kritisere Cleland for å forherlige et tvilsomt yrke. Men siden Fanny Hill ikke er en realistisk roman som forsøker å gi et korrekt bilde av virkeligheten, viser han istedet hvordan ting burde eller kunne være, ut fra de snevre mulighetene som fantes for kvinner på 1700-tallet. Cleland gir en svært positivt ladet fremstilling av kvinnelig seksualitet, sammenliknet med for eksempel Pauline Réages gyselige Historien om O, som er en studie i fornedrelse, ydmykelse og seksuell vold.

Misjonæren

Det som ikke er umiddelbart synlig i romanen – på grunn av prostitusjon, trange jomfruer og generelt pornografisk innhold – er at den faktisk er ganske konservativt innstilt til sex. Romanen er for eksempel en hyllest til misjonærstillingen. Alt som foregår utenom den er tilsynelatende ikke verdt å kjenne til. Det Fanny og vennene hennes gjør når de virkelig skal være vågale og eksperimentelle, er ifølge moderne dagsaviser et dørgende kjedelig minimum hvis man vil unngå å være en skikkelig taper på soverommet. I Fanny Hill er sex både gøy og spennende, selv i misjonærstillingen. I dag er vi ikke helt der. Vi trenger seksualundervisning, ukentlige instrukser i massemediene og multifunksjonelle hjelpemidler for å konkludere med at sex likevel er dritkjedelig og et slit uten like. Ikke har vi tid, heller.

Også Clelands seksuelle hierarki er ganske tydelig, og han har klare moralske begreper om hva som er greit og ikke greit. Øverst troner kjærligheten og forelskelsen. Deretter kommer sex mellom menn og kvinner som er noenlunde jevnaldrende (dvs unge), like vakre og på samme sosiale nivå. Deretter kommer menn og kvinner som ikke er like gamle, vakre eller rike, der penger må strømme nedover i systemet for å skape seksuell balanse. Så har vi sex mellom to kvinner, og flere par som har sex i samme rom mens andre ser på. Det siste er greit ifølge Cleland, så lenge man konverserer høflig og dannet med hverandre i pausene:

Da han hadde trukket seg ut, reiste Emily seg, og vi flokket oss omkring henne med gratulasjoner og andre småtjenester, for det må huskes at selv om all bluferdighet og tilbakeholdenhet var bannlyst under utøvelsen av disse nytelser, holdt man strengt på høflighet og gode manerer.

Der har du briter i et nøtteskall. Det eneste folkeslaget i verden som er troende til å utvikle en egen etikette for orgier. Stivt er vel et stikkord her. Jeg leste oversettelsen, ikke originalen, men vil tro at Clelands tips til hva menn skal si til kvinner etter et … festmåltid som … smakte, er noe à la:

I am very much obliged to you, Madam. Please allow me to compliment you on the exquisite tightness of your little treasure. My fierce weapon was quite happy to make its acquaintance. Might I suggest we schedule an appointment for another invasion of my armed forces into the unguarded territory of your valley of joy?

Det som derimot ikke er greit er å ha sex med ukjente utenfor hjemmets (eller bordellets) fire vegger, der sex med en kjekk fremmed likevel er å foretrekke fremfor sex med en stygg fremmed. Voldtekt er heller ikke bra, eller sex uten gjensidig lyst og samtykke. Cleland anbefaler å unngå sex med mennesker som er eldre enn tredve år, med mindre de er usedvanlig snille eller rike. Så kommer fetisjene inn, og Cleland liker dem ikke. Menn som liker å børste kvinnehår er patetiske, de som liker SM er noen ynkelige stakkarer. Om SM sier Fanny følgende:

Vanligvis pleier denne smaken å angripe personer som ved sin alder nødsages til å søke sin tilflukt til denne typen av eksperimenter, som skal få deres trege safter til å sirkulere raskere, og gi stimulans og pirring av de hendøende sanser.

Huff da. In your face, Fifty Shades.

