Måned: september 2010

Stolthet og fordom

Stolthet og fordom er kjent for å være en av de mest romantiske av verdenslitteraturens klassikere. Kjærlighetshistorien mellom Elizabeth Bennet og Mr Darcy vil utvilsomt få den romantisk anlagte leser til å sukke av fryd over forviklingene underveis, og den eksemplarisk lykkelige slutten. Den rike ungkaren Mr Bingley ankommer landsbyen Meryton på utkikk etter et herskapelig sted å bo. Med seg har han den enda rikere vennen sin, Mr Darcy. Bingley blir umiddelbart populær i landsbyen for sitt gode humør og vinnende vesen, mens Darcy klarer å tirre på seg de fleste på grunn av sin arrogante kjølighet. Kjærlighet oppstår mellom Bingley og Elizabeths eldre søster Jane, og Elizabeth må tilbringe mye tid sammen med Darcy for sin søsters skyld, uten at hun liker ham noe bedre av den grunn. Det skal flere misforståelser, falske rykter, avsløringer og grundig selvransakelse til før Elizabeth innser at hun kan ha tatt svært feil av ham. Men da har hun allerede sagt tvert nei til å gifte seg med ham.

Karakteristisk for Jane Austens romaner er at de handler like mye om penger som om kjærlighet, og det er alltid et spenningsforhold mellom karakterer fra ulike sosiale klasser. Austen er anerkjent for sine skarpe og vittige observasjoner, og evne til å skildre både troverdige hovedpersoner og humoristiske, mer karikerte bifigurer. Bøkene hennes kan leses også for sine analyser av overgangen fra det aristokratiske, strengt hierarkiske engelske samfunn, til det gryende individualistiske og industrialiserte samfunnet med svekket adel og noe større klassemessig mobilitet. Det England på 1800-tallet som Charles Dickens skildrer i sitt forfatterskap, er i emning i Austens romaner.

Problemene som oppstår mellom Mr Darcy og Elizabeth, Mr Bingley og Jane, er klart forankret i samfunnet de lever i – slik tilfellet også er i Austens Fornuft og følelse. Det kan være lett for en moderne leser å overse at restriksjonene for en kvinne i romanens univers er sterke, og at et lite feiltrinn kan koste henne en trygg fremtid. Det handler ikke nødvendigvis om å finne den store kjærligheten; det er blodig alvor. Likevel kalles Austen sjelden en feminist, siden den lykkelige slutten i romanene hennes langt på vei bidrar til å bekrefte den bestående samfunnsorden.

Som i en ekte klassiker, er det likevel et tidløst preg over sannhetene i romanens univers, som i bokens aller første setning: «It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.” Påstanden har neppe gått ut på dato.

Romeo og Julie

Romeo og Julie er sannsynligvis det mest kjente kjæresteparet i den vestlige kulturhistorie. Dette til tross for at svært mange mennesker slett ikke har lest Shakespeares skuespill. De populære filmatiseringene fra 1968 og 1996, samt jevnlige teateroppsetninger, har sannsynligvis mye av æren for dette. Spesielt navnet Romeo gir sterke assosiasjoner til en elskovshungrig mann, på samme måte som Casanova og Don Juan, uten at man nødvendigvis kan historiene bak på rams.

Romeo og Julie er purunge når de blir hodestups forelsket i hverandre slik bare tenåringer kan. Det er imidlertid ingenting umodent ved språkføringen deres. Som Romeo sier om Julies øyne i den kjente balkongscenen: “To av de skjønneste blant himlens stjerner som har et ærend, ber nu hennes øyne å tindre for dem til de er tilbake. Hvis blikk og stjerner byttet plass – hva så?” Det svulstige språket er ganske fornøyelig å lese, og man kan trygt velge André Bjerkes gjendiktning fremfor originalen på renessanse-engelsk.

Romeo Montague og Juliet Capulet (som de heter på originalspråket) tilhører to familier i Verona som har ligget i strid med hverandre i årevis, og ingen av dem ville gitt ungdommenes forhold sin velsignelse. Og forbudt kjærlighet blir jo ofte ikke mindre besettende av å måtte holdes hemmelig. Striden mellom de to slektene intensiveres når Romeo og Julies slektninger Mercutio Montague og Tybalt Capulet havner i slåsskamp. Tybalt blir drept, og familien Capulet tørster etter hevn. Ethvert håp de unge elskende har om å kunne få hverandre ved å appellere til foreldrene, slukner med dødsfallet. De legger en plan for å flykte, slik at de kan gifte seg i hemmelighet. Men planen slår feil. Julie drikker en gift som gjør henne skinndød i 48 timer, og “liket” hennes plasseres i et gravkammer hvor Romeo kan hente henne. Hun sender ham brev om dette med bud, men budet blir forhindret på veien. Når Romeo hører at Julie er død, oppsøker han vill av sorg gravkammeret hvor hun ligger, og tar livet av seg ved leiet hennes. Kort tid etter at Romeo er død, våkner Julie og finner liket hans ved sin side. Når hun skjønner at Romeo er død, kan hun ikke leve lenger, og tar livet av seg med dolken hans. Etter deres tragiske dødsfall blir slektene Montague og Capulet venner igjen i sorgen.

Dramaet kan leses som en advarsel om hva som kan skje når omverdenen forsøker å komme imellom to elskende, og som en understrekning av at kjærlighet er, og bør være, et privat anliggende. For en forelsket eller romantisk anlagt leser vil det sikkert være naturlig å sympatisere med Romeo og Julie, og se på deres død som en forferdelig hendelse. For den litt mer nøkterne leser vil stykket kanskje heller fremstå som en parodi på kjærlighet. Og det kan også leses til skrekk og advarsel om hva som kan skje når du ikke gjør som mora di sier, og lar forelskelsens rus slå enhver fornuftig tanke i hjel – som et ungdomsopprør med tragisk utfall. Romeo og Julie får ikke leve lenge nok til å finne ut hvorvidt det virkelig er snakk om den store kjærligheten. Og dét er tragisk uansett hvilken tolkning man velger.