Gamle damer på tur

Kaffemedmusikk_omslag.inddJeg har hørt om en bestemor som kom hjem fra ferie i Spania og rapporterte at det spanske språket var en barriere. De kaller kofferter for maleta, sa hun. Hvorfor kan de ikke bare si koffert? Karin Brunk Holmqvists Kaffe med musikk er som en 230-siders utbrodering av den kommentaren.

Den svenske forfatteren Karin Brunk Holmqvist har av grunner som går langt over min forstand klart å sjarmere mange norske bokbloggere og lesere med sine feelgood-romaner om gamle gubber og kjerringer på den svenske landsbygda. Kaffe med musikk er femte roman i rekken, og den første jeg leser av Holmqvist.

Fire syklubbvenninner fra Brantevik i Sverige vinner en bussreise til et julemarked i Tyskland. De gamle damene har knapt vært utenlands før, og frykter det verste når de setter seg på bussen til det store og skumle utland. Hjemme i Brantevik må mennene deres stelle hjemme for første gang, uten en kyndig og kjærlig kvinnehånd i sikte. Historien handler om enkle kvinner som forlater den vante hverdagen for å gjøre noe helt nytt i godt voksen alder. Moralen i historien skjønner man allerede i første kapittel: Det er gøyere å være i utlandet enn den engstelige magefølelsen skulle tilsi, men veldig godt å komme hjem igjen. Kjerringer skravler fælt om håndarbeid og syltetøy, men de er nå gode å ha for en gammal kall likevel.

Kaffe med musikk er en roman for kvinner, og er distinkt kvinnelig på en måte som gir meg frysninger. Fortellerstemmen er fortrolig, skravlete og beroligende. Kapitlene er så nedlesset av trivialiteter at det drukner ethvert tilløp til spenning. Karakterene, konfliktene, språket, moralen og plottet er så banalt at boken nok vil appellere sterkest til kvinner som har forholdsvis lav intellektuell selvtillit. Det er i alle fall ikke en roman for lesere som liker å tenke selv, ettersom boken er 100% fri for undertekst.

Olga gjør meg så trygg, tenkte Inez. Hun trenger ikke å si noe. Det er nok at hun sitter ved siden av meg.

De var oppriktig glad i hverandre, alle tre, det hadde de alltid vært, men det var som om vennskapsbåndene ble sterkere med årene. Nå står hun sånn igjen, tenkte Viola og ble fylt av ømhet. Når Inez var nervøs, vinklet hun alltid fotbladene utover, slik at hun liknet på Charlie Chaplin. Jo da, de kjente hverandres særegenheter, både de gode og de dårlige. Selv om de kunne være litt irritert på hverandre innimellom, lå det like fullt på et vis en trygghet i at de torde å vise følelser, også de negative.

Begge sitatene er klassiske eksempler på informasjon som skal ligge i underteksten, men som hos Holmqvist er en del av selve teksten. Det er elementær forfatterfeil nummer én. I stedet for å beskrive situasjonene slik at leseren kan trekke sine egne konklusjoner, forklarer hun konsekvent alt i hjel. Hun tolker sine egne karakterer slik at leseren skal slippe å gjøre det, til tross for at hun da fjerner hele poenget med å lese boken. Det virker som om Holmqvist er så redd for at teksten skal gå over hodet på leseren, at ethvert tilløp til undertekst og underliggende klokskap må kveles i fødselen for ikke å skremme vekk hønene.

Romanen har derfor en viss valium-aktig kvalitet. Valium med smak av kamferdrops. Den er betryggende og koselig, tannløs og helt uten motstand. Full av trivielle detaljer med brødskiver, kaker og kaffe (med eller uten «musikk» = whiskey), blomster (plast eller ekte?), duker, såper og tissepauser. Hva hjemmekjære gamle damer henger seg opp i av praktiske detaljer når de er utenfor hjemmets fire vegger. For eksempel å finne ut hvordan man åpner døra til hotellrommet med et plastkort, og hvordan man slår på lyset – en konkret utfordring som Holmqvist spanderer opptil flere sider på. Jeg prøver faktisk å like deg, Holmqvist. Throw me a bone.

Av og til ble hun så lei av kaker, og hun lengtet ofte etter nybakte rundstykker med godt pålegg.

Jeg må sy inn en strikk i denne hersens luen, tenkte hun, det er da skrekkelig som den glir ned hele tiden.

Damene er omtrent like reflekterte som tolvårige jenter, og omtrent like uskyldige, noe som kunne ha vært sjarmerende hvis fortelleren viste at hun var hakket mer begavet i hjerneavdelingen enn dem. Men jeg klarte aldri å finne tegn til distanse mellom fortelleren og karakterene, eller tegn til at forfatteren har reflektert over sin egen fortellerteknikk. Elementær forfatterfeil nummer to. Jeg får snarere inntrykk av at forfatteren gjør sitt beste for å lage et sømløst forhold mellom fortelleren og karakterene, og derfor skriver dummere enn hun er. Som om karakterene hennes vil bli såret dersom forfatteren deres avslører overfor leseren at hun er smartere enn dem.