Men aller verst er homsene. Her fant jeg de aller største (ufrivillig) komiske øyeblikkene i romanen. Fanny har hele tiden referert til riktig åpning og feil åpning, og proklamerer til slutt at hun ikke forstår hvordan det er mulig for mennesker å få slike lyster, «som ikke bare var aldeles motbydelige og absurde, men til og med umulige å få tilfredsstilt», fordi det er «fysisk umulig å gjennomføre et slikt misforhold». Denne presise vurderingen av anatomiske begrensninger kommer altså fra en jentunge som nylig har brukt to år av sitt liv og to hundre romansider på å kjempe imot fysisk umulige misforhold når den Store Store Penis skal inn i den Lille Lille Pike.

Enda bedre blir det når Fanny et par uker senere spionerer nysgjerrig på to forelskede unggutter på et vertshus, og oppdager at alt går «glatt og ubesværet og uten noe motstand». I stedet for å vurdere om hun kanskje har trukket forhastede slutninger om naturens misforhold, spionerer hun ferdig kun fordi hun vil anmelde dem og få dem straffet for sine kriminelle gjerninger. Tenk det. Vellystige lille Fanny Hill kommer rett fra det hemmelige bordellet der hun har solgt sex i årevis fordi hun liker det så godt, og blir på et blunk seksualmoralens høye vokter. Heldigvis for de forelskede guttene snubler Fanny i sine ivrige små tysterbein på vei ned fra spionposten sin, og klasker det rettenkende og vakre lille hodet sitt i gulvet så hardt at hun besvimer.

Det første hun gjør etter denne episoden, er for øvrig å hjelpe venninnen Louisa med å forføre en psykisk utviklingshemmet gutt – eller «kyllinghjernen», som de kaller ham – for å få brakt på det rene hvorvidt det er noe i ordspillet «en dåres spire er damens leketøy». Svaret er visstnok ja: «Dette instrumentet kunne jo ha fortjent å bli utstilt for penger. Dets enorme hode lignet i form og farve et middels stort sauehjerte, og man kunne makelig ha slått terning på dets brede rygg.»

Cleland liker altså å gjøre narr av folks kjønnsorganer. Aller mest fornøyd er han når han får knyttet kjønnsorganenes utseende og funksjon med eierens personlighet. Jeg tror Cleland prøver å lage en slags pornografisk versjon av frenologien, der kule folk har lekre og perfekte kjønnsorganer, mens kjipe folk har stygge og defekte. Men jeg er ikke bedre enn at jeg gapskrattet høyest og lengst over Clelands nedrigste kjønnsorganvitser.

Om SM-tilhengeren: «Jeg rettet naturligvis blikket mot den lunefulle mester, for hvis skyld alle disse forberedelsene ble gjort, men oppdaget at den syntes nesten som sunket inn i kroppen og knapt nok viste sin spiss utenfor den busk av mørke krøller som dekket disse delene. Det var som når man ser en gjerdesmutt stikke hodet opp gjennom gresset.»

Om den stakkarslige jomfrujegeren: «Jeg rakk imidlertid å få et glimt av en person som langt fra lovet en så mandig opptreden som stormen av en jomfrudom i alminnelighet krever. Hans svakelige, tæringssyke utseende minte mer om en invalid som ble tvunget til tjeneste, enn om en mann som frivillig hadde meldt seg til det vanskelige oppdraget […] hans maskin, som var av en størrelse som glir ut og inn uten at man merker det.»

Om den eldre horemammaen: «Hele det ulekre landskapet lå åpnet for mitt syn: En bred, tykkmunnet spalte, overskygget av en gråsprengt dusk, som så ut som en tiggerskål som ble rakt frem for å bli fylt […] Da han nå vendte ryggen mot meg, kunne jeg bare ta for gitt at han var oppslukt, å dømme etter den retning bevegelsene hans tok og det umulige i å bomme på et så betydelig mål.»

Pinlige eufemismer

Fanny Hill er en gullgruve (pun intended) for de av oss som brukte store deler av studietiden på å fordype oss i et fagfelt det er komplett umulig å stryke i, nemlig feministisk fallosteori. Den går kort sagt ut på at hele verden er et eneste digert fallossymbol, og at all vestlig tenkning er en tilbedelse ved Fallosens alter. Jo mer fantasifulle og omfattende (konspirasjons)teorier man klarer å finne på, desto høyere karakter får man. Selv var jeg bittelitt skeptisk til teoriene, siden jeg ikke kan skjønne annet enn at teorier om fallosens verdensherredømme er med på å sikre nettopp fallosens verdensherredømme.

