Jeg har hørt om en bestemor som kom hjem fra ferie i Spania og rapporterte at det spanske språket var en barriere. «De kaller kofferter for maleta», sa hun. «Hvorfor kan de ikke bare si koffert?» Karin Brunk Holmqvists Kaffe med musikk er som en 230-siders utbrodering av den kommentaren.
Den svenske forfatteren Karin Brunk Holmqvist har av grunner som går langt over min forstand klart å sjarmere mange norske bokbloggere og lesere med sine feelgood-romaner om gamle gubber og kjerringer på den svenske landsbygda. Kaffe med musikk er femte roman i rekken, og den første jeg leser av Holmqvist.
Fire syklubbvenninner fra Brantevik i Sverige vinner en bussreise til et julemarked i Tyskland. De gamle damene har knapt vært utenlands før, og frykter det verste når de setter seg på bussen til det store og skumle utland. Hjemme i Brantevik må mennene deres stelle hjemme for første gang, uten en kyndig og kjærlig kvinnehånd i sikte. Historien handler om enkle kvinner som forlater den vante hverdagen for å gjøre noe helt nytt i godt voksen alder. Moralen i historien skjønner man allerede i første kapittel: Det er gøyere å være i utlandet enn den engstelige magefølelsen skulle tilsi, men veldig godt å komme hjem igjen. Kjerringer skravler fælt om håndarbeid og syltetøy, men de er nå gode å ha for en gammal kall likevel.
Kaffe med musikk er en roman for kvinner, og er distinkt kvinnelig på en måte som gir meg frysninger. Fortellerstemmen er fortrolig, skravlete og beroligende. Kapitlene er så nedlesset av trivialiteter at det drukner ethvert tilløp til spenning. Karakterene, konfliktene, språket, moralen og plottet er så banalt at boken nok vil appellere sterkest til kvinner som har forholdsvis lav intellektuell selvtillit. Det er i alle fall ikke en roman for lesere som liker å tenke selv, ettersom boken er 100% fri for undertekst.
Olga gjør meg så trygg, tenkte Inez. Hun trenger ikke å si noe. Det er nok at hun sitter ved siden av meg.
De var oppriktig glad i hverandre, alle tre, det hadde de alltid vært, men det var som om vennskapsbåndene ble sterkere med årene. Nå står hun sånn igjen, tenkte Viola og ble fylt av ømhet. Når Inez var nervøs, vinklet hun alltid fotbladene utover, slik at hun liknet på Charlie Chaplin. Jo da, de kjente hverandres særegenheter, både de gode og de dårlige. Selv om de kunne være litt irritert på hverandre innimellom, lå det like fullt på et vis en trygghet i at de torde å vise følelser, også de negative.
Begge sitatene er klassiske eksempler på informasjon som skal ligge i underteksten, men som hos Holmqvist er en del av selve teksten. Det er elementær forfatterfeil nummer én. I stedet for å beskrive situasjonene slik at leseren kan trekke sine egne konklusjoner, forklarer hun konsekvent alt i hjel. Hun tolker sine egne karakterer slik at leseren skal slippe å gjøre det, til tross for at hun da fjerner hele poenget med å lese boken. Det virker som om Holmqvist er så redd for at teksten skal gå over hodet på leseren, at ethvert tilløp til undertekst og underliggende klokskap må kveles i fødselen for ikke å skremme vekk hønene.
Romanen har derfor en viss valium-aktig kvalitet. Valium med smak av kamferdrops. Den er betryggende og koselig, tannløs og helt uten motstand. Full av trivielle detaljer med brødskiver, kaker og kaffe (med eller uten «musikk» = whiskey), blomster (plast eller ekte?), duker, såper og tissepauser. Hva hjemmekjære gamle damer henger seg opp i av praktiske detaljer når de er utenfor hjemmets fire vegger. For eksempel å finne ut hvordan man åpner døra til hotellrommet med et plastkort, og hvordan man slår på lyset – en konkret utfordring som Holmqvist spanderer opptil flere sider på. Jeg prøver faktisk å like deg, Holmqvist. Throw me a bone.
Av og til ble hun så lei av kaker, og hun lengtet ofte etter nybakte rundstykker med godt pålegg.
Jeg må sy inn en strikk i denne hersens luen, tenkte hun, det er da skrekkelig som den glir ned hele tiden.
Damene er omtrent like reflekterte som tolvårige jenter, og omtrent like uskyldige, noe som kunne ha vært sjarmerende hvis fortelleren viste at hun var hakket mer begavet i hjerneavdelingen enn dem. Men jeg klarte aldri å finne tegn til distanse mellom fortelleren og karakterene, eller tegn til at forfatteren har reflektert over sin egen fortellerteknikk. Elementær forfatterfeil nummer to. Jeg får snarere inntrykk av at forfatteren gjør sitt beste for å lage et sømløst forhold mellom fortelleren og karakterene, og derfor skriver dummere enn hun er. Som om karakterene hennes vil bli såret dersom forfatteren deres avslører overfor leseren at hun er smartere enn dem.
Jeg er åpenbart ikke i målgruppen for denne typen romaner. Jeg er for ung og jeg leser så mye god litteratur at jeg rynker grettent på nesen over dårlig litteratur, som Kaffe med musikk er et paradeeksempel på. Det er ikke det at man må være over seksti år for å like boken. Men jeg tror det hjelper fælt hvis man har en viss interesse for bedøvende og koselig geriatrisk litteratur, og ikke krever mer av bøker enn at de skal harmonere med tedrikking og fyr i peisen.
Viola ble sittende lenge i lenestolen mens hun lot tankene sveve av gårde som skyer over himmelen. Iblant var de mørke som regnskyer, andre ganger lyse som sommerskyer. Ja, sånn er livet, tenkte hun. Av og til mørkt, av og til lyst. Kanskje måtte det være mørkt iblant for at man skulle sette pris på det lyse.
Eller sagt på en annen måte: Enkelte romaner er gode, andre er dårlige. Kanskje må man lese et skikkelig makkverk av en roman iblant for virkelig å kunne sette pris på de gode.
Takk til Silke forlag for leseeksemplar.
Lines bibliotek 