Jeg er åpenbart ikke i målgruppen for denne typen romaner. Jeg er for ung og jeg leser så mye god litteratur at jeg rynker grettent på nesen over dårlig litteratur, som Kaffe med musikk er et paradeeksempel på. Det er ikke det at man må være over seksti år for å like boken. Men jeg tror det hjelper fælt hvis man har en viss interesse for bedøvende og koselig geriatrisk litteratur, og ikke krever mer av bøker enn at de skal harmonere med tedrikking og fyr i peisen.

Viola ble sittende lenge i lenestolen mens hun lot tankene sveve av gårde som skyer over himmelen. Iblant var de mørke som regnskyer, andre ganger lyse som sommerskyer. Ja, sånn er livet, tenkte hun. Av og til mørkt, av og til lyst. Kanskje måtte det være mørkt iblant for at man skulle sette pris på det lyse.

Eller sagt på en annen måte: Enkelte romaner er gode, andre er dårlige. Kanskje må man lese et skikkelig makkverk av en roman iblant for virkelig å kunne sette pris på de gode.

Takk til Silke forlag for leseeksemplar.

32 thoughts on “Gamle damer på tur”

  1. Hvorfor er det alltid morsommere å lese negative omtaler enn positive, mon tro? I alle fall, jeg har ikke lest noe av Holmqvist, men jeg har lest OM flere av bøkene hennes, særlig på svenske bokblogger, og har alltid sittet igjen med en følelse av at dette ikke er noe for meg, samme hvor positiv omtalen har vært. Nå er jeg vel enda mer overbevist😉

    1. Godt spørsmål! De er dessuten mye morsommere å skrive. Kanskje kommer det av at konflikter/disharmoni er mer interessant enn lovprisning, tross alt? Kritikk setter hjernen i sving. Livet er altfor kort til å lese Holmqvists bøker. Stol på overbevisningen din!🙂

  2. ooops, glemte meg, er her bare av gammel vane – (favorittblogg(er) og alt), men egentlig streiker jeg og kommer ikke til å ytre et eneste ord om hvor frydefull jeg synes denen slakten var før jeg har sett synlig bevis på at du har nærlest mine siste 15 innlegg. Strictly ballroom.

    1. Hehe, jeg har ikke glemt deg, men må vente med nærlesning av bloggfavoritter til treffet er overstått. Jeg har det så travelt for tiden at det ikke er morsomt engang, med omfattende internettrasjonering. Godt å høre at slakten var frydefull! Den holder i alle fall liv i bloggen enn så lenge, på alle måter.

  3. Fantastisk anmeldelse, Line! Jeg har alltid styrt unna disse bøkene, selv om jeg ved en liten glipp har den her stående i hylla. Bare omslagene forteller meg at dette ikke er noe for meg i det hele tatt, og det du skriver bare styrker den oppfatningen. Det virker så kjedelig og forutsigbart, og så liker jeg ikke at de skal være så «sjarmerende» og «koselige» heller. Det virker påtatt, egentlig. Klem!!!

    1. Takk, Silje! Jeg forventet meg en roman à la Jonassons Hundreåringen, som var sjarmerende og morsom uten å være dum, og som hentet sjarmen fra en utstrakt bruk av ironi. Bøker blir kjedelige og forutsigbare når forfatteren tar på seg rollen som overforklarende pedagog, og teksten er totalt blottet for kontraster og spenning. Påtatt er bare forbokstaven, og boken smaker emment av kunstige søtningsmidler. Styr unna!

  4. Jeg må innrømme det, jeg har lest de tre første (tror jeg, muligens fire) og jeg likte de. Ikke supergodt eller fantastisk, og jeg er jo forsåvidt enig i at det platt og endimensjonalt, men de er faktisk også annerledes. Jeg kan derfor forstå at folk liker disse bøkene, de er veldig jordnære og enkle. Jeg må innrømme at jeg også synes det er morsomt å lese bøker der karakterene ikke er unge, bare det at de er eldre er nesten litt sjarmerende.

    1. Jeg skulle gjerne sett at flere underholdningsromaner hadde eldre karakterer i hovedrollene, men jeg irriterer meg grenseløst over at Holmqvist fremstiller sine eldre karakterer som dumme, fordomsfulle, snerpete og kjedelige. Hun kunne godt ha gitt dem mer å spille på, istedenfor å bekrefte stereotypien av tafatte gamle damer. Mye av skylden ligger som sagt i måten hun skriver på. Hun hadde kommet langt hvis hun hadde fortalt historien med større klokhet, og ikke undervurderte leseren så sterkt.