Etter å ha lest Fanny Hill klarer jeg ikke å bestemme meg for om alle fallosteoriene er helt korrekte, eller om feministene bare har forlest seg på Fanny Hill. Cleland beviser i alle fall at det ikke finnes noen ord som ikke kan gis en seksuell undertone bare karakterene er tilstrekkelig nakne og kåte. Det er ikke bare uttrykk som «å ha grep om», «nå målet» og «møte motstand» som får en uvant grov betydning. Også enkeltord som redskap, gjenstand, instrument, sår, åpning, sentrum, gjest, besøk og hjemme får en seksuell funksjon. Hvis man skal dømme ut fra Fanny Hill, er både språket og verden ufattelig sexy.

Pussig nok får alle disse ordene meg bare til å tenke på alternative barneboktitler: Harry Potter og Den skjulte gruve. Nancy Drew og mysteriet med Den skummende kommandostav. Tassen i Gledens dal. Om ikke annet viser Cleland at alt kan handle om sex bare man har den rette innstillingen.

Vanligvis pleier jeg å si noe om hvordan leseropplevelsen var, men akkurat i dette tilfellet står jeg over. Utgaven min er full av blyantstreker i margen der Cleland er ekstra teit og komisk, og det aner meg at man ikke skal lese pornografisk litteratur med notatblokk og blyant i hendene. Men sex er nå en gang sånn at det er bedre å gjøre det selv enn å se andre gjøre det. I motsetning til for eksempel husarbeid, som fungerer stikk motsatt.

Derfor kan jeg ikke anbefale boken til noen, egentlig. Jeg tror du skal være bra desperat og underernært på erotikk for å oppleve boken som en kilde til seksuell inspirasjon. Som klassiker gjør Fanny Hill skam på den fenomenale 1700-tallslitteraturen. Den har ingen underholdningsverdi. Eller vent, det har den. Det er jo litt morsomt at Fanny beskrives som naken, for deretter å kle av seg morgenkåpe, tøfler, snøreliv, underskjørt og underkjole med hette. Men hvis du er som meg, må selv erotisk litteratur fylle visse litterære kvalitetskriterier for å virke opphissende:

Dårlig språk = No deal.

The Mysteries of Udolpho

Handlingen i Ann Radcliffes gotiske romanse The Mysteries of Udolpho (1794) er lagt til Frankrike og Italia i 1584. Emily St. Aubert har vokst opp i pittoreske omgivelser i Gascogne med to engleaktige foreldre som har oppdratt henne til å bli en enkel og dydig sjel med sans for naturens og kunstens sublime skjønnhet. Moren dør etter kort tids sykdom og Emily og far St. Aubert legger ut på en reise til Languedoc i håp om at faren skal overleve et anfall av den samme sykdommen. På veien møter de hedersmannen Valancourt, på alle måter skapt for å være Emilys store kjærlighet og svigerfars drøm. Men faren dør, og Emily ender opp i fangenskap hos den sadistiske tantens grådige nye ektemann Count Montoni i hans slott Udolpho. Det ser ikke lyst ut for stakkars Emily.

Jeg har bare rukket å lese 68 av 620 sider, men jeg har lest introduksjonen i boken og vet at Emily heldigvis vil ende lykkelig opp i Valancourts armer etter at begge har gjennomgått a great many tribulations på hver sin kant. Introduksjonen avslører nemlig både slutten og hele plottet i det den kaller en anmeldelse av boken; en anmeldelse som kun består av en gjennomgang av handlingen og en oppfordring om å lese boken. Joda, det er liksom derfor jeg har kjøpt den, da. Romanen beskrives imidlertid som en psykologisk thriller, så da regner jeg med at den psykologiske dybden i disse romantiske karakterene blir så imponerende og skummel utover i boken at jeg kommer til å være takknemlig for at jeg slipper å være nysgjerrig på slutten i tillegg. Inntil videre får jeg bare nyte naturskildringene som så langt utgjør ca 50% av teksten.

Jeg har allerede avslørt at jeg har ledd mye på bokens bekostning, og derfor virker det sikkert som om jeg ikke liker den. Men det gjør jeg! Den er så langt veldig koselig, på samme måte som å være sammen med barn i naturen. Det kan være en tålmodighetsprøve, men man blir smittet av den barnslige entusiasmen deres. Vårt elskelige lille trekløver er mye verre enn unger. «Se, et tre! Og en blomst! Og et fjell! Og en fugl! Og en skog! Og en bekk! Og en sau! Blå himmel! Gress! Frisk luft! Se på utsikten, folkens!» Stor begeistring, hver eneste gang solen står opp eller går ned, eller befinner seg et sted midt imellom. Emily, St. Aubert og Valancourt har reist gjennom Pyreneene på vei til kysten og de er så barnslig fortryllet av alt de ser at jeg er fristet til å kalle dette historiens første miljøvernroman. De nyter naturen med samme iver som andre folk styrter brennevin.

De kommer seg aldri i hus om kvelden fordi de bare nyte enhver vakker utsikt de kjører forbi, gjerne mens Valancourt kurtiserer Emily med noen dikt han liker spesielt godt. Og så må de tørke tårene, alle sammen, for det er ingenting som føles så sterkt og vakkert som å se naturen på sitt mest romantiske. De blir så melankolske, og må tenke på alle de har mistet som ikke kan oppleve utsikten sammen med dem. Ikke et ondt ord om å være lettrørt, altså, for jeg kan selv gråte av det mest utrolige. Jeg er bare ikke vant til gråt som en plenumsaktivitet. Jeg er heller ikke vant til at man gråter sammen med fremmede mennesker, bare fordi de nevner temaer som ligger ens hjerte nært, som for eksempel kjærlighet. Men for all del, de er rett og slett skjønne mennesker, hvis aller største glede her i verden er å sitte under et tre (Radcliffe er veldig nøye med å opplyse om hvilken tresort) mens de spiser enkel mat og Emily spiller på lutt. Så søtt! Så romantisk! Og samtidig så utrolig vittig.

Høydepunktet så langt har vært Valancourts inntreden på arenaen. Jeg er klar for spontant å vedta som sannhet at man kan vite hvilken bok man har med å gjøre ut fra måten bokens mannlige helt introduseres for leseren. I dette tilfellet kommer Valancourt hoppende frem fra noen busker i veikanten i jegerhabitt, omgitt av hundene sine, med våpen og en kjepp som «as he held it, added to the manly grace of his figure». Manly grace = Prince Charming. Sånn er det bare. Leseren er overbevist før Valancourt i det hele tatt har rukket å åpne munnen. Det er kanskje like greit siden Valancourt har en forkjærlighet for å sitere vakker romantisk poesi, uoppfordret og i utrengsmål. Men Emily og svigerfar St. Aubert må også overbevises, og det klarer Valancourt lekende lett gjennom et knippe edle og uselviske handlinger.

Første ildprøve kommer samme kveld, idet trekløveret tar inn for kvelden hos en fattig familie midt i ødemarken. Valancourt ønsker å gi sengen sin (den mest komfortable) til St. Aubert siden han er invalid. St. Aubert blir noe støtt av at Valancourt ikke er galant nok til å tilby sengen til den skjønne unge kvinnen Emily. Men den skjønne unge kvinnen elsker sin invalide far høyere enn seg selv, og dermed har Valancourt plantet den første kimen til grenseløs beundring og ekte kjærlighet i hennes skjønne unge bryst. Idet St. Aubert klatrer opp i Valancourts seng – mens Valancourt ligger på en benk utendørs, tapre mannen – oppdager svigerfar imponert at gutten har tatt med seg bøker av Homer, Horats og Petrarca ut på tur i ødemarken. Uselvisk og lærd. Vis meg boksamlingen din og jeg skal si deg hvem du er.