      1. Apropos det som blir nevnt tidligere her, ang det å utbrodere praktiske detaljer. Irriterte meg over dette da jeg leste to relativt rutinerte spenningsforfattere som Brown og Coben tidligere i år, de bruker unødvendig tid på å forklare hvordan man laster opp filer, hvordan facebook fungerer etc. Utrolig irriterende. Enten så vet man det eller så lærer man det ikke ved å lese en roman:-)

      2. Helt enig, det er et godt eksempel på overflødig informasjon som ikke bidrar med noe i en roman. Det er en felle mange forfattere går i, men en god redaktør/konsulent pleier å klare å luke vekk det verste før boken utgis. Jeg må tilstå at manus som er like fulle av trivielle detaljer som Kaffe med musikk, er manus jeg anbefaler forlag å refusere. I alle fall inntil forfatteren eventuelt klarer å rydde opp i det verste, og fokusere på det som er viktigst i en underholdningsroman: karakterer, plott og fremdrift.

  5. Morsomt med slakt, og jeg syns heller ikke at Karin Brunk Holmqvist er så veldig stas, men har ikke så mye til overs for bokanmeldelser som fordømmer lesere som liker slike bøker: «Karakterene, konfliktene, språket, moralen og plottet er så banalt at boken nok vil appellere sterkest til kvinner som har forholdsvis lav intellektuell selvtillit. Det er i alle fall ikke en roman for lesere som liker å tenke selv, ettersom boken er 100% fri for undertekst.» I første setning er det jo greit, du får med det en nok, så du kommer ikke med en påstand, men i siste setning fastslår du noe som virkelig ikke stemmer. Det finnes tusenvis av kvinner og menn som så visst tenker selv og som koser seg med bøker som dette. Kjenner jeg blir så irritert at det koker. Grr.

    1. Jeg fordømmer ikke lesere som liker Holmqvists bøker. Jeg fordømmer derimot forfattere som grovt undervurderer leserne sine, og skriver som om leserne er noen tungnemme idioter som ikke klarer å skjønne noe på egenhånd. Og jeg fordømmer bøker som er helt blottet for undertekst.

      Med «lesere som liker å tenke selv» mente jeg «lesere som vil ha bøker der man må tenke selv» (det vil si bøker med undertekst), ikke «mennesker som er i stand til å tenke selv på generelt grunnlag». Det er ingen påstand, det er en logisk sannhet. En roman som ikke krever at leseren må tenke selv, er en roman som ikke passer for lesere som vil ha bøker der man må tenke selv.

      At mange lesere ønsker å lese lite krevende romaner som denne innimellom mer krevende romaner, bekrefter langt på vei det jeg mener. De sier at de liker dem selv om de er enkle, fordi det av og til er greit å lese noe enkelt. Derfor er det stor forskjell på å si at en roman er dum, og at de faktiske leserne av romanen er dumme. Men jeg tror jeg har rett i at de som aldri leser noe annet enn romaner av Holmqvists kaliber dessverre mangler selvtillit til å prøve seg på bedre litteratur, fordi de er redde for ikke å forstå den og dermed vil føle seg dumme.

  6. Berre det første avsnittet sa meg at dette ikkje er god litteratur. Det vart verkeleg ikkje nokre rom for tankar med denne måten å skrive på. Det at opninga av dørene til hotellromma og å skrue på lyset i rommet kan i beste fall vere meint humoristisk, men kor godt det når inn er eg ikkje sikker på. Har aldri lese bøkene, har ikkje planar om det og synes at dei verker forferdeleg ureflekterte. Eg kan like godt feel-good bøker, men helst med andre karakterar med litt meir hjerne enn det det verker til at desse karakterane har.

    1. Nei, god litteratur er det definitivt ikke. Bøker som ikke er reflekterte eller legger opp til refleksjoner hos leseren er sjelden gode. Holmqvist prøver å være humoristisk, og nøkkelkortscenen er et av eksemplene på det. Men som jeg skrev i et annet innlegg, er det ikke hva som skjer i seg selv som avgjør hvorvidt noe blir morsomt, det er måten man beskriver det på. Holmqvists forsøk på humor er bare pinlige, fordi hun skriver så dårlig. Jeg liker også feelgood-bøker, men ser ingen motsetning mellom underholdning og intelligens. Gode feelgood-bøker har mye mer å komme med enn platte banaliteter. Det synes jeg forfattere som f.eks. Nick Hornby og Helen Fielding beviser.