Neste kveld skal deres veier skilles, men Valancourt kan ikke slite seg løs fra den skjønne og beskjedne Emily. Han kommer ridende etter dem, og i et stresset øyeblikk skyter St. Aubert ham i armen i den tro at han er en røver. Fullt kaos. Valancourt blør og Emily besvimer. Invalide St. Aubert vet ikke hvem han skal se til først, og det oppstår en sødmefylt oppvisning av selvutslettende følelser hvor alle tenker på noen andre enn seg selv. Men Valancourt går selvfølgelig av med seieren, når han forstår at Emily har besvimt på grunn av ham.

Valancourt, who heard these calls, and also the repeated name of Emily, instantly understood the subject of distress; and almost forgetting his own condition, he hastened to her relief. She was reviving when he reached the carriage; and then, understanding that anxiety for him had occasioned her indisposition, he assured her, in a voice that trembled, but not from anguish, that his wound was of no consequence.

Det skal virkelig godt gjøres å skrive seg opp på dette nivået av romantiske klisjeer. Men Radcliffe klarer det så godt at jeg ler salig likevel. Dessuten må jeg bare konstatere at romantikken i våre dager dessverre er død. Kvinner får ikke lenger lov til å besvime skjødesløst ved tanken på blod og lidelse, og menn kan derfor ikke lenger komme dem tappert til unnsetning. Men hvordan skal man da kunne bevise sin kjærlighet? Jeg bare spør. Kjærligheten ligger i skjelvende stemmer og sjenerte blikk. Uskyld og dydighet, folkens. Valancourt kan være så manly han bare vil, men jeg vedder på at det han har aller mest lyst til når han sitter ved siden av Emily og nyter den vakre utsikten, er å holde henne i hånden.

Jeg blir frustrert over Radcliffes uendelig langsomme ferd mot noe som kan likne på handling, men i mellomtiden lærer hun meg et og annet om hvordan rødmende romantikk foregikk før internett og smusslitteraturen ødela alt. Når de to unge elskendes veier skilles ved middelhavskysten, oppdager Emily at Valancourt har lagt igjen en utgave av favorittdiktene sine i vognen hennes, der han har streket under alle sitatene han har lest for henne, samt noen sitater han ikke har hatt mot nok til å lese høyt. La oss alle si det høyt sammen: Naaaaaaw! Gud, så romantisk! Emily sitter i vognen og tar innover seg at han virkelig elsker henne, og kjenner på den fantastiske følelsen av å være elsket av denne snille og på alle måter skriftlærde og dannede mannen med så god smak i lyrikk. Hjertet mitt smelter. You go girl!

Meeeen. Så er Valancourt da også skapt av en kvinne. Neste måned skal vi lese L.G. Lewis’ The Monk, utgitt samme tiår som The Mysteries of Udolpho, og skrevet av en nitten år gammel mann med sex på hjernen. Såvidt jeg har forstått handler boken mest om kåte munker og gravide nonner, med mye sadistisk vold og ikke et ømt blikk i sikte. Så dette handler muligens ikke så mye om fortid vs nåtid, men at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus og at de skriver bøker deretter. Kanskje har ikke Valancourt så lyst til å holde Emily i hånden likevel. Kanskje siterer han lyrikk mens han forbanner svigerfar som forhindrer ham fra å rive opp Emilys kjole og vise henne nye måter å nyte naturen uselvisk på. Jeg har i alle fall forstått det sånn at Valancourt reiser til Paris for å leve et lastefullt liv mens Emily vansmekter dydig på Udolpho. De har hver sine prøvelser de må gjennomgå før de kan gifte seg med hverandre, men jeg vedder på at Valancourt trives veldig mye bedre med sine prøvelser enn det Emily gjør, der han møter kvinner som er betraktelig mindre beskjeden enn henne.