  7. Har lest denne og et par til, og likte dem.
    Men alt til sin tid, og jeg er hverken enkel eller geriatrisk..så det så.
    Kan lese mye tungt også, men synes det er gøy med noe lett innimellom.
    (skjønner det er artig å skrive slakt, – selv prøver jeg alltid å få med det postive.)

    1. Jeg prøver også alltid å få med det positive, men det forutsetter at jeg har noe positivt å si. Og det eneste positive jeg har å si om Kaffe med musikk, er at jeg ble ferdig med den til slutt og aldri trenger å lese den igjen. Man kan godt like enkle bøker uten å være enkel, jf svaret mitt til Solgunn. Selv unngår jeg ikke å slakte bøker av elendig litterær kvalitet bare fordi noen andre lesere enn meg kan ha glede av den.

      1. Nei, det skjønte jeg! Bare jeg som kjenner på irritasjonen hver bidige gang jeg tenker på boken. Den har omtrent samme effekt på meg som kloring på tavler har for andre:-)

  8. Ouch! Det der var litt av en slakt. (Sendte du link til forlaget?) jeg syntes forresten foredraget ditt i dag var virkelig bra og det inspirerte meg til å bli bedre, grundigere og modigere. Ikke minst skal jeg slutte å kalle anmeldelsene mine for omtaler. Stor klem!

    1. Tusen takk, Linn! Så hyggelig at foredraget mitt virket inspirerende, og det er supert hvis dere fikk noe ut av det! Jeg ser i alle fall ingen vits i å kalle anmeldelser for noe annet enn det de er, og gjør man vurderinger av bøker virker det mer logisk å kalle det anmeldelser enn omtaler. Vi skriver jo omtaler også av og til, tross alt. Klart jeg sendte link til forlaget, det gjør jeg alltid;-) Klem tilbake

  9. Jeg fikk meg mang en god latter av denne veldig underholdende resyméen av en bok som virker vel enkel også for min smak! Hva verre er, jeg får inntrykk av at boken er nokså diskriminerende for oss kvinner i «moden» alder. Alle er faktisk ikke slik som disse stakkars uskyldige «småpikene».

    1. Det stemmer, boken fremstiller disse damene som både enfoldige og tøvete, som «typiske» gamle damer. Forfatteren gjør det nok i aller beste mening, men jeg har generelt lite til overs for forfattere som bekrefter leserens fordommer i stedet for å utfordre dem. Sånt må man bare le av!

  10. Interessant omtale, jeg har ikke lest denne enda, har den liggende…..den eneste jeg har lest av forfatteren er Potensgiverne – jeg syntes faktisk den var morsom, ikke noe stor litteratur, men en slik «lettlest» man kan fornøye seg med innimellom annet.

    1. Da håper jeg du liker denne også, selv om jeg sliter med å forestille meg at en sprek dame som deg kan like en roman full av innsnevrede kjerringer. Jeg synes plottet i de andre bøkene virker mye morsommere enn her, og burde heller ha lest en av de mer spenstige. Jeg tviler på at jeg hadde vært mer imponert over kvaliteten, men leseropplevelsen hadde muligens blitt hakket morsommere, hakket mindre smertefullt.

  11. Hehe, måtte le litt da jeg leste denne anmeldelsen. Var på ferie med min mor i sommer og hun leste en av disse bøkene og lo godt. Tror nok hun er mer i målgruppen enn det jeg er🙂

  12. HAHA – dagens lesing!😀 Forsøker å komme meg tilbake til virkelighetens verden etter å ha gravd meg stygglangt ned i pensum for semesteret de siste ukene. Det første jeg leser bloggwise i sin helhet er denne omtalen (som var en link fra Linn). «Romanen har derfor en viss valium-aktig kvalitet. Valium med smak av kamferdrops. Den er betryggende og koselig, tannløs og helt uten motstand. » Made my day! Det hjelper selvfølgelig å kjenne til egen erfaring med valium – altså MIN egen erfaring med valium – HAHA – helt på tuppa. «Ta deg noe å slappe av på før vi opererer kne»… Jommen sa jeg slappe av. Kaffe var det lite av, men musikken – den sto jeg for… Jooodelihooo… Jeg sier som Karen: Fnis! Takk for passe dose Brunk Holmqvist!

    1. Velkommen tilbake til internettet! WWW har savnet deg🙂 Lenke fra Linn? Du verden, så stas! Det er kjekt å vite at AntiBrunkHolmqvist-bevegelsen min er i ferd med å spre seg i befolkningen. Du skal se at det får dem til å lese bedre bøker etter hvert. Jeg har troen!

      Jeg forbinder Valium med tannleger, og er fortsatt skuffet over at Valium marginalt roer nervene mine, men ikke gjør tannleger til bedre mennesker. Jeg trenger en pille som fjerner deres iboende sadistiske ondskap!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s