Inntil jeg kommer så langt i boken at jeg kan finne ut mer om Valancourts fall fra tapper helt til dekadent levemann, adopterer jeg Mariannes kallenavn på Valancourt og Emily: Sirupsnippen og Persillebladet. Meget presist spikerhodetreff fra Marianne, det der. For selv om de to unge elskende er så søte og fortryllende som de kan få blitt, er det noe jeg savner her. De har absolutt alle kvaliteter et menneske kan ha, bortsett fra det vesentligste, nemlig personlighet. De hadde klart seg utmerket hvis livet og litteraturen skulle sammenliknes med katolikkenes kardinaldyder- og synder, som jeg mistenker at Radcliffe gjør, men de eier ingen særtrekk. Derfor lider Valancourt også et knusende tap mot de to romantiske heltene som foreløpig er kronet som konger i mitt hoff: Jane Austens Mr Darcy og Charlotte Brontës Mr Rochester. De er ikke spesielt romantiske, men de har desto mer interessante personligheter, inkludert dårlige og usympatiske sider. Og let’s face it. Romantikk hjelper sånn ca ingenting hvis man kjeder livet av seg.

Jeg koser meg virkelig med The Mysteries of Udolpho, jeg gjør det. Jeg har ikke tid til å lese den ferdig i denne omgang, for Radcliffe skrev bøker for lesere som hadde et betraktelig mindre hektisk liv enn det moderne lesere har. Men jeg skal lese den ferdig en dag. Som kompensasjon for at dette er den av lesesirkelbøkene jeg hittil har lest minst av og likevel blogget om, får innlegget mitt bli desto lengre. Det er nemlig enda en grunn til at jeg ler meg gjennom Radcliffes velformulerte romantiske krumspring, og det er at boken er så umiskjennelig romantisk i historisk forstand, altså som representant for den litteraturhistoriske retningen romantikken. Den er rett og slett et prakteksemplar av et verk fra romantikken, egnet for undervisning i hva perioden handler om.

Jeg har aldri likt litteratur fra romantikken noe særlig, ganske enkelt fordi jeg aldri har funnet noe ved den det går an å like. Som estetisk/filosofisk retning blomstret romantikken i Europa i tidsrommet 1800-1830, og var en motreaksjon til den vitenskapsbaserte opplysningstiden, og ble avløst av den mer jordnære realismen. I mitt hode har romantikken alltid vært den perioden da europeiske åndsmennesker tok en pause fra fornuften og tenkningen, og begynte å skrive inderlige dikt som flommet over av følelser og natur. Forbindelsen romantikk – lyrikk henger nok sammen med at lyrikken ble dyrket over noen annen sjanger i denne perioden, og det er de romantiske dikterne som er blitt stående som de beste representantene for ettertiden. Wergeland, Goethe, Schiller. Wordsworth, Keats, Yeats, Shelley, Byron og Colerigde. Kjedelige greier alt sammen.

Det gikk for det meste i fuglekvitring, vinden som bruser i trær, ensomme gjetere blant gressende sauer, klokker som klinger vakkert i det fjerne, dugg i gresset, klukkende bekker i fjellet og den ene vakre solnedgangen etter den andre. Variasjoner over temaet «elg i solnedgang». For ikke å snakke om tårevåte øyne, ømme hjerter og sukkende bryst. Som en reaksjon til opplysningstidens fokus på samfunn, logikk og vitenskap, ville romantikerne vekk fra byen og ut i Guds frie natur. De dyrket ensomheten, følsomheten, det naturlige, uforstilte og sublime. Enkelhet. Barndom. Inderlige følelser. Patos. Lengsel. Den romantiske litteraturens ideal oppsummeres i grunnen best av de britiske poetene William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge i deres sentrale diktverk Lyrical Ballads: «The spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Og det er den andre grunnen til at jeg ler så mye av The Mysteries of Udolpho. Det er akkurat sånn den er! Med min indre sjekkliste over hva romantikerne likte, kan jeg bare krysse av punkt etter punkt etter punkt over hva Radcliffe lykkes med, som hun har hentet fra det romantiske idealet mens romantikken fortsatt bare var i emning. The Mysteries of Udolpho er kort sagt en «spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Men underlig nok ser det ut til at det jeg ikke klarer å like med romantisk lyrikk, funker som bare det i romaner fra samme periode. Jeg trodde det var tilfeldig at jeg falt pladask for Alexandre Dumas’ fantastiske Greven av Monte Christo og at jeg likte det lille jeg fikk lest av Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame. Men med Radcliffes The Mysteries of Udolpho er alle gode ting tre, og jeg skjønner at det er mye ved romantikken som egner seg i romanform der det blir for kjedelig i lyrikken. I romanform kommer kontrastene inn på en helt annen måte. Skillet mellom godt og ondt, lys og mørke, lykke og fortvilelse. Ikke minst er det en lengsel tilbake til gamle dager, med en handling lagt til middelalderen. Det er unyansert og enkelt, men man kan fint lage glimrende skjønnlitteratur av arketyper. Det var tross alt i romantikken at folkeeventyrene ble skrevet ned av Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe, og det er mye eventyr i disse romanene. Eventyr er egentlig det alt handler om, for forfattere og lesere som aldri hadde sett en realistisk roman. Prinser og prinsesser, troll i form av onde mennesker, den reneste uskyld og den mørkeste håpløshet.

Radcliffe er en praktfull romantiker. Sammenliknet med tidens ideal overdriver hun ikke engang. Sammenliknet med det moderne idealet for skjønnlitteratur overdriver hun overdrivelsene så overdrevent at det fungerer likevel. Hun bare lesser på med klisjeer med ambisjoner som en romersk keiser. Jeg digger det! Dessuten bruker hun alle mine engelske favorittord i boken: Alas!, yonder, melancholy, pastoral, sweetness, tenderness, obliged, repast og repose. Det gleder mitt anglofile hjerte å se at vi er flere i lesesirkelen som har falt for boken. Selv om jeg nok kommer til å si som Monika den dagen jeg har lest den ut: Jeg elsker den og er glad jeg leste den, men jeg kommer neppe til å lese den igjen.

Lesesirkel november: The Mysteries of Udolpho

Etter tre Nobelprisvinnere på rad i lesesirkelen var det på tide å bytte ut kvalitetslitteraturen fra det tjuende århundre med den mer cheesy litteraturen fra slutten av 1700-tallet. Først Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho nå i dag, deretter M.G. Lewis’ The Monk i romjulen. Jeg har i skrivende stund bare lest 50 sider Radcliffe, men ser at den er omtrent like klisjéfylt som den er lang og at Radcliffe har en stor forkjærlighet for romantiske landskap og prektige mennesker. På baksiden av min utgave av boken hevdes det at The Mysteries of Udolpho inspirerte blant annet Edgar Allan Poe og Marquis de Sade. Ca 50 sider ut i boken virker det som en latterlig påstand, med mindre all nattergalsangen ga dem en uimotståelig trang til å skrive om vold. Men jeg er åpen for at Radcliffe har flere talenter enn å skrive ufrivillig komisk (og vakkert), så jeg leser videre.

Jeg er alltid spent på hva dere andre i lesesirkelen mener om bøkene vi leser, men jeg har aldri vært så spent som nå. Hvis en av dere har klart å lese hele boken – noe jeg ikke får meg til å tro – så lover jeg å knele dypt i beundring foran deg neste gang vi møtes. And I will come bearing gifts.

Elida kastet inn håndkleet etter 100 sider, og som hun sa det: Det er ikke rart at Jane Austens Catherine Morland fikk tid til å lese denne boken, for hun hadde jo ikke noe annet å gjøre. Jeg synes for øvrig det er interessant at Austens debutroman Northanger Abbey er en slags parodi på The Mysteries of Udolpho, for jeg vedder på at Austen tenkte: «Ærlig talt. Det der klarer jeg mye bedre!» og så skrev hun seg inn i litteraturhistorien. Nå har ikke jeg lest Northanger Abbey ennå – og strengt ikke The Mysteries of Udolpho heller – men jeg tror det er en god grunn til at alle har hørt om Jane Austen, mens ingen har hørt om Ann Radcliffe.

Jeg kommer til å blogge om boken basert på det jeg får lest i dag, og anbefaler alle som har lest litt av boken til å gjøre det samme. Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen.

En ting til: Husk å stemme på lesesirkelboken for 2013! Det står mellom The Hours, The English Patient og Schindler’s Ark.

God søndag!